Setninger i parentes


Jeg føler meg helt spik spenna gæren. Bare stemmen din, når du sier navnet mitt, spør hva klokka er, det er sånn som på videregående, en pendel, stemmen hans er et ekko, et mantra, fram og tilbake, i takt med pulsen i ørene mine, øynene mine ser hele rommet, jeg kan nesten se hvor dine øyne er uten å se på deg, to avslørende overflater, to speil. Jeg tar et hårstrå av genseren, jeg klør meg på halsen, snur meg rundt, lar blikket vandre rundt i forelesningssalen. Og plutselig innser jeg at jeg skjelver så mye at jeg ikke tør å løfte blyanten fra arket, derfor er det trygt å være høyrehendt, lene seg med håret på den venstre siden, nesten som en gardin, frøken hemmelighetsfull.

IMG_7162

Du sitter med en penn i høyrehånda og en notatbok foran deg, du har den ene albuen hvilende på bordplata, støtter opp ansiktet. Og når du strekker armene i været og drar genseren over hodet, glir t-skjorta di opp, og jeg sitter på stolen min, jeg prater aldri, men jeg ser alt, og det er fordi jeg kan lene meg litt på siden, se deg, overkroppen din, armene dine, i speilet i det ene vinduet i veggen ved tavla.

Venninna di er så himla pen og litt rotete på en søt måte slik at du bare må passe på henne samtidig som hun har styr på livet sitt, ambisjoner, er sprek og jeg er akkurat noen hakk under. Jeg tenker at hva hvis du tenker det samme, at hvis blikkene våre låses, er det plent umulig å komme seg ut av det, og når jeg kjenner det havblå blikket på meg, er det så ubehagelig at det faktisk er verre og skumlere å vite at du faktisk ser på meg uten at jeg ser på deg, for da er risikoen der, den finnes, og jeg kan bare blunke og se vekk, eller jeg kan stirre rett fram, vel vitende om at du hører alt jeg sier.

IMG_6957

Så er det forskjellige måter å være i verden på. Jeg er slik jeg er, og du er sånn som du er. Jeg lurer på om jeg bør legges inn fordi jeg sitter og skribler ned en masse setninger i alt for liten skrift. En skoledag er ikke bare en skoledag, men en skoledag varer bare i seks timer, og så rusler jeg hjem, innom Rema, og jeg tenker ikke så mye, bare at det finnes så sjukt mange mennesker i verden som kanskje tenker på en spesiell person før de sovner, og så spør jeg meg selv om jeg faktisk har lyst til at du skal vite hvem du er for noen. For du vet det vel? Ikke sant du vet det? Nå må du vite det snart. Hvis ikke skal jeg røpe det. 

Bare ikke enda.

Igjen?


IMG_7049

Jeg subber i snødrivet hele veien fra Bislett til Majorstua, klarer snart ikke se mine egne føtter med strømpebukse uten hull enda og votter med lo og salte vanndråper på, bare jeg sier navnet ditt høyt i tankene er det som en mekanisme skrus på, kjevene mine strammer seg, hardt, jeg kniper sammen øynene og ser for meg hvor apatisk jeg er med maskara i striper nedover kinnene og pelshetta som skjermer ansiktet mitt, hvordan jeg ikke vet forskjell på høyre og venstre hånd lenger og erkjennelsen om å bli ditcha uten egentlig å bli ditcha stikker i magen, roper om hjelp. Jeg klarer ikke å fatte hvordan jeg skal klare å snakke sammenhengende med deg når øynene dine, skjeggstubbene dine er et åndedrag unna, jeg kan bruke et øyeblikk på å betrakte deg mens du sier noe annet og likevel lytter jeg, samtalen farges av at jeg vet at du er så nærme at det prikker bak ørene ved tanken på å legge leppene mine mot dine, sakte. Jeg er et vrak. En liten fugleunge med lange bein og lyse krøller og jeg går i all ensomhet til Majorstua, på et utested sitter to rødvinsmussa voksenungdommer og er i gang med å spise opp hverandre, jeg snur i døra og jeg savner deg allerede enda du aldri sa ha det.

And I hope sometimes


Ditt uvitende fjols, tenker jeg og tenker i samme øyeblikk at jeg er en idiot som aldri tør mer. Så snill pike at det er til å spy av. Hvordan reagerer du hvis jeg stryker hånda oppover låret ditt? Hvordan reagerer du hvis jeg spør deg hva du skal i morgen kveld? Eller hvor du er i morgen tidlig? Jeg er for feig, en feig fugleunge, og jeg er en radio uten antenne, sender ut feil signaler. Jeg angrer meg i hjel på øyeblikk hvor jeg ville byttet ut personen foran meg, eller rundt meg, inni meg, med deg.

nature | via FacebookShoesxoxo | via Tumblrªª | via TumblrCan't wait for this !A blessed woman | via TumblrOh, by ~vampire-zombie on deviantARTdream

(Bildene er linket)

I bet this time of night you're still up. I bet you're tired from a long hard week.

I bet you're sitting in your chair by the window looking out at the city.

And I bet sometimes you wonder about me.

 

And I just wanna tell you, it takes everything in me not to call you.

And I wish I could run to you.

And I hope you know that every time I don't, I almost do, I almost do.

(Taylor Swift)

Bloggen og bloggeren pt. 2


Bloggen: Hei! Husker du hva vi snakket om forrige gang?

Ingvild: Snakket og snakket. Det var du som bare slang ut masse tullekommentarer angående det nye stedet jeg bor på.

Bloggen: Vel, vi trenger ikke å snakke om jenter i dag, da. Du er kanskje lei allerede? Er det ikke litt lite testosteron i gangene i det der kollektivet, da? Kjenner du ikke at det mangler noe? Noen å sovne armkroken til, eller som kan fylle den tomme plassen i senga di? Du har ikke skaffet deg Tinder enda, forresten?

Ingvild: Du er faktisk usannsynlig frekk, vet du det? Unnskyld fornærmelsen.

Bloggen: Alt i orden. Men ærlig talt, hvordan går det?

Ingvild: Hva da?

Bloggen: Nei, du vet...

Ingvild: Hva er det du snakker om?

Bloggen: Sist gang handlet det om jenter. Jeg tenkte vi kunne bevege oss ut på litt tynnere is denne gangen. Så, hva heter han? Jeg vedder på at alle vennene dine også lurer på det. Til og med læreren din, du klarer jo ikke å pakke ham godt nok inn i tekstene dine, det lyser lang vei at du-

Ingvild: Okei, det holder! Kan jeg få ha privatlivet mitt i fred?

Bloggen: Privatliv? Du mener kjærlighetsliv?

Ingvild: Å, hopp i havet.

Bloggen: Greit, men da får du heller aldri vite hvem jeg så på Revolver i forrige uke.

Ingvild: Det har jeg ikke lyst til å vite heller.

Bloggen: Vil du ikke utvide horisonten litt, a? Hva er det med deg, egentlig? Hvorfor er du så sur?

Ingvild: Men for helvete, det er jo bare det at jeg bestandig vil ha en som aldri vil ha meg. Skjønner du? Hvorfor må jeg alltid tiltrekke meg de mest omgjengelige og livlige guttene? De som bare står i sentrum, og de som flørter i alle retninger og gjør at jeg føler meg som en dum, grå mus.

Bloggen: Nå synes jeg du overdriver.

Ingvild: Du kan holde kjeft. Du vet ikke hvordan det er når han prater med alle og ikke har den minste anelse om at jeg står der, og han bare er en halvmeter unna. Han er aldri alene, og det er så mye jeg vil si til ham. Tror jeg.

Bloggen: Aha! Så det er en. Hvor kommer han fra? Hva slags dialekt har han? Stavanger? Kristiansand?

Ingvild: Hvis du tror at jeg kommer til å brette ut om ham her og nå, har du tydeligvis en noe skjev oppfatning av personligheten min.

Bloggen: Men jeg forstår ikke hvorfor du er så lei deg over hva slags gutter du er interessert i? Er det ikke fint at de er omgjengelig og nysgjerrige på verden, da? En annen ting som slår meg, er at du ikke er den eneste jenta som har det slik. Du sier det jo selv, han er aldri alene, så da er han vel temmelig sjarmerende. Og han er garantert nysgjerrig på deg også.

Ingvild: Nja..

Bloggen: Aldri si aldri! Lov meg at du forteller mer om ham en annen gang, da. Lover du?

Ingvild: Ingen kommentar.

Skrive fra hjertet


En dag skal jeg lese opp en tekst som bare er en tekst, ikke et knippe ord som jeg tenker nøye gjennom og som lever ut et eget liv med vibrerende følelser, de flyter ut av pennen og når jeg sier de høyt, kjenner jeg hvordan stemmen brister og hvordan det halvveis skjulte budskapet svever faretruende i lufta, hvordan jeg gradvis innser at dette er ord jeg så gjerne vil si til deg, men så vet jeg ikke om jeg får lov eller hva slags konsekvenser det får.

IMG_2383

Hei! Akkurat nå har vi forfatterbesøk på skolen, skriveøvelser fra time til time, og på kort tid har jeg plutselig allerede fylt opp en tredjedel av notatboka mi. Det er så givende å høre så mange ulike stemmer og tankerekker og jeg kjenner meg så sikker på at det er dette jeg skal gjøre- å skrive. Å skrive er jobb, å skrive er kjærlighet, å skrive er livet mitt.

Men det er også vanskelig å skrive, og det er ikke det at selve skrivingen er så vanskelig. Det er så mange fragmenter av skrivingen som er vanskelig. Å skrive handler jo om å formidle noe, og alle har et eller annet de vil si, smått og stort. Men hvordan sier man dette, på hvilken måte, med hvilken effekt og hva slags publikum er det man ønsker seg? Nå høres jeg kanskje ut som en medialærer, men poenget mitt er i alle fall at en tekst, din tekst, lever ikke bare på papiret eller i hodet ditt. Det er en tanke du vil at andre skal tenke og så kjenne seg igjen i, det er en følelse du vil at andre skal føle, en hendelse du vil at andre skal relatere seg til.

IMG_6909

Og det er der jeg synes det er vanskelig, tungt, vanskelig i hodet og i kroppen, men kanskje aller vanskeligst i hjertet. For det jeg skriver, det er ting jeg vil si, men noen ting vil jeg ikke si til så mange, og andre ting vil jeg brette ut for hele verden. Noen ting er brutalt ærlige, og hvordan jeg i all verdens land og rike tør å skrive de, for ikke å snakke om å lese teksten høyt, det har jeg ingen anelse om. Men jeg vil være ærlig, og jeg vil tørre.

Jeg skjønner at mange er litt forvirret eller nysgjerrige. Skriver jeg om én person? Skriver jeg om flere personer? Hvem er disse personene, eller kanskje enda viktigere - hva er min relasjon til disse? Uten å bli for privat, kan jeg si at jeg har blitt spurt om tekstene mine på bloggen, og jeg vet faktisk ikke om jeg skal bli redd eller stolt. For hvis noen klarer å lese mellom linjene og legge sammen to og to - da har jeg kanskje gjort noe riktig?

Hallo, ser du meg?


Telefonen ringer, det er en kort samtale, men jeg skulle ønske jeg klarte å si mer. Jeg legger på, raser nedover alle trappene på skolen og sekundet jeg er ute i fri luft, kjenner jeg hvordan de bare spretter ut av øynene mine, bitre, skuffede tårer. Jeg slenger på meg hetta, presser votten mot ansiktet, lurer på om menneskene jeg møter, kan se de ukontrollerte skjelvingene mine. I klasserommet er det innimellom trygt å sitte med sine egne vilt fantaserende tanker som ingen noen gang får vite, andre ganger er det så eksponerende å være tekstforfatterstudent at jeg ikke har en flik av overskudd igjen når lærerne sier takk for i dag. Jeg kjenner hvordan verden klamrer seg sammen rundt meg, hvordan hjertet mitt bare galopperer av gårde når samtalen varer lenger enn jeg hadde drømt om, hvordan alt smuldres opp til en eneste lang klagesang.

IMG_6266

Det er som å få strøm gjennom hele kroppen. Jeg lurer på om folk kan se det, eller er jeg akkurat passe diskret med følelsene mine? Kan de se at jeg så inderlig skulle klemt deg, snakket med deg i timevis eller drukket kaffe med deg over et bål, dele et ullpledd på en turisthytte eller dele skolevei med deg. Kan de se det? Ser du det? Ser du deg selv, ser du hvordan du er ujålete og ærlig, men den mest sjarmerende personen jeg møter i løpet av en skoledag på samme tid? Måten du inhalerer verden på, mennesker, natur og bygninger. En kaffekopp får deg til å smile, et jentehjerte får du til å flimre av smiger, du får en skoleoppgave til å virke som et utdrag av en roman pappa ville ha kjøpt til broren sin. Og kanskje jeg er fæl, kanskje jeg er naiv, men jeg føler meg truffet, positivt og negativt, av ordene dine. Jeg vet ikke. Min egen skrivestil, jeg har vel egentlig ingen skrivestil, når det kommer til stykket, den bare dør ut paralellt med at hodet mitt krøller seg sammen til en ball og lar seg ramle nedover en uendelig lang betongtrapp.

