Ny begynnelse


Det er lenge siden jeg har hatt lyst til blogge. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe si. Det er fullstendig, og for evig og alltid, et vakkert kaos som bor i hodet mitt. Den frste uka i et nytt r er nesten hellig for meg, den er s skinnende blank og dagene er s lange selv om de er korte. Tenk f lov til dra p skolen bare for vre der i en time og lese en roman resten av dagen. Lykke. 

Nr jeg fullfrer Tore Renberg sin Du er s lys, er jeg lei meg, sint og lettet. Heldigvis finnes det mennesker som pner opp lukkede drer, for jeg blir skremt av hvor mye vi ikke vet. Om verden, om landet vrt, om mennesker, om oss selv. Om det indre i oss, det jeg skyver vekk. For jeg er redd for si det. Redd for tenke p det. Likevel tenker jeg p det hele tiden. Hvor rsm marginene i lufta vi puster inn hver eneste dag, faktisk er. Hvor langt sekundet kan fles nr trikkebremsene hviner og et menneskeliv rives vekk, knips, hvor kriminell en uskyldig jente p tjueto kan fle seg, en torsdagskveld, stopper opp ved den islagte dammen i Frognerparken, og tenker p de som lper forbi. Hva vet de? Hva er de i stand til? Hva er jeg i stand til? 

Tenk at kunst har s stor pvirkningskraft at den noen ganger slr oss fullstendig i bakken? Og tenk p hvor usannsynlig lite vi egentlig vet om dem rundt oss? Vi tar p oss klr fordi vi fryser og det er januar, men i mange tilfeller er det kanskje bare halve sannheten. Tore Renberg dykker s dypt ned i menneskets sinne at jeg nesten ikke fr puste. Jeg har vrt s snill fr. Nesten naiv. Men for vre rlig er jeg ganske lei av denne bloggbobla n. Hvordan alle deler alt mulig pjatt fra eget liv. Det er jvla selvsentrert, er det ikke? Jeg lrte s mye i 2016, men i dag lrte jeg noe av Tore Renberg.

Menneskene rundt deg, det er jo dem du skal forholde deg til, krangle og le med, det er dem du skal vite hemmelighetene til. Da m vi trre se hverandre i ynene, right? Naboen din, vet du hvordan hun eller han har det? Snn egentlig? Vi er s satans opptatte med forsvinne inn p internett. Hva hjelper det nr du ikke vet hva som foregr i hodet p en av dine nrmeste?

Ingvild_svarthvitt

Det blir kanskje litt stille her i r.

Kanske fordi jeg skriver bachelor. Fordi jeg er forelsket p en eller annen fjelltopp. Eller fordi jeg sitter p trikken, sent en kveld, og grter fordi jeg er sliten etter jobb. Kanskje grunnen er at jeg har et liv og en hverdag jeg vil bruke tida mi p. Romaner, vennemiddager, ferier. 

Vi sees snart. 

Frjulshemmeligheter


Det er s trygt sitte p T-banen. Der er det ingen som gidder bry seg, uansett hvor hardt og brutalt jeg tenker p slenge bde pensumboka og deg i veggen av frustrasjon. Lre begge to at det ikke gr an vre s rav ruskende forvirrende og gi meg hundre forskjellige svar og forklaringer. Og jeg av alle mennesker bor p vestkanten, nrmest lper oppover Henrik Ibsens gate og prver ikke falle, det er frostryk og kveld, og en trr, nesten umenneskelig kulde kryper innunder det store skjerfet mitt mens jeg snakker med mamma p telefonen. I veska har jeg julegaver og i hodet har jeg trehundre sprsml. P skolen surrer liksom alle rundt i kantina eller str og tripper ved printeren. Og hadde jeg vrt genial, noe jeg ogs er, skulle jeg invitertingen bortsett fra deg og et par til, p en snarvisitt oppe i hodet mitt. For jeg har s mange hemmeligheter. Alt for mange. Eller s skulle jeg invitert dere p hytta, der hvor bltimen finnes og sofakroken ved peisen ikke er den klisjeen du leser om, men en faktisk flelse.

IMG_8717

De er ekte, flelser, og desember er en flelse. Desember er Juliet i Love Actually som fr slengt en kjrlighetserklring i fjeset, desember er Toro Risengrynsgrt til middag som jeg varmer i mikroen, desember er varme, lange klemmer, men kalde kinn mot hverandre etter flere hundre meter p frossen asfalt. Og desember er de uendelige gode barndomsglimtene som er det siste jeg prver tenke p fr jeg sovner hver kveld.

Da er det s godt vite at ingen vet hvor lenge Bitteliten ligger i senga og sover med den ene poten over den andre, eller at lillesster m ta p de tykkeste vottene nr hun gr kveldstur oppover veien eller at jeg kan sette p tidlse klassikere og forvandle rommet mitt til et eget univers, med lange, elegante dansebevegelser, myke pledd over dyna eller lange, rlige samtaler i chattevinduet. Da er det godt, men litt vondt tenke p hvor mye man lar vre fortelle hverandre. Det var en gang en jente som leste opp setningen fortelle det man ikke fr lov til.Men ytringsfriheten, da?

IMG_0163

Og derfor er det s trygt sitte p T-banen en ensom mandagskveld i desember. Snart er det vin og latter og klassekjrlighet oppetter veggene, men snart er det bare ferie. Og jeg fler meg ti r igjen, og litt femten. Og bittelitt Ingvild igjen, hun er i ferd med dukke fram fra hstmelankoliens dyp.Fr det blir jul og trndersk vinter, skal jeg skrive ferdig eksamen, vandre i gatene p desperat jakt etter noe stt og pakke alle gavene i kofferten og vinke farvel til denne byen.

Jeg tror det blir megabra.

Boble


IMG_7553

Det var en himla fin helg. Jeg levde p kakao, kuldegrader og sskenkjrlighet. Frosten snek seg inn gjennom vindusruta tidlig p morgenen, men ikke under de varme dynene og gjennom de hjemmestrikkede sokkene.Jeg har kjpt julegaver, og skrevetom de toBI-studentene som lp om kappfra hver sin kant med en pizzaeske i hnden og inn til eksamensnotatene. Vi har spilt og sunget julesanger i kollektivet, jeg har pnet posten og hatt latterkrampe hver eneste dag. Det var uvanlig fint. Og jeg har prvd glemme hvor trist det er nr hemmeligheter forblir hemmeligheter, eller at mnedene gr s skremmende fort, og alle eventyrene vi skulle dra p som aldri ble noe av, kun er tankene mine. Det er nordpolen og srpolen som aldri mtes, Oslo og Trndelag som ikke kan gjenforenes. Jeg er en kontrast. Kontrastene er skumle, men de er s jvlig fine ogs. Du vet den der himmelske flelsen nr eksamen er levert? I det yeblikket har alle svette hndflater forsvunnet, samt bankende hjerter, og du er et eneste stort smil.Eller nr sangtekster og venninner bekrefter hvor blind du har vrt, at det ikke er verdt det, det nytter aldri, for jeg kan kjre til verdens endeog hoppe i sjen hvor jeg vil og skrive til blodet spruter. Jeg kan, visste du det? Hvis noe forsvinner, er det ikke tomheten man husker, for det som har blitt lagret der oppe p netthinnen, er fargene av en julemiddag eller flelsen av den bilturen eller hendene hans og resten.

va s nrt mist det hadde

Det e borte nu

Alt som va bra e nu tilbake

Og for en liten stund har Sondre Justad rett. Men bare for en liten stund. Snen legger seg svidt over jordene i Maridalen, men jeg vet at det ikke blir borte. Ikke helt.Det eneste riktig gjre da, er ikke glemme hvor trygt det er vite at noen er glade i deg. Hvilken annen oppgave har vi egentlig?

IMG_0172

Fr jeg fr skjnnhetssvnen min midt i alt eksamenskaoset,m jeg lakkere negler, koke risengrynsgrt, ringe noen for tilst noe,trene i mrket med hodelykt p, drikke fruktte, se enda en episode p netflix, bla gjennom bilder fra Svalbard, pnske ut gaver til jul, skrape ls fltekarameller fra en bakeform, runde det nyeste albumet til Sondre Justad, henge opp ting i vinduet, falle ned i senga. Med alle klrne p. For det er kaldt, det er frostryk nr vi gr til skolen. Og s kan vi prise oss hyt for varm gitarmusikk, himmelske retter i kantina, store skjerf eller bare en satans bra dag.

For de finnes, de ogs.

November er


Den flelsen nr ostesmrbrdene og melkeglasset varer evig etter hstens fineste tur i Maridalen, eller forventningene knyttet rundt de tjuefire sm og store pakkene jeg har lagt i en papirpose og skal sende p et tog til Drammen ganske snart, den jenta som skriver takk for i kveld p melding selv om vi ga hverandre femten klemmer, eller at noen morgener er det svidt et sndryss p hustakene nr jeg vkner. November likner ingen annen mned, likevel gr den s fort. P hvert hjrne snakkes det om muligheter, julebord, eksamen, sjalusi, livet. For hver dag som gr, vet jeg at jeg snart m tmme kjleskapet, brette sammen julekjolen, stvsuget rommet, lukke gardinene og til slutt sovne utmattet i et togsete, ikke se at lysene p Oslo st flimrer forbi og vekk og bort. Skolen er skolen og travel, og selv om jeg er fdt med ski p beina og ikke inn i en reklamebransje, er det moro. Det er ider og jenteprat og gutteprat og god kafkakao. Det er en yrende lengsel etter den ferien som kommer s veldig snart. Og til slutt er det bare en hemmelighetsfull jente som vet hvor sabla godt det er komme hjem til et stort og varmt julekorthus hvor det er lov grte, skravle, eller bli servert nybakt brd med smr og sukker p av pappa. Ja, det er lov savne alle som har vrt og som ikke er mer. Det er lov vre hpefull, drmme om noe eller noen man ikke kan f.November er en mned som jeg bruker til samle opp alle tankene jeg skal ta med meg hjem i desember.

IMG_0506

God helg til alle♥

Og om hvert hjerteslag e utopi


Snne klemmer som varer lenge, s lenge at jeg ikke vil slippe taket. Og nr jeg blir tatt p senga av hvor mye noen bryr seg - det er fint. Sprsml jeg ikke klarer besvare, er gode sprsml.I det ene yeblikket drikkes det vin med en god venn,og i det neste gr jeg til skolen eller hjem igjen og mister nkkelen i bakken og noen kjrer p en hund og hvor er du og jeg vil bare slippe alt i hendene og forsvinne.

IMG_9202

For elske hvert eneste berg og hver topp her i livet

Og elske hver dal og hver skrent og hver bekks mrke

dyp

KanskjeSvalbard er kuren, og at jeg ikke returnerer tilbake fr ting er okei igjen, eller s vil jeg bare sitteligge i senga med musicangel eller spille gitar hele natta.Konfliktsky burde vre en egen OL-gren, da hadde jeg fylt opp hele huset med trofeer. Og hvis du spr meg om hvilke planer jeg har i helga, svarer jeg alltid at jeg ikke har noen planer, for jeg skal ingen steder. Hvor skulle jeg dratt? Jeg vil bare gjre ingenting. Leve, smile. Jeg har s inderlig lyst til smile igjen. Snn p ekte. Ikke smile fordi man er hflig, ikke smile fordi man prver dekke over at man satt og grt for to minutter siden. Noen ting kurerer denne tomme, hplse, gr tilvrelsen, da, og det er godt. Luksusproblemet nr mange spr meg, ja, for mange, eller hjerter og klemmer. Tilfeldigheter er s skumle, jeg s Everest p kino i gr og det er litt sjukt hvor tilfeldig ting kan vre. Hvor tilfeldig det er at noenbare kan ta trikken hjem til pappas hjemmelagde pizza i helga, eller hvor tilfeldig det er at man kan bestige ttetusen meter over havet,somle med karabinkroken og borte er man, hvor tilfeldig det er at mammaen og pappen min er to verdener unna.

IMG_9196

Og veit at det en gang ende

Men innte den dagen det hende

Har tid

Te forbli

(Trine Harbak)

Men jeg noterer meg noen fine ting.Trnderbr med flte om sommeren, eller grdsveien vr i desember. Det er kanskje snn det er vre i tjuerene, nske seg alt som man ikke har akkurat n. Men n vet jeg ikke hva jeg vil, eller hva jeg br gjre. Noen ganger glemmer jeg hva jeg heter eller hvor jeg er p vei. I likhet med tusenvis av andre, sitter vi blant medmennesker og skravler om ting som fr oss til tenke p andre ting, fle ting. I dag er bare en snn megarar dag, nyheter og egne flelser og alt krller seg sammen i magen min.

IMG_9161

(Trine Harbak)

Og det hjelper ikke hvor mange ganger du bare ringer meg fordi jeg er den eneste som kan svare p det sprsmlet,eller hvor mange middager vi lager sammen, det hjelper ikke hvor mange ganger vi tilfeldigvis havner p samme fly eller i samme leiligheteller hvor mange ganger du spr om vi skal finne p noe. Det nytter ikke, for jeg er uansett ikke henne. Jeg kommer aldri til vre henne. I rsslyngen p Trna, i parken en lrdags morgen;gata mier stille og tom. Alle sover i sengene sine og skal snart vkne, sette p kaffen, men p ret har jeg linja til Melissa, "lt du henne komma nrmre, var hon vackrare n mig". Og ingenting er snn som det skal vre.

Dagen i dag


IMG_4381

Jeg m bare fortsette skrive, for hvis jeg ikke skriver, blir det stille og tomt, jeg gir blanke faen i at jeg ikke absolutt ikke gidder prve flge med, og da dukker det opp ting, ting som ikke skal vre der. Det er stusslig vre den personen jeg fryktet at jeg ville bli da jeg begynte p denne skolen og flyttet til denne byen.Titalls meldinger og anrop tvers over fylkesgrensene, og i to klasserom i dette landet sitter to jenter og tenker og spr seg selv hvorfor alt skjedde. Hvorfor det gjr s vondt og hvorfor vi ikke kan forklare det. Eller gr det an forklare det? Jeg har ikke peiling.

Det er bare det at det er s langt hjem.

