Hva jeg har lært


Sammen med en liten gjeng andre bra damer, har jeg blitt med på en bloggutfordring! Ny uke, nytt tema. Denne ukens tema handler om hva jeg har lært. Jeg har valgt å tolke denne ukens tema slik: Hva jeg har lært så langt, både med tanke på å bo i utlandet og det å være menneske generelt. Og selvfølgelig gir jeg mamma og pappa creds for det meste. Nei da. Jo da. 

Men skal vi bare sette i gang, da?

1

Jeg kom hjem fra skolen i går, var helt utkjørt og lå i senga og stirret i taket mens jeg hørte på musikk for å roe ned tankevirksomheten. Så gikk det slag i slag helt til jeg la hodet på puta i ett-tida. Og da jeg skulle sette på alarmer for neste morgen, ble jeg brått usikker. Skal jeg prøve å tvinge meg opp klokka seks, med fem små timer søvn og sette i gang dagen og late som om jeg er så produktiv..... eeller skal jeg unne meg noen timer ekstra søvn og si til meg selv at det er faktisk helt greit å drite litt i flinkis-syndromet noen ganger. Fordi...

Aksept!

Mamma pleier å fortelle meg at jeg må ta èn ting av gangen. Det er umulig å rekke over alt og alle. Så derfor har jeg lært av mine egne snublete forsøk... at noen ganger er man nødt til å akseptere at ting ikke gikk som man forestilte seg på forhånd, at det er lov å si nei, til å drite i den treningsøkta fordi man ikke orker, det er greit å føle, det er greit å ikke føle. Å akseptere at livet kjører i sitt uforutsigbare spor, er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de to siste årene, tror jeg. 

Og dette med tid og overganger er også ganske brennbare punkt når det kommer til aksept. Jeg kommer for eksempel sikkert ikke til å ha de samme vennene som jeg har nå, om ti år. Folk kommer og går. Det har jeg lært meg å akseptere. 

 

Trekk på skuldrene og move on

Det er ikke så farlig! Jaja, så ble det kleint. So what? Det er glemt i morgen. Folk bryr seg fint lite om bittesmå detaljer du kanskje overtenker etterpå, så hvorfor bruke ekstra energi på det i hele tatt?

Mamma er ofte den personen jeg ringer til når jeg er opprørt, og selv om jeg ser så jævlig søt og uskyldig ut på utsiden, gjemmer jeg massevis av gloser og aggresjon på innsiden, men når de utbruddene dukker opp, pleier hun å ai at det er ikke noen grunn til å hisse seg opp. Eller... "Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe". Muligens en sannhet med modifikasjoner, men virkelig, jeg har lært at det er fint lite man kan gjøre med ting noen ganger, så da er det greit å bare trekke på skuldrene og tenke shit au, da var den skoledagen skikkelig rar eller da svarte hun/han ganske forvirrende på den melding eller så så ikke den pastaretten like spennende ut irl som på buzzfeed. Okei, lolle eksempler, men jeg tror vi hadde spart oss for mye unødig energi om vi kunne bare trekt litt mer på skuldrene. 

Jo! Den fantastiske Are Kalvø har skrevet og framført en monolog som handler om tidsbruk, og jeg vil ikke spoile avslutninga hvis noen av dere i Oslo har tenkt å se den, men hans forslag på verdensproblemene er temmelig ålreit, just sayin. Og apropos, denne sunnmøringen er en kløpper i å lage noe artig ut av alt fra neglesaks til døden, noe jeg også har lært. Flir, smil, trekk på skuldrene! Enten går det bra... eller så går det over.

 

Vær nysgjerrig!

Hjemme finnes det en lokalavis som kanskje skriver om mindre interessante saker sett med internasjonale øyne, men da jeg jobbet som journalistvikar der i diverse sommerjobber opp gjennom årene, skjønte jeg at nysgjerrighet er en helt fab egenskap. Kanskje er ikke den aller første personen du prater med, den mest interessante, men kanskje den personen fører deg til noen andre som kjenner noen som vet om noen som... Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har den feteste kontaktlisten og jeg kan ei heller krysse av de mest ekslusive feriestedene på kloden, men jeg har derimot reist og gjort litt heller.. rare ting. Bare fordi jeg har vært nysgjerrig og sulten på hva som har vært rundt neste sving hele tiden.

I sommer kjørte jeg og en av mine beste venner lenger og lenger innover en dal i Sogn, det ble mørkere og mørkere, vi var sultne og hadde enda ikke funnet noen teltplass. Og vi valgte å kjøre videre..og videre.. og da vi skulle til å snu, møtte vi en helt tilfeldig mann i en turkis treningsjakke fra 90-tallet, med en hvit afro som minnet om Toralf Maurstad sitt hår, og han ble vår bålvenn resten av kvelden. Alt vi gjorde, var å sveive ned ruta og spørre om det gikk an å telte på et av jordene.

For ikke å snakke om at her i England er det spennende å gå seg bort, det er artig å sitte på en pub alene og spørre naboen hva han eller hun drikker og det er ikke så verst å plutselig spørre hvor folk bor (det kan til og med hende at du får høre om hvordan vedkommende lager middag i campingvogna si...) Høy klisjéfaktor, men bare man åpner kjeften og presenterer seg og spør, er det utrolig hvor tilfelighetene tar deg! 

Følgende bloggere er også med i utfordringen:

♥ Nadia ♥ Martine ♥ Carina ♥ Caroline ♥ Marie ♥ Tine Katrine ♥ Milla ♥ Luisa ♥ Anonym ♥ Angela ♥


4 kommentarer på "Hva jeg har lært"


Caroline
Dette innlegget likte jeg skikkelig godt! Og det er faktisk utrolig viktig, det du sier. Takk for påminnelsen <3
21.10.2016, 10:26
URL: http://www.carolinesverden.com
Marte (jpk)
Nok en gang Ingvild, er timingen og temavalget ditt upåklagelig. Satt og kjente at den berømte Donald-skyen over meg ble mørkere og mørkere. Tilfeldigvis snublet jeg innom her igjen (alltid kjekt) og det er så godt å kjenne at skuldrene senker seg noen hakk etter å ha lest noen av tankene dine :) Takk
21.10.2016, 15:18
Milla
For et bra innlegg!
23.10.2016, 14:51
URL: http://noctem.nu
Martine
Så herlig tekst, og så masse nyttig både for tiden min her i det fremmede utland, men også for livet fremover. Du er greit klok Ingvild! <3
25.10.2016, 05:51
URL: http://atinybitbeautiful.com

Legg igjen en kommentar



Navn:

E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:



Husk meg?
IMG_1371


bloglovin


kategorier

arkiv

hits