IMG_3864

Jeg er ikke spesielt snakkesalig av meg, men jeg får med meg ting. Jeg legger merke til et blikk, en bevegelse eller hvordan kommentaren på snodig vis er dynket i superlativer uten at du kjenner meg noe særlig. Eller kanskje gjør du det? Kanskje vil du kjenne meg? Mandag. Det er mandag, fingrene går av seg selv over tastaturet, føttene går med apatiske bevegelser, ned en bakke, opp en bakke, jeg ser meg ikke tilbake, bare gleder meg til neste dag. Og når jeg ser meg selv i speilet, minner jeg meg selv på at jeg må kjøpe vannfast maskara snart.

Alt klapper sammen, forsvarsmekanisme, motivasjon, energi. Jeg bare kapitulerer på senga mi, jeg er idiotisk nok til å tro at det hadde vært fint hvis du var her, fint hvis du skjønte at livet mitt ikke er så inmari rålekkert som noen kanskje innbiller seg. Hvorfor skulle de det, da, Ingvild? Alle har sine bekymringer. Du har dine også, tipper jeg. Men du skjuler det godt, og jeg skjuler det kanskje også godt. Men når skoledagen er over, når gardinene trekkes for, når middagskjelen står skitten på benken, når jeg blander minner fra i sommer med tanker fra i vinter, når jeg kryper opp i stolen og hallusinerer pappa på huk foran peisen, da er ting lite greit. Men det er en mandag, og det er januar, og ja, sånn går no dagan.

IMG_3962

Puh! Går det an å være mer emosjonell? Kanskje det er noe jeg har spist i dag? Eller kanskje det er fordi klassen min er så sable gode på å skrive. Ikke bare skrive, men tørre, være ærlige, gi av seg selv, snakke seg selv ned, snakke seg selv opp, sjarmere, sjokkere, alt på en gang. Jeg er helt ødelagt, men samtidig takknemlig. Men for å rive meg ut av denne dystre transen, skal jeg tenke på den friske lufta i skogen eller sanger jeg kan spille på gitar eller tekster jeg har skrevet eller bøker jeg vil lese. Ha en fin uke, da, dere!

Bloggen og bloggeren pt. 1


IMG_4210

Bloggen: Hei! Vi må ta en prat nå. Stemmer det at du bare bor med jenter nå?

Ingvild: Mm. Girls only!

Bloggen: Og hvordan skal du klare det, da?

Ingvild: Å bo med jenter?

Bloggen: Ja?

Ingvild: Neei...det går helt fint, det. Er jo veldig rolig.

Bloggen: Litt for rolig, kanskje?

Ingvild: Du, hva er det du driver og antyder? Synes ikke du det er greit å komme hjem fra skolen og bare slappe av, ha det litt stille, liksom?

Bloggen: Men disse jentene, dere må jo krangle litt i blant?

Ingvild: Krangling? Skjønner ikke hva du snakker om.

Bloggen: Ikke prøv deg! Det kom meg for øret at du lånte en bok av en i andreetasjen, og så glemte du å levere den tilbake. Boka meldes savnet.

Ingvild: Det er helt latterlig. Jeg lånte den boka i forigårs, og dessuten er jeg ikke ferdig med den. Vi krangler ikke! Det er hyggelig, og jenter er kule mennesker, hvis jeg får si det selv.

Bloggen: Ja, ikke se på meg, jeg har ikke vært i kontakt med så mange jenter før.

Ingvild: Det kan jeg skrive under på. Når var du ute på byen sist egentlig?

Bloggen: Eh, det snakker vi om senere.

Ingvild: Jeg visste det! Hva heter hun, da? Å, det er nøyaktig dette jeg elsker ved å bo sammen med jenter. At praten bare flyter av gårde, det er alltid en eller annen gutt å prate om, en eller annen hendelse, en eller annen film, en eller annen butikk som har halv pris på enkelte varer.

Bloggen: Ugh, det er nettopp derfor jeg aldri skal flytte inn sammen med en gjeng med jenter. Jeg ville mistet nattesøvnen. Minst.

Ingvild: Ja vel, men jeg må egentlig gå nå, jeg. Skal på en lanseringsfest med ei kul dame som heter Maria Skaranger, hun har gitt ut bok.

Bloggen: Tuller du?

Ingvild: Hvorfor skulle jeg tulle med det? Ser du, jenter får til ting de, også. Så det, så.

Den evigvarende uflaksen


Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter i klasserommet og har aller mest lyst til å gråte. Meg og flaks. Nei, meg og uflaksen. Vi er bff's, sjelevenner, barndomsvenner, erteris, en penn og hetta på pennen, vi er som et salatbestikk som hører sammen. Jeg klarer ikke helt å innse hvor uheldig jeg kanskje er, som i det ene øyeblikket befinner meg på totalt galt sted til riktig tidspunkt, eller som sitter ved siden av hundre prosent riktig person til et katastrofalt dårlig tidspunkt. Edderkoppen som spinner nettet mitt må ha fått en hjerneskade eller noe, han er svimmel og gir visst blanke i om det blir noe system.

Det er så rasende typisk. Noen ganger er du milevis unna, og noen ganger flagrer du forbi og er umulig å huke tak i, snakke til.

Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg sitter i klasserommet og kjenner at det er en gedigen basstromme som slår og slår og slår i brystet mitt, din lille tjuv, jeg tror du bare, uten at du vet det selv, stjeler oksygen og all den fornuftige hjerneaktiviteten min. Og så er det så himla latterlig at det i tillegg er latterlig å skrive at det er latterlig, men jeg skjønner faen ikke hvorfor akkurat du må sitte der og høre hvert ord jeg sier når ordene jeg sier er ord som ikke er ment at du skal høre, men i det øyeblikket jeg snakker og smiler og ler igjen, da har du forduftet.

xxxx

For et roteinnlegg! Men i dag er en rotedag, så derfor passer det perfekt å flykte opp til Kjelsås, Maridalen og lysløypestolper, grantrær, treningstightser og en god dose trygt, beskyttende mørke. Håper dere har hatt en fin start på uka!

69,65° N II


Jeg går hjemover alene, har bare på meg en bomullskjole og klokka er snart to eller noe. Midnattssola er den eneste som holder meg med selskap, jeg går med apatiske skritt opp stien til huset, blir stående med panna hvilende mot dørkarmen en stund før jeg svelger gråten og går inn i gangen. Vil ikke vekke de andre. Går opp trappa, inn på kjøkkenet og åpner kjøleskapet. Stirrer, tar en bit av lasagneforma som står i den nest nederste hylla. Tar en bit til. Og enda en. Setter den ildfaste forma på kjøkkenbordet, henter en gaffel og røsker løs, store biter. Tenker på hvor enkelt det må være for ham. Jenta, kanskje de var barndomsvenner, jeg har ikke peiling, hun satt lent mot fløyelsstoffet og armen hans, det så ikke ut som den hadde ligget noen andre steder enn på den skulderen hennes, og han kjøpte gladelig et glass rødt til henne. Det var noe som gjorde vondt over ribbeina et sted, og jeg tvang munnen til å smile, kjeven til å bli med. Det funket ikke i det hele tatt, men det er det bare jeg som vet. 

Søndagstanker


Det har visst blitt til en tradisjon, dette med søndager og melankolien som prikker i øynene mine, liksom banker på, spør "hei, skal du ikke smile i dag, da, Ingvild, smil litt, da?". Det er strødd barn og latter utover hele St.Hanshaugen og akebrettene står i kø langs fortauene. Jeg sitter alene på kjøkkenet og spiser grøt, tenker at jeg er heldig, og i neste øyeblikk tenker jeg at det er som om noen har spylt motivasjonen min ned i do, og det å strekke seg etter den der romanen som ligger på kjøkkenbordet, det er umulig, det. Å, ville du vite hva jeg tenker på, sa du?

IMG_4390

Skjønner du ikke at jeg blir litt lei meg når du er så snill, du er for snill, men du tør ikke å gjøre noe annet enn å bare overøse meg med sånt, for jeg er ikke bare en utstillingsdukke, og jeg er heller ikke kun en høy, slank jente midt på dansegulvet.

Jeg er en jente av kjøtt og blod og følelser, jeg er for faen ikke bare en blå kjole og et langt, lyst hår. Men så er det visst sånn, og da spjærer hjertet mitt litt når jeg ser deg stående i armene på en annen jente, da var alt sammen bare smigrende ord, da. Tror jeg sa takk og smilte dumt tjue ganger den kvelden.

Fin på utsiden, men fin på innsiden også, det er det du er, og så vet du ikke at jeg også lever på innsiden, alt er ikke overflate, alt er ikke utseende. Og jeg får en slags hul følelse i meg når jeg tenker på hvor jordnær du er, sårbar, sånn egentlig, bak alle replikkene og berøringene. Jeg tenker meg til familiemiddager og skiturer og hverdagslige ting. Trygge ting. Da hjelper det lite hvor mange smigrende komplimenter som ropes mellom to personer på en utested.

Biter i desember


Nytt år, nye fjes å treffe, nytt sted å bo, nye låter å sette på alt for høyt, nytt nytt nytt. Jeg er plutselig blitt hun der klisjéaktige bloggkaraktereren som vaser gjennom gatene uten mål og mening, som ligger langstrakt på gulvet mens hun stirrer i taket og prøver å finne svar på verdens problemer, hun som bruker hele stipendet sitt på alt annet det det er ment å brukes på, hun som har samtidsbøker stående i vinduskarmen for å prøve å late som om hun henger med. Veeeeeel. Det er ikke helt sant. Jeg er fortsatt meg, jeg er glad noen ganger, og jeg er litt lei meg noen ganger. Men som oftest prøver jeg å fylle dagene mine med gjøremål og turer, gode måltider, litteratur og mennesker. Her er litt småskriblerier jeg produserte sent i desember en gang.

red and bleu pills

Men, herregud, Ingvild, er du fjorten, eller? Jeg klarer ikke å skyve vekk tanken, og det er liksom det eneste jeg tenker på, powerpointen handler om kommunikasjon, eller var det visuell markedsføring, samme faen, og ti, elleve, kanskje femten centimeter unna er skulderen din, å skyve vekk tanken om hvor enkelt og godt det hadde vært å lene hodet mitt mot skulderen din, det klarer jeg ikke. Eller jeg tør ikke. Aner ikke!

*

Han sier at forelskelse gjør den kloke dum. Men nå var han en forfatter, og de kan jo si litt rare ting, men det er i grunnen ikke så rart, for i et rom, en kveld, en varm måned, jeg lurer på hva det er du ikke kan, og hva du ikke vet, for ord, setninger, opplysninger og historier, det bare renner ut av deg som perler på en snor, jeg og resten sitter der, stumme og lyttende, og det er ikke det at du er høy på deg selv og sånt, du bare sitter passe bredbeint med ene albuen hvilende på kneet og det burde ikke vært lov å være så avslappet og kunnskapsrik på samme tid.

*

Og i ettertid, neste morgen, angrer jeg nesten litt på at jeg ikke bare snudde meg og løp inn i armene dine en gang til, du stod jo der, du holdt meg til og med i hånden, og jeg skulle ønske du aldri slapp, og jeg burde ha sett meg tilbake, for mens jeg begynte å gå, holdt du fortsatt fingrene dine rundt votten min, så rart, eller la jeg for mye i det, garantert, men det var jo fint, det var sånn....oi, du vil holde fast i meg.

*

Taxien kjører inn ved fortauskanten og når jeg klyver ut, sier ha det, ser jeg trærne bade i snø, asfalten er dekket av hvitt, og alt av lyd, de få bilmotorene som høres i det fjerne, dempes av snøen, og verden sover. Jeg går sakte eller fort, jeg aner ikke, for jeg er i en slags merkelig transe, tilstanden mellom å være bakfull og sliten og før man innser at man snart er edru, den tilstanden er litt uklar, og jeg virrer forbi hekker og inngangsporter og endelig runder jeg 7-eleven og går opp trappa til leiligheten min.

Travel queen


Hvor ble alle dagene av? Det er fortsatt merkelig å skrive 2015, si det høyt, for i hodet mitt er det november. Eller noe. Uansett! Er det nå man skal finne fram penn og papir og skrive ned alt av ønsker, gjøremål og ting man skal fullføre i løpet av det nye året? Meh....jeg blir litt stressa av sånt. Hvorfor ikke starte på scratch, starte litt blank, ikke ha noen forventninger, for unnskyld språket, men hvordan i svarte helvete skal dette nye året bli bedre enn 2014? (Det er vel dette spørsmålet man stiller seg selv hvert eneste år. Uhm.) Første januar, nye tanker, og noen gamle. Jeg poster et innlegg om reising som jeg skrev i desember, kanskje passer det med litt spontanitet blant vår to-do-list-generasjon, eller hur?

