hits

Det er fint vre flere en sen desemberkveld


N er det akkurat en uke til julaften og uansett hvor man kaster blikket, er det forventninger malt utenp enhver buss, butikk, kafbord, leilighet. Jeg pleier sjelden legge skjul p hvor uendelig glad jeg er i julestemning og familietid. Tradisjoner som lukta av surkl, nyvaskede gulv og nellikspiker, er jeg en sucker for. Og hvis Elisabeth Andreassen sin julekassett Julestemninger skrus p, blir jeg plutselig seks r igjen, og hopper inn i en strikket julekjole, store, rosa bollekinn og alt i hele verden er trygt og alle er venner og alt er godt, varmt, og kjrlighet finnes i alle sm og store kroker. 

IMG_7354

Men snn er det ikke.

Det finnes s himla mange som ikke kan f feire jul p den postkort-aktige mten jeg har opplevd jul p siden jeg ble fdt. Det finnes s himla mange som ikke kan flokke seg rundt et overddig dekket bord og spise seg s mette at de m sitte sprengmette le og mimre mens stearinlysene nesten rekker slukne fr de beveger seg over i sofaen for pne et hav av gaver. Nye bker, hvor permene knaker nr du pner den, elektroniske gjenstander som gjr at det kribler i fingrene nr man sitter i sofaen med beina i fanget til et familiemedlem, kort og julebrev lagt i et tretrau, omtanke fylt til siste linje. 

IMG_7182

Men snn er det ikke alle som har det.

Jeg tror at jula er den hytiden jeg verdsetter aller, aller mest, men ogs den hytiden hvor forskjellene er aller, aller tydeligst. Det er en grusom tanke, men nr jeg er pakket inn i familieidyll, peisknitring og krllete gavepapir, glemmer jeg ofte de titusenvis, hundrevis, millionvis av menneskelivene i verden som aldri har ftt, og kanskje aldri fr, oppleve en julefeiring som den jeg er vokst opp med. Det er s mye urettferdighet her i verden, men den tiden i ret hvor jobb, skole og all jvla dritt man bekymrer seg over i hverdagen, skal legges i en skoeske og plasseres lengst under sengen... p den tiden av ret skal jo alle hjerter banke av kjrlighet? Takknemlighet? Eller? 

IMG_7239

Men likevel er det mennesker som fryser, det er mennesker som ikke har rd til en fin middag, det er mennesker som ikke har rd til en billett hjem til familien sin, det er mennesker som ikke en gang har et eneste levende menneske feire jul med. Det skal faenmeg ikke vre snn, for nr jeg ser p hvor uendelig priviligert jeg er som fr vre en ti r gammel jente hver julaften, som blir vartet opp av ansvarsfulle og gjestfrie foreldre, som forsvinner inn i en boble av trygghet, nostalgi og kjrlighet, s er det mennesker som lever i absolutt kontrast til nettopp det. 

43

Julestemning er ukens tema i bloggutfordringen. De fleste forsvinner inn i en eller annen julefilm- eller serie, setter p spillelister, sprer papir og gavebnd utover kjkkenbordet, spiser klementiner til kveldsmat og tenner stearinlys, og ja, jeg er akkurat snn, jeg ogs, men i r skjnte jeg at noe hakket mer enn jeg skjnte i fjor: At jul for meg er en tid p ret hvor jeg er s uendelig takknemlig for akkurat den lille biten av verden som jeg har ftt. 

Disse er ogs med i utfordringen: 

CarolineNadiaCarinaMarieLuisaStineJuneJuneCarolineMillaKineLise LotteMartine

Utveksling eller ikke?


Nr jeg skriver dette sitter jeg p rommet mitt i Cornwall i England og savner ikke Oslo, Lkka eller trikken i det hele tatt. Jeg har allerede vrt her en mned! Det er sprtt tenke p, og jeg syntes det var en bittelitt god id samle alle tankene mine omkring utveksling i en post her. 

More signs of Autumn

Forventninger

Det var noen dager i mars, tror jeg, hvor jeg gikk omkring p skolen som et spkelse. Et spkelse med en hemmelighet, riktignok. Jeg skrev motivasjonsbrev om kveldene, skte p britiske byer og universiteter p Google. Jeg skulle reise til utlandet i hst! Det var en helt ubeskrivelig flelse. Alle menneskene som skulle vre spennende og pratsomme og fulle av sprsml og intataiv. Alle de fine rommene, veggene med dekorasjoner, biblioteket med dype, mrke lenestoler og bokhyller av tre. Tilfeldige mter med ste, gamle damer ved postkassen eller hye, mrke gutter i kantineken. Utestedene som aldri stenger, kafene med verdens beste kaffe, sndagene med brunsj p brygga eller joggeturer i solnedganger. Mhm, jeg s for meg alt mulig.. N er det ikke ndvendigvis slik det ble, men hvem har sagt at det ikke ble bedre?

Kulturkrsj?

Jeg bor i et lite, koselig IKEA-hus (fordi det er s lyst og hvitt og tomt her) sammen med to franske jenter, jeg gjorde et mislykket forsk p farge hret mitt sammen med en tysk venninne og jeg har blitt invitert p italiensk middag. Som utvekslingsstudent er det et kaos av deilige, nye og spennende inntrykk. Folk har vaner du aldri i livet kunne tenkt deg og hatt selv, de har ikke hrt om artister du digger, de lager havregrt p en helt annen mte enn du gjr. Kort fortalt - folk kommer fra s utrolig mange forskjellige bakgrunner og kulturer, og man gjr seg sine tanker, men det viktigste er nok forske vre litt rund i kantene og akseptere at det er forskjell over landegrensene. Det skulle bare mangle!

IMG_2307

Universitetsflelsen

Akkurat n er jeg inne i den tredje studieuka p Falmouth University i Cornwall. Og jeg kan med en gang si at det er en voldsom overgang fra vre en gjeng pretensise hipstere p en privatskole til vre en av tusenvis p et stort universitet. Her skal jeg vre fram til jul, for studere Creative Writing. Meeeen det kunne like godt ha ftt navnet Creative Reading.. Det er et lass med bker som skal leses, reflekteres rundt og kritiseres, og under seminarene fles det faktisk noen ganger som om jeg er tilbake p videregende. Alt er s teoretisk. Du fr en klassiker - skriv en analyse. Det er basically snn det er, og for en skribent som har sttt p trikken og vrlt ut sine frste beskjedne kortprosatekster foran totalt fremmede tekster eller pitchet TV-konsepter for P3 eller Warner Brothers, fles det ganske rart og lite givende noen ganger. For vre helt rlig. (Men krysse av klassikere p har-lest-lista mi er ikke en fl flelse, det, alts!) I tillegg har jeg ftt noe nytt lre meg: Selvdisiplin! "Skal jeg sove lenge? Jeg har jo ikke noen forelesninger i morgen..."

Falmouth University

Sosial angst?

Frste skoledag var typ snn her: 200 britiske og pratsomme studenter i et auditorium, n time om 1800-tallets (litteratur)historie og da forelesningen var slutt, forsvant alle. Det frste seminaret var svettende og flt og sikkert en god grunn til grte, da alle kjente hverandre fra fr, jeg var det nye mbelet i klasserommet som knapt ble lagt merke til. 

Okei, for det frste er du helt ny. Du kom typ for noen dager siden. Fra et annet land. Du kjenner ingen. Du skal disktuere en usannsynlig abstrakt tekst med personen ved siden av deg som du faktisk ikke vet hva heter for navnerunder og introduksjoner og velkommen etter sommerferien finnes ikke her. Her m jeg ta insj selv, skjnte jeg rimelig raskt. 

IMG_2331

Noen dager bruker jeg enormt mye energi p flge med p samtaler, lytte til det lreren sier, fokusere p tema, og da blir det destod vanskeligere skulle vre den sprudlende jenta jeg gjerne vil vre, srlig nr folk rundt meg prater i tohundre kilometer i timen. 

Men det hjelper i hvert fall ikke holde kjeft! Du trenger ikke fortelle hele livshistorien din, men stille ett, to, sprsml, det hjelper litt. Faktisk. Uansett hvor kleint det er nr den kleine trnderengelsken min hres i hele klasserommet. 

Jeg spurte en engelsk jente i klassen om hun kunne tenke seg dra p utveksling selv, hvorp hun fortalte meg at hun gjerne vil reise, men ikke akkurat n. Og jeg tenker det er faktisk helt greit. Man skal ikke dra p utveksling bare fordi man fler at man burde dra p utveksling. Man skal gjre det fordi man har inderlig lyst til mte nye mennesker, bli kjent med en ny kultur og utfordre seg selv. For en del av greia med utveksling, er ha hodet og kroppen p riktig sted. Hvis du har en hel haug med greier hjemme, s er det ingen vits i dra. 

Vennskap over hele jordkloden

Fr jeg dro, ble jeg fortalt at jeg mtte drikke te eller f meg en gammel, britisk dame til nabo, en snn som har en liten veskehund som ligger p de fluffy putene i sofaen hennes og s videre. (Nei, litt av det der fant jeg p, alts.) Poenget er at terskelen for ta plass i en skravlete, britisk jentegjeng som sitter i kantina, er s mye hyere enn prate med andre, internasjonale studenter. For alle vi er jo i samme situasjon! Alle fler seg som mbler i klasserommet de frste dagene, eller ukene. Alle snakker pinlig drlig engelsk sammenlignet med de elegante britene. Alle er i samme bt og alle har trkket ut av komfortsonen sin og flyttet til utlandet for studere p en ny skole, i en ny klasse og snakke annet sprk. Det er vennskapsbndet sitt, det. 

Kollasj2

IMG_2203

Nytt perspektiv

Nye ting gir nye perspektiver. S enkelt er det. Og da jeg satte beina mine p engelsk jord p Heathrow, var jeg s redd at det banket i brystet, p ordentlig. Hvem skulle jeg snakke med? Var det sengety p rommet mitt? Hvor er nrmeste matbutikk? Mamma, hvor er vaflene dine? Og senga mi hjemme. Faen! 

Slike tanker surrer og gr helt til du forstr at uansett hvor man er, finnes det en slags hverdag. Og selv om den er litt annerledes i utlandet og krever mye mer energi enn vanlig, fr jeg tid til tenke p de hjemme. Alt som er trygt og fint, turene, fjellene, klassen min, kafene, festene, kveldsmaten hjemme p Lekss. Men jeg savner det ikke s veldig masse. Alle de tingene er jo fortsatt der nr jeg kommer hjem igjen?

Kollasj1

Og fordi at universitetet er s totalt annerledes i forhold til Westerdals, skjnner jeg mer og mer at jeg er et ekstremt heldig menneske som fr g p det jeg mener er en av Norges beste skoler, serist. Her m jeg slite meg gjennom hundrevis av sider med klassikere, jeg m diskutere hvordan sprket pvirker en tekst og masse annet teoretisk. P Westerdals fr vi for eksempel Harald Eia til motivere oss til lage TV-ider. Jeg er faen meg ganske heldig (som kan f begge deler!) 