Mandagsbarn


Det er nesten som om det er blitt vr igjen. Vi er blitt vrstudenter, vi rusler gjennom Torggata og prater kreativt over et trebord p kaf, jeg er glad, heldig, jeg er noen, i det minste. Det er en mandag hvor Telthusbakken er et ettermiddagssolparadis hvor det burde vre obligatorisk med en fotoshoot, og jeg kommer smilendeog pratesyk hjem. Snodig og uvant og fint. S jeg setter meg ved skrivebordet og stryker ut et par setninger, skriver noen nye.Tenker at det er ikke noe som er s bra som g glad hjem fra skolen, ha en hel, hel kveld uten en dyt man m gjre eller huske eller sjekke. Det er nesten som ha fri. Jeg fr en plutselig id om lage fltekarameller. S jeg tror faktisk det er en av de bedre mandagene, en snn mandag hvor jeg sitter alene p kjkkenet etter at de andre i kollektivet har lpt til Sats og vingslokalene sine, jeg hrer p Lars Winnerbck og er s rolig at jeg faktisk kan se meg rundt og huske hvormange bra ting som har rotet seg inn i dette livet her. Trenger du litt god musikk denne kvelden, anbefaler jegdenne,lengter du etter jul, hper jeg du bestillerjulemagasinettil Mariell, oghvis du lurer p hvordan jeg har det i dag, kan jeg fortelle deg at jeg har glemt hvor mange klemmer jeg har gitt og ftt i dag. Mandager, dere!

Untitled

Og nr man i tilleggkan mte fem vilt fremmede mennesker p en hytte i skogen en vt lrdagskveld, spille president og boms til man sovner over firklverpapiret, og vkne neste morgen til et knitrende blutenfor hytteveggen og sol, er det ganskegreit.

Status quo


Jeg begynner bli ordentlig glad i kollektivet mitt, tross politibiler utenfor vinduet hver fredag og lrdag og at jeg savner bunadsskoene mine, savner skogen hjemme litt for mye og fjellet. Det er den andre dagen i rets nest siste mned, jeg hrer p klissete og nitriste kjrlighetssanger og spiser frokostblanding. Lurer p nr den dagen kommer at jeg skal slutte nske at jeg var barn igjen.

IMG_0429

Akkurat n:

...leser jeg:Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en krim-addict, men det finnes godbiter der ute.Kerstin Ekman er vel nesten tohundre r, meni 1994vant hun Nordisk Rds Litteraturpris for den psykologiske kriminalromanenHendelser ved vann.Det er p langt nr like blodig som Nesb sine bker eller noe fortryllende trekantdrama ispedd et par pistolskudd. Men det er s sabla godt skrevet at man leser gjerne boka ene og alene p grunn av sprket. Og s... er hendelsene (ish) lagt til omrdet hvor vi har hytte! Blir et par mneder til jeg kjrer dit alene.

...henger jeg med:Meg selv - overraskende mye.. Ikke helt min stil.Jeg elsker bake kaker til fester, er verdensmester i tredobbeltbooke en kveld og latterlig drlig p si nei. Men de siste ukene har det ikke vrt noe som har fristet mer enn gtt i timevis i marka eller jogge i mrket. Forresten kan jeg fortelle at jeg ikke lenger tilbringer skoledagene mine p skolen, men hos Bde Og, som produserer radioreklameog podkaster.Der har jeg og makkeren min minipraksis, og vi skriver radioreklame, henger med skuespillere og spiser en pretty damn amazing lunsj. Kan s absolutt ikke klage.

IMG_0366

...hrer jeg p:Ingen har vel noen gang kalt meg musikkviter, noe jeg fikk bekreftet da jeg elegant nok klarte sette p en corny so-not-original versjon avDon't Stop Believingp Haloween. Men jeg hrer p mye annen kvalitetsmusikk, da! Sjekker du ut dennespillelista, kan jeg love deilig hstmusikk fra Bon Iver, Ane Brun og mange flere.

...ser jeg p:Skjeggete menn i bar overkropp, sol, kveldsbad og rufsete latter, ja takk. (Jeg har aldri sett p Paradise Hotel, hvis det var det du tenkte.) Kanskje det er en guilty pleasure, kanskje ikke, men rets sesong av Farmen har gjort meg en bitteliten smule engasjert. Og det skader ikke at en jvelsk bisk og jvelsk bra trnderkjerring er med... ellers er det ikke s vanskelig klistre seg til skjermen for se p Jon Snow heller, da.

IMG_0485

Dagene blir kortere, og man har ikke tid til alt.Jeg venter psnen. Eller i det minste kulden, slik at kakaoen smaker litt bedre, at bussturen hjem akkurat idet sola har dukket ned bak Bislett stadioen, kjennes litt varmere, litt tryggere. Jeg sitter ved skrivebordet og teiper gavepapir, sjekker instagram sjeldnere og sjeldnere. Gleder meg til hver eneste gang jeg kan st over et middelmdig foredrag eller en tilfeldig fest, fordi den beste terapien er ikke paracet eller dyr vin eller mange glade mennesker. Det er gjrme, rosa himmel i klokkeklart vann og flelsen nr man kommer ned til en bussholdeplass in the middle of nowhere og vet at man skal hjem og bare spise og sove.

Ytterkanter


P den ene siden vil jeg s gjerne at alle skal forst hvor varm jeg blir nr toget sakner farten og kjrer forbi husene langs elva som alltid har sttt der, og at konduktren, som snakker trndersk, sier hvilket stopp som er neste. Vi er de eneste som er vkne, og nr toget str helt stille, trkker jeg ned p perrongen og suger inn den kalde nattelufta. Varmeanlegget p fullt i bilen, og lyden av hjulene som kjrer over grdsplassen er det eneste jeg hrer fr det blir stille. Hele stjernehimmelen henger over oss, og den er akkurat snn som den var da verden ikke var s stygg og mamma smurte matpakken min fr skolen og vi lekte rdt lys i hvert friminutt.

IMG_7182

I Himmelbl (for vrig det fineste stykke TV som NRK noen gang har laget) er det en kvinnelig karakter som sier dette: "vad hnder nr en person vljer sin egen lycka, och ngra andra r djupt olyckliga?" For det er jo rart at man lever p to vidt forskjellige planeter, likevel er man bestevenner, klassekamerater, kompiser. Jeg? Hva jeg gjr? Jeg sitter hjemme i sofaen og ser at hsten p Lekss faktisk er noe av det fineste og tryggeste jeg vet om. Drukner i regnet med hunden p luftetur, leser krim, lar vre tenke p resten. Og hva er resten?

Du vet den der flelsen av ville blidgjre alle? Vre tlmodig, vente, motivere alle. Likevel er man andrevalget, sidelinjeofferet, som bare ser p at alle oppnr det ene etter det andre samtidig som ens eget liv rakner like foran ynene p deg. Hy hurrafaktor, svrt hy. Niks, men hva hjelper nr ting gr p tverke? G lange turer i fjellet. Snakke. Ikke snakke. Og i hvert fall, under ingen omstendigheter, ha drlig samvittighet. Jeg er bare glad jeg er her akkurat n, at jeg kanskje er den eneste i verden som vet hvordan det fles g ute en sen kveld, langs jorder som veldig snart skal kles i vinterdrakt og vite at stjernehimmelen, den er faktisk akkurat snn som den har vrt hele jvla tiden. Barndomsminner og juleaftener og bker p nattbordet og ullsokker og den regla der. Jeg liker det best. Uansett hvor hipsteraktig jeg kanskje burde vre, liker jeg g p butikken i stvler, skravle og, for en liten stund, gi fullstendig blanke i hva som egentlig str p CV-en min.

IMG_9169

Jeg sitter alene i bthuset med hunden, regnet trommer p taket og rundt oss er det bare fjellet og ensomheten. Jeg tenker at jeg savner henne. S jvlig deilig mega masse. Det er s mange mennesker jeg savner. Det er s mange ting jeg vil fylle dagene med, leve et eventyr. Men det er ikke et eventyr nr jeg rmmer hjem til mamma og inn i ullsokkene og vil dele s mye med s mange, men det eneste jeg klarer, er vkne, lese avisa sakte og bare vre til og tenke at jeg trenger ikke gjre noe i dag. Det haster ikke.

Lovlig blond


Nei, da, du trenger ikke ringe nr vi sa ha det for hundreogfemti r siden. Stille lidelse er heller foretrekke, sier n jeg og sovner i fanget til en god venninne mens dagene snegler seg mot jul. Vi stod side om side og smurte smrbrd, du stoppet meg p vei ut fra fryserommet med 250 watts-smilet ditt og dyttet meg inn igjen, hva slags humor er det du har? Men det er s lenge siden, og overarmene dine som omtenksomt voldtar midjen min og arbeidsdagen er helt okei, litt mer enn okei, da. Vi lurer alle, men det er som sagt et halvt r siden. Eller ett? N bor vi i ulike byer, eller under samme himmel, jeg vet ikke, i blant fles det som om du er milevis unna, samtidig s er du serist et blikk unna. Jeg freser inn i telefonen til en bekjent, og senere p kvelden danser vi til Ariana Grande i kollektivet og jeg vet ikke helt hva jeg fler. Hvorfor er dagene snn?

Gr til skolen. Har faktisk trent frst. Kjper kaffe. Veiledning. Idjobbing. Lunsj. Ropesamtaler i kantina. Latterkrampe p klasserommet etterp. Ettermiddagsmatbit. Sjokolade p Rema. Klemmer. Lper til jobb. Dausliten. Gr hjem. Spiser en trr baguett. Varmer noen kyllingvinger i ovnen. Forsker skrive mlgruppedefinisjon. Sender hyggelige meldinger til klassekamerater. Dusjer. Pusser tenner, sovner nesten fr jeg har lagt hodet p puta.

Greit, du er digg, Oslo, du er bra, Westerdals. Men du overgr ikke tursekken med sjokolade, en roman og ullunderty.

Jeg begynner skjnne hvorfor jeg aldri klarer svare p sprsmlet "hva skriver du, Ingvild?" For jeg har jo nada peiling p hva jeg gjr. (Pleier ikke si det p jobbintervjuer, alts. Bare noen ganger.) Det er s mange tanker og barndomsminner som flyter opp til overflaten. Hstkvelder med bremyktpakken p kjkkenbordet hjemme, trappa fulle av mkkete fjellstvler, minnebrikken min som fylles opp med Lekss, fjellet og trrne i ulike fargenyanser. En hyttetur srger for at hjemlengselen sniker seg fram og jeg kan elske skolen og menneskene, men jeg kan elske tenke p hjemme, p de trnderske jordene og sola og granskogen som speiler seg i elva. Den samme elva som tar ett liv i gjennomsnitt hvert r. Ingen steder er perfekte, ingen personer likes.

Er det dust glede seg til jul? I s fall er jeg litt dust. Og jeg er ogs ambisis, diskuterer romanider med den snilleste 20-ringen sr for Polarsirkelen, sluker sjokoladebiter og utformer eposter langt til fjells. Str opp fr alle andre og ser at bladene langs fortauet har kt betraktelig siden forrige mandag. Det drikkes kaffe p skolen, jeg innser at alle plages med kombinasjonen drmmer og flelser innimellom, noen smiler like mye uansett. Mandagene m overvinnes, om det er i Brekkekrysset, i Torggata eller etter at alle har dratt hjem. Du vet jo godt at skolen er mye mer spennende om kvelden. Alle de uoppdagede rommene. Bttekottene og lager med kartong. Jepp.

S hvor str vi? Det er oktober. Mye som skjer, bde p skrivebordet, i en taxi lrdag kveld mellom halv ett og kvart over to, det var noen som snakket om det i dag p skolen, (har jeg ikke fortalt dere at jeg skrev manuset til en episode av Gossip Girl?), og det drikkes kaffe. Nei, te. Og det gledes. Til jul - men ogs til Kbenhavntur med noen temmelig flotte folk.

P Liebling begynner de rydde inn de siste kaffekoppene, jeg har bare fire prosent strm igjen p telefonen og byen mrkner for hvert minutt som gr. Skolejobbskolejobbjobbskole, s mange menneskeliv bry meg om, jeg likerhater det. Hva hvis jeg stiller meg p en stol, kaste skoene mine i gulvet. Eller misbruker ytringsfriheten og poster hemmeligheter om deg p twitter, ting du har sagt milevis nede i rdvinsflaska. Bare fordi vi jobbet sammen, var det derfor det var s spennende? Du elsker veddeml, du elsker liv og rre. Og hvis du hadde spurt, ville jeg svart at nei, livet er ikke bra. Men spr du? Du bare tar med deg bestevenninna mi hjem, men det var jeg som hjalp deg p eksamen.

I rlighetens navn


Hvis du bare hadde kjent pulsen under t-skjorta mi like fr jeg sovner, hvordan hrstrene mine krangler om hvilket som skal ligge foran, dekke for ynene, hvis du bare hadde skjnt hvor godt jeg liker g milevis uten se et eneste hus. Hvis du bare hadde strukket ut fingrene og innsett hvor varm jeg blir nr jeg gr forbi et bilde av en innsj i byen eller hvor bortevekk jeg er nr jeg kan synge og spille gitar i takt med stearinlysene i vinduskarmen om kvelden eller hvordan du kunne stttet opp det ene beinet mitt mens jeg skriver for hnd og skriften blir mer og mer slurvete jo lenger ned p arket jeg kommer. Hvis du bare hadde spurt. Jeg hadde kanskje svart.

IMG_8186

Det er mandag og rester til middag. Alt faller i gulvet, vinglasset ved oppvaskkummen knuses, jeg soper opp glasskrene og lurer p hvor mange uker det gr fr jeg orker rusle til Kiwi for levere glass og metall. September er i ferd med g over i oktober, jobb og skole spiser opp dgnet, og likevel str alt p pause. Kan ikke lese over en side fra dagboka mi i fjor hst eller g hjem og hre p Family of the Year og innse at jeg ikke har noe si. For hva er viktig? Interessant? Jeg aner ikke, det eneste fornuftige jeg vet, er at det ikke alltid trenger vre to streker under svaret. Fordi? Fordi jeg bestemmer det.

Og jeg bestemmer at jeg vil skrive p historien min, sitte p en fortauskant i Italia eller ligge med ynene opp mot den nordnorske himmelen og kunne kjenne at natta nesten ikke flytter seg videre inn i framtiden. Det er en fin flelse, men det er nettopp dt det er - en flelse. Maten fra butikken kan jeg spise og skoleoppgaver kan jeg prve lykkes med, men minnene m jeg bevisst flytte p eller tvinge vekk eller tilbake igjen. Ingenting er verre enn havne midt i en lt du hrte konstant p mens hjertet flimret seg gjennom en spennende feriedag uten tanker for framtiden, bare et n som var s deilig bra at det ikke burde ta slutt. En samtale som aldri dr ut, replikker som produseres i svne, et smil eller et par yne som fanger mine og bruker meg som mentalt gissel i mange uker og mneder og r, skrivestunder midt p natta og det er fortsatt lyst ute. Snt er jvlig fint.