Iceland road

Jeg kan ikke fordra å være på et sted i over lang, lang tid. Rastløsheten tærer liksom på meg, jeg kjenner hvordan fingrene klør etter å skrive, fotografere bygninger, sitte på et tog, kjenne flyvingene under setet, suget i magen når flyet letter. Å forsvinne litt, forså å komme hjem igjen. Og så sa søstra mi en gang at jeg alltid reiser bort om sommeren. Hvorfor gjør du det, Ingvild? Hvorfor klarer du ikke å bare være hjemme noen måneder? Hit og dit, turisthytter og nord-Norge og litt overalt. Jeg klarer bare ikke å sitte i ro, klarer jeg?

IMG_6076

Det er kanskje derfor vennene mine er spredd sporadisk rundt omkring. Litt i sør, litt i nord, litt i vest. Men jeg synes ikke det er noe dumt, kanskje noen ganger, men jeg synes jo det er ganske greit at jeg for eksempel har en unnskyldning til å bare reise til Bergen eller Tromsø eller New York eller Polen eller Ås eller Gudbrandsdalen.

Det er fint, det. Det er fint å plugge i øretelefonene, lene seg bakover i et bussete, rømme inn i en bok eller en film på pc-en, det er fint å sitte med moren sin i en bakgård i Roma og spise frokost ulovlig sent. Det er fint å klatre opp de siste meterne til toppen og ta bilder av hverandre og se utover hele Dovre, eller komme sent hjem fra en sommerjobb ved havet og så bli spurt om du vil ha taco til middag og så er det egentlig bare tirsdag. Mange fine ting, på mange fine steder.

IMG_4151

IMG_4008

IMG_4167

IMG_4086

Sovne i en tømmerhytte i Saltdalen mens lynet flerrer nedover fjellsiden, hele rommet blir lyst opp og jeg ligger alene under et grovt ullpledd. Det er fint å glemme hva man heter og hvor man bor mens man danser på en nattklubb i Berlin, eller kjøper varme kanelsnurrer på bakeriet og kjører hjem for å lage risengrynsgrøt etterpå, kline med en fremmed under dyna i en stue omringet av pappvegger, spise billigpizza og skrive telefonnummeret ditt på en serviett du ber den kvinnelige servitøren bringe videre, løpe nedover en gate i London med en venninne på slep, rekke et tog, et fly, en taxi, pakke en veske, en koffert, en sekk.

222655_10150167608714163_6819603_n

Det er deilig og bekymringsløst og litt spennende på samme tid. Du kan liksom velge. Velge hvem du skal være, hva du skal gjøre. Jeg elsker å reise - og jeg elsker å komme hjem igjen.

Nyttårsklem fra Ingvild.

En eneste stor klisjé


Uten at jeg merker det går ettermiddag over i kveld og kaffen blir drukket opp og vinterskoene knytt på. Jeg gir mamma hundebåndet og vi går sakte oppover veien, det knirker under føttene, over oss henger stjernene og bak fjellet på den andre siden av elva flimrer det i grønt, det er nordlys og jeg har ikke med meg kameraet. Jeg gjemmer ansiktet i den tykke parkasen min. Tenker at en gårdsvei, det er fin ting, og så går vi, jeg prater og drømmer meg tilbake til da jeg var fjorten, femten, seksten, da jeg fortsatt bodde hjemme. Vi går forbi vinduer med røde gardiner med nisser på og kjøkkenbenker med sleiver og kjevler og mel på. På toppen kan jeg se alle de bittesmå lysene som utgjør hele bygda, jeg er så glad, så glad hver desemberkveld jeg kan gå en tur med mamma og hunden.

Merry Christmas

Neste morgen sover jeg til jeg våkner av meg selv, spiser sirupkake, brunost og drikker melk, på TV-en kommenterer de Emil Hegle Svendsen og pappa skurer gulv, og om kvelden kjører jeg til en venninne med en boks varme smultringer, å ha en mamma og en pappa som samarbeider om å steke årets smultringer til jul, pappa sitter på en barkrakk foran ovnen mens mamma trykker ut deigen på kjøkkenbenken, den følelsen. Og så kan jeg bare ligge på slagbenken på kjøkkenet, med en pute under hodet og en bok balanserende på magen mens huset vårt er omringet av snødyner og kattene sitter på trappa hele natta i håp om å få slippe inn på vaskerommet hvor det er varme i gulvflisene.

Og alle tankene som daler ned i hodet mitt som store snøflak. Det er jul og Love Actually gir meg lyst til å fantasere om en loftsleilighet og en armkrok eller en skulder å gråte på. Jeg har øynene rettet både framover og bakover i tid, husker hvordan det var aller siste skoledag på barneskolen, vi sparket til skolen og det var et mirakel hvis vi kom ned bakken uten å kjøre i grøfta tre ganger, men det var bare hvis jeg kjørte sparken. De desembermorgenene på videregående som jeg innbiller meg at jeg ikke savner fordi alle snorket over mattebøkene og snøen lavet ned, det kvarteret før klokka var åtte og jeg fortsatt satt i bilen med varmeannlegget på fullt og en matboks med gårdsdagens middag, pannekaker og blåbær. En annen gang, da jeg var sju eller åtte, fikk jeg cherroxer i julegave og takk gud for at vi ikke hadde den dyreste parketten, for hvem andre enn jeg løp rundt resten av julaften med disse skoene på meg, var ikke stua varm nok fra før av? Lukta av surkål minner meg om dager før 1990-tallet ble 2000-tallet. Eller hvor trygt det var å bli kledd på en hvit skjorte og en liten barnebunad, sitte på et fang i en gyngestol, eller ha barneskirenn, akekonkurranse på nyttårsaften eller bruke tre timer på å bestemme hvilken film vi skal se.

Christmas

http://thestylepressco.com.au/blog/assets/mean-girls-movies-2281463-1600-1200.jpg

http://images1.wikia.nocookie.net/__cb20101012031140/narnia/images/f/f7/Pevensies_lamppost_winter.jpg

502

Det er mange ulike idéer og tanker, og jeg vil dels bruke hele natta på å forsvinne inn i en tidløs verden jeg rømmer inn i hver jul, bøker, historier og skjebner, skrive til langeviseren nærmer seg sekstallet og lese alle bøkene jeg aldri har fått tid til å lese, reise i tid, og tegne portretter, skrive drømmerier som ingen leser likevel eller dødslange blogginnlegg fordi jeg er så glad i å leve og tenke, selv om det blir litt mye innimellom. Å være et skrivende menneske er så godt noen ganger. Og dels vil jeg bare gå på ski og drikke kakao!

På uforklarlig vis bringer julen med seg så mye mer enn bare lukt, smak, lyd, rødfarge og drøssevis med filmer, myke sjokoladeplater og snødryss på trappa. Det er en tid hvor den eposten du aldri klarte å sende, blir sendt, den tiden hvor den bestevenninnen som forsvant, plutselig dukker opp igjen, man ser igjen gamle fjes, man har plutselig så mye mer tid, og man vil gjøre - og møte - alt med et større hjerte enn vanlig. Så rart og fint ♥

Julebrev


Årets juleferie begynte med at det la seg en dyne av julesnø over hele byen onsdag kveld, jeg og to jenter er nesten begravd i hvitt da vi entrer villaen hvor resten er. Høyt under taket er det plassert bøker, klassikere, på bordene er det en fin blanding av plastikkposer, vinflasker og glass. Fløyelssofaer, et gammelt piano og gutter og jenter som er enda finere og enda kjekkere enn de pleier å være. Smiler fra øre til øre, vi prater om jul, vi prater om familie, vi prater om hverandre.

christmas

Men fordi det er gløgg i store kopper, kjærlighet, metervis med gavebånd, teip, saks, tid, klemmer, julebord, kjoler og dresser og julefine tanker, blir jeg minnet på hva det ikke er. Kombinasjonen av et knippe mennesker, saltvannsvått hår, bare føtter, nordlandsdialekt og ullgensre, eksisterer ikke lenger. Og selv om jeg sikkert er den personen på jordkloden som gleder seg mest til å sitte i sofaen hjemme hos mamma og pappa akkurat nå, kan jeg ikke hjelpe for at sommeren selvfølgelig finnes enda, lever og banker og puster i hjertet. Jeg lurer på hva som skjer nå, skal man bare løpe videre og late som ingenting? Midt i byen er det ingen som ser to ganger på deg hvis du faller, du bare tror det. Kanskje jeg bare tror at det er ulovlig å tenke på det. Det finnes jo ikke noe mer passende tidspunkt å vende snuten bakover å se hva som skjedde i år.

Vi sitter og skriver, bretter ut, i disse førjulstider, mamma blir kryssforhørt av naboer og bekjente, ja, hva driver ungene med nå, da? Når kommer de hjem til jul? Det er vel stille i huset, kan jeg tenke meg? Det fortelles og pakkes inn i adjektiver. Rar høst, lang høst, kort høst. Varm sommer, varmere enn på lenge, sjø, oppussing av hus, vakre mennesker, latter, reising hit og dit, nye verdensborgere. Det er et klassisk, alminnelig julebrev.

Mimre er fint. Det er lov. Og det er faktisk helt gratis! Nå er sekken fullstappet, rommet mitt lukter grønnsåpe, jeg har lakkert neglene mine og om mindre enn et døgn er jeg hjemme. Den følelsen!

Dessverre


Og så sitter vi der, da, jeg og venninna mi, jeg har tømt halve koppen med kakao og rundt oss sitter det spreke ungdommer med termoser på bordet og roser i kinnene. Telefonen min ligger på bordet ved siden av votter, en buff og to klementiner. Den vibrerer, og det er som hele verden vibrerer sammen med den, hopper ut av hakket sitt, og jeg skvetter, taster inn skjermlåsen, navnet ditt står der, svart på hvitt, jeg snur telefonen i løpet av ett sekund, legger den med skjermen ned, ser på venninna mi og det blir helt stille mellom oss.

http://hookedonhouses.net/wp-content/uploads/2009/01/The-Holiday-Jude-Law-Mill-House-fairytale-tent.jpg

En kveld for noen uker siden lurte jeg på når i verdenshistorien det skal bli min tur å oppleve - om så noen få gram med - flaks. Hvorfor er det slik at den siste trikken bare ruller sakte videre før jeg har fått igjen pusten? Eller at strømmen går idet jeg skal se en film jeg har stått på venteliste i tre uker på, at annenhver epost i innboksen min begynner med det fulle navnet mitt, etterfulgt av "vi har dessverre kommet fram til at.."

http://www.thelistlove.com/wp-content/uploads/2014/11/27.jpg

Jeg er dessverre den vingen på venstresida på fotballbanen, hun som alltid løper, ivrig og tror at kampen kan ende bra, gode skudd kommer fra henne, tverrligger, keeper, og så får alle seg kjærester eller ny leilighet, jeg er klistret fast i en dal, lenket fast i et tre, begravd under dyna og det eneste jeg ønsker et svar på, er når det skal bli min tur. Når skal jeg få spille min egen hovedrolle, og ikke bare bestevennen, som Arthur Abbott i The Holiday sier, jeg bør jo spille hovedrollen i mitt eget liv, og ikke bestevennen-rollen.

http://www.hotflick.net/flicks/2006_The_Holiday/006THD_Kate_Winslet_139.jpg

Da jeg var tolv startet jeg kanskje på benken, men da jeg var seksten, tok de bølgen midt i kampen, plutselig er man med i en film eller får en tekst på trykk og i en alder av tjue år tenker jeg....jeg er jo på vei et sted, selv om jeg snubler litt hver dag.

But still. Når? Når? Jeg skal lage meg en annonse på Finn hvor jeg etterlyser flaks. Å være heldig i livet, er det synonymt med å være heldig i kjærlighet? Er det synonymt med å være heldig med seg selv, eller i hverdagen, i verden, på skolen, med familien, overalt? Jo, da, at alt er et rot kan være sjarmerende også, men å bestandig måtte sale opp hesten til den hvite prinsen og koste over stallgangen etterpå, hvor mye sjarm er det i det?

Ja vel, da. Jeg er litt Iris. Og jeg er kanskje litt dum. Og jeg er, i likhet med henne, et lite offer for et tyveri, for hvem er du som har tillatelse til å bare bosette deg, ja, stjele rått av boligområder oppe i hjernen min. Fy skam! Det er faktisk så dårlig gjort.

http://s1.favim.com/orig/4/iris-jack-black-kate-winslet-the-holiday-Favim.com-156470.jpg

Det er mindre enn to uker til julaften, og dagene fylles opp til randen, ja, egentlig langt over, av pensumlesing, sosialisering, gaveinnkjøp, baking og en hel del andre ting. Når var forrige gang jeg lå alene på sofaen en hel kveld og leste en bok? Hilsen en jente som aldri har lengtet så mye etter mammas hjemmelagde brød og pappas nyvaskede gulv før.

