... sa jeg til mamma en gang da vi skulle skrive kåseri på videregående. Og hun svarte: "Æ e jo litt glad fer at du itj e nån klump, Ingvild."

Skjønner dere nå hvorfor jeg har utsatt og utsatt denne ukas bidrag i bloggutfordringen? Tema: Humor. Åh, killlllll me. Jeg eier ikke god humor. Jeg aner ikke hva det er. Jeg synes det er kjempeskummelt å skulle 'være morsom'. Når det er improvisasjonsleker i klasserommet (typ en gang i århundre), blir jeg kjempenervøs og stressa. For når noen ber meg om å være gøyal, er det som om det snører seg sammen i halsen min og alt blodet forsvinner fra ansiktet. Hva kan jeg si som er festlig? Jeg er simpelthen ganske tragisk når det kommer til humor, fordi jeg er semitilhenger av ironi, jeg ler av ting man sikkert ikke bør le av og jeg kan gjerne finne på å si ting som typ søstra mi har følgende reaksjon til: "Ingvild...bare...nei".

Så artig? Jeg? 

Men det er helt greit. Jeg kan ligge i senga om kvelden å drømme om å være standup-komiker, jeg kan spille inn et sett med videoblogger som aldri ser dagens lys og jeg kan flire høyt av en podkast mens jeg går omkring i gata, men å være morsom har aldri vært mitt brand. Og nettopp dere, dere, er det så artig de få gangene i århundre jeg kan få noen til å trekke på smilebåndet. Nå høres det ut som jeg burde skifte bransje og kanskje vurdere begravelsesagent eller gardinopphenger eller noe, men nei, jeg holder meg til skrivinga. Å skravle som underholdning, det er jeg veldig glad for at noen andre tar på seg. Her er et par eksempler.

.1. Pernille Sørensen

.2. Truls Svendsen

.3. Podcasten Kort Applaus

.4. Daily Grace

Nei, jeg har ikke spesielt intelligent humor. Jeg har heller ikke særlig smart eller original humor. Men jeg liker at jeg kan le av neesten alt. Ganske kjekt, det også. 

Sjekk ut de andre sine bidrag her: 

Caroline ♥ Nadia ♥ Carina ♥ Marie ♥ Luisa ♥ Stine ♥ June ♥ June ♥ Caroline ♥ Milla ♥ Kine ♥ Lise Lotte ♥ Elise ♥ Angela ♥ Martine

Jeg elsker kombinasjonen av norsk dialekt og musikk. Det er kanskje den nest beste kombinasjonen som finnes, etter brownies og melk ofc. Jeg vet ikke, det er bare den der nedpå tonen som gjør at jeg... blir litt forelska.

Håper alle har en god mandag!

Noen sanger er til for å høre på når du vasker opp. Det finnes egne sanger som man skal slenge håret fram og tilbake til. Noen sanger kiler i panna når du sitter på bussen og ser på alle rundt deg. Noen sanger er perfekt å lytte til når du ligger inntil noen eller skulle ønske du gjorde det. Noen sanger bare ER videregående eller våren i fjor.

Noen sanger er fylt med tekst som man skal lytte til uten å gjøre noe annet. Noen sanger er perfekt til å sette på på verandaen. Noen sanger er akkurat så bråkete at det er lov å spasere nedover gata og tenke at man er sabla sexy uansett.  Noen sanger er laget for timer på gulvet med IKEA-bruksanvisningsbrosjyrer eller lørdagsbaksten. Noen sanger kan fylle en hel konsertsal, mens andre sanger skal bare høres med veldig lavt volum.

Noen bra spillelister: 1, 2, 3 og 4

Det er ikke noe som er så nervepirrende, spektakulært og melankolsk som å se sesongavslutningen på en serie. Akkurat da er det ikke noe man hater mer enn den tiden litt over midnatt hvor man sitter begravd under dyna og kjenner varme, salte tårer renne nedover kinnene og man tenker på alt, alle, nåtid. Fortid. Det er ingenting som setter i gang like mange følelser som å avslutte noe. Jeg husker ikke hvor mye jeg gråt den dagen jeg skulle si ha det til alle på Nansenskolen. Og jeg vil ikke en gang tenke på hvordan det skal bli å si ha det når jeg er ferdig med å studere i Oslo. Det var merkelig vondt og likevel trygt å gå med vitnemålet og bunaden til bilen sammen med mamma og pappa den junidagen for så lenge siden, eller alle tidlige morgener hvor det er vanskeligere å svelge brødskiva fordi det er én person rundt frokostbordet som ikke skal være der neste morgen.