Gjr det!

Hvis du sitter og tenker p at det hadde vrt kult bo i et annet land for noen mneder, vil jeg anbefale deg til ta en prat med rdgiveren p skolen din. Utveksling krever riktignok en del forarbeid, men er du heldig (som meg), fr du en ordentlig hjelpsom og rask rdgiver, og i dag gr mye av kommunikasjonen via epost. Jeg husker faktisk fortsatt den morgenen jeg dro p trening og fikk dette innfallet. Dette skal jeg gjre, tenkte jeg. Jeg skal ikke bare tenke p det.

IMG_2234

Du m ikke bare tenke p det, du heller! Gjr det! Hvis du tr... Nei da. Jo da. Nei da.

Det er ikke s skummelt.

Torsdagsklem, Ingvild.

P kanten


Jeg ligger i senga med bustete hr og prver formulere noen tanker, men det er penbart umulig roe meg ned. Veldig snart skal jeg bevege meg milevis utenfor min egen komfortsone, gjre noe jeg aldri, ever, har gjort fr; og jeg har ikke snring p hvordan det blir. Ikke i det hele tatt. Jeg fr vondt i magen av tanken p at jeg har funnet p dette prosjektet selv, at jeg har fortalt det til alle nr jeg innerst inne er s fryktelig redd. Jeg har ikke peiling! Timene telles, minuttene omtrent, til det blir en ny morgen, og man skal hoppe ned i det isende, kalde vannet. Det er nesten som muntlig p videregende. Det finnes visst ingen verden p den andre siden av eksamen enda. 

Hva tenker du p kvelden fr? Hva gr gjennom hodet ditt? 

For hundreogtrettitredje gang innser jeg det. Faen! Hvorfor tror jeg at jeg er best? Jeg er ikke det. For jeg bruker hele ettermiddagen p grave meg selv ned, og irritere meg over at hun ikke tar telefonen. Jeg snakke med deg, fr jeg lyst til skrive med enorme bokstaver i meldingsboksen. River meg i hret. Alt gr til helvete. Og i neste setning br jeg kanskje ikke nevne at jeg runder sider som Pinterest eller Weheartit fordi jeg er desperat etter klissete, fjerne visdomsord som varmer hjertet i noen sm glimt. 

Men det gr jo ikke til helvete? Selv om dette er noe jeg aldri har gruet meg mer til i hele mitt 21 r gamle liv, skal jeg, m jeg, vil jeg... fullfre det. I alle fall prve. 

1

We travel not to escape life, but for life

not to escape us

S jeg prver. Og jeg prver fortelle dere, med et hint av troverdighet, forhpentligvis, at jeg har lyst til forsvinne ut av verden i en uke. Men jeg kan ikke, jeg er blitt et utslitt, oppmerksomhetssykt produkt av den talentfabrikken som slenges veggimellom i media, jeg gr jo p Westerdals, jeg glemmer ukedagene, jeg glemmer meg selv, og dette prosjektet skal jeg glemme i noen timer fordi jeg trenger sove. I morgen er det en ny dag. Og jeg lover fortelle dere alt.

Verdens beste land


All energien regner visst bort og nedover langs trikkeskinnene. Jeg tenker p den scenen hvor Jarle Klepp sitter i bar overkropp og spiller sin egen sang til Katrine, p de grelle boblejakkene deres eller Stavangerhumoren, og jeg drmmer meg bort til et annet tir. Eller s tenker jeg p at hvis noen nevner ordet bransje hundre ganger til, kommer jeg til kaste vedkommende ut av vinduet.

1

Jeg vokste ikke opp ved siden av en jordbrker hvor hver sommer var et eventyr i en bl Volvo Amazon med piknik nordover langs E6. Men det gjorde mamma, og innimellom hadde jeg kappet av meg armen for vre en jente med 60-tallskjole, som str i platsko foran scenen i en svett gymsal og hyler av et par hvitskjortegutter med bukseseler og hret strket bakover med skokrem. Og jeg skulle brukt sparepengene mine p en vinylplate med Roy Orbison eller Chubby Checker, jeg skulle syklet til skolen om vren, jeg skulle kommet inn i huset med varme kinn etter timevis med snballkasting i sndekte gater, jeg skulle skrevet alt for hnd, jeg skulle sovet godt, jeg skulle sovet nok, jeg skulle ha vrt ... tilfreds?

Jeg skulle vrt underveis istedenfor vrt opptatt av komme meg fra a til b fortest mulig. Jeg skulle vrt fornyd med det jeg kan. Jeg skulle reist p hytta oftere. Jeg, og alle andre i hele landet, skulle brukt energien p andre ting enn kimse over at man har for sm pupper eller hvor mange klikk som skjer i lpet av en time. Det er kanskje ikke s rart at besteforeldrene vre hever et yebryn nr de fr vite hvor mange som utvikler psykiske lidelser blant unge i dag. Jeg forstr greia med informasjonsbiten, men lage TV ved  vise hvor perfekte eller (sinn)syke vi er, er jeg bittelitt skeptisk til. Det er s kontrastfylt vre norsk ungdom i 2016, at jeg blir ganske stum noen ganger. For det er jo kjedelig vre normal, men hva skal man vre, da? Syk? Perfekt? Sykt perfekt? Perfekt syk? 

Hvis jeg levde da, skulle jeg aldri visst hvor verdils man kan fle seg fordi man den ene dagen ikke sier et pip og grter foran alle p T-banen, men den andre dagen sender ut glansbilder p Snapchat i alle retninger. Hvis jeg levde da, skulle jeg aldri funnet en selvhjelpsbok i bokhandelen. Hvis jeg levde da, hadde det kanskje vrt trehundre ganger mindre komplisert vokse opp.

Men det er kanskje lurt vre glad for at man finnes i det hele tatt, uansett hvilket tir det er. Og jeg hrer p Freddy Kalas, jeg ogs, jeg bruker noen ganger vilt mye penger p ting jeg angrer p neste morgen, jeg blir syk, jeg ogs, og jeg er takknemlig for at det finnes hjelp f, men jeg tenker likevel flgende: Hvordan kan det vre s mye bedre leve i dag egentlig? For hvis du hadde levd p den tida, ville du jo aldri visst hvordan det hadde vrt vokse opp i dag, ikke sant?

Ute regner det. Eller, jeg tror det gjr det, jeg har ikke sjekket, for jeg er s sliten i hodet at jeg ikke klarer tenke klart. Det er en prvelse vre (og fle) seg som den yngste jenta i klassen, eller en bonde i byen, en fjellgeit over trikkeskinnene eller bare Ingvild. N skal jeg holde kjeft, og det skal jeg for vrig gjre hele helga ogs, for jeg skal forsvinne inn i skogen. 

God helg! 

Uoppdaget


Det er kanskje ikke s rart at hvis du sker p 'let it go' p Spotify eller Youtube, er det en hel befolkning av musikere som har laget musikk av sine egne flelser, og valget om bli i fortida eller ikke. For kanskje det rett og slett er det vi holder p med? Men hvis det var fint da, kan det vre fint n ogs. Det gjr s latterlig, sinnsykt, utrolig vondt tenke p at jeg aldri mer skal vre tjue r, en ny student i en ny by, og tenke de tankene jeg tenkte da. Rmme inn p bttekottet mitt p Grefsen, skrive dagbok, om Westerdals, om byen og alle menneskene i den, alt som var s uoppdaget.

IMG_1257

For n er det ikke uoppdaget lenger.

Det er rart med det; at leve i verden er s sabla spennende, men nr man har gjort det litt, s er det som om lufta gr ut av oss for en stund. Check. Kryss. Gjort. Ferdig. Men vi snur oss likevel, spikker og pusser p detaljer vi har forelska oss i. Den kvelden, den leiligheten, den snen i fjor. Eller kanskje de mer abstrakte tingene? Ingen skjnner hvordan det kriblet i magen min nr jeg kunne krabbe opp i vinduskarmen, plugge i retelefonen, hre p First Aid Kit, og hvile ynene p enten Isabel Allende, stjernehimmelen eller pensumbkene jeg aldri leste. Og den stemningen jeg hadde inni meg, alle de uoppdagede menneskelivene og erfaringene. Og juleferien - det er noe annerledes og nytt med juleferie et annet sted, i en annen by. Snn var det p Lillehammer, og snn var det i Oslo det frste ret.Jeg har bodd her i over halvannet r.h!

Tre dyktige skribenter i klassen min har laget en sammensetning av tre ulike barndommer, frt med en stdig og rlig penn, og jeg blir bde tankefull, glad og trist nr jeg leser. For er det n ting jeg setter svrt hyt, er det barndom. Nr folk snakker om den, nr folk mimrer om den, nr folk vil ha den tilbake. Og jeg kjenner en pil presse seg gjennom brystet mitt og fare avgrde p den andre siden og bakover i rene, 00 skiftes ut med 99, og jeg er p hytta og det klr p hele kroppen fordi mamma har smurt oss inn med kuldekrem og ullundertyet er s grovt, s grovt. Noen hater dem, rene man var liten og visste ingenting, men likte tro at man kunne alt. Noen elsker dem, og hvis jeg sitter ved et kjkkenbord og snakker med noen, fles det nesten kriminelt vre s glad og stolt, nr noen andre igjen ikke har grunn til vre det.Er jeg bortskjemt fordi mamma og pappa tok meg med p eventyrturer fra fr jeg i det hele tatt kunne g selv? Er jeg bortskjemt fordi jeg vet hvordan det fles lpe gjennom lrhyt gress og ikke bekymre seg for trafikken nr man er fem r gammel? Er jeg bortskjemt fordi mamma og pappa alltid har sagt ja til forslagene vre, uansett om det var dra til Svalbard eller bensinstasjonen for kjpe sjokoladekjeks p en onsdag? Er jeg bortskjemt fordi pappa alltid skrt etterp, da vi spiste vafler og snakket om fotballkampen eller skirennet. Er jeg bortskjemt fordi familiehistorien min ser ut som en eneste lang blbrtur under bl himmel, men hvis man stopper opp og tar et skritt tilbake, vil man kanskje oppdage at vi ikke alltid var p blbrturer heller.

Og s er jeg her. 21 r gammel. Og en dag, i midten av februar, i begynnelsen av et nytt r, enda det allerede har gtt halvannen mned, tenker jeg p framtida. For frste gang tr jeg faktisk tenke p den som min egen framtid. Den er min. Alle dagene er mine, og det er s helvetes deilig tenke p den mten. Jeg tok en treningstur i dag, og jo mer svett jeg ble, jo mer sikker ble jeg p at livet leves n eneste gang, og hvis man velger noe, m man ogs velge bort noe annet. Som Paulo Coehlo skriver, har mennesker voldsomme vanskeligheter med leve i nuet. Jeg tror at litt av lsningen til det, er fordi vi bde lever i fortida, men ogs lengter desperat etter ting vi ikke vet.

IMG_1195

Hvis jeg haster nedover Hegdehaugsveien p vei hjem fra jobb i regnet, er det ikke uvant i det hele tatt. Men nr jeg tenkerjeg bor i Osloer detlittuvirkelig oglittinspirerende p samme tid. For jeg vet at jeg alltids kan flytte p meg. Jeg kan dra hvor som helst! Jeg kan gjre det jeg vil. Jeg kan f alt til skje, og det eneste jeg m gjre, er bare velge. Velge ntida, men ogs velge framtida.

Ingvild.

Kjre universet


I Nord-Norge hadde jeg en venninne som gikk i en klasse som levde og ndet for andres problemer. Det ble snakket om hverandre i stedet for med hverandre. Navnet hennes ble sikkert nevnt femten ganger i lpet av lunsj, og tre bord lenger bort satt hun med sine kompiser. Og s var det noen som var borte, og noen bodde p hybel og det var kanskje ikke s rart hvis det hadde vrt storm i helga og fjellet var stengt. Men s kommer hun tilbake til mennesker hvor ingen spr eller tr sprre. Det er normalt at alle som er borte, bare er borte, liksom. Da er de ikke der. Da finnes de ikke. De har ingenting de skulle ha sagt, men den klassen var ikke god p skrive stiler eller regne mattestykker, de var bare s eksepsjonelt gode p slenge teorier bak ryggen sin. Hver eneste mandagkunne ikke lreren starte undervisning fr halv ti, dels fordi noen ikke dukket opp tidsnok, dels fordi noen var forsvunnet og dels fordi de som var der, satt og skravlet om helga uten mtte brette ut de saftigste detaljene. Og s gikk det et par uker, men det var to plasser i klasserommet som fortsatt stod tomme. Hva sa lreren? Hva skulle han tro?

Det er slutten av november, eksamen og helvetes mange kopper kaffe og slitsomme tanker. Dere husker det der bindeleddet mellom de gamle togvognene, det de bruker for hekte av og p vogner p siste stasjon. Jeg er den greia, og jeg er s grenselst lei av skulle si det ene og si det andre, uten selv vite hva sannheten er? Hvorfor bruker dere s mye energi p ting som dels ikke er deres business, og dels ikke har en dyt med saken gjre.Det er bare latskap. Chill, da, det gr fint.Hva vet du om det? Og det er ikke snn at alt kreves av n person, men det hjelper i hvert fall p hvis man blir mtt med forstelse og ikke det motsatte. Hva vet man egentlig om hverandre? Historien jeg skriver p, er full av hemmeligheter. Det er n person som vet n ting, en annen person vet noe annet igjen, and on it on it goes. Er ikke egentlig virkeligheten litt snn ogs? Da er det sabla moro se hvordan kommunikasjon p finurlig, farlig og dustete vis vrir og vrenger seg i alle retninger og fargenyanser. Skjnner dere ikke hvor inderlig jeg skulle nske jeg kunne si at jeg fikk et spennende jobboppdrag og mtte vre borte fra skolen i to uker? Jeg skulle nske jeg kunne si at jeg hadde omgangssyke, eller at jeg skulle i fem begravelser. Men for at folk skal f vite den ordentlige sannheten, m den visst henges opp sammen med granbaret og julelysene over Torggata, siden det er kriminelt sprre om privatlivet til folk. Hvor gamle er vi, egentlig?

Den pakkes inn og pnes p gltt og graves ned og graves opp.En person som slenges veggimellom fordi han eller hun er s sabla interessant, det er ikke vondt, det er bare undvendig og trehundre prosent umodent. Unnskyld, nei, forresten, jeg har sagt at jeg skal slutte unnskylde meg, men i dag er det liksom bare litt p tide ta et oppgjr med dette universet av sannheter og ikke-sannheter. Det blir s feil nr ingen vet hvorfor den pulten i klasserommet bestandig str tom. Eller hvis telefonen ringer p tidspunkt det ikke er normalt at den ringer, hvis jeg tusler hjem fra jobb og det regner ute og ting er ingenting, i dra str en person jeg er s glad i og det blir midnatt fr vi legger oss. Mine fillebekymringer forsvinner som dugg for sola, og jeg forstr at hvis man skal leve og nyte livet, m man vre rlig med seg selv, og rlig med mennesker rundt seg.Det skal ikke vrendvendig sende stafettpinnen gjennom hele vennegjengen frst. Og det skal s absolutt ikke vre ndvendig sende et brev rundt jordkloden eller sjekke snapchat eller stavre seg gjennom regnet for snakke med noen som har hrt noe fra en person som snakket med noen.

Vi er jo bare mennesker.

En dag, litt etter at lyset hadde kommet tilbake, kom lreren inn i klasserommet et par minutter senere. Han sa ikke noe, gikk bare bort til kateteret og anstrengte seg ikke for f gjengen til vre stille. De skravlet videre, lreren hang jakken over stolryggen, satte seg ned, men pnet ikke pc-en. Skrudde ikke p prosjektoren. Ute var det et blaktig lys,men likevel s kaldt atsnrosene klatret oppover vindusrutene. Han kremtet og s utover klassen. Alle de atten elevene fulgte blikket til lreren, helt til det til slutt landet p de tomme stolene bakerst i klasserommet.

Ha det, da


Nr jeg fr god tid, skal jeg lage en minnebok hvor jeg skriver inn alle opplevelser, sm og store klemmer, samtaler med personer og reiser og gode smrbrd p kaf. Fylle den med den uforstelige kjrligheten som kommer ut i form av trer p late sndagsformiddager, den hule, nesten vonde flelsen i magen nr jeg tenker tilbake p alt som har vrt, og alt som aldri kommer tilbake igjen.

IMG_9467

Jeg kommer aldri til vre 17 r igjen, ligge hjemme i senga mi med hundrevis av ark, notatbker, penner strdd omkring, soundtracket fra en serie eller mammas nybakte boller p en asjett p nattbordet. Lrdagsnetter hvor jeg tmte Derwent-blyantene utover kjkkenbordet mitt i Lofoten, hadde Game of Thrones-maraton eller s p nordlyset med en venninne. Hvor ble det av? Og sommerflelsen, en boble av tidlshet, sykling, bading og en uforklarlig forkjrlighet for en landsdel jeg ikke har noen biologisk tilknytning til whatsoever. Vintermorgener p et bttekott av et soverom, hyt under taket, havregrt i senga til frokost, hvitt over hele Kabelvg, en stillhet som var til ta og fle p. Kveldsturene til moloen eller turene til kaf Nikolina, med hver vr pc, hvert vrt word-dokument og hver vr drm om komme opp og fram. tte-ni timer vandrende langs en bekk i svensk Brgefjell, sol p en skyfri himmel, ingen mennesker s langt ye kan se. De evige sensommerlrdagene hjemme i Trndelag som ble fylt med innhold, butikkturer, en spontan volleyballkamp, pappa hogger ved og jeg sykler til naboene, gresset i veikanten kiler meg p leggen, vi spiser pai med jordbr til dessert p verandaen etterp. Og jeg ligger langflat med en bok jeg vokste opp med da jeg var tenring, den har blitt mitt sommerritual.

Og nr jeg skriver dette, er det morgen i en by jeg nsker meg vekk fra oftere enn jeg nsker bli igjen. Oslotrr. Oslohimmel. Oslohst. Jeg liker det jo, men jeg kunne gitt venstrearmen min for f tilbake Lofoten, sommerferien i fjor, barndomsminner, Lillehammer eller bare blbrturene p Lekss med knitrende bl og pappas kakao. Det er rart vre tjuen r. Det er virkelig det. For det vre barn er kanskje det jeg savner aller, aller, aller mest.

Regelboka


P ungdomsskolen skrev vi ned regler i en egen kladdebok. Kategoriserte og delte opp i smkapitler; brk, statistikk, geometri. Og den regelboka viste seg vre gull verdt et halvt r senere, da vi satt i klasserommet i seks timer i strekk.

IMG_7228

Jeg burde ikke bare hatt en regelbok i matte, men i alt annet ogs. For hvor jskla vanskelig kan det egentlig vre flge noen regler? gjre som det str i boka, og vips har man svaret liggende foran seg. Seks r senere nsker jeg meg s inderlig en regelbok igjen. Noen retningslinjer, noe som kan holde meg p bakkeniv. Jeg gr nrmest i svne oppover Telthusbakken, som sjelden har vrt grere og mer stusslig, og jeg forbanner meg selv. Hele tiden, overalt, jeg gjr jo det stikk motsatte av det jeg burde. Jeg har alltid villet gjre det de andre ikke gjr, jeg bare m flytte, snn helt plutselig, begynne i en helt ny klasse, jeg m si ting p en annen, mer kronglete mte enn folk flest, jeg m trykke p feil knapper og dermed ogs vite at det er en snn type kveld som det var hundrevis av i vinter.

IMG_5402 copy

Okei, s er ikke jeg en dramaqueen, men hvordan i svarte heiteste kan jeg vre s tett i pappen at jeg ikke gjr den tabben en gang til? Feile, det er det jeg gjr. Jeg leker ikke Bambi p isen lenger. Forlengs og baklengs og oppned, jeg forteller meg selv at nei, da, Ingvild, du skal ikke beg den feilen en gang til. Den gang ei. Jeg kan ikke hoppe i fallskjerm, jeg kan ikke spille cello, jeg kan ikke lage ordentlig creme brle, jeg kan ikke st stand up, jeg kan ikke flge reglene.

Men rote det til, det er jeg ikke bare norgesmester i, men tredobbelt verdensmester i. Og det er ganske skarpt, om jeg fr lov til si det selv. Her om dagen fikk jeg servert flgende replikk: Du liker ha det litt vondt. Samvittigheten ulmet i magen min, fikk meg til lure p om jeg tar alt for mye plass, om jeg misbruker ytringsfriheten min, liksom, herregud, dramaqueen igjen, for alts...hvor ille kan det egentlig vre? Hvor ille kan det vre for at semulegrt, skype med lillesster og en varm tekopp ikke kan kurere det?

IMG_6471

S for hale denne depressive tankerekka i land, kan jeg jo fortelle dere at jeg ogs er litt glad for at jeg ble fdt som et surrehue fra bygda med et mer skjrt hjerte enn anbefalt, det er okei. Det er helt okei, jeg har prvd og feilet og hvis det skal komme noe ut av det, s er det liv. Liv og erfaringer og tanker og ider til senere. For jeg lever fortsatt, og det har jeg planlagt gjre leeeenge. Ha en fin sndagskveld!

Vet ikke


Jeg har framtiden liggende i lomma p jakken min, under nklene og telefonen, og p en benk hvor ingen vet, da er jeg ikke lykkelig, men jeg er ikke ulykkelig heller. Bilene kjrer forbi, mennesker gr tur med hundene sine i bnd, bollene ligger i posene sine og melk og brd i handlekurven p Kiwi. Det er fint, det, jeg ser at den lever livet sitt rett foran nesa mi. Verden, alts.

Og selv om det er et minne, eller det er mange minner, er det fint ogs, og litt hplst. For man vil aldri f vite. Jeg kunne aldri ha visst hvordan det ville ha vrt, eller hvordan det ville ha fltes vkne opp p et loft i Kabelvg, alt annet enn alene, mens det er nesten frti minusgrader utenfor soveromsvinduet, jeg ville aldri ha visst hvordan det hadde vrt lpe gjennom trnderhovedstaden, kjpt melk, egg og rmme, laget vafler mens han er fyllesyk. Jeg ville aldri ha visst hvordan vi skulle ha sttt p en stein p toppen av Kyrkja, balansert og holdt oss i hverandre, holdt om svette ulltryer, hverandre og neste helg gtt hnd i hnd fra Jernbanetorget og hjem til leiligheten vi deler.

Jeg ville aldri ha visst det.

IMG_5764

Savn


Fr jeg har spist frokost, og fr jeg har ftt laget meg min morgenkopp med te, da er det ingenting. Tomt p plassen utenfor, syklene str der ensomme og vte i regnet og jeg m tvinge meg selv til si at jeg faktisk skal p skolen. Noen ganger savner jeg enkelte ting s mye at jeg lurer p om det er noe galt med meg. Denne byen er amazing, det er ikke det. Og menneskene, jeg digger dem, alle sammen, men i blant fr jeg lyst til slenge skolesekken i bakken, kaste macen min ut av vinduet, hive alle kvitteringene jeg for guds skyld tar vare p, og bare sette meg p toget hjem. Faen!

IMG_8045

Husker dere serien Himmelbl som gikk p NRK for mange r siden? Hver sndag var det like stor hydare benke seg ned foran TV-en, alle sammen, og alle med hver sin asjett med blbrpai p, nytrukket te og mamma med beina mine p fanget sitt og hunden foran peisen. Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter det bde bekymringslse og dramatiske livet p den ya. Hvor stuck man i blant mtte fle seg, men likevel hvor fantastisk det mtte vre. S jordnrt og livfullt. Ja, da, kjre mennesker, byen er bra, men det er noe eget vre p bygda eller p en y. Har dere for eksempel noen gang tenkt over at mange av vre store stjerner, det vre seg sport, teater, film og s videre, er ildsjeler som er vokst opp i sm samfunn hvor alle og en teller like mye? Har dere for eksempel tenkt over at der er det ikke all verdens av muligheter eller ressurser, men det det derimot er, er ambisjoner. Ml. Folk som vil noe. Folk som vil gjre noe for andre.

IMG_5814

Jeg blir s jvlig lei av til stadighet f det slengt i ansiktet at Oslo er fasiten p alt. Du kan ikke g p butikken si hei til halvparten en gang. Du kan ikke lpe ned skogen og sl deg og banne og rive en grein av en trestamme uten at noen stopper og lurer p om du har gtt fra vettet. Du kan ikke g bort til naboen og ringe p og bare invitere deg inn p kaffe. Okei, kanskje setter jeg det p spissen n, men vet du hva? Nr disse bymenneskene opplyser meg om ting jeg allerede vet, da er jeg stille, sier ingenting, men det jeg vet, er at dere vet s inmari lite om hvordan det faktisk er. Og spr dere? Vil dere vite? Er byen deres nok for dere? Trenger dere noe mer enn den?

Og s blir jeg nesten litt sint. Jeg har sagt det fr - denne byen sluker meg nesten. Og det er s sant. Det er s inmari sant, for hvordan skal jeg ellers forklare at hver eneste tekst jeg skriver, er et slags utrop, en lang klagesang, men med noen lyspunkt godt gjemt inni der. Denne byen har en helt sjuk innflytelse p meg. Og hvordan skal jeg forklare at jeg, uten at jeg skjnner hvorfor, grt hver eneste dag i over to uker, uten at noen visste, eller ville vite, det. Kanskje det aldri er noen som kommer til vite hvorfor. Kanskje jeg har glemt det om noen mneder.

Denne duoen fra Tnsberg har flyttet inn i rene mine den siste tiden. Og denne lta er bare....ulovlig fin.

Heldigvis (takk!!!) kan man bla gjennom gamle bilder i Bridge, drmme seg til sykkelturer langs et jorde eller ettermiddager ved elva, tidlsheten p Hamary, bkene til Hamsun eller bare drite i vre s flink og vre s voksen hele tiden. Gjett hvem som gleder seg som et barn til komme vekk fra dette litt?

Gode venner vokser ikke p trr i det hele tatt


Og det var i november i fjor, da jeg og du satt i vinduskarmen p biblioteket og det sndde utenfor, var helt mrkt, lysene langs E6-en speilet seg i Mjsa, og jeg klarte ikke f fram s mange ord, men du satt der likevel, du bare satt der. Jeg kjenner hvordan det gjr godt i hjertet nr jeg tenker p disse dagene, de dagene i november i fjor som er et svart hull, da jeg plutselig mtte reise hjem til Trndelag og alt var s absurd og uvirkelig. Men du var der, du lyttet til hvert eneste ord og patetiske og emosjonelle setning jeg klarte frambringe, og du var som mammaen min som bare fulgte meg rundt, jeg flte meg egentlig litt som en femring.

Stars

Og det var i november i fjor, da jeg lente hodet bakover i togsetet og lukket ynene, tenkte p hvor uendelig takknemlig jeg er for at jeg ble plassert i denne kroppen, s uendelig takknemlig for at jeg fikk tildelt den familien som er min, og fordi jeg fr oppleve lrdagskvelder hvor strmmen plutselig gr over hele bygda, den gangen da jeg og lillesstera mi fant fram alle stearinlysene som var oppdrive i huset, helte karameller i en skl og mumset klementiner, hele kjkkenbordet ble dekket av skall og godteripapir, Alias-kort og varme fra peisen.

Og det var i november i fjor, at jeg skjnte at det ligger en god dose sannhet i uttrykket det finnes alltid lys i enden av tunellen.

Har du noen gang tenkt p....


....at han griper sjansen og betrakter deg hver gang du ikke ser p ham? Eller at han faktisk liker deg, men er for nervs til si det til deg? Kanskje han ikke sender deg melding eller ringer deg fordi han vil at du skal savne han? Eller s tenker du p det faktum at det er en reell mulighet for at han prater masse om deg med vennene sine. Du kan ikke forst hvorfor han er s sjenert, men har du noen gang tenkt over at denne beskjedenheten irriterende nok str i veien for ham slik at han ikke klarer f fram en fornufig setning hver gang du er i nrheten? Har du noen gang tenkt p at han kanskje er forelsket i deg, men at han ikke fr til takle flelsene enda?

Det jeg derimot kan garantere deg at du tenker p, er noe snt som 'han ser jo aldri i min retning!'. Med en gang drmmeprinsen er plogget p Facebook, hopper det i brystet ditt. Hvordan skal jeg tiltrekke meg oppmerksomheten hans uten virke pgende og barnslig? Br jeg poste en morsom status eller bare chatte med ham? Hva skal jeg i s fall skrive?! Det kiler i brystet, du er rastls i kroppen, vil bare vre s nr ham som mulig. Men ikke for nr. Ikke helt inntil. Med en gang han kommer gende inn i auditoriet, er det som om kroppen hans er en magnet med et neonskilt utenp som skriker i din retning. Men han legger naturligvis ikke merke til deg der du sitter p frste benk og tar notater av forelesningen dere er p. Bare suser forbi. Du kjenner duften av parfyme, etterbarberingsvann og mann kile deg i nesa og fr hret ditt til virvle rundt i noen sekunder. Det irriterer deg ogs at han alltid er s p nett - med alle. Han gr rundt og distkurerer politikk, reising og alt mulig annet rart med de andre studentene i pausen, om om han ikke er klar over at her sitter du og tenker p ham hvert eneste sekund i hvert eneste minutt i hvert eneste dgn.

Men har du tenkt p at han kanskje legger merke til mer ved deg enn du tror?



Fra tankevrimmelens til litt boksnakk! Jeg vil anbefale en veldig dyktig forfatter til dere. Hun heter Katarina von Bredow og skriver spennende, romantisk og farlig bra om forbudt kjrlighet blant ungdom. Det er s nrt, s ekte og veldig lett kjenne seg igjen i. Noen av favorittene mine er Sskenkjrlighet og Bare ikke deg. Jeg elsker mten jeg blir sugd inn i det pirrende forelskelsesuniverset til den svenske forfatteren p. Hurra!

Refleksjon


Som alltid gr denne hytiden alt for fort. N er et helt r p vei til bli enda et r vi bare husker, men ikke fr oppleve igjen. Totusenogtolv. Jeg m bruke litt tid p tenke hvis jeg skal klare fortelle om mitt totusenogtolv. Hva skjedde? Ja, hva skjedde, Ingvild?

Jeg liker tanken p at et r rommer s mange minnerike opplevelser, i form av tanker, bilder, tekster eller andre ting. Og nr jeg tenker meg om, finner jeg ut at jeg faktisk er veldig heldig. I 2012 har jeg ftt noen karakterer jeg kan smile av, lest bker jeg begynte grte av, sett filmer jeg skulle nske jeg kunne hoppe direkte inn i, gtt fine turer jeg nsker aldri tok slutt, sittet rundt et knitrende bl og pratet med mennesker som lytter nr jeg forteller, spilt gitar og sunget overdrevent falsk sammen med lillesster, akt nedover grdsveien sammen med naboungene og s mye, mye annet. Skal jeg virkelig ramse opp alt sammen? Hvem har glede av lese det....snn utenom meg selv?

Noe annet jeg har brukt 2012 til, var skrive. Jeg hadde en id til en roman eller lengre tekst i hodet en god stund, men det var frst i hst at jeg faktisk satte meg ned for skrive den. Jeg laget en tidsplan hvor jeg skulle produsere x antall ord per dag, og for noen dager siden kunne jeg lese av hvor mange sider jeg hadde skrevet, og da mtte jeg smile. Det fles utrolig godt ha klart n et ml jeg satte meg tidlig i hst. N har jeg bevist for meg selv at jeg kan klare fullfre noe, jeg ogs. Men det er ikke alltid like enkelt. Et veldig viktig skrivetips jeg kom over en gang, handlet om at man m sette av tid til skrive. Det stemmer! Jeg er vel ikke den eneste som grubler p en id til noe jeg kan skrive? ", det hres s fint ut - det skal jeg skrive en bok om!" eller "Wow, for en genial id! Det skal jeg klare lage en bra historie av!" Og s skjer det liksom aldri....I know the feeling!

Jeg er en stor fan av forfatterspiren Ulrikke som skriver bloggen Ask For Answers. Hun postet nylig et innlegg om nyttrsforsetter som inspirerte meg veldig. For vre rlig har jeg aldri vrt s begeistret for nyttrsforsetter, men etter ha lest det hun skrev, fikk jeg en hel del dose motivasjon g inn i det nye ret med. Herlig!

S min lille beskjed til dere er sette av tid til fullfre et ml du har satt deg. Og det kan vre...alt mulig! Ikke sant? Godt nyttr!

Jeg lekte med tanken. Det var den jeg lekte mest med. Jeg hadde ingen andre leke med.


- Lars Saabye Christensen

Jeg er ikke en slik person som avslrer hemmeligheter om meg selv. Egentlig liker jeg ha mye hemmelig, vite ting andre ikke vet. Jeg er - som helt sikkert er veldig obvious - et menneske som overanalyserer alt mulig. Jeg grubler og tenker og vurderer alt og alle. Sier jeg det til noen? Selvflgelig ikke. Men jeg tenker det! Tenketenketenke. Hele tiden. Litt slitsomt, kanskje, men ogs litt inspirerende. S mangfoldig alt blir nr man tenker og fantaserer. Det fr liksom en helt ny innfalsvinkel. Jeg kan se p en person, legge merke til smting og tenke meg til hva vedkommende gjr p fritiden, hva hun eller henne blir lykkelig av og s videre.

tenke gjr vel alle. Men har du egentlig tenkt over hva folk tenker p? Innimellom blir jeg sjokkert over mine egne tanker. Ja, det er sant. Jeg fr en helt spr og absurd tanke, og nr jeg forsker skyve den vekk og glemme hele greia, ender jeg opp med en horde av teite ting som gr p repeat oppe i hodet. Du trodde kanskje du var spr? Velkommen til min verden. Jeg er ogs livredd for noe, og det er at andre skal hre hva jeg tenker. Enda mer spr? Ja. Men det stemmer, i blant fr jeg det for meg at personen som sitter ved siden av meg, kan hre alt jeg tenker, og det er en skremmende tanke.

Jeg vil jo ikke at alle skal vite tankene mine. For tankene er det eneste man faktisk kan ha helt, helt for seg selv. Det er ens egen, lille, hemmelige verden.

Experience


13

14

15

Hvis noen ikke har ftt det med seg, s bodde jeg alts i Lofoten i fjor. Og jeg lyver ikke nr jeg sier at jeg har blitt en erfaring rikere og ftt litt annet syn p mange forskjellige saker og ting. De siste ukene har jeg lagt merke til noe i miljet hvor jeg befinner megm og det fikk meg til tenke p noe.

Aller frst: i Lofoten (og Nord-Norge generelt) er folk veldig pne - om alt! De er for eksempel fulle av respekt og forstelse mot mennesker som, ja, gjerne ser litt annerledes ut eller oppfrer seg litt snodig. De smiler og inkluderer alle sammen, uansett vremte, klesstil eller hvor mange venner man har. Jeg likte s godt den mten jeg flte meg velkommen p.

Dette ser jeg en vesentlig forskjell p nr jeg har flyttet hjem igjen. Her blir det sukket og stnnet og himlet med ynene hvis et menneske ser litt spesiell ut, sier noe rart eller har en annen oppfrsel enn andre. Eller s blir det rett og slett ignorert. Hvorfor blir man sett "ned p" hvis man er .. unormal? Og hva i alle dager er normal, da? Hvorfor kan noen si "nei, hun/han er vi ikke venn med, for det menneske sier s rare ting eller oppfrer seg rart"? Jeg tenker ogs at det var veldig befriende bo i Lofoten. Aldri tenkte jeg p at folk ville se rart p meg eller gi meg en spydig kommentar - for alle aksepterte deg for den du var. vre pen mot andre mennesker betyr ikke ndvendigvis kunne snakke om alt mellom himmel og jord, men ogs det klare respektere at noen er annerledes, og at det er lov vre annerledes. Ikke minst.

Full av viljestyrke, mot og inspirasjon


Har dere noen gang tenkt tanken jeg klarer det ikke? Garantert. Jeg bare lurer p hvorfor vi skal pst at vi ikke klarer noe faktisk fr vi har prvd? Nei, jeg skal ikke g foran som et godt eksempel si at jeg klarer alt, det er nok dessverre ikke sant, men ofte nr jeg tror noe skal g fryktelig galt eller at jeg fler p meg at motivasjonen og viljestyrken bare har smuldret opp til stv, da prver jeg heller fortelle meg selv at verden gr videre. For den gjr jo det, ikke sant?

Se for deg en gigantisk fremfring p skolen. Alle kan vel vre enige i at det hres en smule skummelt ut. Men si jeg klarer ikke er kanskje litt ta i? Eller? Hva mener du? Nr jeg er nervs eller bekymret (og det er ikke sjelden), pleier jeg sprre meg selv: hva er det verste som kan skje? Snn serist?

Jeg har en teori om at alt gr an. Og jeg tror at det prve er veldig sunt. Prv nye ting, prv noe du ikke vet noe om, beveg deg ut p tynn is. Da har du i alle fall prvd! Og hva tape du p det? Hvis du ikke klarer det i frste omgang, kan du jo bare si at du har prvd og at det kanskje gr bedre neste gang. Uansett har du ftt deg en god erfaring du kan ta med deg videre og ha god nytte av.

En gang sa mamma noe til meg som jeg tenker ofte p. Alt trenger ikke vre perfekt hele tiden, du m ikke f topp resultat p alt. Og jeg spurte: Men det er jo det jeg vil, jeg kan ikke bare drite i det, og si pytt-pytt, snn gikk det. Da fikk jeg hre at selv om det gr drlig en gang i blant, kan det ogs g bra. Og man kan ikke klare alt, gjre alt perfekt. F toppkarakterer p alt. Og nesten det aller viktigste: Man lrer av feilene sine!

Som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg skal avslutte et blogginnlegg, s jeg har lyst til vise dere traileren til en film jeg s n nylig. Etter at jeg hadde sett ferdig denne inspirerende filmen om matlaging, kjente jeg meg plutselig mye sterkere og jeg sa til meg selv: tenk s vanvittig mye som faktisk gr an.....

"Vi mister mest tid fordi vi vil vinne tid"


- John Steinbeck

Hver gang jeg hrer ordet 'tid', blir jeg litt skremt. Alle vet vi hva tid er for noe, noen vet det nok smertelig godt og andre tenker knapt over det. Ofte hrer jeg uttrykket "men jeg har ikke tid!". Jeg forstr liksom ikke hvorfor. Nr jeg spr mennesker om de for eksempel skriver, og jeg fr nei, stiller jeg automatisk sprsmlet "hvorfor da?" tilbake. Svaret jeg da fr, handler om tidsbruk. Nei, de har alt for lite tid til skrive, det tar jo s lang tid. Gjr det virkelig det? Hva med chatting p Facebook, for eksempel? Hvor lang tid tar det? Jeg tror veldig mange p min egen alder, samt yngre og eldre, slser bort veldig mye tid ved sitte foran tv- eller pc-skjermen. Hres ikke spesielt nyttig ut. Fr man noe ut av det? Snn egentlig?

5

skrive tar tid. Det kan vel ingen nekte for. Skrivingen gjr seg ikke selv, det er et fysisk og psykisk arbeid. Men jeg hrer sttt og stadig at flere skribenter sliter med finne tid til sette seg ned for skrive. Enkelt og greit, tenker jeg. Selv har jeg vrt i den situasjonen flere ganger. Men er det egentlig sant? Hvorfor m man alltid si det samme, om og om igjen; "nei, jeg har ikke tid". Er vi egentlig klar over hvor mye tid vi har i den tilsynelatende travle hverdagen vr? Man kan fange noen yeblikk p et ventevrelse, til legen eller fysioterapeuten, p et fly, i kaffepausen, p bussholdeplassen, i lunsjen, p toget, p stranda.....det fins massevis av sm og store yeblikk i hverdagen vr hvor vi kan f gjort noe, for eksempel lese eller skrive. Det finnes s mange dyktige skribenter rundt oss, noen vet det sikkert ikke selv en gang, men s blser de det vekk med "har ikke tid".

4

Det er nesten dumt si det, men nr folk utbryter at klokka gr sakte eller at det er en evighet til helg eller hstferie, da fr jeg lyst til svare med at "hei, da har du jo masse tid!". Er det sant, tenker de. Ja, det er faktisk sant. Man har tid - tid i massevis! Jeg leste om en student som klarte skrive en roman ved siden av bachelor-studiet sitt,- se der, det er fullt mulig gjre to ting p en gang!

Nr man spr seg selv hvor alle de fine komplimentene kommer fra...


Jeg har universets herligste lesere. De kommentarene jeg fr p bloggen min - MIN BLOGG! - er s ubeskrivelig fine og varme at jeg knapt har ord til beskrive hvor takknemlig jeg er. Forhpentligvis skjnner dere hvor uvirkelig det er f s overveldende tilbakemeldinger, srlig p det jeg skriver, mten jeg skriver p. Ja, mten jeg skriver p. Det var noen som kommenterte det p utdraget jeg la ut nylig, at de likte 'mten du skriver p'. Det fins nesten ingenting i verden som er mer motiverende og fantastisk for en ung skribent hre enn akkurat det. I tillegg blir jeg hysterisk glad og lykkelig nr jeg ser at dere blir inspirert av det jeg skriver og at dere kjenner dere igjen. inspirere folk er noe av det beste jeg vet, nr folk kan si til meg at de ble inspirert og fikk lyst til gjre det samme eller bare vre kreativ......snt smelter meg.

Tumblr_lm2s298y0d1qja114o1_500_large

S for ikke gjre dette innlegget alt for stivt og sukkerstt, s vil jeg bare si at jeg digger dere alle sammen og hper jeg kan f strekke ut armene og klemme dere...lenge! ♥

rlighetsminuttet


Akkurat n holder jeg p lese en bok som heter rlighetsminuttet av Bjrn Sortland. Den tar for seg 17-ringen Frida som reiser til Italia og gr p kunstgallerier og lrer masse om kunst. (Veldig fin!!) I begynnelsen lurte jeg jo p hvorfor tittelen p boka er s, tja, sjelden. Jeg har aldri hrt om noe snt som et rlighetsminutt. Har du? Men uansett s er det slik at Frida prver lre seg nettopp det. Hun sier til seg selv at en gang i blant skal hun vre fullstendig rlig med seg selv i seksti sekunder. Helt, helt rlig. Alle begravde hemmeligheter skal komme til overflaten. Hun ppeker ogs at vi mennesker lyver overraskende mye. Har du tenkt noe srlig over det? Jeg tror faktisk hun har litt rett. Alle lyver. Hele tiden. Sm og store lgner. Bde for seg selv og andre mennesker. Det er kjempeenkelt lyve, ofte blir sannheten s vanskelig og enorm og brkete. Den roter til et helt nett av sammenhenger og andre sm sannheter. Det er jo s enkelt bare si noe annet, syns du ikke? Bare ordet sannheten er jo ganske skremmende i seg selv. Jeg blir alltid s nervs nr folk begynner en setning med "sannheten er at..."

MEN! lyve er jo egentlig ikke spesielt hflig eller pent gjort. Jeg syns snart at verden begynner utvikle seg til en gedigen lgn. Alt jeg leser p internett - hvordan kan jeg egentlig vre sikker p at det faktisk er sant? Hvordan kan jeg fortelle den personen at jeg egentlig blir kjempeirritert hver gang hun/han kommer bort? Hvordan kan jeg vite at personen jeg snakker med p et sosialt nettverk er den hun/han utgir seg for vre? Hvordan kan jeg vre sikker p at jeg er akseptert?



For en stund tilbake s jeg et veldig bra intervju med Anne-Kat. Hrland p Senkveld p tv2. Det var rett og slett herlig se hvor utrolig tffe og rlige noen mennesker kan vre! Hun sier akkurat hva hun mener, og jeg syns egentlig det er helt fantastisk kult gjort. Endelig noen som tr si hva de mener!!! (Ingvild hopper rundt). Hvorfor klarer vi ikke vre fullstendig rlige hele tiden? Klarer vi ikke si det vi egentlig mener? Hvorfor det?

S. Dere? Er dere med p samme leken som Frida i rlighetsminuttet? Vr helt, helt rlig med deg selv. Skriv i kommentarfeltet!

Jeg kan for eksempel si at jeg blir irritert, nei, nesten rasende, nr folk ikke tar telefonen sin.

Der, n hadde jeg sagt det. Og det er sant!

Din tur.

Kaos i hodet


Da jeg la meg i gr kjente jeg at alt bare var et fullstendig kaos. Kroppen var s sliten, s sliten, og hodet mitt ville aldri slutte vise frem filmen som inneholder en million tanker, bilder, inntrykk og flelser. Jeg vet ikke om jeg er glad, trist, inspirert eller halvdd. Jeg har s lyst til oppleve noe som tilhrer meg. Noe jeg kjenner meg igjen i. Ikke fle meg som en annen puslespillbrikke og bli slengt fra sted til sted. G i samlet flokk. Stress. Tidsfrister.

Oslo-tur. Sammen med klassen. Jeg er p en mte takknemlig for at jeg er tilbake igjen. Trttheten er blitt min nye bestevenn, jeg har lyst til legge meg, sove lenge og vre hundre prosent uthvilt nr jeg vkner. Vre glad og vite at jeg snart skal pakke sekken og flytte hjem igjen. Vren risler i bladene i parken, jeg kjenner sola som koker opp soverommet mitt, jeg har lyst til ta p meg en kjole, flette hret i fletter og vente p at en usynlig hnd skal lfte meg opp og fly meg hjem igjen.

Det er alltid like vanskelig formulere seg. Jeg er ikke spesielt flink p fortelle dere hvordan jeg fler meg. Og har jeg blitt noe klokere etter ha skrevet dette? Tvilsomt. Det blir som oftest kun en tirade av rare ord og sammensetninger. Og svrt lite forstelig. Men jeg vet i alle fall at jeg har verdens beste venninner, familie og kjre, lille, gode pusen min..... ♥







Hva liker du best med vren?

"I de brunmalte hyllene p veggen stod det sm glass med pensler, blyanter, tegnestubb og annet utstyr..."


Se for deg dette her: Du er en ung, begavet student som studerer kunst i Roma i Italia. Du er svrt vakker, alles yne vris p mirakulst vis i din retning hver gang du spaserer forbi med en blomstrete kjole eller en lilla kpe. De gylne krllene dine danser nedover ryggen mens du flyter nedover de eksotiske gatene fylt av boder, sang og musikk, blomster og duften av tomater, pasta og basilikum. Ingen i hele verden kan vel vre mer stolt, glad og lykkelig forelsket enn deg akkurat n. Du er kun atten, likevel er den unge, men ubegripelige flotte professoren i portrettkunst dypt forelsket i nettopp DEG.

Det som er s flott med skrive, er flelsen man fr nr man lever seg inn i det. Blir revet med, kjenner flelsene og tankene vrimle rundt i kroppen som sm bobler. Ider som faller ned fra himmelen og eksploderer i hodet ditt i form av en fargerik og stemningsfull scene. Jeg syns det er s fantastisk vite at jeg har skapt noe jeg kan bli s glad og inspirert av! Denne historien begynte jeg p for evigheter siden, (egentlig er den inspirert av verdens fineste alvejente, sjekk ut bloggen hennes her) men jeg tar den frem nr hodet mitt holder p dette ned p bakken av for tung last, hihi. Det er utrolig godt og komfortabelt vite at jeg har noe trygt og fint som jeg kan falle tilbake p hvis en dag blir ordentlig trasig og fl. Jeg er s glad! Denne historien har jeg faktisk skrevet veldig mye p, dessverre er mye av det tekst som mest sannsynlig bare blir nettopp det - tekst. Det blir nok ikke mer enn at det ligger litt rundt i skuffer og skap, gjemt rundt omkring. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har noen ambisjoner med denne historien. Den handler om 18 r gamle Rose som flytter til Roma for studere kunst. Der blir hun veldig betatt av lreren sin, Adrian di Marc. Selvflgelig har jeg lyst til fullfre den, men mye m nok omgjres, forandres p, jobbes mer med.....skalt pirkarbeid. Men den som jobber hardest, fr mest uttelling for det, er det ikke s?



Kunst er s fascinerende, det er som en egen eventyrverden, helt uten fasit. Man kan uttrykke seg akkurat slik man nsker det! Jeg er s inspirert n, det er ordentlig godt med helg...... ♥

All this time I was waiting for you










Det skriker i kroppen av lengsel. Og jeg skjemmes av si det. Ja, det gjr jeg. Hvorfor skal jeg, hvem kan jeg klandre? Her sitter jeg, musestille, i min egen lille verden, tankefull og helt, helt stille. Mens jeg prver puste ser jeg folk rundt meg le, prate og diskutere. Jeg kjenner et stikk av misunnelse. Det erkanskje vondt vre i samhrighet med mennesker p en negativ mte, men jeg vet at det kan vre hundre ganger verre fle seg helt usynlig og ukjent.Nr hodet er tomt for motivasjon og jeg ikke finner en eneste mening med noe som helst, hva gjr man da?...

Har du noe forslag?

Alle har talent. Det som er sjeldent, er motet til flge talentet til de mrke stedene det leder til.


- Erica Jong

Jeg synes verden er et skummelt sted. Ja, i blant, s. Hvorfor er den skummel? Det fins sikkert trehundre ulike teorier rundt dette, og jeg har lyst til dele n med dere.

Sikte hyere

Jeg tr pst at alle mennesker har et instinkt i seg som sier at de skal klare n toppen. I alt de bedriver seg med, skal de klare - p et eller annet vis - gjre det best. Klare vinne, klare utrette suksess, klare vre flink og talentfull i noe. Vi har alle et vinnerinstinkt i oss. Dette vinnerinstinktet vokser enda hyere nr man finner konkurrenter - personer som har de samme interessene som deg. For eksempel kunstnere, skribenter og s videre. Man nsker rage over disse, klare n enda hyere opp, bli enda flinkere enn de.

Dette vinnerinstinktet svekkes brtt nr man innser at man ikke er best. Selvtilliten synker drastisk. Det fins folk som er flinkere enn deg, det fins til og med mennesker p et helt annet niv enn deg. Da tenker man kanskje "dette klarer jeg ikke. Jeg blir aldri like flink som henne." Nei, vel. Det virker kanskje som en lang vei g, men jeg tror det er verdt g denne veien. Det vil alltid finnes personer som er flinkere enn deg, men det vil alltid finnes personer som synes du er kjempeflink, talentfull og dyktig - akkurat som du er. Til tross, fortsett kjemp, ikke mist selvtilliten og vr deg selv.

Jeg kan rlig innrmme at jeg selv er blitt fanget under denne vinnerinstinktbasillen. For vrig har jeg ogs et vanvittig konkurranseinstinkt - noe som ogs hever egoet. Synd, men ganske s sant. Jeg elsker briljere, men jeg hater fle meg drlig. Og jeg har bare lyst til grave meg ned i et hull og nske at jeg aldri ble skapt nr jeg leser om dyktige personer som pfrer menneskeheten noe stort. Jeg har lyst til vre den personen! Jeg vil vre jenta som alle ser opp til!

Hvorfor kan jeg ikke vre det? . Det stemmer. Jeg kan jo det! Bare jeg fortsetter jobbe. Jeg fortsetter si til meg selv at jeg skal klare det.

For det skal jeg.

No need to hurry, no need to sparkle, no need to be anyone but oneself


- Virgina Woolf

Min verste fiende er tiden. Slik tenker jeg i alle fall noen ganger. Hvorfor det, egentlig? Hva er s farlig med tiden? Den gr s fort. I ett yeblikk sitter man sammen med familien i sofaen og koser seg med Askepott og i det neste ligger man i senga sammen med den varmeste pusen p jordkloden og kalenderen viser tjuettende desember. Jeg har ynene lukket og nsker meg bort til et drmmende fantasiland med lange kjoler, blgende hr, en hylydt foss og digre trr som henger over skogbunnen. N-et er stressende og skummelt. Jeg er livredd for ikke nyte yeblikket, kjenne at jeg lever, at jeg flyter p en myk seng av lykke. Men hvorfor skal jeg frykte det, egentlig? Akkurat n har jeg det veldig bra. Pusen har heller ikke noe i mot enda en innedag med bker i senga og nytt fleecepledd fra snille slektninger. I vinduskarmen - som for vrig viser meg det vakre vinterlandskapet utenfor huset - str tekoppen sammen med sjokoladepapir og en bilderamme som str i mellom gardinene. Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dere dette, n har jeg brukt enda flere minutter av tiden. Snart er det framtid. Snart er 2011 fortid. Snart er jeg voksen og kan se tilbake p alt sammen. Hvorfor er det snn at man bde gruer og gleder seg til bli stor? Gjr du det?





Hper alle vakre sjeler hadde en fin julefeiring, det hadde i hvert fall jeg, og at dere ser lyst p dagene og det nye ret. Og s blir jeg veldig glad hvis dere hadde tatt dere et eller to minutter ekstra og fortalt meg hva dere tenker p akkurat n.

Til min beste venn


HVA ER VENNSKAP? Det er kanskje et noks kjedelig og uinteressant tema for mange, fordi du rett og slett ikke tenker noe srlig over det. Ja, for hva er egentlig vennskap?

Alle er vi individer og mange av oss klarer helt fint handle p egen hnd. Vi kan leve alene, vi kan gjre alt alene, vi kan tilbringe hver eneste dag for oss selv. Men jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg sier at alle har godt av en god venn i blant. Det betyr derimot ikke at man behver ha et tosifret antall mennesker man henger sammen med store deler av tiden.

Og hvem er det som sier at man m ha s mange venner? Hjelper det, blir man lykkeligere da? Fler man seg bedre? Hyere ansett? Vennskap er noe skjrt, noe srbart. Kanten er s smal, s tynn og det er forferdelig enkelt falle utfor. Miste noen. Tid er et vennskaps farligste vpen. Gr det lang tid, kan man gli fra hverandre, miste kontakten, finne andre venner. Om noen r har du kanskje glemt denne personen. Om ti r er denne personen et tilfeldig menneske du mter p gaten. En ukjent.

Er det ikke skummelt? Det er s ufattelig enkelt miste noen, men det er ogs veldig enkelt ta vare p noen. Det skal ikke s mye til. Kanskje bare en koselig telefonsamtale en sen kveld. Kanskje et brev i posten. Kanskje et fint kompliment. Men jeg tror det sentrale i et vennskap er ha tillit og respekt for hverandre. Gi hverandre sttte, men ogs pusterom og frihet. Jeg tenker at hvis man er s glade i hverandre at det overgr alt, da klarer man ogs vre fra hverandre en liten periode. For da er det s himmelsk mte vedkommende igjen! Da vet du at denne personen har ventet p deg, tenkt p deg, og endelig, ENDELIG, fr hun/han treffe deg igjen etter s lang tid.

Jeg synes det er s herlig tenke p. vite, hundre prosent sikkert, at den andre puslespillbrikken venter p meg nr jeg kommer hjem. Da skal jeg gi henne en ordentlig god klem ♥




Man forsvinner bare


Jeg liker den flelsen av at jeg er forsvunnet fra omverdenen. Om s bare for en liten time, s er det en helt fantastisk flelse vre begravd i en ubeskrivelig levende bok eller sitte i sin egen verden og dikte opp selve hendelsen. Ingenting fles bedre, det kan jeg forsikre deg om. Du sitter der og tenker p alle andre ting enn omgivelsene, for du merker ikke at omgivelsene er der en gang! Tid, sted, rom ? alt blir glemt. Tankene spinner rundt fiksjon og fantasi. Flelsen gir litt den samme effekten som bade i et spebobleparadis. Det er nesten som drukne, men det er en herlig dd ? enda s horribelt det hres ut.

ha denne muligheten gjr jeg meg s lykkelig, glad og ikke minst takknemlig. Jeg har evnen til dykke ned i en annen verden, se for meg ting, lage meg egne tanker, bilder og visjoner. De kan vre s uvirkelige som mulig, og etter hvert som minuttene tikker av grde, tror jeg nesten p det!

Er ikke det fantastisk?

I have to figure out my way alone




I dag har jeg flt meg som en liten vanndrpe i det gigantiske havet. Vinden har flyet rundt hushjrnet og i noen yeblikk skulle jeg nske den bare kunne ta meg med. Fly meg langt, langt bort. Vekk fra alt sammen. Denne sndagen har jeg hoppet ut av tiden. P en mte. Ingen ord eller meldinger eller kommentarer eller noe annet. Jeg kan ikke nekte for at jeg har gtt rundt i min egen, lille boble av ensomhet. Brdskive meg egg og kaviar. Et glass med tropisk juice. Ingenting har vrt av noen som helst betydning. Jeg har bare stirret ut i luften og tenkt at jeg savner alt hjemme.

Man tenker at man m vre tff og modig, og takle alt sammen. Hva hvis man ikke klarer det? Er det s feil? Hva hvis man er ndt til innrmme at man faktisk savner noen, savner et sted, savner et hus, savner en egen seng. Min egen seng. Jeg savner klemme pelsdotten min. Begrave ansiktet mitt i den myke og gre pelsen. Jeg savner det s mye at jeg ikke aner hvordan jeg skal overleve i en mned til.

Det er trettende november. Jeg teller dager til jeg kan reise hjem.

A message to the world


Nr hele kroppen er fylt med glede, inspirasjon og fargerike tanker. Nr jeg har sittet i flere timer p caf en mandagskveld og fortalt alt jeg har p hjertet til den mest inspirerende og motiverende jenta i verden. Nr jeg er fylt opp med fine ord og komplimenter som varmer meg helt ned i trne. Nr vi egentlig hadde planlagt skrive p hver vr pc, men heller brukte tiden p prate og le. Nr jeg kommer hjem med mange fine tegnetips og jeg bare har lyst til sitte oppe hele natta og tegne. Nr jeg plutselig innser at jeg har det helt fantastisk.

Setninger jeg skulle nske jeg fikk til formulere riktig. Fortelle et menneske hvor glad du er i han eller henne. En kjedelig mandag som ble opplyst av en utrolig reflektert, klok og motiverende. jente. Jeg har s lyst til fortelle hele verden hvor glad og inspirert jeg er akkurat n.

rlighet


(c) Ingvild Hegge Eriksen

Hvordan fremstr vi? Er vi rlige nr vi skriver innlegg p bloggen? Hva skriver vi om? Er det klr, sminke og fine vennekvelder, eller er det tanker, drmmer og mer utdypende tekster?

Er det noe som irriterer meg noe grenselst, s er det de utallige bloggene som blir skrevet av lykkelige, perfekte ungdommer som oppdaterer oss om sin perfekte og fine hverdag fylt av klr, venner, skole og mer klr og s penger og hundre andre fine ting. De har tydeligvis ingen bekymringer overhodet, og da slr det meg....er det da galt klage og syte? Hva om jeg s er rlig, forteller hvordan jeg opplever hverdagen min og hvordan jeg rett og slett har det. Er det egentlig noe poeng i s fall dekke over sannheten og heller lyve slik at virker som du lever et perfekt liv? Hva hvis man ikke gjr det da? Er det ikke snn at rlighet varer lengst da?

Du lurer sikkert p om det i det hele tatt er noe poeng i denne teksten, og det tror jeg egentlig ikke det er. Men jeg vil bare ppeke at det florerer av blogger som bare jler om sminke og klr og alle perfekte ting, men som tydeligvis ikke skriver om dagene hvor det ikke gr s veldig bra...rlighet er et sentralt punkt i livet, det synes i alle fall jeg. S om du er lei deg en dag, ikke vr redd for fortelle det. Eller hvis du er sint eller irritert over noe, hvorfor skal du da lyve og si at alt bare er fint og flott? Det blir jo bare feil!

Dette innlegget kan vel ogs vre en mte p takke alle de fine bloggerne som skriver langt og meningsfullt om tanker, drmmer, filosofi og meninger. I adore you!♥

Litt blank egentlig


Et sprsml som har snurret rundt i hodet mitt i flere uker n, er "hva vil dere egentlig lese om p bloggen min?" Det har jeg spurt meg selv om hundre ganger fr. Og jeg fr ikke akkurat noe srlig til svar. Jeg har lyst til skrive, jeg har lyst til tegne, fotografere, inspirere, motivere. Jeg har lyst til blogge om s mye! Men det er nettopp det som er problemet. Jeg forteller dere s mye forskjellig, og jeg vet faktisk ikke hva dere egentlig nsker lese om. Bokanbefalinger? Tanker? Skriverier? Bilder jeg har fotografert? Eller noe helt annet? Jeg blir enormt takknemlig hvis du kommer med et forslag, og forteller meg hva du vil jeg skal blogge om!

align="left"align="left"""

(c) Ingvild Hegge Eriksen

Hva vil du lese mer av p bloggen min?

Forresten, god helg alle sammen, kos dere masse! Jeg skal henge med Petter Northug i helga, jeg! Woho.

In her own little world




Det finnes en jente som elsker skrive. Men hun sitter p skolen fra klokken tte til halv fire. Lager plakater, cover, skolemagasin og lydspor. Intervjuer og fotograferer. Lager filmer. Sitter klint inntil laptopen. Men hun liker ikke sitte i et klasserom hre p lreren prate .. og prate...og prate. Hun vil sitte et koselig sted, med et pledd, en kopp te og sitt eget hode. Hun vil skrive. Formidle og forklare og utdype og grave. Hun lever i bokverdenen og hater g p skolen. Idene er alt for mange, og tiden er alt for kort. Noen ganger - ganske ofte, egentlig - har hun et brennende nske om komme seg bort fra hverdagen, bare dykke ned i en verden som ikke finnes - den skapes. Ved hjelp av ord, setninger, utrykk karakterer, personligheter og fantasi, rett og slett. Hun bare skriver. Det er det hun brenner for.

N vil jeg hjem.

Jeg vet bare om ett tidsfordriv som aldri synes trette, og det er lesning.


av Roald Amundsen (c)

Jeg nsker mer enn noe annet at jeg hadde bodd i en bok. Det hadde vrt fantastisk. Jeg har s fryktelig lyst til bare hoppe inn i en historie at det verker i hele kroppen av lengsel. Lysten til komme seg vekk er s diger at jeg lurer p hva jeg skal fordrive de tomme dagene med. Jeg vil at det skal skje noe. Noe som fr livet til ta en spennende vri. F meg til glede meg til for eksempel g p skolen. F meg til elske livet mitt. F meg til bare gjre ting uten tenke over konsekvensene.

Livet mitt hadde vrt fryktelig kjedelig og meningslst hvis det ikke hadde vrt for bker. Jeg elsker at jeg bare kan forsvinne fra omverdenen ved sette meg ned fordype meg i en fantastisk bok. Det er den beste flelsen i hele verden. Noen ganger blir jeg s lost i en bok at jeg knapt spiser, sover og gjr normale ting. Det er litt herlig i grunnen. Jeg elsker bli helt opphengt i en bok. At jeg tenker p den hele tiden, at jeg bare m lese videre. Fordi jeg s gjerne har lyst til vite hva som skjer videre. Men ogs fordi jeg vil vre der selv...

Noen som er enige?

Don't judge a book by it's cover


Ordtaket i overskrifta er egentlig et veldig fint ordtak. Jeg er fullstendig enig. Nr folk dmmer mennesker utifra for eksempel et merkelig utseende, kjenner jeg at jeg blir irritert. Eller at noen stnner og rister p hodet idet jeg setter p yndlingsfilmen min som de ikke har sett fr. Hallo-o. Gi mennesker, filmer, bker og andre ting en sjanse! Ikke f det for det deg at den filmen er dritdrlig fr du har sett den. Og vr s snill og ikke tenk "hun skal jeg ikke bli venn med, bare se p det crazy antrekket da!". Kan ikke folk f vre slik de er, og s kan man heller bry seg om abstrakte ting, som personlighet, egenskaper og oppfrsel. For...er det ikke egentlig det som teller da?


Hva sier du? Skal man bare gjre ting og se filmer og lese bker man er kjent med, og aldri prve noe nytt? Man kan jo ta sjansen, for hva kommer egentlig til skje?

Hva tror du?

Tid




Et r er virkelig ingenting. Plutselig oppdager du at tiden p ungdomsskolen fly avgrde. Hvor ble alle dagene av? Hvor ble alle overnattingsturene av? Hvor ble alle aktivitetsdagene av? Det gikk bare s alt, alt for fort. Og det er ingenting som tyder p at tiden kommer til g saktere. Jeg tror jeg ikke rekker bli tretti fr jeg tenker tilbake p alt jeg har gjort og sagt og opplevd. Alt fles ut som det skjer i lpet av et yeblikk. Et lite sekund. Hvorfor er det slik? Hvorfor rekker jeg ikke oppleve det jeg gjr fr det er over? Eller er det slik?

Har du noen gang flt at du bare vil at yeblikket aldri skal slutte? At du bare vil st i den stillingen, for alltid? Det er en skikkelig deilig flelse. Jeg tror vi trenger noen snne yeblikk her i livet. Man m ta seg friheten av la tiden st stille. Kjenne sommerfuglene i magen. Kjenne at du lever akkurat i det yeblikket. Og ved et lite pust, s er det over. Men det var der. Et bittelite yeblikk. Og det var verdt noe.

Der ser dere. Tiden gr for fort. Ta vare p gode yeblikk ♥ Nyt dem.

Verdsette noe


I gr satt jeg lenge pratet p Facebook med den fineste jenta jeg vet om, og klokken tikket til slutt over tre-tallet. Oida. Men jeg fikk tmt meg selv for tanker en stund, og dere br virkelig gjre noe snt dere ogs. Tenke over livet deres, hva dere har opplevd, hva dere har gjort, hva dere har flt, hva dere drmmer om, hva dere synes om livet akkurat n, hva dere tenker om framtiden, etc. Det er s fint og f ut litt tanker og s innser man til slutt hvor godt man har det. Jeg gjorde i hvert fall det. Ofte klager og sutrer jeg over smting. Jeg synes det blir helt feil nr jeg ser livet p litt avstand. Ikke har alt plassert midt i fjeset. S jeg tror jeg har et slags nyttrslfte jeg har lyst til legge til lista mi. Jeg skal verdsette livet mer, verdsette at jeg har venner og en flott familie, og leve litt mer.

Er dere ikke enige da? Hele tiden irritererer vi oss over smting, at det er mye lekser p skolen, at internettet er litt screwed up en stund, at ingen er plogget p Facebook, og en hel tirade andre ting. Det er jo helt irrelevant nr jeg tenker litt mer over saken. Synes dere ikke det? Jeg husker nr jeg reiser bort til et sted og det ikke er i forbindelse med skole, jobb etc., s begynner jeg undre...livet er ganske flott i grunnen. Jeg har det jo bra. I hvert fall nr jeg kan tenke p andre ting enn skolejobbinnleveringerprverkaraktererskolejobbstopptidlig osv. Men n er det jo dessverre det det dagene bestr av, da....Men, men.

Oi. S my det ble. Alt bare rant ut av meg n. Helg er forresten herlig! N skal jeg drikke opp teen min og .. jobbe...FML.


Hva er du takknemlig for her i livet?

(PS. Jeg lurer litt p en ting. Har p flelesen at det noen ganger blir litt mye av disse skalte "tanke-innleggene". Blir det feil, eller skal jeg fortsette fortelle om hva jeg har p hjertet? Hihi. Tell me!)

I hate myself







Aggresjon har det med komme ut p litt feil steder. Srlig nr man er sint eller oppgitt. Jeg skal - heldigvis - ikke utsette dere for det denne gangen. Men jeg er faktisk ganske sint. Aner ikke helt hvorfor. Eller, jo. Men jeg er s frustrert p meg selv. Merkelig, det? Nei egentlig s er det ikke det. Jeg er som sagt en fryktelig useris person og forventer ikke at folk skal digge meg heller.
Huff, n ser jeg hvor utrolig teit jeg hres ut. Det er vel bare konstatering av fakta, da. Men jo, til saken. (En meget seris og alvorlig tekst, noe du helt sikkert har oppdaget?!..). Akkurat n er jeg serist s frustrert, sint og lei meg at jeg bare har lyst til forsvinne fra jordas overflate. Hvorfor? For noen dager siden fant jeg ut at jeg har mistet noe. Det er ikke en konkret ting. Det er egentlig ikke en ting i det hele tatt. Eller, det er egentlig ikke noe i det hele tatt. Men for meg betyr det mye.
Herregud s sinnsykt dum jeg er.

Fingrene mine kan ikke gjre annet enn knipe desperat p skrivepulten foran meg. Jeg stresser og er bekymret og jeg er virkelig irritert. Og utrolig bedrvet. Hvorfor i svarte m jeg ftotalt skrivesperre egentlig? Uansett hva jeg skriver blir det bare tull. Jeg fr ikke fram de ideene som har virret oppe i hodet mitt s lenge. Alt bare sitter igjen. Og grunnen til det er s enkelt som at jeg ikke har noe ordforrd lenger. Og grunnen tildet er at jeg har lest alt for mye engelsk. Faen ogs.
Skal slutte prate n, ogs lurer jeg p hvilket bildet som var best, mener DU?

Leseprver til Breaking Dawn..


Ikke et triks for f dere til kikke hit, alts. Snarere tvert i mot - jeg ber dere lese dette, det handler ikke om meg, Twilight eller noe annet...


think

Jeg skriver ikke s mye om privatliv og meninger om andre personer her p bloggen, frst og fremst fordi jeg ikke synes det er s fint gjort. Men n bare M jeg uttrykke meg om noe. For et par dager siden skrev jeg en lang kommentar til Emilie Nereng p bloggen hennes (nei, jeg leser ikke bloggen hennes - men jeg har heller ikke noe imot henne) og s kikker jeg nedover p det innlegget for eventuelt sjekke om noen syntes jeg var helt tett i ntta, noe det tydeligvis var. Det var en eller annen megatosk som hadde kopiert alt jeg hadde skrevet (det var faktisk ganske mye alts!) og skrevet det som sin egen kommentar. Og vedkommende var til og med s kjtta at han/hun var anonym. Er det mulig synke dypere??

Ja, snt provoserer meg. Nr folk frst og fremst ikke sier hvem de er (jeg var IKKE anonym da jeg skrev det!!) og attptil kopierer andres kommentarer. Bloggverdenen gjr meg serist helt crazy ganske ofte.



lyse lokker

S derfor gleder jeg meg til dra p hytta n. Det skal bli koselig og bare slappe av, lese (Vampire Academy for de som lurer p det), fotografere litt og skrive ned tanker i dagboka mi (ja, jeg skriver dagbok!). Der oppe er det hverken internett eller en verden som gjr meg gaaaaal. Bare vinden, fjellet og naturen. + meg selvflgelig, meget viktig ha med i beregningen!

Har du opplevd noe lignende fr?
Eller, et kanskje mer sentralt sprsml - gjr bloggverdenen deg litt....spr noen ganger??..

My way


Det var en tanke som fly igjennom meg her en dag. Jeg tenkte p hvordan jeg framstiller meg selv. Hvordan jeg blogger, hvilke uttrykk dere fr av meg. Jepp, selvopptatt - men det er jo en riktig beskrivelse for meg haha. Men jo, nr jeg tenker p hvordan jeg blogger, s angrer jeg. Slik burde jeg ikke blogge. Men jeg kan ikke gjre noe annerledes, kan jeg det da? For da er jeg ikke meg lenger. Jeg slutter aldri si det- vr deg selv. Ja, jeg skal det.



Men jeg skal ogs tenke p hvordan jeg er tja...utstilt? Hvordan jeg framstr. Jeg er useris. Usaklig. Overdrivende. Tullete. Ironisk. Og slike adjektiv finner man jo ikke s ofte hos en 16 r gammel jente. I allefall ikke alle sammen. Derfor skal jeg skjerpe meg litt. For jeg har lang trening i lese tanker og vet at du tenker dette: "Hun blogger s userist, herregud - hvem har vel lyst til hre om de patetiske problemene hennes i det userise livet hennes?!" Bra sprsml. Hvem har vel lyst til det?



Og hvorfor skriver jeg dette? Hvorfor kan jeg ikke skrive hot or not istedet, eller sprsmlsrunde. Fordi .....

DET ER IKKE MEG.

Men nok alvorligheter n. Snart ruller Gossip Girl over skjermen og jeg har tenkt og f i meg litt spiselige saker s jeg klarer og holde ut en arbeidsdag, haha. Neida.



Hvordan tror du at DU framstr p bloggen din? (Hvis du har blogg, da)

Life is a gift


Det var noe jeg tenkte her en dag. Jeg tenkte at - for noen er livet en gave. Om vi er friske og pene og heldige og alt det, da syns jeg vi burde verdsette livet litt mer enn vi faktisk gjr. For vi klager ustanselig om hvor teit, undvendig og kjedelig det er vaske rommet vrt. Hvor utrolig teit gutten som glor p deg er. Alt er s dumt, teit, stygt osv. Du fr alt for lite lommepenger osv. Og noen ganger tenker du kanskje ", hvorfor i helvete lever jeg? Livet er alt for kjipt fordi mamma klager p at bruker for mye brunkrem..." Vet du hva? Du har virkelig ingenting du skal si hvis livet ditt er slikt. Du lever et helt normalt og perfekt liv, uten problemer. Du br heller vre takknemlig for at du har det snn da. Det er ditt liv.



Et eksempel p dette er folksom har en sykdom som gjr at de ikke kan gjre som vanlige folk. For eksempel kreft.De aner ikke hvor lenge de lever. Kanskje de dr i morgen? Jeg tror egentlig de tenker at de prver nyte hvert eneste sekund, hvert eneste yeblikk av det de har igjen. De vet at de kanskje ikke fr leve til de blir ttini. Tror du de klager over at det ikke er en eneste gutt som er forelsket i deg? Eller over at verden er skikkelig fl fordi mamma ikke gidder betale for sminken din? Jeg tror de synes livet er flt, men p en mye mer ekte og realistisk mte.



Rascal Flatts - Life is a highway


Cosmic Love - Florence and the machine (Vampire Diaries soundtrack)


Hvilke tanker har du om dette?

Om blogging


Bloggverdenen gjr meg noen ganger helt gal. Det er s utolig mye teit her som frustrerer meg noe voldsomt. Jeg vet at det er slemt si det, men en god del som oppretter blogger her p blogg.no, hrer rett og slett ikke til her. Noen er s desperat etter lesere og kommentarer at det blir patetisk. Noen prver febrilsk vre seg selv, men du ser med en
eneste gang hvem hun/han prver vre.



Og jeg har ogs merket at folk bruker utrolig mye energi p vre negativ. Det er ikke bare i innleggene, men ogs blant kommentarer. Jeg har aldri skjnt poenget med drittslenging. Hvorfor m man absolutt kommentere nr det bare er uhyggelig og slemt? Da synes jeg man kan la vre.

En blogg er jo en slags dagbok p nettet. For si det p en overfldig mte - det ser ut som "det med dagbok p nettet" har gtt til hodet p noen. Jeg mener, noen skriver faktisk om helt private og personlige ting. Det blir liksom litt for dryt og legge ut om familieproblemer og at kjresten dinhar sltt opp osv. I hvert fall hvis du nevner navn..



Noen ganger tenker jeg "hvorfor blogger jeg egentlig?" Tja. Hvorfor gjr jeg det? Jo, fordi jeg har lyst til vise hvem JEG er. Er det den innstillingen de fleste andre har ogs? Kanskje. Men det er ikke for vre slem, men det er jo sant at en god del blogger for f oppmerksomhet, ros og bare vre populr liksom. Huff, jeg blir helt kvalm nr jeg tenker p snt. Jeg kunne aldri sett for meg at jeg blogget og var desperat, skrev alltid "kommenter gjerne tilbake..." osv. Det er jo ikke derfor jeg blogger!


JaceEwerett - Bad Things


Hvilke tanker har du om dette?

IMG_1371


bloglovin


kategorier