69,65° N


Den følelsen som dukker opp, når du står litt sånn halvveis for deg selv, flytter blikket hit og dit, men du vet hvor han står, og han står der, kanskje bare en meter eller to fra deg, men han enser deg knapt. Jenta som står foran ham, du vil røske tak i henne, skubbe henne opp etter veggen, spytte i ansiktet hennes, skrike, brøle. Men du er helt stille, du vil gå derifra, men samtidig vil du være i nærheten. Etter at du har tenkt den tanken, flytter du øynene tilbake på jenta, hvorfor er hun så mye mer sjarmerende enn deg, armene hans ligger stødig rundt midjen hennes, trekker henne mot den varme kroppen sin, og da synker hjertet til bunns i brystet ditt. Han lener seg over henne, en boble av et spontant øyeblikk på en bygdafest, og du skulle ønske beina dine klarte å flytte seg. Vekk, vekk. 

IMG_8069

Barndomsglimt


Jeg ligger halvvåken og hører snøflakene falle sakte utenfor soveromsvinduet mitt, Oslovinteren er langt fra like fin som på landet, det er slaps i gatene og eksos overalt, men på Grefsen og i Maridalen er det hvite jorder og hester i skogen, jeg går tur, tar bilder, hører på "Home for Christmas" og tenker hvor fint det er når alle barndomsglimt kommer fram igjen nå i desember.

http://www.vestfoldblad.no/var/ezwebin_site/storage/images/kultur/aktuelt/julestemning-paa-papiret/69448-1-nor-NO/Julestemning-paa-papiret_articleimage.jpg

Du kan savne noe veldig mye, samtidig som du har det så himla bra der du er akkurat nå. Jeg liker å lese litt lenger om kvelden enn jeg burde, strikke, pakke inn gaver, sitte i vinduskarmen en lørdagsformiddag og lese om Lisbet og Marikken, hvor mye jeg ønsker meg en jul på landet, med lukta av ved, granbar og min egen familie. Bare det at mamma teiper vinduet rødrutete eller pappa som står på kjøkkenet og lager surkål, disse bildene av noe varmt, trygt, eller meg selv som sitter i et bussete og drømmer om skiturer så langt oppe i fjellet at ingen kan hverken se eller høre meg, utsikten over hele bygda på toppen og nedfarten etterpå. På treet i hagen henger et kornnek, og selv om det ikke kommer til å skje, vil jeg at jeg skal rive opp ytterdøra og løpe over gårdsplassen lille julaften, krasje i en enorm lillesøsterklem og så går vi inn og pynter juletreet mens hunden ligger og halvveis smelter foran peisen.

Det blir litt rart å bare være Ingvild som sitter i sofaen og ser på Tre Nøtter til Askepott, eller å bare være Ingvild som står foran speilet på nyttårsaften og sminker meg, hvor er du, S, vinter og jul på bygda er ikke det samme uten deg.

IMG_9302

Det er helg, det er eksamensfri, enn så lenge, og vi skal opp i Maridalen, jeg koker tevann, tar på meg ullgenseren og pakker sekken. På plakaten står forresten også julemarked og gaveinnpakking, kanskje en film, og jeg priser meg lykkelig over noen timer uten skole og forelesning. Hurra for helg, desember og snø!

For hundreogtrettini dager siden


Hvis jeg bare lukker øynene.

Hvis jeg bare setter meg ned på sengekanten.

Hvis jeg bare skrur på radioen.

Jeg eier ingen tidsmaskin, men det er urettferdig mange ting som får meg til å tenke på noe. Noen. Et sted. Ja, alt. Og plutselig lever jeg ikke her, nå, og det gjør meg rasende, for hvis det er noe som heter leveregler, lever jeg etter disse: Èn) Alltid prøv! Det er bedre å prøve enn å ikke prøve. To) Lev alltid her og nå.

Hvorfor er det så vanskelig å sette seg ned på sengekanten uten å tenke på den kvelden jeg, ikke akkurat satte meg, heller stupte med hodet først og stanget ansiktet i puta mens vinduet var åpent og vinden slåss om kapp med midnattssola, og det var vel også den kvelden jeg spurte meg selv hvorfor i helvete det var han, eller, motsatt, hvorfor i helvete det var meg dette skjedde med, hvorfor ikke noen andre i stedet?

Og da var klokka, hva var den, nesten ett på natta, og kroppen var utmattet og hodet i ferd med å kapitulere, men jeg klatret opp på den høye barstolen på kjøkkenet, åpnet macen og kranglet meg gjennom et blogginnlegg, nesten ulovlig ærlige tanker, skrev og gråt, gråt og skrev, så hinsides idiotisk det høres ut i ettertid.

Men er det da idiotisk å fortelle at jeg sa til mamma at skriving er den beste terapien? Etter en halvtime med ordflom, tørket jeg håndbaken over kinnene, tok på meg en gammel t-skjorte og hoppet i seng. Neste morgen steg sola opp igjen, jeg gikk på jobb, jeg tok på meg forkleet og jeg lot som ingenting.

Musique


Det er november og mørket kommer litt for tidlig. Jeg priser meg lykkelig over disse sangene akkurat nå:

 

1. The Airborne Toxic Event: "Does this means you're moving on?"

Det er ingen hemmelighet at noen TV-serier har økt musikkarkivet mitt betraktelig. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men uten at jeg egentlig skjønte hvorfor, var jeg fullstendig hekta på denne sangen. Bare hør på vokalisten, a, dere!

 

2. Adam Green: "Buddy Bradley"

En rar, kul og hip låt som får meg til å tenke på Lillehammer og Café Stift hvor denne alltid stod på.  Nå går denne sangen på repeat hvis jeg sitter på bussen eller leser nyheter på internett eller bare rydder rommet.

 

3. First Aid Kit: "Shattered And Hollow"

Minst én sang fra denne sjarmerende søskenduoen fra Stockholm! Denne blir jeg mer forelsket i for hver gang jeg hører den.

 

4. Bon Iver: "Wisconsin"

Ingen over, ingen ved siden! Stemningslåt til tusen, og alle bør høre på den!

 

5. Chubby Checker: "Let's Twist Again"

Jeg er jo en sucker for 60-tallet, og når jeg setter på denne på en fest, forvandler alle jentene seg til normale Twiggy-utgaver eller uvitende Audrey Hepburn-jenter ikledd kjoler med blomsterdekor på, guttene blir lange og hengslete med store, hvite skjorter, bukseseler og lakksko. Trykk på play, da, vrikk litt på rumpa, da. Just do it!

 

6. The Script: "Superheroes"

When you've been fighting for it all your life, you've been struggling to make things right, that?s how a superhero learns to fly. Hørte denne på radioen forleden dag, og ble både trist og glad på samme tid. Kanskje er ikke The Script det mest originale bandet i verden, men jeg synes likevel sangene har litt substans i seg og ikke bare inneholder me and you and us and summer, liksom. En slags kraftfull melankoli? Går det an å si det?

 

7. Boyce Avenue: "It's a beautiful day"

Dette må være en av de fineste versjonene av Michael Bublé sin fine, fine sang om falmet kjærlighet, glede og frihet. Den får meg til å tenke på at jeg er meg selv og jeg kan være lykkelig alene også. Grip dagen! Vær den personen i klassen som deler ut klemmer og sprer smil. For en deilig låt.

 

8. Florence + The Machine: "Heartlines"

En skikkelig danse-glad-sang fra et av mine absolutte favorittband. Trykk på play og jeg garanterer at du blir begeistret! Og kom ikke og fortell meg at du ikke får lyst til å ta på deg en skinnjakke og rød leppestift, eller gå bort til noen og dra de med ut på dansegulvet når du hører denne godbiten. 

 

9. Anne Mette Leite: "Quarter"

En smak av Nord-Trøndelag må også få være med! Anne Mette skriver så jordnært, og musikken hennes er deilig, myk og litt hard på samme tid. Stilig dame! (Denne sangen hørte jeg første gang for hundre år siden på Ungdommens Kulturmønstring, og nå er den på plata hennes. Hør gjerne hele albumet, da!)

 

10. The Indigo Girls: "Don't Think Twice, It's Alright"

Denne countryaktige gladversjonen av Bob Dylan sin alt, alt, alt for fine låt har jeg nok snart hørt hull i. Det var halvsøstra mi som introduserte meg for både sangen og denne countryduoen, blant mørk sjokolade, en skinnsofa, trekasser fra gamle fabrikker, stearinlys og Pushwagner på veggene. En perfekt låt til en venninnekveld, et glass vin eller kakebaking på en lørdags formiddag!

 

Hva hører du på for tiden?

Så jag håller hårt och kryper tätt intill dig som om hon skulle försvinna då


IMG_2174

(M. Horn: Lät du henne komma närmre)

Det er så fristende å bare høre på den ene sangen eller bla i akkurat det albumet eller snakke med den ene venninnen min som har den ene dialekten eller lage den matretten eller gå forbi det huset. Du holder fast i disse bitene, slik at du liksom fortsatt har en flik av ham. Er det ikke rart? Så mye ofrer man, så mye ofrer man for et menneske.

Var hon vackrare än mig? Jeg vil ikke svare, men jeg klarer ikke å la være, jeg går inn på profilen hennes, hva var det som skjedde, og hvorfor vil jeg egentlig vite det? Melissa forteller om to mennesker som står på gata og snakker i mørket, utanför stadens finaste hotell, och dina händer ber mig sova över, og det er det eneste som skjer. Som ett sätt att säga tack för ikväll. Men det var ikke han som spurte, det var jeg. Og noe fint hotell var det heller ikke, men det var der jeg bodde.

Så langt unna er jeg å sende deg en melding, spørre hvordan du våger å rippe opp i et så stort hjerte, en person som bestandig tar seg tid til en klem, spørre hvorfor du slettet han som venn. Og jeg vet jo knapt hvem du er, du er kanskje like gammel som meg, hva vet vel jeg, men ut i fra fortiden din, deres, klarer jeg å danne meg et bilde. Skjønner du ikke hvor trist det er å se hvordan du så lett kunne såre et menneske? Forstår du ikke at jeg så veldig gjerne ville ha vært i dine sko, men da skulle jeg ha gjort det annerledes.

Hvis du ga opp, skal ikke jeg gjøre det.

Alt som har skjedd, uten at det var meningen at det skulle skje


Opp på Nautgardstind med pappa, ned fra Geitfjellet med mamma, joggetur rundt hele bygda med lillesøster, opp på Grefsenkollen med ingen, ned fra Saltfjellet med noen, opp på Kyrkja med deg, ned fra Lofoten med en full tilhenger, opp i andreetasje med et tørkestativ, ned i kjelleren med paljettkjole, opp til Trondheim med tog, ned til Oslo med masse fremmede, opp på Mesklumpen med hunden og femogtjue kuldegrader, ned til hytta med deg, opp på scenen med skjelvende knær, ned på hodeputa med ansiktet fullt av saltvann.

IMG_2529

Da jeg var ti år, ble jeg fortalt at det er en bølgedal av en annen verden å være tenåring. Så ble jeg tretten. Og femten. Og sytten. Det gikk jo - på et vis? Noen dager suger, andre dager er gode. Og sånn skal det kanskje alltid være, selv om man som regel får høre at det å være tenåring kan være et helvete på jord noen ganger, okei, så ble jeg tjue, og om tre år er jeg sikkert fortsatt halvsøstra til Bambi, det vedder jeg på. Så ja. Rotete innlegg, rotete liv, rotete jente.

I en epost til en vakker kvinne skrev jeg: Plutselig ville jeg bare slenge meg ned i en stol på biblioteket og gråte, og så skrev jeg en epost til lillesøstra mi, og da følte jeg meg litt bedre, men så hørte jeg på litt musikk på bussen, og da bare rant tårene, og så måtte jeg gå en tur i regnet og følte at verden rundt meg var helt svart og framtiden helt tom.

(Herregud, så latterlig.)

IMG_2890

Neste dag står jeg kanskje og lager verdens deiligste frokost, uten noen å servere den til, og neste helg er jeg høy på livet der jeg løper bakkeløp med en god venninne, dagen før eksamen skal leveres inn, ringer jeg noen og er helt fortvilet, lørdagen etterpå kjøper jeg en kjole til tusen kroner. Ingen har den der fjernkontrollen over livet mitt, i alle fall ikke jeg. Hvis det fins en sånn, da. Men hvis jeg vender blikket bakover i tid, er jeg jo himla takknemlig for det.

IMG_6119

Alt som har skjedd, uten at det var meningen at det skulle skje. Det var fint.