Hva skjer, liksom, ja, det er et srdeles godt sprsml.

Jeg skjer.

IMG_9288

Og klisjene tar over livet mitt, lytt til deg selv, bla, vg si nei, bla, bla. Nr alt rakner, er det ikke noe annet som hjelper enn - nei, helvete, hva er det? Hva skal man gjre? Bestille en enveisbillett til Island? Pakke sekken, dra uten si ha det til alle? Skjerpe seg og dra seg opp av sla? Trstespise brownies og la kjkkenet fylles av forstelsesfull prat og noen trer og litt latter? Vet du hva, ingenting hjelper og alt hjelper. Skrive? Jo. Lpe langt og bli rennende svett? Kaste den drlige samvittigheten ut av vinduet? Det gr jo ikke an vre tjuen r og kjenne at man strekkes i alle retninger til man gr i titalls av biter. Det gr ikke an g til skolen og forske snu og g hjem igjen. Det gr ikke, og det skal heller ikke vre snn.

IMG_6887

Men s er det snn, og jeg kan ikke noe for at jeg snufser inn i armene dine i krysset mellom Ullevlsveien og Louises gate. Det blir grnn mann, men jeg klamrer meg fast og hvisker at byen er s urettferdig. Du svarer at verden er urettferdig noen ganger, og da gr jeg fullstendig i opplsning. Hva er det, spr du. Det eneste jeg klarer stotre fram, er at du er tffere enn du tror, uten si alt jeg vet som du ikke vet at jeg vet. Du skyver meg litt bakover for se meg tydeligere, du trekker s vidt p smilebndet, men ynene dine er blanke som fjellvann og du sier: Det er jo du ogs. Du bare skjnner det ikke.

Restart


Hjemme har jeg et skrivebord fullt av merker og riper. Den ene ripa gr aldri vekk uansett hvor mye jeg skrubber med de slitte klutene fra vaskerommet eller hvor mye ajax jeg dynker treplata i. Jeg tror kanskje en av ripene kom fra da jeg gikk p mellomtrinnet og lekte med glassmaling, og s var jeg s glemsk at jeg ikke hadde avispapir under mens jeg laget en dekorasjon, og s begynte jeg skrape det vekk etterp med en linjal. Og p veggen er det merker etter spiker og teip og alle de hundrevis med skolebildene, plakater fra Topp, postkort og annet vissvass. Merker og snt som det gr an fjerne. Jeg kan sparkle over og male rommet mitt i en ny farge. Starte p nytt igjen.

Men hva hvis jeg ikke vil starte p nytt? Hva hvis jeg vil at ting skal vre s fargerikt og varmt og hysterisk morsomt og brisent og greit som det har vrt tidligere? Eller trygt, som fire kaffekopper p bordet en helt random kveld i uka. Det er snn det skal vre, bare at det er ikke snn. Jeg klarer ikke viske vekk fordommene som stanger i hjernebarken eller g ut av klasserommet eller hjem fra jobb uten tenke. Ripene p skrivebordet er der hver gang jeg kommer hjem, og hver eneste lillejuleaften, nr hele huset lukter grnnspe, og jeg kan tusle barbeint over tregulvet p rommet mitt i kjelleren og legge meg i rent sengety, vet jeg at skrivebordet mitt er skinnende rent, bare at ripene er der alltid.

S da er det kanskje p tide resignere, si til seg selv at ja vel, s er det slik. Byen ligger begravd i regnvr, det er tirsdag, og hva skal man egentlig med en tirsdag? Det er som om tirsdagen prver iherdig vaske vekk alle mtene som aldri blir avtalt selv om de burde det, alle samtalene som aldri starter og de kleine lydene av en person som lydlst trekker seg tilbake. Hvis du hadde sagt til meg at livet skulle vre slik, fem r tilbake, da hadde jeg kanskje revurdert alle klagene jeg slang ut i klasserommet p ungdomsskolen. Men hvis det er dette som er n, da m jeg bare nikke og godta at regnet kommer, skoledagene er ikke alltid like motiverende, men noen ting er som de alltid har vrt. Ripene p skrivebordet mitt forsvinner jo ikke, ei heller gjr tanker og flelser, for har du en gang plantet et fr av varme hos noen, s blir det aldri som fr igjen.

IMG_9903-1

Mens eksamen sakte tikker mot slutten, tillater jeg meg selv drmme om dette. Et svaberg, eller en begynnelse p en roman. Juleferie hjemme. Fri. Jeg er s sable god p gjre ting jeg ikke burde.

Rde plser og hjerter


Endelig fikk jeg vre den jenta jeg drmte om bli da jeg var femten, sykle langs flate gater med flagrende hr og dongerijakke selv om det er blitt hst og skjerftilstander, lse sykkelen og vre kulturell i halvannen time. Skrive eksamen s blodet spruter, drikke te og hre p musikk jeg drmte om at eksisterte mellom veggene i sjarmerende rotete kollektiv og knttsm hybelleiligheter da jeg var femten, tenke p guttene jeg skulle nske fantes da jeg var femten. Endelig fikk jeg den flelsen av plutselig f en ny venn man kan sprre om noe. Endelig kunne jeg spasere gjennom en ny og spennende by uten stresse over alt man skal f med seg. Jeg er, jeg ser, jeg gr og jeg lytter, derfor er jeg.

Copenhagen

Det fins ikke noe svar med to streker under, men det fins alternativer. For eksempel gr det an dra til en utenlandsby ei helg med slektninger og spise kake p det eldste konditoriet, kjpe bruktklr eller sitte p restaurant og le hyt fordi ingen skjnner dialekten vr uansett. Prve ut en ny variant av havregrt eller f vondt i magen sammen med lillesster, tjue meter over bakken og med tusen lys under oss. Smile og le hyt uten trenge gjemme seg.

Plutselig innser jeg at har ftt nye venner og venninner og steder g. Sndagskvelder er s gode ha til stryke dynetrekket, ta den teite hrkuren, la vre rydde opp i alle eksamensnotatene som ligger strdd rundt omkring. Snakke om noe i stedet, med noen. Sndagskvelder kan jeg sende eposter til fjerne venninner. Og s kan jeg, som er det beste, gre nydusjet hr nedover mot tregulvet og tenke p uka som kommer mens jeg ser for meg at hrstrene er brennmanet-trder, bare gule. Og jeg finner ut at jeg er en del av noe, jeg ogs, ordner og ringer og vasker og snakker, men noen ganger ogs helt stille, p en bokhandel i Kbenhavn, eller ved skrivebordet og med tankene nordover eller inn i Romas smgater. Sm bevegelser i tankene, litt gladere enn sist. For en hel ettermiddag har jeg ikke gjort s mye, bare srget for at dette fles litt mer som hjemme enn det gjorde for et par dager siden. Og at det n er et par hakk mer hst enn da jeg dro p torsdag kveld til Danmarks hovedstad.

Copenhagen

copenhagen on a lazy saturday

Jo, det er rart komme hjem til Oslo og vite at det er dette som er hjemme. Men jeg m bare trre ta i mot det skumle, flrte med det jeg har vokst i fra for lengst, og smile over det trygge.

Hper du fr en super uke!

Forsvinne


Fr jeg kan begynne tenke p pne pensumboka, m jeg sette p tevann, ligge i sofaen en halvtime, ringe mamma, starte p tre ulike serier p Netflix, vanne plastikkblomstene i vinduskarmen, sjekke instagram, g en tur i nabolaget, sykle gjennom Slottsparken, spise knekkebrd i senga, hre p sanger bestevenninna mi har tipset meg om, sjekke ut hvilke filmer som gr p kino, drikke enda en kopp te, redigere bilder i photoshop, g oppover Bogstadveien, kjpe en frozen yougurt, ta med den nyeste utgaven av Filmmagasinet, slenge det p kommoden i gangen, lade telefonen, sende melding til noen, sende flere meldinger, putte stearinlys i gamle vinflasker i tilfelle jeg fr besk noen gang.

IMG_9457

Jss. Frste september. I morgen allerede? Det virker som folk forsvinner fra meg, alle er s travle, de har sine egne liv. Skolen, alt, det er s intenst at det gir meg astma. Likevel er jeg s nysgjerrig, men jeg kan ikke stikke nesa mi opp i andres saker heller, dette er jo 2015. Hva gjr hun egentlig p kveldene? Hvordan fler han seg nr han gr til jobben? Hvem er du med akkurat n? Alle er s travle uten at jeg vet hva de gjr, ingen har tid til dra p besk lenger, og jeg er tydeligvis ikke srlig god p vre et sted og samtidig vite at jeg er der. Det tar evigheter for meg lande, jeg er ikke i Oslo enda, hver morgen brvkner jeg av alarmen, ser ut av vinduene og fler meg s morgenulykkelig. Gruppeprosjekt p skolen og samtaler i kantina hvor man skriker over bordene, fester jeg vil spole forbi, steder jeg vil beske, men aldri rekker. Det er bare en floke av tanker som mamma nesten klarer gre fri tidlig p morgenen nr jeg aller helst vil krype under dyna og forsvinne inn i en roman. Hsten, nr kommer du?

Snart m jeg f energi og lyst til lande, til vre her, n. Vre den Ingvild jeg vil vre. En forelesning vi hadde n nylig, handlet om selvsikkerhet. Det er s fatalt egoistisk, tror du ikke jeg skjnner det eller, men kanskje hadde det bare vrt bedre forsvinne, for en liten stund, i hvert fall. Likevel... hvis folk ikke ser deg eller snakker med deg nr du er der; hvordan skal de da se deg nr du har forsvunnet?

Pretty Soon

Nr jeg har pnet pensumboka, har jeg i hvert fall vrt ute av dra et par ganger, gjerne i skogen, og tka har visket vekk halve byen. S himla deilig det er st opp fr alle andre og bli gjennomsvett og glad med en venninne. P toppen, over byen, jeg fr akutt lyst til bytte ut Oslo med krer og kubjellene nr jeg sovner om kvelden. Det er surrealistisk vanskelig koble vestkanten til hjemme til et sted hvor jeg n skal vre. For det er her jeg bor n. Hva hadde jeg ikke gjort for f byen til forsvinne litt? Eller f folk til lfte blikket litt? Du blir ikke arrestert av si hei eller sitte fem ekstra minutter p en benk og prate med noen. Kvelder og dager forsvinner under fttene mine, jeg fr aldri tid til bake brd p lrdager mer eller rope i skogen, for det er ingen skog. Det er bare skole og by og alt det andre, og selv om jeg liker det litt, er det ogs lov ikke like det i blant.

Bare litt av alt


Det er skummelt nr noe er fint. Plutselig en dag vkner jeg halv sju av meg selv. Sola henger over hustakene p den andre siden av gata, leiligheten vr er stille. Jeg str opp, pusser tenner og snrer lydlst p meg joggeskoene. Gatene er folketomme, denne sndagsmorgenen er Bygdy all en apokalypseversjon av det jeg ser i hverdagen. Sppel, papir eller sigaretter langs fortauskanten eller i trikkeskinnene p Solli plass. Hestehalen min gynger, de eneste som er oppe, er posten som triller rundt med sndagsavisene i en tralle. Stiene som ler seg gjennom skogene p Bygdy, trrne som strekker seg mot himmelen. Det er som om de vet hvem jeg er, at jeg trenger at de er der n.

IMG_0024

IMG_0039

S var den her. Hsten. Skolestart. Fadderuke. Det er smil og klemmer overalt, og alle fra skolen p samme sted minner meg om noe trygt, noe kjent fra en tid jeg ikke husker. Kanskje elevkveldene p ungdomsskolen? Trrlagte gater og tysko over drstokken, det er s godt at det fortsatt er litt sommer. Kanskje jeg burde si det hyt, men inni meg lengter jeg etter hst. Vil gifte meg med skiene mine, vi kan bo i en hytte i skogen, spise frokost under bjrketreet i hagen om sommeren og lage kakao og se p stjernene nr det blir kaldere. Men nei, hvis jeg har lrt n ting ved ha trkket gjennom livet som en romantiker som ikke har peiling p hva eller hvor eller hvem, jo, s er det at ting aldri blir som man ser for seg. Men hvem har sagt at de blir drligere?

IMG_0053

Hjelp. Plutselig har jeg blitt min strste kritiker. For det frste skal alt sendes til vurdering og analyse fr det kan prves ut, sies hyt. Nei, da, men jeg skjnner ikke helt nr jeg skal forst at livet er ikke til for forklares. Disse kaotiske fragmentene av bobler i hjernen som forteller deg at det er vondt fordi visse personer er annerledes enn man vil de skal vre. Du er jo deg! Er ikke det det viktigste? Okei, mye babbel og lite fornuft. Jeg gleder meg til fadderuke, gleder meg til skoleprosjekter igjen, men gleder meg til en tom kveld med brownies p kjkkenbenken og spontane meldinger fra folk ogs. Jeg har tross alt kjpt meg sofa.

IMG_0037

Overfor meg p trikken sitter en liten jente og trykker en klut mot munnen mens hun sover fredfullt. Jeg aner ikke hvor de bor, vinduene er svarte og det er sent, men hjertet mitt smiler. Trikken sakker farten, foreldrene hennes reiser seg, de gr av og den lille jenta sover fortsatt mens hun henger over skuldra til pappaen sin.

August


Det er s rart vre tilbake. Selv om byen ikke har forandret seg det spor, er det merkelig skulle g langs Parkveien og vre en av alle, med musikk p ret, hndkle og vannmelon i nettet, og halvveis nske seg et annet sted. Jeg hadde glemt hvor irritert jeg blir p denne byen. Alle folkene som surrer rundt, som ikke gidder si unnskyld eller som glemmer sende melding eller som prater hyt, eller alle menneskene som bare gr rundt. De bare er der.

Fordi at p Finse, blant fjellene og snfonnene som fortsatt ligger igjen selv om det er august, der er det s fredfullt. Og det er bare friskt nr det blser gjennom treverket p det innerste soverommet i hytta. Overgangen er s alt for stor at fotfestet liksom bare flyr av grde. Savner kvelden hvor vi satt rundt et bord og drakk ingefrl og folk snakket om hvilke turer de hadde gtt p i dag, eller hvor de skulle i morgen. Savner ikke bry meg s mye om hvordan jeg ser ut. I det nye nabolaget mitt blir jeg vel arrestert hvis jeg gr i treningstights eller stvler p butikken. Uvant, s uvant. S uvant. Jeg takler det tydeligvis ikke. Klisjene om overfylt kollektivtrafikk, fravret av medmenneskelighet i byen, alle de selvsentrerte personene, de gr sin seiersgang gjennom hodet mitt nr jeg sitter p trikken og fler at jeg har like mye utstrling som et knekkebrd. Og alt jeg vil, er at jeg skal vite hva jeg vil. For hva vil jeg? Hjem? Bort? Tilbake p fjellet?

Men Oslo er jo fin, jeg m bare minne meg selv p det, nr tankene om fortida og alt kaoset vender tilbake, jeg tvinger alt sammen vekk og ut av hodet igjen, kan ikke grte og vaske opp samtidig, og vil ikke forvandle en afrikansk, bekymringsls kveld p Ingensteds hvor det er oss hele kvelden. Holder kjeft, snakker ikke om det jeg kanskje burde snakke om.

n uke igjen av ferien. Nr jeg starter p skolen igjen, har det gtt et r, fjorrets hst med sola og regnet og alle menneskene og meg selv midt oppe i alt sammen, jeg har glemt alt. Likevel fles det som om jeg m begynne p nytt og la skogen i marka eller samtidsromanene i vinduskarmen forske tine opp det dystre sinnet mitt.

Oslo, her er jeg. N har jeg opplevd enda en sommer. Somrene er de skumle motbakkene i livet mitt. De tar mye, og gir enda mer tilbake. Men noen ganger ikke. Jeg hadde ingen planer eller forventninger i r, sa jeg til de som spurte. Og hvordan ble det? Jeg spekulerer p om jeg er helt rlig nr de vanlige hflighetsfrasene dukker opp. Hadde du en fin sommer, da? Ser snn ut p Instagram. Bla, bla, bla. Jeg er s lei av alle tendensene i dag, tror jeg. Det er visst sabla enkelt si de setningene. Det ser ut som du har hatt en super sommer. Detser ut som. Hvordan vet du det?

Og en annen ting. Det er jo faktisk ikke hvor mye du har gjort, menhva du har gjort. Og det er en grei tanke ta med seg inn i dette livet som str i fare for sluke s mange. Det er nesten litt trist. Hva skal til for bare beske noen en kveld og drikke kaffe i stua? Hva skal til for ikke begynne analysere yeblikkene, tenke at man er for dum eller ikke fortjener vre der, tenke at det er s mange siste gang-er.

Men dette er ikke siste gang. August. Sommer fortsatt. Det er s uendelig mye som stanger i hodet mitt, det klarer ikke komme ned p papiret. Er det lov sitte i sofaen og hre p musikk til halv fire p natta? Er det lov skru p en film, og plutselig befinne seg i en tidls, stedls tilstand hvor jord og himmel farer sammen, mens man i realiteten sitter med et tilgriset ansikt av sminke, krem og trer idet rulleteksten dukker opp p skjermen med musikk fra et annet rhundre. Slik er det, og det er s fantastisk deilig vondt p samme tid. Hsten tjuefemten, du blir nok fantastisk deilig vond-

og jeg gleder meg. Tror jeg.

For jeg vet at jeg, innerst inne, er glad i denne byen.

Til alle


Jeg sitter alene i bilen med tenninga av og venter. Regnet pisker mot ruta. Minutter blir til sekunder og endelig kommer toget. Kanskje jeg ikke vet hvor heldig jeg er nr jeg kan lpe bortover perrongen og kaste meg i armene p noen. Kanskje en av de som sitter bak vinduet inne p toget, burde fortalt meg det.

Untitled

Det er den siste kvelden av en trndersommer jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal beskrive. Jeg ligger blant hvitt sengety og lurer p hvorfor det ikke blir helt mrkt utenfor. Egentlig har jeg lyst til pakke en sekk og forsvinne inn i skogen, kanskje folk glemmer meg lenge nok til bli nysgjerrige igjen og sprre hvor Ingvild er. Lpe fra alle tankene og flelsene ingen forstr. Det er s mange fragmenter av denne julimneden, p en mte fler jeg at jeg henger et sted langt der oppe og ser ned p jorda, krene og alt som skjer, og likevel ikke skjer. Alle barna som lper p plena, fatet med vafler som sendes over hagebordet, vennene til vennene dine som synes leve s mye mer spennende enn alle andre, latteren som pulserer mellom veggene i bilen, eller stemmen til Ellie Goulding eller The Jezabels. Sinte trer og en klok person holder rundt meg,brevene ingen svarte p, elva som aldri ble liten nok til at det gikk an bade i den etter en lpetur med hunden, omringet av lvetann p alle kanter, midnattssola som holdt meg med selskap nr ingen andre turte. Meldinger som kom fram akkurat litt for sent, en roman som bare fortsatt bor oppe i hodet mitt, et hjerte som tler litt for lite, en venninne som er akkurat for mye, kanelsnurrer som smakte nyaktig som i fjor, klemmer som varte et sekund for kort. Havet som var som det alltid har vrt.

Jeg har lrt n ting. Forventninger, de er fine. Men i sm doser. Og jeg vet en ting til. Jeg er fortsatt det samme ulykkelige, fantasifulle, idiotiske, kreative nervevraket av en tjueenring. Det er skummelt, vanskelig og vakkert leve. N kjrer vi srover p ferie. Og jeg aner ikke hvordan det blir.

Den smale veien svinger seg gjennom bjrkeskogen. Brgefjell hviler rundt oss p alle kanter, sola henger over fjelltoppene med sn p, musikken ljomer ut av vinduene vi har pnet for kjenne et pust av vill natur. Det er bare deg og meg i bilen. Sjokolade i munnen, smil i ynene vre. Vi snakker, ler og synger om hverandre, glemmer kaoslivet vi ellers omgir oss med, og jeg vil ikke vre noe annet sted i verden.

Svenskidyllen


Det er s mange ting jeg vil si deg. Som for eksempel at jeg ligger i hengekya p hytta og vannet er helt stille og jeg er varm i ansiktet fordi vi var p fjellet og seilte nedover de siste snfonnene en av de siste dagene i juni. Jeg vil fortelle deg at jeg leser en bok om et sommerhus fullt av usagte hemmeligheter og kvelder rundt et bl og mange varme hender.

Untitled

Og p uforstelig vis lar jeg tankene omfavne alt det som ikke er blant bjrkeskogen eller fjelltoppene og den myke kveldssola i Brgefjell, jeg m innrmme at jeg savner kveldene med overraskelser i byen. Likevel tror jeg ikke det finnes et sted i verden som gir meg en strre trygghet og tilhrighet enn den plattingen foran fjellvannet, med trebord og stoler p, salat og omelett og mammas latter og lillessters hysterisk engasjerende innlegg i en diskusjon vi alle har latterkrampe av etterp. Det er s skjermet, s skjermet fra stikkende pminnelser fra omverdens hastige tempo. Det er bare n butikk, men det er tusen hjerter. Over fjellet og riksgrensa, her kan ingen n oss.

Untitled

Natten varer evig, og fjellet er bare mitt og vrt. De gode samtalene, jeg og lillesster, jeg og pappa, jeg og mamma, eller nr vi har lpt opp fra vannet og river tak i hndklrne p steinene og tuller oss inn i skjerf og strikkejakker og planlegger turene ti r fram i tid. Eller barndomsvenner og minner og bilder i hytteboka. Det er s fint og vondt og vakkert, og nr mamma syr hullene i ullgenseren min og en robt flyter forbi utenfor hytta, i morgen steker vi egg til frokost. Jeg vil ikke vre noen andre enn meg selv da.

Og alt faller litt ned i fanget mitt nr jeg trykker p 'bestill' p nsb.no. Jeg gjr ting, jeg bare gjr det, og hvorfor, det klarer jeg ikke fortelle meg selv, men det er sommer, og jeg tillater meg leve litt for disse dagene og ukene. Fylle de med god mat og samtaler med mennesker jeg ikke snakker med s alt for ofte. Kvelder jeg desperat vil skal vare evig, alle flelsene p en gang, som nr jeg har dusjet og lillesster velseskjrer og sola skinner gjennom hele bilen, det er en lrdags kveld, vi har spist p svensk restaurant, og jeg er tjuen, men fler meg som ti og den heldigste jenta i hele verden. Barbeint i baksetet med is og moteblad i fanget og Ellie Goulding i retelefonene.

Untitled

Hytta er mitt fristed. Min skrivestue. Mitt tenkeunivers. S er det ned fra fjellet, inn p kontoret, skrive for lokalavisa, og snart er det juli. Om et par uker kjrer jeg, mamma og gitaren nordover til midnattssola.

Jeg tror det blir mer enn bra.

Du kan bli s lenge du vil


Hvorfor nsker man seg to steder samtidig? Jeg skjnner ikke, det kan p en mte ikke bli noe srlig bedre nr vi sitter i Slottsparken og spiser reker, jeg har fylt tjueen, pappa ringer, alt er fint. Og i kveldssola gr jeg og venninnen min nedover Karl Johan, jeg med en jordbrkurv i den ene hnden og en flaske hvitvin i den andre, vi krysser Akerselva og spiser is, og det er merkelig at det er ferie og ingen skole p lang, lang tid.

Jeg nsker meg teltturer, at det lukter bl av genseren nr jeg kommer hjem igjen, nsker meg litt uhytdelighet, skjnner ikke helt, hjertet mitt er liksom litt for stort, jeg prver desperat blidgjre alle, vil invitere hele verden, og s er det plutselig alt for lite igjen litt senere p kvelden, nr annenhver person tar meg p armen og spr om det gr bra med meg. Og det gjr jo det? I morgen skal jeg sovne i senga mi hjemme p Lekss, med kubjellene utenfor, jeg skal hre p radioen neste morgen og g til postkassen i bare pyjamas.

Det var fint, det var en fin Oslovr, jeg har liksom ikke s mange sammenligne med, og bursdager er stas, selv om jeg p papiret for lengst er voksen, at postkassen var tom og ingen sang bursdagssangen, men det viktigste er jo at man bryr seg om hverandre. At man har noen klemme, noen si ha det til eller noen som venter hjemme.

Untitled

Et flyplassyeblikk.

Dette skrev jeg for snart en uke siden. I mellomtiden har jeg sett lillessteren min lpe ned Vrnes og rett i armene p mamma, jeg har sett trevte yne (ikke mine egne, for en gangs skyld), jeg har poppet champagne og sttt med norske flagg og kvikklunsj, jeg har kjrt nedover grdsveien med vind i hret og jenter som roperI bless the rains down in Africa, gonna take some time to do the things we never had ut til smrblomstene, kuene og E6-en, jeg har som vanlig ligget i senga til langt p natt og sett p serier eller skrevet, lest gamle kort, spilt gitar, rundet alle kategoriene p etsy, planlagt halve sommerferien, skrevet ned drmmeyrker, drukket te og sett p sola som snart str opp igjen.

Untitled

For n er det virkelig ferie. P ordentlig, virkelig, skikkelig, kjempemasse. Og jeg tror faktisk ikke det har gtt helt opp for meg enda. Vkner midt p formiddagen, mamma har varmet rundstykker i ovnen, jeg sykler i kjole og ligger p plena og ler nostalgisk med en barndomsvenninne, hvorfor er det bare s bra og s fint. Og nr vi har lagt et hav av koteletter p grillen og det sitter en salig miks av mennesker rundt trebordet p verandaen, her str liksom dra alltid pen, da klarer jeg ikke slutte forelske meg i hjembygda mi. Og selv om det er midt p natta, spiser vi kveldsmat i senga og prater om ingenting, det er som om lillesster aldri var borte.

Akkurat snn som det skal vre.

Hei ferie


Det er juni tjuefjorten. Jeg ligger med beina plassert p verandagelenderet, spiser frokost og ingen tanker er s varme som de jeg har i hodet n. Postkassestativet p den andre siden av veien bader i hundekjeks og asfalten langs veien er perfekt jogge p tidlig p morgenen. Lukta av kanelsnurrer er det jeg vkner til om morgenen, ogs nr regnet slr mot ruta selv om det er sommer. Sykler til jobb i allvrsjakke, har lyst til at grepet ditt som er det frste som mter meg nr jeg gr inn bakdra og slenger jakken p melsekkene. Det er en tidls sommer. Kveldene er lange og varme, og jeg tror jeg er lykkelig nr jeg gr med skoene i hnda senere den dagen nr vret har blitt bedre, og en bil stopper, et vindu rulles ned og stemmen din skjrer mykt gjennom den svale midtsommernatta, og s enkelt kan det vre.

IMG_6283

rets sommerferie, rets hydepunkt, det er n, i dag. Jeg vkner opp i Oslo, det er ferie, den etterlengtede tiden har kommet. Jordbrene plumper ned i hvitvinsglassene, bare ftter tusler bortover asfalt en gang midt p natta og varme kragebein mter hverandre, vi er fri og det er ferie, fest, folk. Men hva hvis rets sommerferie begynner med mageknip og en desperat og vond flelse av ikke strekke til, ikke vre synlig nok. Ikke et menneske p hele Sthanshaugen blunker hvis man sitter p fortauskanten og tvinger i seg det som skal vre feriens frste is samtidig som man svelger trer og sjokolade om hverandre. Flybilletten min hjem fr hjertet mitt til verke og hodet til fylles av bilder jeg kjenner. Men s kommer det ukjente, for jeg er et vandrende vrak av et flelsesregister, og det sprsmlet som liksom skal myke opp samtalen, nr de andre har gtt og det bare er dere, da gr det ikke an si det ene, men heller ikke det andre. Derfor blir svaret enkelt. Det er bare litt mye. For det er det - det er alt, alt, alt for mye.

Untitled

Alle idene som man passe uanstrengt skal trylle fram, presentasjoner man skal fylle med overbevisende smil og utadvendthet, kjolene man skal prve, men som aldri passer, meldingene man skal sende fordi man vil vre en av gjengen, henge med p hva som skjer, festene man skal delta p, alle tekstene man skal skrive, samtalene som m holdes fordi man ikke vil vre den rare som aldri sier noe, jeg liker de tilfeldige samtalene bedre, ikke alle tankene som p elegant vis bare floker seg sammen. Eventer i st og vest, hvem gidder, hvem orker, hvorfor, hva, hvor, jeg klarer ikke puste.

Jeg takler ikke avskjeder, samtidig klarer jeg ikke vre p et sted lenge. Plutselig, eller gradvis, har jeg skjnt at dette sosiale kaoset av et kjrlighets- og vennskapsforhold til en litt for bra og litt for travel by, n skal ta en lang pause. Og folk spr meg om jeg blir i Oslo i sommer, jeg svarer nytralt at jeg skal vre hjemme i Trndelag hele sommeren. Vil du hre underteksten? Vil du vite hvor takknemlig jeg er for at jeg n skal forsvinne litt? Det vil du ikke, for jeg bytter gladelig bort noen av disse dagene og ukene med noe roligere og litt mer pusterom. Ironisk nok smiler jeg noen minutter etter at jeg har gjort hele jakken til vennina mi vt p skuldra.

Untitled

Juni tjuefjorten. Sommeren tok slutt, og plutselig skjnte jeg hvor utslitt jeg var. Noen hadde dratt meg i alle retninger, det var som om noe hadde revnet, en flelse av kontroll, det bare funket ikke. Og n, i dag, fles det akkurat snn. Skoleret er over, kanskje vil jeg savne noen, men akkurat n er det ikke noe eller noen i verden som kunne erstattet en rusletur med hunden langs grdsveien, eller mammas pastasalat eller mten sykkelen min triller over broa p hjemme og sola som speiler seg i elva og varmer opp fjellet i bakgrunnen. Akkurat snn som det har vrt hele tiden. Hjemme.

Junibarn


Nr det er s bra at man vil stoppe tiden, gripe tak i en person og bare bli i det yeblikket mye, mye lenger. Nr jeg skulle nske jeg og venninna mi kunne danse til gamle singstarlter hele natta. Nr plsene er perfekt gjennomstekt og sola henger midt p himmelen og klokka er akkurat passe. Nr man har s god tid at man kan sitte hele formiddagen p plena og spise frokost p sndagen, eller ligge p magen og forsvinne inn i en roman. Nr jeg kan ringe mamma idet jeg gr til skolen og har snn cirka den fineste morgenutstikten over hele Oslo.


Vi lurer p hvor mai ble av, og alle dagene som vi skulle fylle med alle tingene vi hadde snakket om hele vinteren, hvor ble tiden av? Men n lever jeg litt p den blgen at man spontan slenger seg med p sosiale sammenkomster, kjper jordbr eller vin i farta og ligger p gresset i parken og leser eller hrer p musikk. Tre skoledager igjen. Tre dager igjen av mitt frste r som Westerdl, og alle romanene jeg skulle lese, alle Oslostedene jeg skulle beske..... hva skjedde egentlig? Hvor ble de ettermiddagene av?

Men snn kan jeg ikke tenke, for livet, det er n, og det som skjer, det fr lov til skje. Og kan jeg klage? En rolig lrdagskveld, noen timer tidligere eide jeg Bogstadveien, s lol si det, men nr jeg spankulerer langs asfalten og halvveis synger med p linjer som "you got that James Dean day dream look in your eye, and I got that red lip classic thing that you like", junisola varmer kinnene mine og det nyvaskede hret mitt blafrer i vinden, kan jeg ikke noe for at jeg elsk-elsk-elsker tilvrelsen. Senere sitter vi i hagen og spiller gitar i kveldssola, knasker potetgull og glemmer hvor gamle vi er.



Endelig. Det er ikke er noe stress lenger, etter skolen aner man ikke hva man skal gjre fordi alt er gjort, levert og sagt. N er det snart ferie, og det er tid for endelse dager i sommergress, frokost p verandaen, reker p kanten av brygga, flakkende blikk, lyse netter....jeg gleder meg snn. Fler meg nesten litt forelsket i denne rstiden, alle idene man fr, alle tankene man tenker som man aldri tenker ellers.

Det er litt den samme flelsen som da jeg sluttet p folkehgskole. De siste dagene, hvor man suger til seg sommersol og himla bra selskap. En dag tar det slutt, men livet, det er n, og jeg skal nyte det. Og noe av det aller beste jeg vet, er de sm, tilfeldige samtalene som oppstr, jordbrene utenfor Kiwi og kveldssola over St.hanshaugen.

Ha en fin sndagskveld!

Are we human or are we dancers


Hun er sikkert mye penere, han er sikkert mye snillere, hun river seg i hret, han bruker halve mnedslnna p utemat. Eller omvendt. Tanker kverner rundt, fram og tilbake, jeg stiller sprsml til meg selv mens jeg kjper kaffe i kantina og forbanner min egen uflaks, eller skjenner p meg selv, men lper ut av timen og ingen vet noe som helst og alt er s rart og alt er s....mye, og s fjernt. S langt borte, liksom. Det er ikke her, de er ikke her.

IMG_2698

I den italiensk sjarmren av en film, Cinema Paradiso, sitter hovedpersonen utenfor leiligheten hennes i nittini netter. I regn, i sol, alltid. Aldri kom hun ut. Den nittiniende dagen ga han opp. Jeg gr dit, i regn, i sol, alene, med en venninne. Men et sted i Oslo skal jeg f vre best ogs, der skal jeg f smile et ekte smil ogs, si at n har jeg det s bra som jeg kan ha det. For p toppen av Grefsenkollen, helt ytterst p benken, der har jeg oversikt over hele byen, dere skjnner ikke hvor sm og ubetydelig dere virker. Det er ikke personlig, og det er personlig. For alt farges av pulsen i rene dine, hodet som ufrivillig, men hpefullt maner fram bilder, og oksygenet i lungene eller varmen som pipler fram i panna.

http://intoleranciadiario.com/media/images/94596.jpg

Eller nr det psregner i juni, snn helt plutselig, da lper jeg gjennom gatene og ler byen opp i ansiktet. S liten du er! S puslete! Du klarer ikke dette, du bare drukner og du str ved gatekrysset i Sannergata eller p Bislett, med veska over skuldra og stirrer ut i lufta. Du er en taper, men jeg m smile, for jeg vet at det finnes svar. For eksempel kunne jeg nesten drept noen for ha kjrt inn i svensk Brgefjell, opp til Karitjern, spent p meg skiene og gtt i sportsbh og hatt all tid som finnes. Innover i fjellet med solbriller og kjrlighet i fjeset, eller jeg kunne satt meg ned i armkroken din, i le for vinden, og vi skulle tatt p oss allvrsjakkene og de ekstra ullgenserne, for vi kan dette. Vi tler alt.

3.juni

Jeg blir aldri voksen, jeg. Tenker p det meste, vil gjre alt, det at jeg faktisk har to ettermiddager p rad uten noen konkrete planer gjr meg smredd. For i en verden hvor alt gr an, hva gjr man s nr man har en uendelig frihet som bare bretter seg ut? I dag skinner sola, det er juni, innspurt, sommerflelse, ispauser, bestilling av flybilletter, latter, jobb, improviserte, men gode middager og fine mennesker om hverandre.

Om snaue to uker drar jeg hjem for nyte en klassisk trndersommer. Det har nesten ikke gtt opp for meg.

Jag trivs bst i ppna landskap


Melissn begraver tinder p alle kanter av fjorden, isflak hviler rolig i vannet og en sur vind sniker seg innunder parkasen min og gjennom ullvottene. Jeg har kamera og stativ og sekk og mat og alt p ryggen, vandrer gjennom byen som et eneste stort pakkesel, inn og ut av butikker og turistinformasjon og tenker at jeg sikkert kunne brukt tiden mye mer produktivt hjemme. Et stykke ostekake, plapring, latter og btturplanlegging senere, rusler vi hjemover, alle fdt i hvert vrt tir, og rundt oss hviler fjellheimen, og jeg sier hyt "det er som om jeg halvveis har flyttet inn her."

IMG_8699

Akkurat n befinner jeg meg p Svalbard. Og for frste gang i mitt liv kan jeg endelig skrive dette: Jeg bare kjpte en flybillett og dro et sted jeg aldri har vrt fr. Jeg har ingen plan, jeg kjente ingen som bor her, jeg reiser helt alene og jeg hadde med meg sekken og kameraet mitt. Og meg selv, da. Men herreminfredag, s spennende det er! Menneskene her oppe er s fantastiske, samfunnet og naturen og alt er flettet s godt sammen at jeg har mttet sende paniske beundringsmail til venner og bekjente, bare for uttrykke min begeistring.

IMG_8836

Vel. Jeg reiser jo ikke hit bare snn i tilfeldighetens og reiselystens eufori. Det er faktisk eksamensoppgaven min. Nevnte jeg at jeg gr p verdens beste skole? Da vet du det ogs. Jo, jeg skal lage en film, og dermed ogs skrive manuset, og jeg har null peiling p om den blir okei eller om det gr til helvete. Jeg fler meg ikke som noen stjerneregissr, akkurat, men jeg prver s godt jeg kan. Og jeg driter i vre hytidelig, jeg spr folk om hvordan det er bo her, og jeg blir invitert p kaffe og kveldsturer, jeg kjper ferskt brd p butikken og fr vite s mye at jeg m ha en hel time foran panoramavinduet p biblioteket og tenke.

Men jeg elsker det. Vill, r, natur, lyst hele dgnet, og mennesker som aldri sier nei til noe. Kan man egentlig ha det bedre?

S, et tips, mine kjre venner. Har du en drm, et nske, en liten fantasi om gjre noe storslagent (eller bare noe veldig lite og fint ogs), bare gjr det! Reis vekk litt, kom tilbake igjen, ta innover deg alt av inntrykk og opplevelser. Livet er et lite eventyr, s det er bare leve det. Det har i hvert fall jeg tenkt gjre, for stve ned p lesesalen frister lite. P et avisutklipp fant jeg dette sitatet av Thor Heyerdahl: "Den som tror at hy utdannelse alene gir visdom og klokskap, han har ikke engang sett begynnelsen p visdommens vei."

God helg!

Undertekst


Over midnatt, stor dag og store flelser, og jeg vil si alt nr jeg gir bort en snn type klem, men jeg er helt stille. Vil ikke ta det fram igjen. Bare kline alt utover igjen, snn som med neglelakk p gammelt avispapir. N skal jeg ikke si noe til noen. Jeg kunne for eksempel laget en liste, skrevet snn 'hvor mange ganger jeg har sttt p en scene og flt meg s himla bra at jeg smiler helt naturlig, jo et par ganger', eller 'hvor mange ganger jeg har bakt brd p lrdagene, enda flere ganger', 'hvor mange ganger folk har komplimentert hret mitt, jo, en god del ganger', og det siste p lista ville vrt 'hvor mange ganger jeg har gtt hjem alene, tusen, kanskje.'

Du str der, du sitter ved siden av henne, du tenker p hvordan det ser ut p kjkkenet hennes nr hun smrer matpakken sin om morgenen, du stryker henne over skuldrene, fingre mot stoffet p skjorta, du er i en helt annen verden. Du lurer p hva hun tenker nr hun dumper ned i sofaen etter endt uke og hva hun fler nr hun spurter opp den siste bakken eller fr ei grein midt i ansiktet i skogen, hvilken person som svidt streifer tankene hennes fr hun forsvinner fra bevisstheten. Du tenker mye, og jeg vet noe av det, men ikke alt.

IMG_5760

Han sa at forelskelse gjr den kloke dum, eller var det omvendt, kanskje er det ord, men jeg vil tro litt p en nobelprisvinner. Og er det det er? Du er blind, eller du er grenselst smart. Melissa Horn skriver om livet mitt i sangene, og faen heller, kanskje er hun s mye mer sjarmerende enn meg og hun snakker sikkert mye penere og er s mye smekrere, og s Knut Hamsun, da, du har sagt mye klokt. For jeg tror at, oppriktig talt, hvis man er glad i noen, er det ikke fordi man er blind av kjrlighet. Det betyr noe, for det er en smak av framtiden. Det er ord som danner en samtale, og det er to mennesker. Hvis noe er uekte, hvordan er det nr det er ekte? Og hvis jeg vet at det er ekte, da er det jo ekte? Ekte er ekte, det kan umulig vre ulike grader av ekte.

IMG_7349

Jeg kobler meg ut, setter meg p trikken eller et fly nordover og forsvinner vekk fra verden. Svmmer p bunnen av Maridalsvannet, det er jo ikke lov, og jeg lper gjennom skogene, nordover, for det er der jeg hrer hjemme. Alt er ikke sant, selv om det fr hjerte mitt til knekke i to nr klokka er akkurat passe og publikum jubler p sitt aller hyeste. Ting er ikke lst med hengels, lik sykkelen min, selv om hun-sa-det-til-han-som-gjorde-det slik-at-de-bare-forsvant-fordi-hun-tredje-sa-at-det-var, ja, nettopp. Tidene forandrer seg, var det noen som sa.

Det hper jeg er sant. Ekte, mener jeg. For n er det ikke mange dager til dette er over, og jeg kan dra hjem.

Longyearbyen, Svalbard

Avslutter nasjonaldagen med et stort stykke gulrotkake og en times lang samtale p kjkkenet. Flagget er pakket ned og slyfa lagt i skuffen sin. Fler meg s uheldig, som om det er forutbestemt at jeg skal oppdage skjebne p skjebne en leilighet i en by jeg elsker, alle str rett foran ynene mine og det eneste jeg fler, er en hul ensomhet som farger resten av eksamensperioden med et svart slr, heldigvis er jeg tjue og har mange ider og jeg klarer meg. Jeg gjr det, jeg vet.

Og for svare p sprsmlet ditt om hvorfor dette innlegget er et rotete fuglereir- snn er liksom livet ogs. Rot p rot, og kaos i hodet og p skrivebordet. Men jeg gjr som mamma pleier si, ta en ting av gangen.

En smak av sommer


Og vi ler og rangler av grde. Det er s trygt nr man kan si alt og le av ingenting sammen med noen, at finne et godt minne fra fortiden, ikke gjr like vondt som nr jeg er alene. For sammen blir vi ikke bare sterkere, men gladere, lystigere. En is, en samtale, en melding, en klem.