Oh lights go down, in the moment we're lost and found

I just wanna be by your side, if these wings could fly

For det er noen øyeblikk som klistrer seg fast i hjertet ditt. Det er noen samtaler eller farvel-er som tar tak i hodet ditt og presser det sammen, det trykker mot neseryggen din og moser ribbeina. Det er noen smilehull du skulle ønske varte evig. Det er noen sanger som flytter inn i hodet ditt, om det enten er fra en juleavslutning under nordlys, en sommerferie for hundre år siden, en satans fin innrømmelse på St.hanshaugen mellom to bestevenner og den svale sensommerhimmelen som ligger over Oslo, med duggete solbriller i håret, eller kanskje en biltur fra før du fylte ti, jeg vet ikke. 

Men jeg vet at den følelsen når noe tar slutt, den er noe eget som ikke finnes noen andre steder. Jeg synes ikke det er dustete å innrømme at man sitter oppe sent og gråter nesten like mye som karakterene på skjermen og Birdy i bakgrunnen. 

In the moment we're ten feet tall, and how you told me

after it all

We'd remember tonight, for the rest of our lives

Det er menneskelig, og vi er bare mennesker. Men noen ganger drømmer du deg inn i en verden hvor TV-serieavslutninger, eget liv og inntrykk blander seg sammen til en revy som holder deg våken til det begynner å lysne. 

God påskeferie! 

Noen er heldige i livet, altså... Denne kreative bryllupstalen til Tom Fletcher, vokalist og gitarist i McFly, gir meg litt lyst til å gifte meg nå, samtidig som en annen del gir meg lyst til å vente veeeeldig lenge. Hjelp!

Lite blir så treffende som vanskelig kjærlighet og konsertstemning. 

Blir ikke mer moro enn man gjør det til selv, vet du.

Julie Buene gikk i klassen min i Kabelvåg, Lofoten, og denne musikkvideoen laget hun i forbindelse med en skoleoppgave. Likevel overgikk den så klart hele resten av klassens bidrag, og jeg bare elsker hele settingen, sangstemmen og filmen. 

Blake Lively er halvsøsteren min, ja, i dagdrømmene mine, da. 

Noen ganger bor jeg bokstavelig talt i coverhimmelen. Denne versjonen er bare...sukk. 

Hvem vil ikke ha Bradley James!? Rekk opp hånda. 

Endelig, endelig, endelig var jeg min tur til å slenge bagen over skuldra, åpne lommeboka en siste gang for å sjekke at togbillettene er der, og til slutt rope god helg til alle klassekameratene mine. Hvilken forunderlig og uforklarlig følelse det er å sitte hjemme i trygge omgivelser og prøve å fortelle meg selv at verden utenfor, nei, den eksisterer ikke uten meg. Jeg er kanskje verdens største patriot, men i Trøndelag går ting saktere, trikken finnes ikke og skolen er lysår unna. Og hva gjør man når man skal leve livet og slappe av trehundre prosent? Fyller en enormous skål med snop, hopper inn i myke, svære klesplagg og runder internett for kule julegaveideer, spenstige fotografier eller youtube-klipp. Fredagen kom, den også. 

Heia Færøyene!

...vil jeg nyte sommeren på landsbygda, gå barbeint på plena, løpe ut i tjernet med sokkene på, sprute vann på hverandre, bade midt i fjellet, ligge på verandaen på kvelden med en bok på fanget, lese tekstene jeg skrev i høst. Jeg lever, smiler, spiser og er så glad i akkurat det sekundet når jeg kan seile forbi åker etter åker med en stemme på øret som synger at dette vil bli et bra liv. Spiser is og skriver brev, hører på Postgirobygget og tenker at livet er et eneste, stort, underlig og forvirrende kaos -

men det er jo også sjarmen ved det.

(2014. Regi: Ole Giæver)

Denne filmen får meg til å innse så mange ting. For det første er det greit å ikke være på toppen, å ikke være alt eller flink eller sosial eller ha det huset eller den jobben. Jeg har innsett at det som teller, er at du er tilfreds og glad der du er akkurat nå. Og så tror jeg at det ligger en kraftig samfunnskritikk av dagens tempo i denne filmen. Har du noen gang satt deg ned for en god stund å kjent etter hvordan det er når du er helt, helt alene og bare deg, ikke sjekker mobilen eller ringer noen eller skrur på en film. Har du gjort det? Har du turt å eksponere deg for dine egne tanker på den måten før?

Det er skummelt, men etter en stund gir det meg en underlig ro. En slags fe som hvisker i øret mitt at det er helt greit. Det er faktisk det. Slutt å mas om at jeg skal delta på ditt og skrive datt! Jeg vil bare leve akkurat nå.