Trettende november


Et helt år har gått, men samtidig er det den samme klaustrofobiske, trange følelsen som dukker opp, jeg skjønner ikke hvordan det skal være mulig å fullføre en eksamen når dette er en dag som skal inneholde klemmer og varme og mange timer med familie. Hvordan skal jeg gjøre det? Klare det?

Det er fint å være alene, særlig hvis man er to. Men jeg har ingen i dag som kan begrave meg i armene sine eller la meg sovne på brystet deres. Så kanskje det da er tillatt å gråte en skvett i all offentlighet, eller ta fram gamle bilder for å mimre. Skiturer og hyttemiddager, konfirmasjoner og julebesøk. Det ligger bak oss, men foran oss ligger det håp om nye dager med nytt innhold. Det er en grusom tanke, men man må jo gå videre. Forsøke, i hvert fall.

Mamma ringte i november i fjor, og i ettertid skrev jeg en tekst i klassen om dette, da skrev jeg følgende: "Alle rundt meg, vet de egentlig hvem jeg er? Vet de hva som skjedde den onsdagen i november, hvor vanskelig det var å holde tårene tilbake mens læreren pratet videre om Sokrates, jeg stirret bare rett fram og lyttet til min egen pust." Og etterpå var det helt umulig å sitte i en forelesningssal. Jeg gikk apatisk rundt i gatene på Lillehammer, kikket blindt på alt som var utstilt i vinduene, ga fullstendig faen i at folk så meg, jeg tenkte at nå kan jeg ikke være her. Nå må jeg være hjemme i Trøndelag. Så kom mamma og møtte meg på togstasjonen da jeg kom med nattoget samme kveld, hjemme var det mørkt, null snø og hvis novembermåneden hadde vært en mørk måned før, var den enda mørkere nå. Det var iskaldt og stjerneklart likevel, frostrøyken stod ut av munnen min idet vi parkerte bilen hjemme på gårdsplassen, og jeg tenkte for meg selv "dette er en helt absurd situasjon".

Du vet de tingene som plutselig gjør at livet skyves ut av balanse, ut av den banen det så harmonisk surrer rundt og rundt i, og så skjønner man at det finnes et slags perspektiv på ting. Jeg får det slengt midt i ansiktet, som et lynnedslag fra blå himmel, plutselig innser jeg at nei, Ingvild, det finnes verre ting, det finnes større, viktigere ting. Det smuldres liksom opp til støv, disse små hverdagsbekymringene, disse idiotiske forelskelsene, alle tunge tanker om dårlig selvtillit, alle følelsene knyttet til skolen og eksamen og penger og alt.

Det forvandles til grusen jeg tråkker under fotsålene, det slitte trikkesetet jeg sitter på eller et bladløst tre i parken. Dagen i dag handler om ingenting, eller alt, og hvis jeg skulle fått oppfylt ett ønske, ville det vært at en usynlig hånd kunne løftet meg opp fra stolen og fløyet meg hjem, til kulde og åkre og trønderske veier. Lyden av døra i gangen når pappa kommer hjem fra jobb, eller en hundehale som banker mot tregulvet, alt det der, de kjente fragmentene av et tidligere liv. Jeg kan ikke få alt jeg ønsker meg heller.

Nå er jeg her. Nå er jeg i Oslo.

Svart på hvitt


IMG_6840

Tror jeg skal være så hip og flette inn en masse gatenavn og kaféer. Det hjelper jo lite, for du står ikke ved Kirkeristen og lurer på om du skal gå inn på DNT og kjøpe en allværsjakke som du kan ha på når vi klemmer hverandre på Kyrkja neste sommer under en skyfri himmel. Hvis jeg sitter på Majorstua og går inn og ut av romaner, gamle og nye, vet jeg at sannsynligheten er liten for at du leser avisa i en av de svarte skinnsofaene som står ved siden av Benoni og Rosa, Saman er ein mindre aleine, Peer Gynt og alle de andre bøkene i g,- h,- og i-seksjonen. Og i skogene på Kjelsås er det bare unge foreldre med barnevogn som gjør at min egen framtid ligner en grå søledam. Hvor mange ganger har jeg ikke sett for meg en søndagsformiddag, en termos med kaffe i sekken og en varm hals å legge kalde fingre mot. På T-banen på Blindern står alle studentene med sekker, og jeg lar øynene gli over det høye gjerdet på plattformen, vet at du ikke står der med hendene rundt et plastbeger og telefonen mot øret, som vanlig, men jeg skulle ønske det.

Du er jo ikke her, du har ditt eget liv. Og fordi jeg er den jeg er, fordi jeg skriver og det føles som om hodet mitt inneholder tidobbelt så mange tanker som det har plass til, lager jeg mine egne scener, og jeg later som om det er en film. En endeløs film med ord, kaffekopper, store hender, selvtillit, fjelluft, brune øyne, høy musikk og telefonsamtaler. Og det skjærer hjertet mitt i to å tenke tanken på at denne filmen bare er oppspinnn, svada, tenkning. Galskap.

IMG_3057

Men så faller virkeligheten ned i fanget mitt, jeg vet jo at du er langt unna, men i teorien skal det bare et tastetrykk til, så er du der. Og da, det er da alt er virkelig, rett foran øynene mine, du også, og filmen liksom bare spilles av i bakgrunnen, på veldig lavt volum, for virkeligheten er så sabla skummel at jeg ikke vet om jeg vil være en del av den. Men så koster det litt å leve også, det koster noen kleine øyeblikk og stille dager og melkesyre i lårene. Jeg vet bare ikke om jeg tør å skru filmen av helt enda, la deg forsvinne ut av hodet mitt, som den siste trikken en søndagskveld.

Anatomi klokka tre på natta


Det er ingen gymsal og trehundre studenter som hamrer løs på tastaturet eller med blyant og viskelær. Eksamensoppgaven ligger der, et enkelt word-dokument, rett foran øynene mine, og den foregår hele uka. I blant føles Westerdals så pretensiøs og umulig, og de faglige begrepene så enormt mange at jeg nesten får astma, men denne uka skal jeg være reflektert. Prøve, i hvert fall. For det er nettopp det oppgaven går ut på - å reflektere rundt egne valg og egen skriveprosess.

En av mine favorittforfattere, Ingvild H. Rishøi, sier at det er viktig å stole på håndverket og ikke bare være avhengig av inspirasjon. Hvis jeg står fast, kan jeg fortelle meg selv at jeg kan dette. Du kan det. Det er ikke sånn at leger bare kan anatomi klokka tre på natta, og det er ikke sånn at jeg bare kan skrive til bestemte tider eller etter at jeg har løpt en tur eller drukket et glass vin. Jeg kan å skrive.

Derav en liten kveldstur nedover memory lane for å se hva jeg har produsert i min lille blogghistorie. (Nei! Bloggen er ikke historie. Langt ifra!)

IMG_6018

Writing on the bus. Er det noen av dere som husker denne spalten? På videregående måtte jeg ta bussen en time hver vei til skolen. Klokka sju hver morgen satt jeg med Mac-en på fanget og tittet ut av bussruta. Alle disse tankene resulterte i noen småtekster som jeg kalte "Writing on the bus". Jeg ble aller mest fornøyd med dette og dette innlegget.

IMG_4371

Jeg har publisert massevis av skjønnlitterære tekster. Men er de egentlig så skjønnlitterære? Jeg kaller meg selv en skribent, men jeg tar ofte utgangspunkt i mitt eget liv og skriver om disse hendelsene: denne teksten er et eksempel på det. Jeg har skrevet om sommerkvelder hjemme i Trøndelag, tårer og midnattssol. Alle utdrag og skjønnlitterære tekster finner du her.

IMG_8734

Bøker har jeg blogget mye om! Jeg begynte å skrive en spalte som heter "Book challenge", og disse postene finner du under kategorien 'bokanmeldelser'. Jeg ble mest fornøyd med anbefalingen av romanen Kristoffer Berg som jeg skriver om i dette innlegget. Boka som var aller mest utfordrende å skrive om, må være denne. Ellers håper jeg alle vil lese den fantastiske boka til Tomas Espedal, I mot naturen, som jeg snakker om i dette innlegget.

IMG_3999

1.september i fjor begynte jeg på Nansenskolen og skrivekunstlinja. Her lærte jeg blant annet å være ekstremt kritisk til skjønnlitteratur, noe som jeg forteller litt om i dette innlegget.

IMG_3987

I hele blogghistorien min har jeg skrevet mange tanker - veldig mange tanker og refleksjoner. I 2012 postet jeg et innlegg om tid, som jeg fikk positive tilbakemeldinger på. Da jeg bodde i Lofoten skrev jeg mye om hjemlengsel og det å være langt vekk fra alt som er trygt og kjent. Sjekk ut dette innlegget hvis du vil lese mer. Jeg blogget om Roma, byen jeg var forelsket i fordi jeg skrev derfra, men ble enda mer begeistret for etter å ha vært der. Fordi jeg gikk media på videregående, og fordi jeg er en sucker for ting som gir meg tankepåfyll i hverdagen, postet jeg et innlegg om fine TV-reklamer.
IMG_1726

Men det er noen tekster jeg er ekstra fornøyd med. Det er disse ærlige tekstene, de som er hentet rett utifra hjertet mitt. (Og spør meg ikke hvorfor jeg eksponerer meg på den måten, jeg skjønte for lenge siden at jeg er en anelse gal.) Disse innleggene håper jeg du kan ha like stor glede av å lese som jeg hadde av å skrive: 1, 2, 3 og 4. Men jeg er kanskje mest stolt av disse kaotiske tankene som ble klort ned og publisert to timer etter midnatt i sommer en gang. Apropos ulovlig - jeg har også snakket om hva jeg liker best å skrive. Jeg har skrevet om opplevelser og turer, og prøvd å formidle følelsen av Træna, eller en sommer på Hamarøy sett gjennom kameralinsa mi.

Jeg gir mye av meg selv i tekstene mine, det er skummelt, men på en notatbok jeg kjøpte på Egertorget i dag står det: alltid gjør det du er redd for å gjøre. Man må bare kaste seg ut i ting, og krysse fingrene for at man kommer tørrskodd gjennom det. Det er jo det som er så spennende! Og så vil jeg bruke dette innlegget til å gi dere veldig mange, lange klemmer, fordi dere legger igjen så varme og inspirerende kommentarer. Wow, hva skal man si, egentlig.

IMG_3039

Nå har jeg blogget i over fem år, ikke like ofte hver gang, men jeg har aldri slettet eller skiftet bloggen. I skrivende stund tenker jeg at dette nesten låter som en filmslutt. En litt sånn typisk scene hvor et ungt par har flyttet til en ny by og står i stua i den nye leiligheten, omringet av pappesker, de tenker: Where is all this going? 

Til alle mine kjære Nansenbarn


Hver uke, hver dag tenker jeg på hvordan det er mulig at åtte måneder kan fylles med så mye vakkert. Jeg savner det. Jeg savner alle tirsdagskakene, både de tørre og de med masse sjokoladeglasur på som vi levde på helt til helga. Alle peiskveldene, med og uten tegnestafetter eller quiz med improviserte premier, eller at to profesjonelle skuespillere framførte dramastykket mitt på scenen foran hele skolen. Jeg savner å ha et bibliotek tretti sekunder unna, hyller på hyller med Fosse, Knausgård, Marstein, Murakami, Enquist, Shakespeare, Allende, bøker jeg aldri fikk tid til å lese fordi det aldri var nok tid.

IMG_0252

Det var neppe nok tid, for det var så mange ting vi skulle smile av, ting vi skulle gråte over, filmer vi skulle sette på, dyner vi skulle strø potetgull og sjokoladepapir utover, småbutikker i Lillehammer sentrum vi skulle utforske, mennesker vi skulle ha timelange samtaler med over kveldsmaten.

Emosjonelle ansiktsuttrykk vi skulle helbrede med mosende gruppeklemmer, langdryge linjetimer med middagssultne blikk og en stor Freiaplate i en skål, stående midt på bordet, morgener vi skulle gå på epleslang i nabolaget, minutter vi skulle bruke på å knipse bilder av alle disse øyeblikkene.

12845973695_9d89a2ca72_o

Jeg savner alle turene, både til Nordseter, Berlin, Trondheim eller bare til Parkkaféen, og så savner jeg hvor godt det var å sitte i en bil med fire andre jenter, kjøre ned til Lillehammer igjen, med røde kinn og svette ulltrøyer, dusje, møtes for risengrynsgrøt i kantina etterpå siden det var lørdag, og så ligge i senga og lese en bok resten av kvelden.

IMG_3950

All kveldsmaten, det gode brødet, tekoppene, alle fyrstikker og stearinlys og puter, alle klemmene, alle diskusjonene, alle guttene, alle jentene. Alle lærerne, alle avisene, alle kattene, alle Ringenes Herre-referansene, alle hverdagene.