I gr kveld stakk en av klassekameratene mine av med den gjeveste prisen p hele Gullkalven 2015, nemlig rets Gullkalv, og ja, en snn kreativ studentkonkurranse - det er akkurat s deilig inspirerende og stemningsfullt som du ser det for deg. Jeg fler meg s heldig som bor i denne byen, som kan gjre alle disse tingene, som kan reise til alle disse stedene.

Untitled

Eksamenstiden er her. Jeg spiser kommunikasjonsstrategier til frokost, sovner til lyden av pling i innboksen og bruker, i flge meg selv, latterlig mye tid foran en skjerm. Da kysser jeg himmelen nr jeg kan sette meg p sykkelen og suse ned til Huk og se p btene som kjrer gjennom blgene. Jeg kan tenke ut romanen min, jeg kan bare sitte der, helt ytterst, p den ytterste steinen p hele Bygdy. Man fr med seg s mye mer nr man sykler. Ja, man forflytter seg raskere, men man fr ogs se s mange flere mennesker enn nr man gr. Da er man jo kun opptatt av flytte beina, snakke. sykle, derimot, da seiler man bare av grde og kan nyte alt.

Akk, s utgjort at sola skinner fra en skyfri himmel den helligdagen jeg vkner opp og spiser varme rundstykker til frokost med en av mine nrmeste venninner litt snn akkurat passe langt vekk fra kjas og mas. Jeg er lykkelig tvers igjennom, og jeg prver la vre tenke p hvor gren og spontan jeg mange ganger er, for hvor fantastisk er livet uten alle spontane eventyrene man ikke planlegger? Jeg drmmer om balansere langs fjellrygger, sykle milevis, gjennom steder jeg aldri har sett fr eller lpe i knehyt gress, det er en rislende, nesten brusende flelse som farer gjennom meg. Jeg tror jeg vet hva det dreier seg om.

Det er snart sommer.

Opphre


Gjentar mantraet for meg selv. Du er jo bra, du er rbra, du skal bare g opp p scenen og gjre din greie. Det er bra, det. Drit i hva du fler i hjertet ditt, bare lev her. Og lev n. For det er n som gjelder, sier jeg til meg selv og klasker hndflatene i de sminkede kinnene mine, drikker noen slurker vann og gr tilbake til de andre.

IMG_0502

Ok, s er klokken blitt halv fire p natta. Det er over, alt sammen er liksom over, og jeg kan se p meg selv som en frsteklassing p Westerdals som snart ikke er en frsteklassing lenger. Jeg str der klistret fast i resten av gjengen og hoier og klapper, for det er det man gjr, men det er ogs det jeg vil gjre, fordi de er s sabla gode at jeg bare m. Og s gr jeg p scenen, og uten at jeg vet det, er det hele over, og det jeg har tenkt og drmt om og gruet meg til siden i hst, er ferdig og forbi. Ufrivillige trer, jeg vet ikke hvor de kommer fra, og jeg smiler og grter om hverandre, for det fles s riktig, jeg er p riktig sted og grter til feil tid. Men s godtar jeg det, og hender klapper meg og varme ord nr rene mine. Vi klarte det jo.

Men det er likevel hundretusen tanker som svirrer der oppe i mitt tankeunivers. Og det sprenger i brystet, jeg visner innvendig nr jeg balanserer blikket p alle i publikum, lar ynene liksom krabbe over hodene til alle.

Det m vre snn det fles g hjem fra den siste forestillingen i teateret. Du er ferdig, du har gtt av scenen, teppet har falt, applausen algt seg og sminken blitt fjernet. Og n venter senga og resten av livet. For det er ikke noe mer, og det man har jobbet, spist, sovet og levd for i mange mneder, det bare opphrer. All energien i klasserommet, i auditoriet, p scenen, den forsvinner ut i intet, bak i hodene vre, og p instagram og snapchat, dager hvor vi danset i matfriminuttet, spontane klemmer, varme ord, den sammensmeltingen av kreative, godhjerta mennesker; jeg kan ikke noe for at jeg blir lei meg av tenke p at den ikke fins p samme mte lenger.

Hva n?

I'm clumsy, yeah my head's a mess
'Cause you got me growing taller everyday
We're giants in a little man's world
My heart is pumping up so big that it could burst

Been trying so hard not to let it show
But you got me feeling like
I'm stepping on buildings, cars and boats
I swear I could touch the sky

Yes! Det var sprutlatter og trer, og det skal det jo vre p en knallbra forestilling, tenker jeg. S blir det natt, jeg prver spyle hjernen for tunge tanker, n gr det bra. Men ett sekund den kvelden tenkte jeg.....hvordan skal jeg g p skolen n, og klare puste samtidig, nr jeg vet det? Nr jeg har sett det? Prvd det? Og s fly en enda verre tanke gjennom sinnet mitt. Ja vel. Da ble dette et snt r. Det er greit. Du takler det, selv om det suger.

Du klarte det jo.

Litterr salong


Det gr helt bra at jeg er med min beste venninne og at vi er p en av de beste konsertene i hele r. Jeg bryr meg filla om at alle vr s god kan f tro at jeg ikke er begeistret eller ei. Det er nr vi har det verst, vi skriver best.

IMG_7558

Egentlig er jeg hun som alltid mter presis, hun som aldri glemmer nkler, ID eller ikke stiller forberedt til veiledning. Egentlig. Men s finner jeg meg selv i hjrnet p Revolver, ordene renner ut, det er mindre enn tjuefire timer til jeg skal vre ferdig, og teksten min, den er istykkerrevet og et kapittel bak meg n, jeg m drepe mine darlings. S jeg kjenner bassen fra bandet pulsere i fingrene mine nr jeg skriver, i rene mine og i hodet, men jeg driter i de tohundre kronene jeg sikkert kunne brukt p noe annet, driter i resten av publikum.

Med dette tenkte jeg presentere det den litt for dyktige klassen min har jobbet med i hele vr. Neste onsdag str klassen min p scenen p Ingensteds her i Oslo, og ikke bare skal vi lese opp tekstene vre, men vi skal ogs selge vr helt egen antologi! Den bestr av 32 ulike tekster av 32 flotte, unike unge mennesker. Temaet for bde salongen og antologien er flgende: Festen. Jepp.

S med over gjennomsnittet mange tekopper innabords, noen sene netter, en god del intim omgang med InDesign og send-knappen i mail, begynner jeg snart fle meg klar - for bde antologi og hytlesning. Det er jo dette jeg skal gjre. Det er dette som er gy. Jeg ble kanskje ikke fdt p en teaterscene, men leke designer, forfatter og redaktr gjr jeg gjerne.

IMG_7498

De bermte tekstene du sikter til, de dukket opp hvor man minst kunne ventet det. P en benk, i et gatekryss, p en serviett p kulturhuset, tre timer etter skoleslutt en mandag for to uker siden, i et hjrne p Jger eller bak en sofa i Oscars gate. Snn cirka i aller siste liten, men jeg det jo, innerst inne, at jeg kan det, selv om noen dager gir meg lyst til bare legge meg ned grte av utmattelse fordi skrivelivet ikke er s forbanna enkelt.

Men...det er jo faktisk s forbanna enkelt og forbanna fint nr man kan le og spise jordbr eller plser og kjenne at det er akkurat kaldt nok til ikke bade, men akkurat varmt nok til grille ute og ikke inne. Jeg er forelsket i denne byen, i denne verdenen, og jeg er hodestups forelsket i muligheten til tilbringe enda mer tid med klodens herligste tekstklasse.

Finnes det en stoppknapp?


Jeg hadde pakket de s godt inn at jeg nesten hadde glemt at de fantes. I all den kreative rusen og begeistringen om lage noe sammen, lp jeg fra det ene til andre uten innse at ikke alt kan gjres p n dag, og jeg kan ei heller gjre alt. I all rusen og sosialsering og fucked up bra skoledagene glemte jeg tenke at jeg er et individuelt menneske, jeg er faktisk en hel person, og det viktigste av alt, jeg glemte huske p hva jeg fler selv. Men det er s lett gjemme seg i det hye gresset av andres flelser og bagateller og katastrofer og klagesanger, da kan jeg vre s nktern som jeg bare vil, jeg kan vre profesjonelle Ingvild som betaler regninger i lunsjpausen, leser blogger ved frokosten, lener hodet mitt mot vindusruta p banen, bare fordi jeg vet at det er den eneste hvilen jeg kommer til f i lpet av hele dagen. Jeg glemte at jeg trenger tenke, jeg kan ikke trylle vekk flelser, jeg glemte familien min, jeg glemte alt.

IMG_7509

Og det blir fredag kveld og helg, jeg tvinger meg vekk fra en skjerm med en istrykkerrevet tekst jeg bare vil hive i spla, jeg kliner p med maskara, pusser tenner, og s gr vi, jeg og venninna mi. Vi gr p konsert, og hodet mitt kjenner vibrasjonene fra bassen, men jeg er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke st p beina lenger, tror ikke det er fordi jeg gr med de nye hyhlene mine. Det er jo bare en fasade uansett.

IMG_7499 copy

Og s glemte jeg at jeg er en skribent, og skriver jeg ikke, slr liksom ikke hjertet mitt.

Det er kanskje lett glemme de andre og deres problemer, men det er ogs alt for lett bare kaste seg ut i way too much og skulle ville blidgjre alle, har ikke hjerte til si nei, men det. Bare. Gr. Ikke. Lenger. Er snart tjuen, ringer mamma og er helt p grten fordi jeg fler meg som Petter Northug jr. fr femmila, bare at jeg ikke har trent. Jeg har ikke forberedt meg i det hele tatt, for jeg har brukt all tiden min p andre. Jeg skulle jo gjre det bra, jeg skulle skrive teksten i mitt liv, dette skulle vre min time to shine.

IMG_7530

Men s ble det ikke det likevel, og det er greit. Lrdagen kom, sndagen vil komme, alle dagene kommer, og jeg har masse gjre, men akkurat i kveld skal jeg ikke gjre noe. Bare sitte ved kjkkenbordet, spise mat og prate med en god venn til det blir helt mrkt. Det kan man jo ogs gjre p en lrdagskveld.

What happens in Istanbul, stays in...


Det var en dag i juli for noen r siden. Jeg lp rundt i kjolen min blant solbrbuskene hjemme, l p plena og kldde hunden p magen, nt ettermiddagssola med nabobarna og delte en pizza p verandaen etterp. Jeg tenkte for meg selv at dette, dette bilde av en idyllskattekiste p Lekss, mitt paradis, det m resten av verden f vite. Men m dere egentlig det?

Noe kan jeg holde for meg selv ogs. I en sosial setting popper det stadig opp ting jeg vil si eller fortelle om, en historie, en digresjon, men s tar jeg et skritt tilbake, tenker meg om. Trenger jeg si det? Trenger jeg fortelle dere alt? Og kanskje trenger jeg ikke snakke om hvordan jeg flte meg for tre dager siden, litt for sent og litt for alene, p en restaurant jeg ikke husker navnet p. N er det forbi, og selv om ingen visste hvilken person som tuslet alene hjem fra byen uten ha snring p hvor han eller hun skulle g, gjr det ingenting.

Man kan sl seg til ro med det, ogs. At alle ikke trenger vite alt. Og jeg trenger heller ikke vite alt. Jeg vet s mye som mange andre ikke vet, jeg vet hvordan den flelsen er nr jeg sykler nedover grdsveien hjemme eller hvordan jeg vekket hele nabolaget med mitt gledeshyl en junidag for snart et r siden. Jeg vil fortelle dere om Istanbul, men s vil jeg liksom ikke stupe tilbake til de dagene og yeblikkene heller, jeg vil la de synke inn fortsatt.

Kanskje dere klarer dere med noen bilder i frste omgang?

IMG_8226

IMG_8262

IMG_8237

IMG_8158

Det er nesten farlig at mat og drikke er s latterlig billig der nede.

IMG_8154

Klokka er seks, og jeg har enda ikke lagt meg. Sitter i vinduskarmen, drikker te og tar bilde av dette.

IMG_8194

IMG_8163

Sa jeg at vi spiste mye god mat?

IMG_8206

IMG_8188

Lenge leve fortauskafer ♥

IMG_8122

IMG_8221

Snn! Forhpentligvis har reisefeberen lagt seg litt for denne gang, fler jeg har reist halve jorda fram og tilbake p tre uker, og at jeg har vrt en jetlagged tjuering som skal f fullfrt hundre ting p n uke. Velkommen tilbake til studentlivet, si. Men heldigvis er det vr og jeg smiler nr sola skinner. Vi snakkes snart igjen!

Du och jag, Alfred


Jeg kommer tilbake til tekster som skal skrives og leses, kaffen som smaker bedre enn p utallige flyplasser i hele Europa, venner som prater norsk, min egen seng, tradisjonsmat, studentbudsjett og menyer hvor det ikke str antall kalorier bak all prisene. Og s kommer jeg mest sannsynlig hjem til den skarpe vrlufta som liksom hinter til at du skal vge gjre enda mer enn du vanligvis tr, vre oppe enda litt lenger. April er her, og pskeferien er over, jeg har ikke lett etter pskeegg, jeg har gtt null kilometer p ski, jeg har pratet engelsk hele ferien.

Untitled

Men jeg har derimot spist meg mett nok for et helt liv, badet i Stillehavet og gtt p sporadisk shopping i Hayes Valley, kjpt kvalitetsskjorter i Corte Madera, jeg har dratt p piknik midt i San Francisco, og jeg har hatt den beste latterkrampen i hele totusenogfemten. Du skjnner at man kaller det catching up nr man trenger ttifire digresjoner fr man kommer til poenget.

Untitled

Det er snn det skal vre, bare impulsivt bestemme seg for ta bussen istedenfor ferja, g innom annenhver bokhandel i en sjarmerende smby, sykle over Golden Gate Bridge, tulle p norsk og kommentere turister, dele alle tanker og alle ord, ha alt for god tid. Ha alt for drlig tid, galloppere bortover kaia og hre amerikansk p alle kanter, ligge langflat i en park, se stillehavet og skyskraperne lure bak boka jeg har liggende p fanget, dele en fersk ciabatta.

Jeg elsker late som jeg er en eventyrer, late som om kontoen min aldri tmmes, late som om jeg m legge igjen et spor av meg overalt. At byen skal mate meg med fristelser og lyder, at jeg skal tusle rundt blant fargerike hus med trange innganger og klatre-oppover-veggen-planter, knipse bilder, ha allsang gatelangs med den herligste 17-ringen jeg vet om, og s er man stuptrtt nr man kommer hjem. Heldigvis ikke for stuptrtt til krlle seg sammen foran peisen med en feel-good film og alt for st iskrem.

Og om det var fint se lillesstra mi igjen?

Untitled

Ikke spr, a.

S n er jeg back in town, og en lang historie kan kortes ned til noen setninger. Det er godt vre hjemme igjen, men det var himla fint bare putte alle bekymringene mine i den nederste skuffen i kommoden og reise vekk fra alt, men det gr ikke rmme vekk fra sitt eget hode, heller. N er jeg klar for norske, eventyrlige dager med nye trer og gamle tanker og nye destinasjoner, og det blir vel bra. Blir det ikke? Tror det.

S var det ikke vr likevel


Vi bare ligger under dyna og prater om festen og andre helt vilt tilfeldige ting, utenfor vinduet laver det ned sm, slu snflak og det er en snn sndags formiddag som bare bretter seg ut foran nesa di. Vi har null planer, fr i oss litt frokost og s trykker jeg p play, vi ligger langflate og det at en liten film bare eksluderer oss fra hverdagens bekymringer, er et vidunder, og det er sant.

A

Lrdag. Solbriller kan skjule s mye. Du vet, du sitter p bussen, det er vrsol, ute, barn, gamle damer i fargerike skjrt, takeaway-kaffe, kjrlighet i lufta, jeg kjenner ikke disse menneskene, jeg har p meg solbriller og det eneste jeg vil, er bare vre hjemme p Lekss, fordi det er lrdag, og jeg kan ikke noe for at det er det jeg vil. Dette er vren, dette er bra, men jeg gr i rd strmpebukse og oppsatt hr, og alt jeg fler er en blytung, kveilende flsele i magen, nesten som om tiden str stille og sommeren aldri skal komme. Og s er det en skarp vrluft som farger hendene mine lyserosa, jeg har Pachelbel sin Canon in D p ret. Passer kanskje, passer kanskje ikke. Men hva slags musikk passer egentlig nr man krysser Olaf Ryes og ser alle andre steder enn p folk og livet, dekker ynene med solbriller, gr ikke an hre p gitarklimprende, dryppende innrmmelser og i hvert fall ikke festlige gladsanger som gir meg lyst til danse. Det blir bare feil.

B

Det er faktisk litt sjukt, at en kveld som ligner s p hjemme og barndom og det vre femten r, sjokolade i skla og film p tv-skjermen, mens neste morgen vkner jeg, har fri og fler meg som den eneste personen i verden som tenker s mrke tanker, vondt i magen, det klibler ikke, det er noe srt som liksom snrer seg sammen og strekker seg etter menneskevarme.

Hver gang jeg gr opp trappa, tenker jeg p hjemme. Hver gang jeg sitter p bussen, tenker jeg p hjemme og da jeg tok bussen hver morgen p videregende. Hver gang jeg vasker opp, tenker jeg p hjemme og pappa og lillejuleaften eller st.hansaften nr alle naboene har flokket seg rundt bordet p verandaen, eller sommeren, som fortsatt str der, tom og planls, og det er nettopp derfor jeg tar et ekstra splitthopp nr jeg og venninnene mine spankulerer langs fortauskanten med vinflaske og chipspose i tynettene vre. Tenk, snart er den her, og hvor rart er det ikke da at jeg faktisk ikke blir lei meg nr det, i slutten av mars, plutselig begynner sn en sndags morgen. Det gr bra. Jeg tror det, jeg m bare bite tennene sammen og huske puste. Det fles som om denne byen sluker meg noen ganger.

C

S var det ikke vr likevel. Og det gr greit. Vi fr to x svigermors drm som gjestelrere til uka, og straks reiser hele tklassen til Istanbul, men fr jeg kommer s langt skal jeg bare en snartur over dammen og se igjen min nydelige lillesster som er utvekslingsstudent i San Fransisco. Jeg fler meg som verdens mest klissete romantiker, men jeg tror aldri jeg har hatt den samme glede-seg-til-flelsen som jeg har n. snakke om det med mamma eller venninnene mine gir meg nesten trer i yekroken. Fy flate.. Hvor mye gr det an glede seg til klemme et menneske man ikke har sett p sju mneder? Uendelig mye.

Hper du fr en fin sndag!

Waiting on the world to change


Sndagskveldene er de beste og verste. Det er da jeg blir minnet p hvor ensomt et liv kan vre, at du ser tilbake p helga, og det eneste du gjorde, var bytte et par sko du fikk i julegave, ellers har du bare sttt ved kjkkenbenken og trykket ned knappen p vannkokeren eller sendt meldinger til fjerne venninner. Levd for yeblikk som skjedde for noen dager siden, en uke siden, men s lurer du p om du har lagt for mye i det eller om det var noe helt annet enn den andre personen trodde det var, og s sklir hele livet ut av sporet sitt, og s fr du en epost eller et brev og s forandrer ting seg og s sitter du ved vinduet, klokka er halv elleve, du skal p skolen i morgen, og Bob Dylan spiller munnspill, John Mayer synger om vente p at verden forandrer seg, og du gr p badet, pusser tenner og fler ikke at du klarer forandre det tomme ansiktsuttrykket ditt i det hele tatt.

Da jeg gikk gjennom slottsparken og til Nathionalteatret for en uke siden, tenkte jeg p at jeg bde elsker og hater venting. Vente p tog, vente p mikroblgeovnens velkjente pling, vente p kjrlighet. Jeg misliker det fordi jeg ikke kan fordra trekke ut lengsel, g rundt grten, vre analytisk, ikke vite hvordan det ville vrt, tro at det ikke fungerer bare for det ikke fungerer den dagen. Men p en annen side elsker jeg det ogs, det uforutsigbare, det at du sjelden vet hvem du kommer til snakke med, hva dere kommer til snakke om, hva neste dag bringer med seg, hvor tilfeldig, men likevel forferdelig fantastisk det var at du tok akkurat den trikken, endte opp p akkurat den bokhandelen, akkurat den kvelden.

IMG_6828

Jeg har lrt meg like venting. (Eller...jeg prver i hvert fall.) For det er umulig bli overrasket hvis man vet utfallet p forhnd, right?

Bygdataus


Helga begynte med hjemmelaget linsesuppe og stillheten p Lekss. S uendelig godt det er vre hjemme, i hvert fall nr hjemme ikke er to trikketurer unna, men sekstini mil. Til tross for ruskevr, gjrme og et graktig filter som legger seg over hele bygdas kerlappeteppe, har jeg aldri hatt en s deilig helg p lenge. Sovet masse, spist masse, levd ut bygdeoriginalens mange leveregler, gtt p butikken i stvler og allvrsjakke, kjrt bil med ulovlig hy musikk p, dst av p sofaen etter chilimarinert laks og sjokoladepudding til dessert og bare vrt litt ti r igjen. Dagene har gtt med til utallige lufteturer med husets firbeinte, meldinger fram og tilbake med mine kjre medtrndere, og selvflgelig, sist, men absolutt ikke minst - den store verdenspremieren av Bobbie Piers' spillefilmdebut Dirk Ohm. Utendrskino og fullmne, gjensynsglede, et hav av lokale publikummere, filmmagi, stjerneklart og den fineste filmmusikken i hele 2015. Jeg er s fornyd - og s stolt. Tenk, lille bygda mi, p film! Filmtraileren finner dere her. (Filmen har premiere p landsbasis 27.mars.)

Untitled

Untitled

sovne inntil denne kroppen.

Men s absurd det enn m hres ut, er det greit vre p vei tilbake til Tigerstaden ogs. Det blir greit med tekstbearbeiding, sosialisering, et iynefallende stort antall innflytningsfester, trening og bybrk igjen. Tror jeg. Jeg gleder og gruer meg til kveldene som kommer, til menneskene jeg skal snakke med eller ikke snakke med, og alt som hrer med. Synes faktisk det er greit leve litt i en slags illusjonsboble om at Oslo er en by mettet p sjanser man kan ta, og det er ogs en tidls by, jeg vil i hvert fall ikke tenke p at det er mars.

Untitled

Helgeflelsen sluttet temmelig brtt p Vrnes, for hvor lite moro er det nr en gjennomsnittlig dame i sikkerhetskontrollen spr om jeg vil betale trehundre ekstra eller bare kaste de to glassene med hjemmelaget syltety jeg har i hndbagasjen - den eneste bagasjen jeg har. Jeg tenker mitt, er helt stum, og vil egentlig bare grte. Mamma sender med meg jordbr og molter fra hytta og kjente og kjre trakter, og de kommer faen ikke gjennom sikkerhetskontrollen. S ja. Men n skal jeg holde kjeft, og pne armene for en ny uke. Jeg er klar. Er du?

Saturday night


Det er stjernehimmel over St.Hanshaugen. Dette livet ble jo faktisk litt snn som jeg s det for meg p videregende, at jeg skulle g hvilelst rundt i gatene mens de andre mter kollegaer eller familievenner p bar, jeg skulle hre p When I grow up av First Aid Kit, jeg skulle fylle lrdager med innhold.

IMG_7357

Og s ble det helt annerledes ogs. Det ble en ut-av-kroppen-opplevelse, for i blant spr jeg meg selv om jeg ikke har blitt byttet ut med en annen person. Har Ingvild forsvunnet? Litt, kanskje, men hun kommer alltid tilbake igjen.

P mandag var vi p Litteraturhuset og hrte Mattis Herman Svigermorsdrm Nyquist fortelle om forfatterrollen, skuespill, kunst og selvtillit. Det var deilig hre en hy, mrk mann p over tretti innrmme at det er risky eksponere seg i kunstverdenen. Det er en sjanse man tar, uansett om det er musikk, litteratur, teater eller stille ut en utstilling. Det er alltid en viss risiko for at det du lager ikke treffer noen, mens for andre kan det vre spot on. Litt snodig at kunst kan ha s varierende effekt. Da jeg var atten knuget jeg Appelsinpiken (Gaarder) til brystet, og s satt jeg p en kaf med noen venninner og de var enige om at den boka er alt for hypa opp. Mine egne skriblerier faller kanskje i smak hos noen, mens hos andre igjen er det bare et enkelt skuldertrekk.

IMG_7350

Dette leder meg snn halvveis inn p det jeg faktisk lurer p. Hva er det dere som stadig forviller dere inn p denne bloggen, egentlig liker lese om? Jeg ser n at jeg har tatt litt av p den skjnnlitterre fronten i r, noe som kanskje gjenspeiler det faktum at jeg har tatt litt av i virkeligheten ogs. For vre rlig nekter jeg at det er frste mars i morgen. Det er ikke det. For hva gjorde jeg i januar og februar? Dagene har ikke noe fast mnster, jeg husker ikke hva jeg gjorde den og den dagen, men enkelte yeblikk og timer midt i uka eller midt p natta, de har jeg s absolutt lenket fast i hjernen min. For det er fine yeblikk, det er snne ting jeg skriver om nr det er overskyet og jeg har null planer for hele dagen. Resten har jeg glemt. Noe jeg derimot husker, er hvor mye pris jeg setter p en lrdagskveld som denne. Hjemmelaget mat, gitar og strikkeprosjekter. Kanskje pne word, kanskje danse litt foran speilet.

IMG_7349

Hva skjer i deres liv for tiden? Hvilken sang hrte du p sist? Hvilken bok ligger p nattbordet ditt?

Jag vill knna att jag lever


Det yeblikket jeg runder hjrnet opp fra Bislett og kan se hele Waldemar Thranes gate, med Grefsenkollen og granskogen langt der borte, da kjenner jeg at jeg kan vre lykkelig, det finnes en flik av mulighet for det. Eller nr jeg sitter i den nye lenestolen min, ser p trrne utenfor, klipper og limer tekst i word, dagdrmmer om den dagen min egen roman ligger p nattbordet. Snne sndager. Snne sndager hvor jeg vkner ved siden av noen jeg kan si alt og enda mer til, og at jeg lper nedover Skovveien, fttene har samme rytme som Coldplay, jeg tror ikke det er noe som er s bra se en klassisk Oslosndag iblandet rytmene i a sky full of stars, den sangen, pirrende tanker og alle menneskene med solbriller, barn og det er som om lufta skriker null stress. I dusjen hrer jeg NRK-kommentatorene heie nordmenn gjennom skilypa i Falun, jeg kan spille gitar eller tegne og det er s fint at jeg nesten, men bare nesten, blir redd, og stresset. Det er jo ikke slik for alltid, er det?

Da vil jeg leve. Nr jeg har Chris Martin p ret, himmelen er bl over hele byen, jeg har fri, og s tenker jeg p alle menneskene jeg kjenner og alt som finnes av gode, trygge ting, bare gi en klem, jeg vet ikke hvorfor, men nr jeg hrer 'cause you're a sky, cause you're a sky full of stars, jeg lper forbi en bussholdeplass eller opp trappene til toppen av St.Hanshaugen, det er lov tenke at man eier verden da? Litt. Litt mer. Og kjre vakre mennesker, glem de tunge timene uten dagslys eller dyner begrave seg under. N er det snart vr, det yeblikket jeg kjenner grusen knase under joggeskoene og jeg kan tromme bortover trr asfalt mens bassen pulserer i rene og sndagsyeblikkene flyter forbi i sidesynet mitt. Noen som mtes for frste gang, en kaffekopp som blir betalt, men det er ikke bare en kaffekopp, en datter som hopper bortover fortauet, noen som gr tur med hunden sin, kjrestepar, votter, luer, skjerf og samtaler. Liv som blander seg, og jeg liker det s godt.

IMG_6027

Because you're a sky, you're a sky full of stars.

Hper alle fr en himla bra uke!

Porselensdukke


Jeg vil heller at du skal si at jeg er sexy i joggebukse og rotete hestehale. Jeg vil heller se deg skifte dekk p bilen eller lage lasagne fra bunnen av. Og jeg vil heller at du skal si hei til meg istedenfor tro at jeg er en overlegen porselensdukke uten meninger og flelser -

for det er jeg ikke.

IMG_7340

Det er mandag. Det er mandagsflelse. Plutselig er nesten all isen smeltet langs den enveiskjrte gata utenfor, plutselig er det mange dager siden jeg snakket ordentlig med sstra mi, plutselig er det den dagen etter en sndag hvor jeg sovnet i fanget til en god venninne, godt beskyttet av fjell, grantrr, fire hyttevegger og masse skispor. Etter en alt for bra helg begynner en alt for tom uke. Fles det i hvert fall som. Og jeg tenker som alltid at denne uken, denne uken skal jeg lese masse, forsvinne inn blant kapitler og karakterer og univers, og det skjer aldri.

DSC_0328

Kanskje alle har en imaginr nskeliste i hodet sitt? Kanskje hun i klassen min nsker seg noe jeg kan gi henne uten betale en krone? Min liste er lang, og blir lengre og lengre. Jeg tror ikke man er naiv da, nr man nsker seg mange ting, mener jeg, man er bare hpefull, og hp er, i flge meg selv, en undervurdert ingrediens i dette selvkritiske samfunnet vi lever i. Noen dager nsker jeg vkne opp hjemme, andre dager dser jeg av mens det regner utenfor vinduet mitt og jeg tenker - det jeg tenker, er s himla grent at jeg ikke kan skrive det en gang. Ikke en gang her.

For p bloggen skriver man alt? Nesten alt? Litt av alt? Litt av alt det fine? Jeg kan for eksempel skrive at jeg hverken biter, klorer eller slr, jeg er ikke basilisken fra Harry Potter, jeg er faktisk et menneske, og jeg har et liv. Jeg svarer hvis du stiller meg et sprsml. Jeg sier hei hvis du hilser p meg. Og jeg setter s genuint pris p personer som bryr seg, men mest av alt tror jeg at jeg setter pris p folk som ser folk.

IMG_6280

Pssst! Sett p Bob Dylan. Lag deg en kopp kaffe. (Eller helst kakao, da!) Og ikke gjr noe annet. Bare lytt, tenk, lytt. Det er fint, det ogs. ikke gjre s veldig mye.

God mandag, da, dere!

Fire grnne vegger


Det er s eksponerende sitte i et stort rom eller en forelesningssal, jeg sitter med grten i halsen og vil at timen skal ta slutt s fort som mulig, men vil ogs at den skal vare litt for alltid. Pause. Og s er det mindre enn et minutt til forelesningen starter igjen, jeg lper ut av auditoriet, fler meg s himla dum, flykter inn p do, lser dra, lener hodet mot veggen og lukker ynene. M jo ikke p do, vet du, m bare ha litt luft, jeg klarer ikke dette mer, og nr jeg gr ut av bsen, har trket kinnene mine med dopapir, da kjenner jeg hvordan det bare flommer opp igjen, dette gr ikke, og jeg snur i dra, lser meg inne igjen, setter meg p dolokket, tenker, nesten sier det hyt, jeg klarer ikke dette mer. Teller til ti.

IMG_5923

Hola! Snart er halve februar gtt. Jeg vet ikke hva dagene inneholder, jeg vet bare at tiden gr. Jeg vet at jeg har tusen og n ting jeg sikkert burde gjort, og jeg at det finnes (nesten) tusen og n ting jeg i hvert fall ikke burde gjort,, men jeg kan ikke noe for at jeg sitter og pnsker ut de femti neste rene uten ha det fnugg av energiske ambisjoner. Livet bare str p pause, og nr det i f yeblikk glimter til og smiler til meg, ja, da tenker jeg at det gr an. Dette gr an.

For det gr an prve lage middag eller prve delta i en diskusjon. Det gr alltids an prve, right? trene, skrive noveller, tegne eller spille gitar. Vre kreativ, ha prosjekter, g p kino, tusle rundt i byen uten ml og mening. Skrive lter midt p natta eller pakke seg selv inn i gode tanker, snn akkurat passe sent en kveld, uten at noen vet hva du driver med. Ligge alene i senga og se p en serie, eller redigere bilder mens man hrer p sanger fra tidlig 2000-tall. Helt greit, og det er ogs helt greit ikke synes at alt er greit. For eksempel skrive. Jeg klarer ikke skrive et jvla ord om dagen, samtidig fyller jeg ti sider med fjas og andre ord under en forelesning, ikke et eneste et av dem er relevant til skolen. Bare ml.

I'm tired of trying to be normal, I'm always overthinking, I'm driving myself crazy, so what if I'm f*cking crazy, and I don't need your quick fix, I don't want your prescriptions, just 'cause you say I'm crazy, so what if I'm f*cking crazy?

02:54


N er det s stille p rommet mitt at jeg kan hre sekundviseren. P nattbordet ligger den og tikker, armbndsuret mitt. Og det er p hy tid sove, jeg bare klarer ikke. Er ikke trtt en gang. Saumfarer hodet p jakt etter noe skrible ned, eller noe lese opp, jeg vil gjre noe fornuftig. Tar fram gitaren, setter capo p fire, plekteret ligger i en boks i vinduskarmen.

鬱金香-小蘋果

Jeg later som jeg bor i en loftsleilighet i Brooklyn og spiser vafler til frokost om morgenen fr jeg tar banen til sentrum og spankulerer rundt p en kaf med forkl og et brett kaffekrus p. Jeg stuper tilbake i tid og husker hvordan det var de kveldene vi kom hjem fra fotballtrening og neglebiten i fingrene nesten hadde gitt seg, pappa stod og kokte opp melk og hadde oppi teskjeer med kakaopulver. Samtidig kranglet jeg og sstra mi om hvem som fikk strst plass p kjkkenbordet til spre skolebkene og kalkulatoren utover. Flelser river og slites i meg som en stakkarslig bjrk midt p et jorde. Nr ting eskalerer til det katastrofale, er det godt og vondt p samme tid, tenke p at man har vrt fem r en gang, eller at filmkvelder med gode venninner ikke koster noe eller at skogen er et (langt) steinkast unna.

Chocolats

Dagene mine flyter over i hverandre, de er en rekke notatbker fulle av skriblerier, man husker ikke hva som str p den forrige siden, og s er det plutselig torsdag igjen. Men ja, hei! Jeg lper til bussen, jeg rrer febrilsk rundt i kjelen med havregrt, jeg stnner hver gang mobilalarmen ringer, jeg fr min frste bokstavkarakter ever, og jeg fler meg som Dan Humphrey. Lonely girl, geeky og flsom som f. Kalenderen fylles opp, og jeg flykter gjerne til biblioteket hvor jeg kan sitte ved vinduet og bare vre Ingvild og tenke.

Mamma var p besk i forrige uke, og jeg vet ikke med dere, men i blant er det ikke en ting i verden som er bedre enn sitte med en tekopp og prate med mamma. Og ja, jeg forguder muligheten til oppske festligheter, bylivet og mennesker, p samme tid som jeg liker litt den flelsen av at det ikke er en sjel i hele verden som vet at jeg i dette yeblikket jogger nedover en skogssti, over en vei og inn p en ny sti, jeg kjenner hjerte sl og vinden svpe ansiktet mitt inn i frisk luft, , jeg elsker det. S snn gr dagene. De bare fylles opp. Og jeg skriver, jeg skriver en hel rekke forskjellige ting - dagbok, blogg, skoleoppgaver, prosjekter, dikt, notater, kjrlighetskliss. Jeg prver produsere masse. Og i blant dukker gullkornene opp, men som oftest resulterer det bare i en tekst jeg er entusiastisk til der og da, men som neste dag synes vre en dll remse av setninger.

bilde

Det er litt absurd at januar for lengst er over, men jeg klager ikke. Tiden er noe av det fineste og verste man kan gi eller f. Og for trekke tiden inn i dagens tankevrimmel - plutselig fles det som om jeg blir skjvet noen mneder tilbake, flelsene mine henger igjen i fortiden og ntiden, de slss med hverandre om hvem som skal ta mest plass. Jeg slss med meg selv om alt jeg sier, til alle menneskene jeg mter, alt jeg skriver, hvor p-tryne-drlig det noen ganger (les: ofte) er, hvor idiotisk jeg absolutt m oppfre meg noen ganger, og s slss jeg med tiden. For det er bttere' m travelt vre student. S det, s!

Hallo, ser du meg?


Telefonen ringer, det er en kort samtale, men jeg skulle nske jeg klarte si mer. Jeg legger p, raser nedover alle trappene p skolen og sekundet jeg er ute i fri luft, kjenner jeg hvordan de bare spretter ut av ynene mine, bitre, skuffede trer. Jeg slenger p meg hetta, presser votten mot ansiktet, lurer p om menneskene jeg mter, kan se de ukontrollerte skjelvingene mine. I klasserommet er det innimellom trygt sitte med sine egne vilt fantaserende tanker som ingen noen gang fr vite, andre ganger er det s eksponerende vre tekstforfatterstudent at jeg ikke har en flik av overskudd igjen nr lrerne sier takk for i dag. Jeg kjenner hvordan verden klamrer seg sammen rundt meg, hvordan hjertet mitt bare galopperer av grde nr samtalen varer lenger enn jeg hadde drmt om, hvordan alt smuldres opp til en eneste lang klagesang.

IMG_6266

Det er som f strm gjennom hele kroppen. Jeg lurer p om folk kan se det, eller er jeg akkurat passe diskret med flelsene mine? Kan de se at jeg s inderlig skulle klemt deg, snakket med deg i timevis eller drukket kaffe med deg over et bl, dele et ullpledd p en turisthytte eller dele skolevei med deg. Kan de se det? Ser du det? Ser du deg selv, ser du hvordan du er ujlete og rlig, men den mest sjarmerende personen jeg mter i lpet av en skoledag p samme tid? Mten du inhalerer verden p, mennesker, natur og bygninger. En kaffekopp fr deg til smile, et jentehjerte fr du til flimre av smiger, du fr en skoleoppgave til virke som et utdrag av en roman pappa ville ha kjpt til broren sin. Og kanskje jeg er fl, kanskje jeg er naiv, men jeg fler meg truffet, positivt og negativt, av ordene dine. Jeg vet ikke. Min egen skrivestil, jeg har vel egentlig ingen skrivestil, nr det kommer til stykket, den bare dr ut paralellt med at hodet mitt krller seg sammen til en ball og lar seg ramle nedover en uendelig lang betongtrapp.

IMG_3864

Jeg er ikke spesielt snakkesalig av meg, men jeg fr med meg ting. Jeg legger merke til et blikk, en bevegelse eller hvordan kommentaren p snodig vis er dynket i superlativer uten at du kjenner meg noe srlig. Eller kanskje gjr du det? Kanskje vil du kjenne meg? Mandag. Det er mandag, fingrene gr av seg selv over tastaturet, fttene gr med apatiske bevegelser, ned en bakke, opp en bakke, jeg ser meg ikke tilbake, bare gleder meg til neste dag. Og nr jeg ser meg selv i speilet, minner jeg meg selv p at jeg m kjpe vannfast maskara snart.

Alt klapper sammen, forsvarsmekanisme, motivasjon, energi. Jeg bare kapitulerer p senga mi, jeg er idiotisk nok til tro at det hadde vrt fint hvis du var her, fint hvis du skjnte at livet mitt ikke er s inmari rlekkert som noen kanskje innbiller seg. Hvorfor skulle de det, da, Ingvild? Alle har sine bekymringer. Du har dine ogs, tipper jeg. Men du skjuler det godt, og jeg skjuler det kanskje ogs godt. Men nr skoledagen er over, nr gardinene trekkes for, nr middagskjelen str skitten p benken, nr jeg blander minner fra i sommer med tanker fra i vinter, nr jeg kryper opp i stolen og hallusinerer pappa p huk foran peisen, da er ting lite greit. Men det er en mandag, og det er januar, og ja, snn gr no dagan.

IMG_3962

Puh! Gr det an vre mer emosjonell? Kanskje det er noe jeg har spist i dag? Eller kanskje det er fordi klassen min er s sable gode p skrive. Ikke bare skrive, men trre, vre rlige, gi av seg selv, snakke seg selv ned, snakke seg selv opp, sjarmere, sjokkere, alt p en gang. Jeg er helt delagt, men samtidig takknemlig. Men for rive meg ut av denne dystre transen, skal jeg tenke p den friske lufta i skogen eller sanger jeg kan spille p gitar eller tekster jeg har skrevet eller bker jeg vil lese. Ha en fin uke, da, dere!

Julebrev


rets juleferie begynte med at det la seg en dyne av julesn over hele byen onsdag kveld, jeg og to jenter er nesten begravd i hvitt da vi entrer villaen hvor resten er. Hyt under taket er det plassert bker, klassikere, p bordene er det en fin blanding av plastikkposer, vinflasker og glass. Flyelssofaer, et gammelt piano og gutter og jenter som er enda finere og enda kjekkere enn de pleier vre. Smiler fra re til re, vi prater om jul, vi prater om familie, vi prater om hverandre.

christmas

Men fordi det er glgg i store kopper, kjrlighet, metervis med gavebnd, teip, saks, tid, klemmer, julebord, kjoler og dresser og julefine tanker, blir jeg minnet p hva det ikke er. Kombinasjonen av et knippe mennesker, saltvannsvtt hr, bare ftter, nordlandsdialekt og ullgensre, eksisterer ikke lenger. Og selv om jeg sikkert er den personen p jordkloden som gleder seg mest til sitte i sofaen hjemme hos mamma og pappa akkurat n, kan jeg ikke hjelpe for at sommeren selvflgelig finnes enda, lever og banker og puster i hjertet. Jeg lurer p hva som skjer n, skal man bare lpe videre og late som ingenting? Midt i byen er det ingen som ser to ganger p deg hvis du faller, du bare tror det. Kanskje jeg bare tror at det er ulovlig tenke p det. Det finnes jo ikke noe mer passende tidspunkt vende snuten bakover se hva som skjedde i r.

Vi sitter og skriver, bretter ut, i disse frjulstider, mamma blir kryssforhrt av naboer og bekjente, ja, hva driver ungene med n, da? Nr kommer de hjem til jul? Det er vel stille i huset, kan jeg tenke meg? Det fortelles og pakkes inn i adjektiver. Rar hst, lang hst, kort hst. Varm sommer, varmere enn p lenge, sj, oppussing av hus, vakre mennesker, latter, reising hit og dit, nye verdensborgere. Det er et klassisk, alminnelig julebrev.

Mimre er fint. Det er lov. Og det er faktisk helt gratis! N er sekken fullstappet, rommet mitt lukter grnnspe, jeg har lakkert neglene mine og om mindre enn et dgn er jeg hjemme. Den flelsen!

IMG_1371


bloglovin


kategorier

hits