Og nettopp derfor kan det godt hende at det blir litt skrivetørke her inne i sommer. Det er så mye jeg kunne skrevet om, hodet mitt er fullt av varme og smil overalt, men noen ganger ikke. Likevel, det er juli, det er faktisk endelig denne tiden hvor tankene og drømmene og følelsene man aldri ellers tenker, dukker opp. Som for eksempel å dele en boks cider på en øde øy i havet, lengte tilbake til bilturer langs E18, tråkke i myr, drikke solo og le samtidig, sove lenge, skrive dikt på A4-ark i hagen. Jeg fyller sommerkvelder med nonstop i skålene, The Cranberries eller Dire Straits, fotballturnering, filmer fra tidlig 2000-tall og alt mulig annet. Jeg skal i hvert fall aldri bli voksen.

Du kan kjøpe is etter skolen nå, trærne er grønne og skjermer for sola, bilene kjører på tørr asfalt forbi huset mitt, og alle er så fnisete og glade selv om det er en halv evighet siden vi var tenåringer. I parken klemmer jeg trærne, og den følelsen den aller første dagen man går med dongerijakken om våren. Den er helt akkurat passe sjukt fin. I dag tenkte jeg å blåse liv i en spalte her på bloggen som jeg faktisk savner litt. Bittelitt.

1. First Aid Kit: "Emmylou" (Spotify sessions)

Oh the bitter winds are coming in, and I'm already missing the summer. Hvis det er én sang jeg har hørt hull i, er det Emmylou. Men denne versjonen er faktisk hakket finere enn originalen. Jeg klarer ikke å la være å forelske meg i pedal steel-gitaren sine sjukt deilige toner. Hør, da!

2. Sleeping At Last: "The Safety Dance"

Jeg tenker iskrem. En bok. En venn. Midt i parken, midt i Oslo. Og da har jeg det bra.

3. Ida Maria: "I like you so much better when you're naked"

Denne er jo en klassiker. Du er nok ikke en bad ass dame hvis du enda ikke har skrudd på denne og ropt ut refrenget av høy hals. Ingenting føles bedre enn å skrike ordene i ansiktet på noen eller bare til seg selv foran speilet.....eller på en scene langt ute i havet. Digger den dama. Hun er jo nordlenning, så det sier vel sitt.

Trænafestivalen, 2014.

4. Little May: "Boardwalks"

Denne sangen minner meg om Lillehammer, desember og stjernehimmelen. Den er perfekt til en rusletur langs elva, en bakesøndag eller en kveld i et varmt bussete med kjæresten. Dessuten er oppbygningen så fin at jeg bare må lukke øynene når jeg hører på den.

5. Youth Group: "Forever young"

Hallo, a, dere. Denne er et must på solrike dager hvor man bare lar seg dra dit vinden og iskremen og menneskene fører en. Det er så deilig, for denne sangen minner meg på hvor himla mange muligheter og sjanser som fins. Herregud, jeg er tjue. Det er så mye fint som skal skje. Jeg gleder meg! Jeg gleder meg også litt til å bli eldre å se tilbake på dette eventyret, et eventyr jeg lever så hardt for. (Har dere forresten lagt merke til at jeg har en forkjærlighet for coverlåter..?)

6. The All-American Rejects: "Back to me"

Gladsang! Skru på maks volum! I tillegg er det krydret litt emosjon i teksten og melodien, just sayin.

7. James Bay: "Hold back the river"

Bedre roadtrip-sang skal du lete lenge etter! Hører jeg refrenget på denne, blir jeg sugd tilbake til California og vind i håret og alle vinduene i bilen på vidt gap. Søskenlatter, danse på rommet eller sykle gjennom byen.

8. Lykke Li: "No rest for the wicked Robin Schultz Remix"

Dette er en av mine ultimate fikse-seg-foran-speilet-låter (selv om temaet i teksten er ganske så trist). Rytmene er så latterlig gode hvis man skrur på maks volum og lar sangen fylle hele rommet.

9. DeLillos: "Glemte minner"

Blir helt varm inni meg når noen setter på denne.

Klem,

Ingvild

Hvis det er én ting som er hakket bedre enn lyden av en gitar, så er det lyden av en gutt som spiller gitar. Fant denne coverversjonen av Taylor sin nesten ihjelhørte 22, og tenkte jeg kunne dele den med dere. En sang jeg (selvfølgelig) skal sette på med dundrende volum den dagen jeg fyller tjueto år.

God helg!

Det kan hende jeg er helt fjern, men noen ganger synes jeg det er sabla moro å bare sitte å se på filmtrailere. Har dere det sånn? Her har jeg slengt med et par godbiter jeg tar fram hvis jeg trenger litt påfyll. Det høres jo en smule dumt ut å bare se på trailere, men for en filmentusiast er det ikke bare moro, men interessant. Og jeg prøver jo å slå et slag for norsk film, da. Så... enjoy!

Når vi først snakker om film...Den norske regissøren Bobbie Piers, som vant Gullpalmen i Cannes i 2006 for kortfilmen Sniffer, har regissert en spillefilm fra hjembygda mi, og det tror jeg faktisk ikke jeg har fortalt om på bloggen min før. Snodige greier. Uansett er det en internasjonal spillefilm som tar utgangspunkt i en virkelig hendelse. I 2003 forsvant den tyske tryllekunstneren Dirk Ohm fra en liten bygd i Nord-Trøndelag, og ble etter hvert funnet i elva. Det ble aldri klart hva som egentlig skjedde. Filmen ble spilt inn vinteren 2013, da jeg gikk på videregående, og gjett om jeg gladelig ofret naturfagsforelesninger og dølle mattetimer for å være statist sammen med resten av hjembygda mi, omringet av filmutstyr, produsenter, regissør og over tjue minusgrader?! Premieredatoen er 20.mars, og jeg synes det er så spennende, særlig når jeg leser artikler som denne og denne!

Så ja. Det er så mange gode filmer og godt innhold å nyte der ute. Jeg er nysgjerrig på hvordan Jennifer Lawrence skal si adjø til en av de desidert råeste kvinnelige karakterene jeg vet om når den siste Hunger Games-filmen kommer, jeg er spent på hva slags publikum som skal se Fifty Shades of Grey, jeg gleder meg til utallige søndager i vinter hvor jeg skal krølle meg sammen under et pledd og se Breakfast at Tiffanys og spise masse iskrem, jeg liker norske filmer, jeg liker utenlandske filmer, jeg liker Espen Klouman-Høiner (liker er kanskje et dårlig ordvalg her) og jeg hører gjerne på filmmusikk når jeg skriver fordi den er, tja, uimotståelig? Kostymer, manus og location, skuespillere, dramaturgi og dialekter. Narnia, Into The Wild, Bienes hemmelige liv, Max Manus, Fucking Åmål.

Fram med popcornet! Snurr film!

Og husk - det er jo søndag!

Alt kan forsvinne, bare ikke naturen. God helg!

Det er november og mørket kommer litt for tidlig. Jeg priser meg lykkelig over disse sangene akkurat nå:

1. The Airborne Toxic Event: "Does this means you're moving on?"

Det er ingen hemmelighet at noen TV-serier har økt musikkarkivet mitt betraktelig. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men uten at jeg egentlig skjønte hvorfor, var jeg fullstendig hekta på denne sangen. Bare hør på vokalisten, a, dere!

2. Adam Green: "Buddy Bradley"

En rar, kul og hip låt som får meg til å tenke på Lillehammer og Café Stift hvor denne alltid stod på.  Nå går denne sangen på repeat hvis jeg sitter på bussen eller leser nyheter på internett eller bare rydder rommet.

3. First Aid Kit: "Shattered And Hollow"

Minst én sang fra denne sjarmerende søskenduoen fra Stockholm! Denne blir jeg mer forelsket i for hver gang jeg hører den.

4. Bon Iver: "Wisconsin"

Ingen over, ingen ved siden! Stemningslåt til tusen, og alle bør høre på den!

5. Chubby Checker: "Let's Twist Again"

Jeg er jo en sucker for 60-tallet, og når jeg setter på denne på en fest, forvandler alle jentene seg til normale Twiggy-utgaver eller uvitende Audrey Hepburn-jenter ikledd kjoler med blomsterdekor på, guttene blir lange og hengslete med store, hvite skjorter, bukseseler og lakksko. Trykk på play, da, vrikk litt på rumpa, da. Just do it!

6. The Script: "Superheroes"

When you've been fighting for it all your life, you've been struggling to make things right, that?s how a superhero learns to fly. Hørte denne på radioen forleden dag, og ble både trist og glad på samme tid. Kanskje er ikke The Script det mest originale bandet i verden, men jeg synes likevel sangene har litt substans i seg og ikke bare inneholder me and you and us and summer, liksom. En slags kraftfull melankoli? Går det an å si det?

7. Boyce Avenue: "It's a beautiful day"

Dette må være en av de fineste versjonene av Michael Bublé sin fine, fine sang om falmet kjærlighet, glede og frihet. Den får meg til å tenke på at jeg er meg selv og jeg kan være lykkelig alene også. Grip dagen! Vær den personen i klassen som deler ut klemmer og sprer smil. For en deilig låt.

8. Florence + The Machine: "Heartlines"

En skikkelig danse-glad-sang fra et av mine absolutte favorittband. Trykk på play og jeg garanterer at du blir begeistret! Og kom ikke og fortell meg at du ikke får lyst til å ta på deg en skinnjakke og rød leppestift, eller gå bort til noen og dra de med ut på dansegulvet når du hører denne godbiten. 

9. Anne Mette Leite: "Quarter"

En smak av Nord-Trøndelag må også få være med! Anne Mette skriver så jordnært, og musikken hennes er deilig, myk og litt hard på samme tid. Stilig dame! (Denne sangen hørte jeg første gang for hundre år siden på Ungdommens Kulturmønstring, og nå er den på plata hennes. Hør gjerne hele albumet, da!)

10. The Indigo Girls: "Don't Think Twice, It's Alright"

Denne countryaktige gladversjonen av Bob Dylan sin alt, alt, alt for fine låt har jeg nok snart hørt hull i. Det var halvsøstra mi som introduserte meg for både sangen og denne countryduoen, blant mørk sjokolade, en skinnsofa, trekasser fra gamle fabrikker, stearinlys og Pushwagner på veggene. En perfekt låt til en venninnekveld, et glass vin eller kakebaking på en lørdags formiddag!

Hva hører du på for tiden?

Tweet

Den amerikanske forfatteren Gayle Forman har skrevet en bok som heter If I stay, og den er i disse dager å finne på kinolerret, hvor blant andre Chloë Graze Moretz og Jamie Blackley spiller hovedrollene. Jeg husker godt den dagen jeg fant boka i en bokhandel, og egentlig kjøpe den litt på måfå. Men den ble raskt en av mine favoritter innenfor ungdoms- og kjærlighetsbøker. For en historie. Jeg anbefaler å lese den på engelsk da oversettelsen er helt midt på treet. (Og visste dere forresten at det finnes en oppfølger, Where she went? Jeg sier kun: les!)

Denne historien er en hyllest til kjærligheten, men ikke minst til musikken. Jeg prater kanskje ikke så mye om det, men er det én ting jeg aldri hadde klart meg uten, er det musikkens verden. If I stay er krydret med skildringer det omtrent er umulig å gjenskape hvis man ikke klarer å lukke øynene, se for seg en cello eller en gitar og strenger som blir berørt av fingre fulle av lyst, iver og ren og skjær passion. Jeg elsker hvordan den klassiske musikken er flettet inn i historien.

Det er fortsatt ganske uvisst om filmen faktisk settes opp på kino i Norge. Er det noen som vet noe...?

Dette er litt off-topic, men i dag var jeg innom hovedbiblioteket til Deichmanske nede i byen. Ble litt svimmel av størrelsen og antall bøker. Lånte dog ingenting, men skrev litt i dagboka mi og innså at jeg har faktisk mange fine ting jeg kan smile over. Faktisk.

God onsdag, dere!

Ingvild.

God helg! ♥

Lykke Li: "No Rest For The Wicked"

Litt musikktips på en søndag! Jeg har blitt hekta på det nye albumet til Lykke Li, og særlig denne sangen (og musikkvideoen) er så fin, og så sår. Outch, sier jeg bare. Det er så nært, og det er så ekte. ♥

 Sukk!

Litt musikktips på en lørdag! Jeg har vel ingen andre spennende nyheter å komme med bortsett fra at jeg snart er ferdig med skolen. Og så har jeg fått meg twitter-konto. Jepp, henger litt etter! (Litt?!) Men bedre sent enn aldri! Jeg heter "tingelingvild" hvis du vil følge meg. Håper alle sammen har det bra. 

1. The Ting Tings: "Shut up and let me go"

Når jeg hører denne sangen får jeg lyst til å invitere en haug med venninner, ha en ordentlig jentekveld med pysjamas, putekrig, sminketesting, gutteprat og massevis av popcorn! Merkelig at jeg ikke har oppdaget The Ting Tings før, men det er utrolig hvilke godbiter som skjuler seg i spillelistene til Gossip Girl.....

2. Metric: "Breathing Underwater"

I flere år har jeg vært stor fan av Metric, og det er for meg en gåte hvordan dette bandet ikke spilles mer på radioen! Denne sangen er så bra at den får blodet til å pumpe rundt i kroppen og energien til å boble over.

3. Taylor Swift: "A place in the world"

Jeg er en romantiker, så jeg kan umulig la være å legge ved en godsang av Taylor her. Mange av sangene hennes bringer fram en hel strøm av tanker og minner og ønsker. Når jeg hører denne sangen får jeg lyst til å skrive en hel roman om en sjenert, men reflektert og kreativ jente som flytter til New York eller Roma for å prøve lykken.....(Jada, den er skikkelig gammel - so what?)

4. Ash: "Arcadia 7"

Hvis du skrur på denne sangen på høyt volum og sommerlig vær ute, kan jeg love deg at du ikke blir skuffet. Mer gladmusikk skal du lete lenge etter! Får ordentlig festival-sommer-fotballcup-assoasisjoner av denne.

5. Jenny Langlo: "Mockingbird"

Denne jenta ble vi jo alle så imponert over da hun var med på Idol! For en vakker og original stemme hun har. Denne herlige gladsangen står på repeat på rommet mitt hele tiden. ♥

Noe av det beste med media og kommunikasjon er selvfølgelig alle filmene og reklamene vi får se (og analysere etterpå..). Det er jo litt gøy å skryte av at jeg har sett store filmklassikere eller at jeg vet hvorfor Tine brukte ti ulike damer i denne berømte ostereklamen! (Sånt lærer man vel ikke på studiespesialisering?!) Jeg er ikke superglad i TV, og ser heller ikke så mye på det, men her har jeg funnet fram noen gode reklamesnutter.

Denne setter en skikkelig støkk i meg. Og jeg begynner å gråte av slutten nesten hver eneste gang.

For et klisjémenneske som meg er dette skikkelig snacks. Elsker sangen, elsker bildene, elsker hele reklamefilmen!

Det er vel ikke bare jeg som er fullstendig forelsket i julereklamer? Halve grunnen til at jeg gleder meg til jul, er jo de fantastiske julereklamene! (Jeg tuller bare!)

Gode, gamle Gilde! Elsker konseptet de bruker i pølsereklamene sine.

Sukk ♥

På skolen får vi lære alt om media sin samfunnsrolle, og jeg har innsett at mediene har utrolig stor makt i landet vårt. Var du klar over det? Jeg synes det er spennende å lære hvordan man skal markedsføre et produkt eller hvilke virkemiddel man må ta i bruk for nå en spesiell målgruppe. Men nå skal ikke jeg kjede dere med mer skoleprat! Løp heller ut i sola og nyt varmen!

Har du noen reklamefavoritter?

- Knut Hamsun

Snart er det april. Sola varmer håret mitt mens jeg lener meg mot bussvinduet og tenker på alt jeg skal skrive. Boken min. Historien min. Den som tikker og går i bakhodet et sted, men som aldri blir formet til ord og setninger. Dager kommer og går, jeg gleder meg til å finne fram tøyskoene og å spise mat ute. Jeg gleder meg til det blir sommerferie. Men først er det påskeferie! 

Nå har jeg sett den nye filmatiseringen av Victoria, og som den Hamsun-elskeren jeg er, må innrømme at jeg ble litt forelsket. Både i de fine omgivelsene, dialogen, kjærlighetshistorien - sukk! - og selvfølgelig; Jakob Oftebro. Musikken var passende og naturen eksemplarisk vakker. Det er sjelden jeg kommer over en film som jeg ikke finner noen åpenbare minus ved. Historien om Victoria og Johannes som ikke kan få hverandre på grunn av klasseskillet, er ulidelig trist, men destod mer viktig og inspirerende! For hvem er det egentlig som rår over alt...samfunnet eller ens egne følelser? Er du en like klissete romantiker som meg, bør du så absolutt se Victoria. Dyktige Iben Marie Akerlie debuterer som skuespiller i denne filmen, og jeg kunne ikke sett for meg en bedre Victoria Slottet. 

Jeg synes det er litt rart å si det, men jeg elsker triste filmer. Triste og sørgmodige historier gir meg et bredere perspektiv enn glade og trivelige komedier. Det er sant! Dessuten er det så mye mer å hente når noe er trist. Veien til lykke kan være lang, men den finnes alltid. Da har man jo et slags mål. Hvis man er konstant lykkelig, og livet er helt perfekt, har man ingenting å ta tak i. Ingenting å diskutere, ingenting å kjempe i mot. For det er jo når man først kjemper og prøver ... at man fakisk får det til!

Har du sett Victoria på kino?

Jeg har ikke lyst til å være den som bare slenger seg på andres bølge og sier det samme. Selv om jeg er snart atten og sikkert bør være mye mer voksen og moden enn jeg skal være nå, så har jeg lyst til å fortelle dere noe. Når jeg ikke får sove eller bare har et sterkt behov for å roe meg ned, pleier jeg å ta frem boka som alltid ligger på nattbordet mitt. Det er den aller første boka i Twilightsagaen. Høres det veldig sprøtt ut? Synes du det er rart? Jeg syns det er en trygghetsfølelse uten like å krype inn i den lune og komfortable verdenen til Bella Swan. Det er greit å lese noe lettlest i blant.

Jeg husker jeg (og forsåvidt vennene mine også) pleide å gjøre narr av såkalte fans som hverken hadde lest bøkene eller visste den ordentlige handlingen. De syntes vel det bare var herlig å se så pene skuespillere ... Jeg har aldri vært en gæren og dum fjortiss-jente, men jeg våger likevel å fortelle dere at denne serien er en stor del av meg. Det kan være bare følelsen av å høre på sangene og øyeblikkelig kjenne at jeg sitter i en rød Chevrolet med bulkete forsete og dundrer nedover mot La Push. Det kan være å se på filmene og glemme alle bekymringene jeg har, all dritt i hverdagen. Det kan være å lese bøkene, drømme seg bort og late som den eksotiske bryllupsreisen på Esmes Isle varer i flere tusen år. Noen ganger (eller veldig ofte!) aner jeg ikke hvordan jeg skal formulere meg og få forklart noe. Dette er et sånt tilfelle. Jeg bare elsker denne serien. For meg er det enkelt å se filmene mange ganger, lese bøkene mange ganger og likevel aldri gå lei. Hele tiden kan jeg legge merke til nye ting, alltid bli like rørt, trist, glad, inspirert eller .... revet bort, vekk, til en annen verden.

No measure of time with you will be long enough. But let's start with forever.

Men det jeg forsåvidt ville fremme her, var at jeg faktisk er en gedigen fan av denne serien. Både bøkene og filmene betyr utrolig mye for meg, det har alltid "vært Twilight" der. Gjemt bak i hodet mitt et sted. Jeg kan høre på musikken til filmene og drømme meg bort, tenke at jeg bodde i et middels pent hus i en regnfull by øverst i det vestlige USA, på grensen mot Canada. Jeg kan sitte inne ved kjøkkenbordet mens det regner, gjøre lekser, skrive essays og samtidig vente på at middagen skal bli stekt ferdig. Om et par timer banker det på døra og jeg gleder meg til jeg kan sprinte ut i gangen og kysse et par perfekte lepper.

Det er merkelig hvor nært man knytter seg til noe. Dere kan vær så god å si at det er klissete, at Twilight er en småjente-greie. Javel.

This wasn't a choice between you and Jacob. It was between who I should be and who I am.

I've always felt out of step. Like literally stumbling through my life. I've never felt normal, because I'm not normal, and I don't wanna be. 

I've had to face death and loss and pain in your world, but I've also never felt stronger, like more real, more myself, because it's my world too. It's where I belong.

For meg er ikke dette en besettelse eller noe sånt. Jeg er ikke gal, det er ikke noe i veien med hodet mitt. Men dette er på en måte min trygge havn, et sted jeg kan være hvis jeg har det fælt, hvis jeg trenger noe fint og greit å tenke på. Et sted som aldri forsvinner, en trygg og lun verden som alltid er der. ♥

Jeg går ut i fra at det fins ingen unnskyldninger som er gode nok for mitt blogg-fravær på to uker, men jeg kan si så mye at skolen tar en god del tid. And why are you not surprised?

På fredag skjer det noe stort. Virkelig stort! Jeg har gledet meg til dette i over et år nå, og endelig, endelig, skal jeg få se The Hunger Games på det store, skumle kinolerretet. For å være ærlig er jeg dødsnervøs, fordi boka er så fantastisk og serien generelt betyr utrolig mye for meg. Jeg elsker den, rett og slett! Derfor er det kanskje ikke rart at jeg går rundt med litt smånervøse tanker nå om dagen. "Hvordan skal de lage den scenen" eller "Kommer Jennifer til å klare å spille den sterke og geniale Katniss?" Ah, det er mye som står på spill. Men jeg tror det blir ekstremt bra! Jeg gleder meg i alle fall ubeskrivelig masse.

Det virker som tiden går, men samtidig er noen dager så utrolig trege, meningsløse og vanvittig kjedelige. Jeg trer litt inn i min egen boble, føler meg slettes ikke som noen nordlenning og tenker på at om åtte små dager skal jeg ligge i senga mi hjemme og kjenne varmen fra pusekatten før jeg sovner ♥

Flere Hunger Games-fans der ute?...

The Secret Garden, 1993

Hvorfor er det sånn at hvis en film skal snike seg inn blant favorittene, må den være kraftfull, eksepsjonell og storslått? Ja, slik at man blir sittende å gruble over denne filmen i mange timer etterpå....

En av mine favorittfilmer heter The Secret Garden og er i all sin enkelhet en fantastisk vakker, varm og nydelig film med et soundtrack som kryper under huden på deg og gleder hele kroppen. Hovedkarakteren er så inspirerende og søt! Vakre, vidunderlige bilder, inspirerende med en fin, tankevekkende og til tider morsom historie. Det er som en helt egen drømmeverden. Etter å ha sett denne filmen, får man lyst til å gå ut - i regn, sol, tordenvær, lyn, alt mulig! - strekke armene opp mot himmelen og smile. Det er en utrolig varm, rørende og vakker film jeg har lyst til å se mange ganger.

I kveld drar jeg og mamma på kino for å se filmen Jeg reiser alene. Gleder meg kjempemasse. Jarle Klepp er awesome ♥

Aah, i går blr jeg grepet av en enorm dose inspirasjon. Jeg og Lisa så Narnia: Prins Caspian, og jeg kan ikke annet enn å si at det var en mektig bra film. Og - knis - Ben Barnes er grådig kjekk. Hihi! (Men ååhjkg, hvorfor er det sånn at det alltid er de eldre som er de fineste? heheh...) Anyways. Jeg fikk så fryktelig lyst til å skrive en fantasy-bok da. Bare lage et eget univers hvor jeg bestemmer hva som skal være der, hva som skje, hvordan det skal se ut etc. Nå i det siste har jeg lest bare engelske bøker, og jeg tror jeg kan si med hjertet på hånden at det engelske ordforrådet mitt er litt større enn det norske. Creepy. DERFOR tenkte jeg (..) at jeg kunne skrive en bok på engelsk! Altså, har ingen anelse om at det kan gjennomføres, men den som inte prøver, intet vinner.

Lange kapper, rustninger, høye skuldre, mørkt, halvlangt hår, kamplyst, sverd, (kjærlighet..), og litt mer. Vel, ingen kan nekte for at mannen ovenfor havner på alles topp 10 liste. I alle fall min. Nå skal jeg skrive ned masse randomness, så får vi se  hvordan det går med dette (muligens) bokprosjektet. Er så fantasy-obsessed at jeg blir helt gal her. Nevnte jeg forresten at vi har fri idag? ♥

Har du sett Prins Caspian-filmen?

Jeg tror egentlig ikke jeg trenger å si mer enn at jeg gleder meg så utroligfantastiskheltvanvittigsykt masse til premieren på Harry Potter og Dødstalismanene del 1. Jeg klarer ikke tenke på noe annet. Help me.

Er du Harry Potter-fan?

Da vil jeg herved skrive litt om en film jeg så her om dagen. For en uke siden eller noe kom det nemlig en pakke i posten, som inneholdt julegaver fra halvsøsknene mine. Fikk blant annet to dvd'er; "Twilight" - som jeg seff har fra før! - og "La den rette komme inn". Sistnevnte hadde jeg ikke sett, heller ei hørt om. Så jeg måtte jo selvfølgelig se den! Den har fått masse bra kritikk, diverse priser og er faktisk sett på som den beste vampyr-filmen etter "Nosferatu", så jeg må jo innrømme at forventningene var ganske høye - og de ble innfridd. Etter hvert.



Filmen handler om Oskar, som mobbes på skolen. Plutselig møter han Eli. Hun er tynn, vanskjøtet, mystisk, men allikevel utrolig vakker. Til å være 12 år iallefall. Eli gir Oskar motivasjon til å ta igjen mot mobberne. Filmen starter med en rekke grusomheter, folk henges, dumpes i sjøen osv. Det er en mann som skal ha tak i blod, hvorfor? Spør deg selv. Hva er Eli? Jo - nemlig. Eli er en vampyr, men Oskar blir ikke redd når han får vite det. Eli og Oskar blir gode venner, og til slutt utvikler de et spesielt forhold. Det er ganske spesiell form for kjærlighet, veldig rørende synes jeg.



Filmen skulle være en grøsser - men jeg vil heller kalle den en romantisk thriller/skrekkfilm. Det var en god del blod og grusomheter, men det var jo en vampyr med i bildet - og når ble vampyrfilmer blottet for blod og slikt? Tror ikke akkurat det kommer til å skje med det første...

Dette er en film som kan tolkes på mange måter. Jeg var forberedt på masse blod, gørr og skremmende scener. Men egentlig minnet det meg bittelitte grann om Wallander, det var nesten litt sånn at jeg visste hva som ville skje. Så på noen måter lignet denne filmen på en krim-thriller. Men det var noe romantisk ved den også, så jeg kan vel si at dette var en slags romantisk skrekkfilm. Synes jeg, da.


Iiiiih, dette var ikke akkurat så pent å se på. Uff, jeg husker lyden av blode som traff tanken så tydelig. Aaaaah...


Tolv år, alene og vampyr. Det høres ikke så enkelt ut.

Jeg har mange meninger om filmen. Førsteinntrykket var en smule likegyldig. Jeg hadde kanskje forventet meg bittelitt mer blod og action - det var jo liksom en vampyr med. Det var liksom det at denne filmen minnet meg litt om svensk krim. Men forholdet til Eli og Oskar fikk meg litt til å tenke at dette faktisk var en bra film. Rørende, skummel, fæl og romantisk på samme tid. Det var en ganske typisk vampyr-film, synes jeg. Okei - jeg innrømmer det, det var mye blod. Det var liksom bare det med forventningene mine, skjønner du...


Han skulle ikke åpnet det vinduet....
 
Så jeg tror egentlig jeg ble ganske glad i denne filmen. Etter å ha tenkt litt. Synes den var søt på en måte, også var den jo ganske blodig og samtidig pirrende spennende fra start til slutt. Den er så absolutt å anbelfale! Jeg gir denne filmen terningkast 6.

Har du sett "La den rette komme inn"?
Isåfall - hva synes du?