Og så savner jeg klasserommet, alle kommentarer, innlegg og tekster, ikke minst. Hvordan disse fire veggene liksom holdt på hemmelighetene, ferdighetene og svakhetene til skrivekunstelevene, vi var en liten familie, og ingen forstod helt hva vi snakket om hvis vi fniste over en eller annen tekst eller replikk, eller noe læreren hadde sagt eller gjort eller danset. Men jeg elsket det, og jeg tror neppe jeg var den eneste. Hva annet kan jeg si enn...takk?

Pssst, hvis du har muligheten: Gå et år på folkehøgskole. Just do it.

Red riding hood


http://wallpaperswa.com/thumbnails/detail/20120405/winter%20snow%20birds%201920x1080%20wallpaper_www.wallpaperwa.com_52.jpg

Nok en kveld på Grefsen, og nok en kveld med Melissa Horn, dagen derpå-følelse, nybarberte legger og vått hår, mykt pledd og et hav av kveldstimer. Den beste jenta nord for Polarsirkelen banker på døra, vi krøller oss opp i sofaen med sushi, potetgull, kaffe, strikkeprosjekt og film, og det er nok en kveld med venninnetips, tenåringsfjas og ærlighet.

http://zerode.files.wordpress.com/2012/12/christmas-great-hall-harry-potter-hogwarts-snow-winter-favim-com-64426_large.jpg

Jeg gleder meg til den dagen jeg endelig skal ta på meg den røde kåpa mi. Men innerst inne drømmer jeg om å ha den på meg en tidlig dag i desember, kjøpe to kopper glovarm kaffe og gå tvers over torget i Trondheim, smilende, med rød kåpe og lyst hår, le til jeg får vondt i magen sammen med en venninne, uten egentlig å vite hva vi ler av. Det er liksom der kåpa hører til, det var jo der jeg kjøpte den. Umulig å leve og tenke akkurat nå, lever bare i en fortid og i en framtid som utelukkende består av scener jeg selv har regien på. Følelser og livlig fantasi er en dårlig kombinasjon!

http://farm3.static.flickr.com/2780/4276159171_b24dfd653e.jpg

Men på en annen side setter jeg litt pris på det også. At jeg er så fantasifull, mener jeg. Nå står en ny (fuktig og mørk) uke for tur, og jeg skal sette på sanger som Blame it on me (George Ezra), Chocolat (1975) og Heartlines (Florence + the Machine), lage en stor kopp kakao med et fjell av krem, og danse midt på stuegulvet mens jeg tenker på mammas hjemmelagde brød, juleferie og det faktum at det er eksamen neste uke. Nei, det siste skal jeg faktisk ikke tenke på.

Ha en super uke, alle sammen ♥

Selvfølgelig regner det


Det er en trikketur litt før klokka tre, men det er ikke bare en trikketur. Det er den trikketuren, den dagen, den fredagen hvor alt gikk rett vest, på skolen, på trening, med venner, men jeg lærte for lenge siden at tårer og smil gjerne er, om ikke bestevenner, men bekjente. Derfor er det ikke tragisk at jeg lener hodet mot ruta hvor regnet siler ned og tenker på at det går an å synke så dypt, så dypt, samtidig som jeg kunne holdt et helt foredrag om alle fragmentene i verden jeg er glad i. For eksempel...

Det er helg. Faktisk! Og i morgen skal jeg klemme en av de beste jentene jeg vet om, jeg skal se på film mens jeg spiser fantastisk take-away mat, neste onsdag er det plutselig november og det er den dagen i november jeg har droodlet masse hjerter rundt i kalenderen. Eller jeg kan skru tiden en uke tilbake, da jeg var i Lom, kjøpte nytt garn på Fjoset og drømte om alle vottene og ullsokkene jeg skal strikke. Og bakeriet! Lukta, den varme myke, alt for kjente lukta av høy ovnstemperatur, blandet med mel, kverna kaffebønner og selvfølgelig kanel. Kanel. Kanel. Kanel.

Og kanskje har jeg ikke lest alle klassikerne, eller prøvd ut en tredjedel av drinkene på Blå, jeg har ikke den fineste kroppen, det største nettverket eller det mest attraktive ordforrådet i sosiale sammenhenger, men jeg har i alle fall hodet mitt, med alt av bilder, øyeblikk og hendelser. Hendelser fordelt utover tjue menneskeår, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg kan se på et bilde og tenke tilbake på en kveld i et annet år og plutselig kjenne hvor inderlig glad jeg er i å leve.

IMG_7595

Husker du denne kvelden, S? Jeg synes det er litt godt å savne ting også, synes du ikke? For det tyder på at det kanskje var ganske bra. Og dette her, den følelsen av å være helt til stede, hundreogti prosent levende, en augustkveld, omringet av trygge fjell, i en ullgenser fra 1973, sammen med deg. Det er et godt minne.

God helg!

Alt en klem ikke sier


http://data3.whicdn.com/images/36257538/2981498_1346419892193.0res_500_455_large.jpg

Det ligger en haug med støvletter, sko og høyhæler i gangen, snøen har smeltet til en stor dam midt på gulvet, og på knaggene henger det kåper og jakker oppå hverandre, blikket mitt farer forbi, fingrene mine streifer borti en skinnjakke, og så må jeg stoppe opp for å gjenvinne balansen. Det er som et sug i brystet, og musikken er heldigvis så høy at ingen kan høre hva jeg tenker på. I stua danses det til pulserende sanger, en remse med dekorasjonslys henger over et diger verdenskart, og under sitter fire jenter klemt sammen i en trang sofa. De prater og kniser høyt, sitter med stramme strømpebukser og det ene beinet over det andre. Jeg trår forsiktig over stuegulvet, setter meg i den brede vinduskarmen med et halvfullt vinglass i hånden og ser på snøen utenfor, hele nabolaget er dekket av små snøkorn, det er, nei, det burde vært, utgangspunktet til en perfekt fest i desember i den fineste julebyen.

http://www.publicdomainpictures.net/pictures/20000/nahled/decorative-led-lights.jpg

https://31.media.tumblr.com/6856d8c13749356df67c55ad9b67aa7e/tumblr_mfkcd6c5hr1ryy5rdo1_500.jpg

Men jeg er nervøs nå, for fra kjøkkenet kommer det en skygge, jeg lar blikket lande på alt annet enn ham, men han kommer nærmere, blikkene våre møtes tvers over rommet og all fornuftig hjerneaktivitet dør ut. Hjelp. Jeg hadde glemt hvordan han så ut, hvordan ganglaget hans var. Og så står han rett foran meg, legger en hånd rundt midjen min og snuser inn i håret mitt, sier hei, jeg prøver å smile, men er så overveldet at jeg må konsentrere meg om ikke å skjelve. Berøringen får meg til å lukke øynene, dette kan neppe være sunt, og så registrerer jeg en svak lukt av etterbarberingsvann, såpe, jeg vil ikke, jeg burde ikke, men jeg slenger armene rundt halsen hans, slik står vi en god stund, det er et eneste stort hei i den klemmen, det er et hei-og-takk-for-sist-og-det-var-alt-for-lenge-siden, men det ligger så mange andre ord i den klemmen også. Alle de andre ordene og tankene som ingen av oss sier høyt.

Og så prater vi litt. Studier og sånt. Jeg prøver å finne ut hvordan det kan være levelig å befinne seg i nærheten av en mann som gjør meg sprø og redd og hysterisk bare ved å se på meg. Vi snakker om vanlige ting, det er det jeg tror skal være hyggelig, men overflaten ligger milehøyt oppe, og i løpet av en ørliten setning fra min side, har vi beveget oss inn på det farlige, det dype, disse følelsene, og jeg vet da faen hva skal si. Hvorfor svarte du aldri da jeg ringte? Hvorfor kunne du aldri, ikke en eneste gang, sende meg en melding? Tankene mine blir avbrutt idet han kjærtegner kinnet mitt, lar fingrene langsomt berøre ansiktet mitt, opp, ned, og så trekker han meg inntil seg, det er en enkel, lett bevegelse, en handling, liksom, og så er jeg død, for det er ikke levelig når et slikt menneske presser sine egne lepper mot mine, jeg får ikke puste, alt blir bare..... Jeg løfter hendene fra hoftene hans, legger de på brystet hans, skyver ham vekk selv om hver eneste celle i kroppen min mener det motsatte, han ser forvirret på meg med de brune øynene sine.

http://s4.favim.com/orig/50/cars-lights-photography-street-trees-Favim.com-453184.jpg

Hvordan kan jeg forklare for ham at dette er det eneste jeg vil, stemmen min knekker når jeg prøver å si "da klarer jeg aldri å få deg ut av hodet igjen."

Ansiktet hans blir mykt, munnvikene trekker seg opp i et smil, og hele meg blir varm, glovarm, kragen på kjolen strammer i nakken, jeg lener meg litt tilbake for å tenke klart. "Du, altså." Han sier navnet mitt og gliser bredt nå.

Ja, jeg.

Og så er det en sånn kveld.

Husk på, noen gir lite, og det er meget for dem, andre gir alt....


-og det koster ingen overvinnelse; hvem har så gitt mest?

d-221 books

Ingen forstår vel hvorfor jeg sitter i senga med hundrevis av ark, skriveblokk og notater, tenker at dette skal jeg klare. Dette er ikke like forferdelig nært og personlig som å formidle inntrykk fra en sommer som fortsatt eksisterer, men bare i hodet mitt. Det er en blindvei, det fører ikke til annet enn flashbacks, følelser og masse stillhet, men å skrive om mitt kjære Lofoten kan jeg gjerne gjøre. Et krystallklart, kontrastfylt og iskaldt Lofoten. Jeg er så gira!

Hver gang jeg ringer mamma, spør jeg "E det dæ?" og mamma svarer "Ja, det e mæ". Og så spør jeg henne hvilken bok hun leser nå, og de siste ukene...eller månedene....har hun holdt på med en bok om Knut Hamsun. En bok om Knut Hamsun? Ja ha, ja. Men det er alltid den samme boka, og en telefonsamtale har blitt til tjue, og jeg spør henne - om boka, om ham, om motgang og medgang og fortvilelse og glede. Og forteller, det gjør hun, hun snakker om en ung gutt som skrev i sanden, i duggen på vinduet, på brukte servietter, og i neste telefonsamtale har Knut blitt over tjue, han reiser rundt i landet og skjeller ut Henrik Ibsen, han får alle journalister og forfattere mot seg, men gir opp har han ikke tenkt å gjøre enda. Og ga han egentlig noen gang opp?

Det er en smule klisjé å slenge seg på bølgen "hvis han klarte det, skal jeg også klare det", men seriøst... Når jeg sitter i klasserommet og febrilsk prøver å presse noen andre, mer private notater, inn blant fraser om narrative strategier og karakterutvikling, vet jeg hva jeg er. Jeg er så grenseløst inspirert og mett på idéer at jeg både elsker og hater at vi nå har fått i oppgave å skrive en fortelling på 4 sider. (Herregud! Hvordan skal man begrense seg?!)

Det er så mye jeg vil. Jeg vil ha ditt, jeg vil ha datt, jeg vil skrive, jeg vil løpe, jeg vil ha en stor bokhylle bestående av Hamsun og Austen og Shakespeare, jeg vil ha deg, jeg vil ha så mye. Men akkurat nå vil jeg denne muligheten til å være sint, glad, frustrert og motivert, til å skrive og bare....

Håper alle får en megauke!

Friday I'm in love


Jeg løper leiligheten rundt på jakt etter det ene og det andre mens jeg hører på Macaco og gleder meg til å sette meg på bussen, gleder meg til å se nysnøen på toppene i Jotunheimen i helga, spise varme kanelsnurrer fra bakeriet og leke, tegne og le med verdens herligste jenter.

Det er fredag. Jeg liker å leve denne fredagen. Jeg liker alt jeg tenker på denne fredagen:

http://photos-h.ak.instagram.com/hphotos-ak-xpa1/10387952_321157601370359_224897889_n.jpg

Oppleve. Sanse, være sammen med mennesker, kjøre langs Snåsavatnet med vidåpne vinduer og alt for høy musikk sammen med din beste venninne. Utforske Berlin på egen hånd. Fly til Paris med kjæresten. Turer, minner. Jeg vil reise!

http://photos-c.ak.instagram.com/hphotos-ak-xap1/10251357_230971893762610_619883804_n.jpg

Smile. Å le til man får vondt i magen, uten at man vet hva man ler av, ha en venninne å ringe til, møte noen på togstasjonen, kaste seg rundt halsen på den personen, la en klem vare i mange, mange, mange sekunder.

http://distilleryimage5.ak.instagram.com/ee8399c2a64611e3b7550e958fbdfd31_8.jpg

Bøker. La være å leve ditt eget liv en kort stund, forsvinne, la seg rive med.

http://photos-f.ak.instagram.com/hphotos-ak-xaf1/1172923_174446709421349_368330754_n.jpg

Kjærleik. Være så forelsket at du har vondt i magen, men samtidig kunne smile av det fordi du er så takknemlig for at én person tilfeldigvis ramlet ned i ditt liv, og at denne personen tilfeldigvis sender en varm sommervind gjennom kroppen din hver gang det er en ny melding i innboksen.

http://distilleryimage11.ak.instagram.com/a004edde0cc511e3ad2322000a1fbfb7_7.jpg

For et liv vi lever. Det er mye fint i det, gitt! God helg, vakre og kjærlige mennesker der ute.

Finnes det en oppskrift?


IMG_6760

jag går bredvid men halkar efter
jag orkar inte springa mer
försökt att visa dig med blicken
men det är inte mig du ser
den här platsen är nån annans och jag måste hitta ut
hur ska man älska nån som har älskat nån förut

(M. Horn)

Og jeg vet jo at i morgen tidlig skal jeg stå opp tidlig og forsøke, men akkurat nå vil jeg ta vare på disse minuttene før midnatt når jeg kan høre vinden utenfor soveromsvinduet mitt, eller se hvordan lyset fra den lille flammen på nattbordet får veggene til å leve sitt eget liv, jeg vil ta vare på følelsen jeg har akkurat nå. Jeg vil jo egentlig det, selv om jeg også vil krølle meg sammen i fosterstilling og gråte til det er tomt for tårer. Hvordan forklarer man noe sånt?

Jeg er en person som klamrer meg fast, jeg sitter på et tak og jeg kjører neglene ned i takplatene enda jeg vet jeg faller ned snart, jeg holder hodet så høyt hevet som jeg bare klarer, og jeg titter på stjernene og når man titter på stjernene, løper tankene løpsk.

Fordi, jeg vet det er toppen av egoisme, men i små, korte øyeblikk vil jeg late som om jeg er Melissa Horn og står på en intimscene i en by jeg elsker, og synger disse linjene: Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd? Hur högt ska jag skrika, varje gång jag vill bli hörd, du vill att jag ska falla. Jeg vil ha guts til å bare trykke på enter og være spontan, men så kan man ikke gjøre sånt, livet handler ikke bare om å være spontan heller, i realiteten er mange av stegene vi tar, små, men store steg fordi de er så uforsiktige. Vi må trå varsomt her i verden, for vi vet liksom aldri når det smeller.

Å ta vare på noe. Hva betyr egentlig det? Når min beste venninne sier at jeg må passe på hjertet mitt, tenker jeg i et tusendelssekund at jeg burde låse det inn, pakke det inn i tovede tepper og sette på en gammel platespiller så det ikke kjeder seg, men også skjerme det, la det ligge i nattbordsskuffen, helt innerst.

Slik som jeg tar vare på alle ord jeg får av deg, slik som jeg tar vare på en busstur eller en morgen som er hakket bedre enn den forrige. Går det an? Er det mulig å være så opphengt og fjollete og fjern, men samtidig så til stede i sitt eget hjerte, i hvert fall når jeg kjenner et fysisk sug i magen, det er et lyn som flerrer gjennom kroppen, det åpner opp de låste ventilene, blodet strømmer, nei, det fosser, gjennom årene mine og alt, alt, alt jeg skulle ønske her i verden, var at du kanskje, om så bare et bittelite øyeblikk, kunne si hei og stille meg et spørsmål. Er det så vanskelig?

Natta, verden ♥

Søndagståke, blaff, sånn der


Dette er så skummelt. Kanskje det skumleste jeg har gjort. Sånn ever. Å skrive er fantastisk, men å vise det jeg har skrevet, som liksom ligger gjemt aller innerst i i hjertet mitt, er.... jeg tør ikke å si mer. Jeg vil bare vise dere dette. For øvrig er det ikke ordene i seg selv som gjør det så personlig, men du vet når du ser en film eller leser en bok som plutselig bare slenger deg tilbake til en tid hvor alle følelsene var helt annerledes, hvor verden stod på hodet og alt var grusomt og himmelsk på samme tid...?

IMG_6054

I

Vi la oss andføttes i båten og stirret opp på de få skydottene. Han hadde lange bein, jeg husker at jeg tenkte at de beina var så urettferdig fine, hvordan gikk det an å ha så fine bein. "Leser du aldri noe annet?" lo han og plukket boka opp fra sekken min. Jeg reiste meg opp på albuene, svarte "Å, jo da. Men det er liksom noe med skrivemåten hans, karakterene. Og den forbudte kjærligheten."

II

Da han sluttet å klimpre på gitaren, dro jeg beina opp under meg, lot som jeg om jeg frøs. Kanskje gjorde jeg det også. Midnattssola holdt oss med selskap, men utenom det var vi alene. Båten lå i vannkanten, vi hadde spist kjeks og drukket vin, og jeg hadde mistet oversikten over hva klokka var. Vi lå ved siden av hverandre og så opp på himmelen som var farget lyserosa med et skjær av fiolett i seg, det var ikke varmt i lufta, men for meg var det som om verden var på pause liksom, for da han reiste seg opp på den ene albuen og så på meg, forstod jeg at jeg ikke bare var Rebekka lenger. Han lente seg over meg, strakk ut armen og tok opp et klesplagg. Den hullete islandsgenseren var alt for stor for meg. Jeg tok i mot. "Takk," svarte jeg.

 IMG_6072

Fredag er blitt til søndag, jeg har hatt besøk av pappa, sett gjennom gamle bilder, skrevet litt, ledd sammen med Adele igjen, blitt overbevist om at Oslo (seriøst) kun har regn å by på i oktober, hvor langt unna virker ikke midnattssol og sjøluft nå, og så har jeg laget en ny spilleliste på Spotify. Berusende og deilige festlåter er jo førsteprioritet når man skal ta toget til Trøndelag med bagen full av paljettskjørt og krølltang og rød leppestift. Det er så mye å glede seg til!

Håper dere får en fin uke!

Tusenvis av biter


Hvor skal jeg begynne? Plutselig får jeg lyst til å klemme alle i klassen min fordi de er så flinke, plutselig får jeg lyst til å løpe Oslos gater på langs og på tvers selv om det nesten snør, plutselig vil jeg bestille togbilletter til Trondheim og danse i verdens mest hjemmekoselige loftsleilighet, iført pastellkjole og blanke krøller, plutselig vil jeg ta med meg Macen min og sitte på hver eneste kafé i Gamla Stan i Stockholm og leke forfatter, plutselig vil jeg fortelle dere hvilken ut-av-en-annen-verden-bra nyhet jeg fikk her om dagen, plutselig vil jeg skrive brev til alle vennene mine, plutselig vil jeg sitte oppe til klokka på fire på natta og prate med deg, plutselig vil jeg gjøre alt.

IMG_6610

Pust. Å puste er viktig. Det skjer så mye når man er tjue år. Det skjer liksom...alt. Jeg var i Stockholm på onsdag, det var ganske spontant, og jeg fikk se First Aid Kit igjen. Selv om jeg dro alene, koste jeg meg halvt ihjel, spiste tjuesju forskjellig kakestykker og nøt småregnet og de fine fotomotivene, men på en annen side skulle jeg gitt mye for en skulder å lene hodet på idet Klara begynte å klimpre til Emmylou og tårene halvveis stod i øyekroken min. Å leve er skummelt, å være lykkelig er skummelt, men det er jo også himla spennende også? Uforutsigbare dager er de beste dagene.

IMG_6624

I dag er det er fredag, jeg vasker leiligheten og hører på P3. Tenker på hvor bredt Bjørnar Moxnes gliste da vi hadde lest opp alle de åtte talene våre på tekstlinja. Å si at Westerdals er en spennende skole, ville være det samme som å si at sjokolade er ganske godt. Herlighet, jeg er heldig. Jeg er jo dritheldig! For ikke å snuble i klisjeer, vil jeg bare si at jeg er så takknemlig for at jeg har fått alle disse mulighetene, at jeg har alle opplevelsene trygt lagret i mitt eget, private arkiv, at jeg kan spille av øyeblikkene om og om og om igjen i hodet mitt mens toget til Stockholm legger mil eller mil bak seg og stimulerende musikk strømmer ut av øretelefonene.

IMG_6823

I dag var det noen som sa dette: Den dagen du slutter å feile, er den dagen du slutter å lære.

Sånn! Nå skal jeg spille gitar, feire at det er helg, at pappa kommer i morgen, at det så vidt var mulig å skimte litt nysnø i tretoppene på Grefsenkollen i dag tidlig, at en av tekstene mine skal utgis i litteraturtidsskriftet Riss, at jeg har en stabel med nye bøker på nattbordet, at billetter er bestilt og at det er så utrolig bra å være Ingvild akkurat nå.

GOD HELG ♥

Å forandre seg


Da jeg var seksten skrev jeg bare om klissete sommerferier, latter, skolestart, gutter, spennende turer og kaffekopper. Jeg skrev om overflaten. Jeg skrev om lykkelige klisjéepisoder fra det som i mine øyne var livet og verden, og hva faen kom ut av det?

Det skal jeg fortelle nå.

På Nansenskolen tok det flere uker før jeg følte at jeg fikk til å skrive noe som helst. Etter hvert løsnet det, når eller hvordan vet jeg ikke, men jeg fikk til å skrive. Og raskt innså jeg hvor dystert jeg skrev. Alle tekstene mine handlet om relasjoner, sorg og død. Men mamma sa en gang at bøker som får deg til å tenke, er de beste bøkene. Det er helt greit å forsvinne inn i en lettlest bok eller en overfladisk film i blant, men de bøkene jeg husker best, er faktisk de historiene som er tidvis ubehagelige å lese, nesten litt vonde. At jeg gjerne kunne stått over, skrudd på TV-en og sett på Grey's Anatomy istedenfor. Skjønner? Men i likhet med virkeligheten, må du innimellom tåle litt, du må stå i det og ikke rømme vekk og inn i noe mer behagelig, noe falskt.

For hva er virkelighet, og hva er fake?

Hva skjer når vi setter oss ned og bare tenker over alt? Lar være å skru på TV-en, lar være å skrive, lar være å høre på musikk. For et par uker siden fikk vi i oppgave på skolen å sette av en hel dag til oss selv. Fjerne alle distraksjoner, skru av mobil, internett og TV. Jeg satt på rommet mitt, lå i senga, lå på gulvet, stirret i taket, jeg holdt på å bli gal. Hvorfor? Da vi diskuterte dette i ettertid på skolen, var det mange som sa at det dukket opp mye vondt, tanker om kjærlighetsforhold, familie og vennskap. Mye av det vi prøver å rømme fra til vanlig, og jeg tenker som så: hva er det som skjer når du lar alt komme til overflaten? Uansett hvordan du vrir og vender på det, er det mye vondt og sårt, rart og ubehagelig i hverdagen vår, og disse tankene er så mye mer matnyttige når du skal skrive. Det er mer å ta tak i, det er lettere å kjenne seg igjen i, og det er ekte. Jeg har ikke lyst til å bli en forfatter som konstruerer tanker og følelser ingen synes er troverdige. Jeg vil skrive fra denne verdenen, og jeg vil skrive om det man kanskje ikke alltid snakker om, men som man likevel har så uendelig mange tanker rundt.

Jeg blir ofte tiltrukket av alt som er forbudt eller umulig. Katarina von Bredow har skrevet en bok som heter Søskenkjærlighet, Nabokov sin Lolita er litt mer grensesprengende, og i triologien til Helga Flatland blir en gutts følelser stille ignorert og sett ned på fordi han ikke er interessert i det motsatte kjønn. Hvorfor synes jeg det er så fascinerende å skrive om en lærer som har et forhold til eleven sin? Hvorfor handler annenhver novelle jeg har skrevet, om en farlig, nesten erotisk forbindelse mellom en attenåring og en tjueseksåring? På Lillehammer ble jeg raskt jenta i klassen som skrev om forbudt kjærlighet. Det høres så klissete ut, det uttrykket, men det er, hvis man reflekterer litt rundt det, ren og skjær virkelighet. Hver eneste dag er det noen som står opp og ser seg selv i speilet og lurer på om dette er dagen de skal fortelle mamma og pappa at de har et forhold til stebroren sin, eller at en student kaster lange blikk etter foreleseren, selv om han vet at hun er både femten år eldre og har giftering på fingeren.

Dette er bare et av mange, mange problemstillinger som er så interessante. Å skrive om ubehagelig temaer er ganske stimulerende, for enkelte ting skal ikke stikkes under en stol. Du skal ikke dysse ned følelser som oppstår mellom mennesker selv om de er litt på siden.

Å ha sin egen stil

Mange forfattere er kjent for at de har en egen stil. Jeg er bare tjue, men på få år ser jeg selv at jeg har forandret skrivingen min i flere retninger. Ta for eksempel bare året i fjor. Gjennom samtaler i klassen på skrivekunstlinja, råd fra lærere og kommentarer fra medstudenter, fikk jeg en mye bredere innsikt i hvordan jeg skriver, og også hvordan jeg vil skrive. Jeg fikk så mye inspirasjon. Etter noen måneder kunne jeg lese for eksempel opptaksprøven min og spy av forlegenhet, og den semesteroppgaven jeg leste før jul med høy og tydelig stemme, og som rørte enkelte til tårer, er bare helt gjennomsiktig og følelsesløs nå. På en annen side er jeg glad for at jeg gremmes over gamle tekster, for det viser bare at jeg er på vei, jeg driver på, jeg jobber og pirker og prøver og feiler - og det er stort sett det det handler om, right? Ingen er født som et talent, og så ung som jeg (og vi) er, så er det naturlig at vi ikke riktig har funnet vår sti enda.

Det hender jeg leser en bok og tenker "sånn vil jeg skrive!", men så går det litt tid, jeg forsøker å tilpasse mitt eget språk en bestemt forfatter, men...det går bare ikke. Det blir feil. Punktum. For hvorfor skal jeg skrive annerledes, når det jeg skal, og vil, innerst inne, er å skrive akkurat sånn som jeg skriver? synes jeg kanskje dette er bra, men om noen måneder, stempler jeg det som ren svada. Plusset er at jo lenge man er inne i en prosess, går det (som regel) framover. Husk på det, dere!

Trailer av den franske filmen "Rust og bein" (fra 2013, regi Jacques Audiard), en brutal historie, men så klok og hjerteskjærende likevel. Jeg synes den er et prakteksemplar på tanken om å formidle livssituasjoner som ikke er de fineste eller mest idylliske. (Kan forresten også nevne at jeg, mamma og pappa ble ganske utmattet og mentalt slitne etter dette kinobesøket. Mer dramatisk og troverdig film skal du lete lenge etter.)

Dette ble et ulovlig langt innlegg. Kudos til deg som leste alt. Jeg burde egentlig spandert varme kanelsnurrer på dere alle sammen. Dere er så fine!

High Hopes


DSC_0194

I remember it now, it takes me back to when it all first started
But I've only got myself to blame for it, and I accept it now
It's time to let it go, go out and start again
But it's not that easy

But I've got high hopes, it takes me back to when we started
High hopes, when you let it go, go out and start again
High hopes, when it all comes to an end
But the world keeps spinning around

(Kodaline)

Det er så forferdelig egoistisk at jeg mange ganger skulle ønske det fantes et sted langt, langt vekk, for slike som meg. Hvordan kan jeg unnskylde at jeg helst vil fylle en hel bok med adjektiver om deg? Hvordan kan jeg forklare for meg selv at jeg er så sint på deg og at jeg har lyst til å ringe og kjefte deg opp og spørre deg om du i det hele tatt har tenkt tanken på hva jeg går gjennom? Hvem er jeg som kan få lov til å utlevere et slikt øyeblikk, som kan fortelle vennene mine alt om deg?

Før pleide jeg å si at det som skjer, det skjer. Jeg elsker å være spontan, jeg elsker mennesker som plutselig sier "skal vi dra på tur i dag, da?" Og i tillegg foreslår at vi kan lage lasagne eller kanskje pannekaker til middag etterpå. Mennesker som spør om vi skal spille kort eller Monopol eller bare fortelle historier.

Nå skjer det jo ingenting, og jeg venter heller ikke på at noe skal skje. Tiden står stille, framtiden føles frastjålet og fjern, og jeg er bevisst på at jeg være bevisst på meg selv. Nå handler det ikke om å være normal og casual, nå handler det om å lese bøker, rømme vekk, kjøpe et kilo sjokolade og drømme om å bruke hver eneste dag på å ta banen til Majorstua, sitte ved vinduet, med en stor notatblokk foran meg og lytte til kaffemaskinen i hjørnet av rommet, de andre menneskene på biblioteket, bøker som settes på plass på hylla, alle inntrykk som står på mute i bakgrunnen, og der sitter jeg.

En tjueåring som skriver om ulykkelig kjærlighet, det finnes ikke - kan umulig finnes - noe mer tragisk enn det.

Gode venner vokser ikke på trær i det hele tatt


Og det var i november i fjor, da jeg og du satt i vinduskarmen på biblioteket og det snødde utenfor, var helt mørkt, lysene langs E6-en speilet seg i Mjøsa, og jeg klarte ikke å få fram så mange ord, men du satt der likevel, du bare satt der. Jeg kjenner hvordan det gjør godt i hjertet når jeg tenker på disse dagene, de dagene i november i fjor som er et svart hull, da jeg plutselig måtte reise hjem til Trøndelag og alt var så absurd og uvirkelig. Men du var der, du lyttet til hvert eneste ord og patetiske og emosjonelle setning jeg klarte å frambringe, og du var som mammaen min som bare fulgte meg rundt, jeg følte meg egentlig litt som en femåring.

Stars

Og det var i november i fjor, da jeg lente hodet bakover i togsetet og lukket øynene, tenkte på hvor uendelig takknemlig jeg er for at jeg ble plassert i denne kroppen, så uendelig takknemlig for at jeg fikk tildelt den familien som er min, og fordi jeg får oppleve lørdagskvelder hvor strømmen plutselig går over hele bygda, den gangen da jeg og lillesøstera mi fant fram alle stearinlysene som var å oppdrive i huset, helte karameller i en skål og mumset klementiner, hele kjøkkenbordet ble dekket av skall og godteripapir, Alias-kort og varme fra peisen.

Og det var i november i fjor, at jeg skjønte at det ligger en god dose sannhet i uttrykket det finnes alltid lys i enden av tunellen.

Slutten av september


Jeg plugger i øretelefonene. Rundt meg i kafélokalet sitter det mennesker, prater med hverandre, ser ut av vinduet, noterer i kalenderen. Kombinasjonen av pianospill og gitarklimpring får meg til å se Roma, Lofoten og Hamarøy om hverandre, alle tre steder hvor jeg liksom halvveis har lagt igjen hjertet mitt, steder jeg vil skrive om og drømme om.

http://distilleryimage8.ak.instagram.com/b9ecd2241a2c11e3b8f122000a1f9345_7.jpg

Litt på trass åpner jeg gamle dokumenter fulle av setninger, leser over, tenker og ser for meg karakterene. Endelig er jeg hjemme. Endelig føles det som om jeg er meg. Jeg kan skrive, og jeg kan skrive hva jeg vil, ikke bare en tekst som jeg skal framføre på trikken fordi jeg går tekstlinja og fordi vi får sånne oppgaver. Endelig er jeg litt selvstendig og kan forsvinne inn i hvilken som helst verden.

Skriving er jævlig god terapi. For noen hjelper musikk. Eller trening. Eller å tegne. Jeg elsker den følelsen jeg får når jeg liksom eier hele verden i noen minutter og bare kan fyre løs, skrive brutalt og ærlig, men levende og vakkert også. Det er jo nettopp det som er det fine - at man har muligheten. Du kan velge å skrive om ditt eget liv, du kan velge å dikte et helt univers eller du kan blande litt av alt.

Eller...så kan du gjøre som meg; å få utløp for alt av frustrasjon, rasende følelser eller klissete lykke, bare skrive det. Si setninger som "Hei, verden, i dag er du helt jævlig" eller "Du, vet du hva? Jeg hater at du ikke en gang gidder å bry deg om hvordan jeg har det"

Laleh sin cover av "Tusan Bitar" (B. Afzelius) går på repeat for tiden. Heia Sverige!

Ingvild.

Mange spillebrikker og ingen regler


Cabo da Roca - ocean�s silence

På russekortet mitt hadde jeg kun dette sitatet: "Men når du vet at verste kan skje når som helst, er det ikke sånn at du vet at også det beste kan skje når som helst?"Jeg kan ikke ta på meg æren av å ha funnet på frasen selv, det er den amerikanske forfatteren Jandy Nelson, som har gjort. (Sitatet er hentet fra boka The Sky Is Everywhere) Men jeg synes uansett at det er så sant. En av mine nærmeste venninner sa en gang at sannheten kan være vond, men den kan jo også være fantastisk, og det å ha ønske seg kjærlighet, er å være vanvittig sårbar. Likevel er det en sjanse man tar, og livet er jo et sjansespill, right? Egentlig litt som lotto. Du må faktisk spille hvis du skal vinne.

Alt vi ikke sier til hverandre er mer enn det vi får sagt


(Lars Saabye Christensen)

Etter at jeg og venninna mi har sett Beatles-filmen, klemmer vi hverandre og sier ha det. Jeg tusler ned til t-banen, går av på Storo, og bryr meg nesten ikke om at luften kjennes kaldere for hver dag som går, liksom rufser lett til håret mitt og lager roser i kinenne mine. Og når noen sitter på trikken og lar tårene bare renne, er det ingen som bryr seg, for dette er jo storbyen, dette er Oslo. Det er ingen som kjenner meg her uansett. Alle har sine egne liv å tenke på, og jeg ser mine egne føtter tråkke på autopilot, bortover asfalten, inn gjennom hekken, jeg setter nøkkelen i døra og går opp alle trappetrinnene til leiligheten.

http://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2014/01/Beatles-bilde-1.jpg

http://www.visitwesthollywood.com/wp-content/uploads/2014/05/the-beatles.jpg

Filmatiseringen av Lars Saabye Christensen sin internasjonale suksessroman var mildt sagt fantastisk, og jeg skjønner ikke hvorfor den har fått så blandede kritikker. Ja vel, så har jeg kanskje litt å utsette på skuespillet og regien, som den filmkritikeren jeg er, men pytt. Opplevelsen var upåklagelig! For det første elsker jeg Lars Saabye Christensen, og for det andre er Beatles et av mine favorittband i hele verden.

Det finnes ingen historie som er akkurat sånn som Beatles, og den er så jordnær, troverdig og sår, og plutselig, i kinosalen, tok jeg meg selv i å blande mine egne erfaringer med karakterene sine, jeg kjente meg så smertelig godt igjen i det de følte, opplevde, tenkte. Så om jeg gråt over filmen eller andre ting, har jeg faktisk ikke funnet svaret på selv enda. Det var et øyeblikk jeg tenkte at....wow, så langt vil jeg også gå for å redde kjærligheten. Heia, Kim, han tør. Han tør faktisk. Hvorfor kan ikke jeg tørre?

http://media-cache-ak0.pinimg.com/736x/cc/a8/df/cca8df7ac6f4f6bc319b372eadd173bc.jpg

IMG_2966

Det er september! Hurra for høst ♥

Når ei jente ringer meg og spør hvordan jeg har det, er det så lett å buse ut med at jeg har det kjempebra, stortrives, skolen er herlig, alle i klassen min er så trivelige og rett og slett kule, men jeg klarer bare ikke. For jeg er ærlig, jeg er ikke en løgner. Så jeg sier bare at ... det går? Det går på sitt vis. Hvilke valg har man?

Store ord og store tanker, noen tårer og noen lange venninnesamtaler over Skype. Da er det ikke bare greit, det er helt fantastisk, å sette i øreproppene, forsvinne langt inn i skogen med frisk luft og litt grus under beina. Jeg er blitt forelsket i Maridalen og jeg takker universet for vind som rasler i bjørketrær og den helt egne roen der. Neste helg drar jeg opp på fjellet med en god venninne, og jeg legger ikke akkurat sjul på at det skal bli godt å komme litt vekk.

in the pink

Forresten må jeg nesten slenge med litt musikktips. Nina Lillebo, eller Lille Lillebo, som er artistnavnet hennes, og de myke, fine sangene hennes, ispedd masse melankoli, har blitt min faste følgesvenn for tiden. Favorittene mine så langt er Train, Come With Me og The Lighthouse. Sjekk ut musikken hennes her! Dessuten er det en smule gøy at hun faktisk går i klassen min.

Dette ble et rotete innlegg, men innimellom er hele livet litt rotete. Har dere noe trivelig dere skal gjøre i høst?

Og så ble jeg hun som sitter i klasserommet og har tankene helt andre steder


Trailersjåføren som stopper på rødt lys, jeg smetter over fotgjengerfeltet, han vet ingenting.

Jenta bak disken på Åpent Bakeri på et hjørne i Hans Nielsen Hauges gate, hun som spør om jeg vil betale med kort, hun vet temmelig lite.

Enlightened

Gutten i klassen min som spør hva eposten min er, han vet heller ikke så mye om alt.

Endene som bedagelig flyter rundt i Akerselva, de vet enda mindre.

The fence

Den alt for fine katten som løper over veien når jeg sitter ved et av vinduene med en kaffekopp foran meg, den katten, bekymringsløs blant biler og busser og mopeder, den vet ikke noe.

Jenta i klassen min som lurer på hvordan det var å gå på folkehøgskole, hun har ikke den fjerneste anelse.

aurora 8-27-14 8850

Du, du som kan alt, du som får hjertet mitt til å stoppe å slå hver gang du ser på meg, du vet faen meg ingen verdens ting om hvordan alt henger sammen.



bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits