Fra ungdommen


Når det er en fredag hvor hele bakgården og hele byen begraves i myk snø og vi er bare to jenter hjemme, synes jeg det er fint. Vi skravler, reflekterer, og historier deles på det lille kjøkkenet, jeg kan høre både fyllebråk og sirener på gata utenfor, men også knirkingen til panelovnen under vinduet. Og når alle jeg kjenner skal i femten andre bursdagsfester, vasker jeg klær og tenker på skjebner og relasjoner, kompliserte samtaler, alt sammen på én eneste kveld. I det lille landet vårt er man så sårbar og så til de grader i spotlighten når man er ung. Og nettopp derfor vil jeg presentere et litterært kunstverk jeg kom over i fjor høst. 

IMG_1194

Fra Ungdommen (Cappelen Damm, 2014) av Martin Slottemo Lyngstad, Lars Andreas Ellingsgard Øverli og Aleksander Andersen

IMG_1186

IMG_1193

Ingen føler og tenker så mye som ungdom. Ingen sprer ugagn og glede på den måten ungdom gjør. Og ingen er akkurat sånn som norsk ungdom. Fra ungdommen er et vakkert portrett av dagens ungdomsgenerasjon. Martin Slottemo Lyngstad, Alexander Andersen og Lars Andreas Ellingsgaard Øverli har laget en perspektivrik bukett av genuine og ærlige historier fra 24 ulike ungdommer i alderen 13 til 26 år. Forlaget skriver følgende: Fra ungdommen portretterer en generasjon som har opplevd den høyeste materielle velstand noensinne, levd under de beste levekårsundersøkelser. Men også en generasjon som har de høyeste statistikker med psykiske problemer og diagnoser gjennom tidene. Den 22.7 ble også uskylden borte, kanskje for alltid.

IMG_1189

IMG_1185

I løpet av en treårsperiode fikk forfatterne følge ungdommer fra fem ulike steder i Norge. De pusset opp en gammel buss og reiste rundt for å se og oppleve livene deres, hverdagene deres. Det høres kanskje en smule been there done that, men virkelig. Har du oppholdt deg på et sted i to måneder, pusset tenner sammen med dem, snakket med dem om framtid, fortid, hengt med dem på nærbutikken, sett hvordan været skifter, eller humøret deres? For det blir nemlig skrevet uendelig med tekster om og for ungdom. Vi blir jo skildret i øst og vest, og sammenlignet med opprørsforeldrene våre som var unge på 70-tallet. Men hva med i dag? Hva tenker egentlig vi? Hva gjør norsk ungdom? Hva føler de? Denne boka snur nemlig på flisa, for istedetfor å vise oss ungdommer hvordan vi blir mest fornøyde med oss selv eller hvordan vi kan takle sosial angst, får de femten intervjuobjektene i Fra ungdommen lov til å stå fram selv med egne historier.

IMG_1190

Fra Ungdommen er en av de fineste bøkene jeg har lest på leeenge, og et koloss av en bildefortelling med velskrevne tekster attåt. De tidløse temaene som berøres, kommer fra store og små avkroker i landet vårt, fra helt i sør til helt i nord. Det er gjenkjenbart, og det er hverdag, og det er ekte. For har ikke ungdom alltid vært opptatt av å gå i mot strømmen, forelske seg, gjøre ugang og spre glede?  

God lesning!

Det er februar allerede. Dere skal få høre flere av vintertankene mine. Snart. Men nå skal jeg nyte helga. Det bør du også.

Nå er jeg bare her


Det er noen dager hvor det plutselig er en stabel av tanker og følelser som, helt uten forvarsel, lander inni meg. Og så kan jeg stå alene på kjøkkenet, fordi jeg kommer hjem en time senere enn de andre, tenker på at ingen i klassen vet det jeg vet om henne, og jeg lager middag til meg selv og forsøker å produsere noe bra etterpå. Det ender med at jeg blar gjennom gamle dagbøker og lurer på hvor, eller når, jeg sluttet å være den jeg var da jeg flyttet hit. Når jeg leser over notater fra fjoråret på skolen, er det som å lese norsknotatene fra ungdomsskolen. Eller eksamenspuggingen fra videregående. Det er så himla fjernt, alle festene og relasjonene og break-ups-ene, de finnes et sted langt, langt, langt bak i hodet. Og nå er det forsvunnet, fordi valg og tid og utvikling og jegvetdafaen. Eller, det jeg vet, er at jeg tjueen timer i døgnet skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake. 

thumb_IMG_0748_1024

Men det å vite noe er liksom så voldsomt og verdifullt, og jeg tror ikke jeg hadde gitt slipp på det jeg vet i dag mot å kanskje vite noe da. Det er vilt og rart og fint å tenke at jeg er her jeg er i dag. Skolen jeg går på. Byen jeg bor i. Menneskene jeg møter og har møtt. Tore Renberg skriver: "Det handler ikke om å føle seg som alle andre. Det handler om å føle seg som en gutt med en torne i siden. Ingen føler seg som alle andre." Men jeg forstår at folk blir sinte på meg når jeg sier at jeg skulle ønske jeg fikk hukommelsestap, glemme alt som har vært, viske ut alle feilgåtte stier og fraser jeg bittert angrer på, jeg skjønner jo det. Så nedsnødd er jeg ikke. 

Altså. Jeg er tjueén. Om halvannet år har jeg studert i Norges største by i tre år, det er en sjueendedel av livet mitt. Og før jeg rekker å fylle tjuetre har jeg en bachelorgrad, kanskje jeg bruker ettermiddagene på en veranda hos svigermor og skriver på en oppfølger til romanen min. Jeg kjøper en egen leilighet og jobber som tekstforfatter i et reklamebyrå, just like lærerne og alle andre prater om. Ettertraktet på markedet. Puh. Handler på Meny, avocado, spekeskinke og kokosmelk rett i kurven, trener yoga hver onsdag, løper på Bygdøy i helgene. Deltar på sosiale eventer, er lydig og kjøper vin til venninnemiddager, eller setter av litt av lønna til Praha-tur med typen. Jeg er tjuefem. Jeg gifter meg, august er visstnok den perfekte måneden å gifte seg i. Alle er så fine og jeg gråter masse. Så klart. Trettiårene. Fargerik barnevogn og nytt, større hus. Litt mer landlig. Andre kollegaer, bilen går i stykker, lånet økes og minskes og plutselig ser jeg mitt første gråe hår. De små flytter ut, og jeg tenker at et feriehus på Island hadde vært ok. Og så blir vi eldre, jeg krymper og er ikke lenger hundreogåttién centimeter høy. Lille juleaften 2085 dør ektemannen min, begravelsen er overdådig. Og så er det en stille julefeiring og alt som jeg har gjort hele livet, er plutselig limt inn på gråpapir i album, eller pakket ned i esker med slurvete, men hjemmelaget pynt og leker fra barnehagen, eller små dresser og ullgensre jeg strikket da jeg var ung og kreativ. Kontrakter, bøkene mine, gifteringen, sengetøyet fra da vi sov i dobbeltsenga, hele familien. Alt finnes der, men jeg er så gammel at jeg ikke husker det lenger.

Og så finnes jeg ikke mer.

thumb_IMG_0563_1024

Eller.... jeg aner ikke!
Hva med dette: jeg er tjueèn, jeg er flink til å ikke være ærlig med meg selv, og så elsker jeg sjokolade, fjelluft og dynetrekk vasket med tøymykner. Og jeg er forresten umåtelig god på å forandre mitt eget liv. Jeg er helt fabulous på det. Jeg kunne levd av mine egne små katastrofer. Men jeg er altså tjueén, og jeg vet ikke så mye, men jeg vet litt.

For det er umulig å forutse framtiden. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre i morgen en gang. 

thumb_IMG_0740_1024

Da jeg søkte på Westerdals, var en av opptaksprøvene slik: Lag en reklamekampanje for livet. Teksten min var en dødsdeprimerende framtidsversjon av en tilfeldig jentes liv litt ala denne over her. Fra a til å, og denne teksten tok meg helt til topps i riss' skrivekonkurranse i november 2014. Framtiden er kanskje det skumleste jeg vet om. Og fortiden er kanskje det verste og beste jeg vet om. Men her, akkurat nå, hva er det? Jeg synes det er ganske trist at vi aldri kan vite hvordan det føles å være menneske nå, for vi kan bare fortelle hvordan det er etterpå. Hvordan det har vært. Og det er så mye som har vært, og hadde jeg skulle fjerne det jeg ikke likte, hadde det kanskje ikke vært så mye igjen. Men det som hadde vært igjen, hadde vært så bra. Det hadde vært Ingvild. Nå? Nå vet jeg at jeg er en ulykkelig trønder som ikke vil ta noen plass og som snakker ned meg selv, og jeg holder på hemmeligheter, i hvert fall hennes hemmelighet, men jeg drømmer også om å bli husket som en eventyrlig jente som aldri sluttet å elske å leve livet sitt. Så hva med å bare prøve å gjøre akkurat det?

Links to love #1


Mens de andre drar på skole og jobb, ligger jeg under dyna og hører på alle lydene i huset. Katten skraper med poten mot ytterdøra og sola krabber over fjellene. Nå bør jeg stå opp snart. Snart.. En time senere har jeg varmet opp melk i kasserollen, kledd på meg ullgenseren og sitter for meg selv og luker ut fine ting fra internett.

Nytt år og ny spalte! Hurra!

IMG_7103

Å fotografere bilder i svart-hvitt virker både enkelt og vanskelig på en gang. Elsie og Emma har skrevet et innlegg om nettopp dette.

Dette leserinnlegget synes jeg alle bør lese. Har du tenkt over hvilke meninger du slenger rundt deg når det gjelder andre yrkesgrupper enn din egen?

Stine har laget en fabulous oversikt over hvor man kan publisere sine egne tekster. 

Noen tekster er så usannsynlig triste, men usannsynlig fine. Sjekk ut denne hjertevarme historien  om et dødsfall og sorgen omkring, som blir skildret på fantastisk vis. 

Jeg har aldri helt forstått hvorfor noe så enkelt som valnøtter kan heve brownies til en annen, nærmest himmelsk dimensjon. Her er en enkel oppskrift på noen crazy, deilige brownies.

Keen på å skrive filmmanus? Da bør du sjekke ut dette intervjuet av manusforfatter Bjørn Olaf Johannesen. Han har skrevet både spillefilm- og kortfilmmanus, og i tillegg var han mannen bak denne filmen: 

Onsdagsklem,

Ingvild

Hva nå


En av de første dagene i 2016 sitter jeg ved kjøkkenbordet hjemme og har hele morgenhimmelen til utsikt. Å stå opp, gni seg i øynene og sakte, sakte gå ned trappa og si hei til den lille verdenen man lever i, se at det fortsatt er mørkt ute, det er en egen følelse. Og når man i tillegg har rundt fem timer før klokka er tolv, er det ganske så fabulous. Jeg skriver nyttårsforsetter og lurer på når jeg skal bli sær nok til å synes at det er litt lol. For det er det jo. Likevel....

I 2016 skal jeg altså:

1. Velge meg selv framfor andre

Å bli strukket i alle retninger fordi man så veldig, veldig gjerne vil være overalt og med alle, er alt annet enn behagelig. Så i dette nye året skal jeg faktisk være egoistisk og selvopptatt og prioritere meg selv. Men ikke hele tiden, da! 

2. Reise mer, men bruke mindre penger på det

Jeg kan godt innrømme at jeg har tømt både det ene og det andre pengekammeret mitt på flybilletter, take-away-kaffe og utenlandsk juggel (som for eksempel en ukulele jeg har brukt null ganger) i 2015. Jeg reiste halve jorda rundt på et halvt år, og jeg bor i Oslo, en kapitalistisk jævelby jeg er forelsket i, så det har blitt brent av penger herfra og til månen. Men hvor mye koster det nå egentlig for store og små opplevelser? Visste du for eksempel at det koster skarve 50 spenn å overnatte på en selvbetjent turisthytte, hvis du er medlem i Den Norske Turistforeningen? 

3. Lese flere bøker

I Lofoten leste jeg kanskje halve biblioteket i Svolvær, og i 2015 har jeg lest så få bøker at jeg ikke tør å skrive det her. Jeg har ikke lest ut en eneste pensumbok en gang. Det er så mange dager igjen av dette året, og jeg er allerede godt inne i Nesbø sitt univers. Det er spennende og litt rart å prøve nye forfattere. Jeg er så kresen! Vil alltid ha det jeg ikke har, men jo, i 2016 skal jeg utforske nye forfattere og nye sjangre. Tror jeg. 

Ingvild_svarthvitt

2016. Det er merkelig å skrive det. Men jeg er klar. Litt klar. Ganske klar? Det må jeg bare være, for nå begynner det. Godt nyttår!

Takk, 2015


Det beste øyeblikket var kanskje den siste dagen i kollektivet da vi spiste brødskiver på kjøkkenet og Christmas, Baby Please Come Home spiltes på radioen, snøen dalte ned i bakgården og ble til slaps - og alle visste at vi snart skulle reise hjem til hver vår familie. 

Untitled

We make no sound

Deep in the forest we get lost

1

Whistle to the birds as they call

Go on trips

Moving with weather as it shifts

thumb_IMG_5733_1024

We took to the seas and let it drift

How many islands could we hear?

2

IMG_9895 3

In my faded truck

Shot across the country to find our luck

Jeg husker da jeg satt på en scene foran, jeg vet ikke, flere hundre mennesker og klimpret på en gitar og det føltes som om dagen var satt på pause og at Ingvild egentlig var hjemme. 

Jeg husker da vi hadde fått ny leilighet og rommet mitt med det fine tregulvet, stolen i hjørnet og utsikten ut mot hagen måtte forsvinne. 

11164727_1628973267314356_3119412521108000755_n

4

Jeg husker kjøreturen over fjellet med vidåpne vinduer. 

thumb_IMG_5862_1024

Jeg husker den dagen jeg stod i ankomsthallen på Gardemoen med fletter i håret og kvikklunsj i hånda.

Og hvordan går det an å glemme den sommerdagen som var så enkel at jeg nesten ikke husker hva vi gjorde -det eneste jeg husket da jeg la hodet på puta på kvelden, var hvor høyt og falskt vi sang til radioen da Sigrid øvelseskjørte på parkeringsplassen.

Jeg husker da jeg gikk i kun en kjole og skinnskoletter nedover den islagte veien i retning et fjøs og festen og ropingen ble gradvis lavere og lavere jo lenger bort jeg kom. Julefølelsen av å være stuck på et grendehus med klissete lag av alkohol på de vanligvis rene gulvene. Telefonsamtalen som var like perspektivrik som stjernehimmelen over meg. Måten jeg plutselig skjønte hvor blind jeg har vært. Hvor idiotisk og fint dette har vært.

The youth inside would scream and shout

Like a dagger in the heart we ripped it out

11828708_1661787404032942_6777097625816917623_n

5

Jeg husker øyeblikket da vi mikset drinker i Grønnegata og spontant dro for å danse på Blå en søndag før skolen begynte. Og jeg glemmer aldri den lille jenta som sprang over meg i en eneste stor gjensynsklem i California så sent på kvelden at trøtthet og skjelvende gledessmil blandet seg til en grøt. 

IMG_9120

And we had howl through the night

Call the stars by the fire shining on

Jeg husker øyeblikket da jeg satte meg på et fly til en øy langt, langt vekk uten å noen gang ha vært der før. Og hvordan det føltes å komme til et samfunn hvor jeg i utgangspunktet ikke kjente en kjeft, men så viste det seg å være den mest, inkluderende, lille boblen ever. Jeg husker så inderlig godt følelsen da flyet landet på flystripa den onsdagen. Jeg husker sola, jeg husker ansiktsuttrykket mitt da jeg lente meg nærmere vinduet og kikket ut. Og jeg husker prikkingen i øynene og dunkingen i hjertet da jeg gikk ned flytrappa og kjente den ariske og skarpe vårlufta sveipe om ansiktet mitt.

Jeg husker alle vinflaskene, den belgiske vaffelen i Brussel og den amerikanske i California morgenen etter, jeg husker middagene på Pikehjemmet, det sjarmerende kaoset i Torggata på lørdagene, den klaustrofobisk fine snøen på Bislett i januar og trikketurene ned fra Kjelsås, jeg husker Grefsenkollen før timeviseren hadde bikket syv-tallet på morgenen, sola over fjorden på Bygdøy, eller 17.mai hvor bunaden min var hjemme, men jeg lo og drakk vin og hang med klassen min.

Jeg husker Istanbul, og at vi satt i en halv evighet og drakk te med byens triveligste gutter som drev en teppeforetning. 

IMG_8109

IMG_0022-1

Through the night

We will run, to the rising life and on

6

Jeg husker lesestunden på hytta i sommer, i hengekøya med tusen pledd og ingen bekymringer. 

IMG_9955

Jeg husker alle relasjoner som har oppstått og forsvunnet, jeg husker alle filmkveldene i Grønnegata, jeg husker den morgenen jeg tok båten fra Skutvik og det aldri sluttet å regne, jeg husker jeg stod i et hjørne på Revolver og skrev teksten i mitt liv. Jeg husker alle brevene som har dumpet ned i postkassen min på ulike postadresser.

Jeg husker flere og flere og flere øyeblikk jo mer jeg tenker. Jeg husker at jeg spurte meg selv i 2014 om hvordan i svarte, heite, huleste 2015 kunne bli like bra. 

11225093_1656788921199457_768706707438516528_n

Through the night, burn the flames

The world will know our names 

(Mighty Oaks)

Jeg husker fotooppdrag, impulser i eksamenstida, galfrihet, misforståelser, latterkramper og nattmåltider. Bading midt på natta, fjellturer og lesestunder. Tårer, togklemmer og snøen som kom tre dager for sent, og dekket hele Leksås i et hvitt postkort, strødde stjerner over fjellet og fikk alle barndomsminner til å flyte opp til overflaten.

Ingvild, 11 år, har pakket seg inn i skjerf og vil være liten til verden går under, sammen med en hund, og sammen med alle mulighetene som et helt år kan by på. Men nå skal hun bare gå forbi fjøset, opp i svingen og sette seg på gjerdet og skue utover alle husene med julestjerner og fyrverkeri i garasjen. Det knaker når hun går, og 2015 er bare et tall.

For livet måles ikke i hvor lenge du puster, men hvor mange øyeblikk som tar pusten fra deg. 

Takk for  i år! Vi sees og høres i 2016. 

Årets mørkeste dag


I en perfekt verden ville det ikke vært noen hemmeligheter. Det ville aldri vært usannsynlige mengder med snø som bryter seg gjennom beskyttende trevegger i en vakker vinterby i nord. Men det ville vært sprakende peiser i ethvert hjem, det ville vært studenter som sitter krøllet sammen i togsetene sine, fordi alle skal reise hjem. I en perfekt verden sitter alle sammen rundt et middagsbord omringet mennesker man er glad i. I en perfekt verden har alle det godt og varmt i jula. I en perfekt verden ville man alltid hatt noe å gjøre, men aldri at det blir travelt. Litt sånn som på hytta, hvor vi kan bruke en hel dag på å hugge ved eller hente vann. I en perfekt verden ville utestedene i byen servert pølser klokka fire på natta, og tilbudt folk kakao, et ullpledd eller skyss hjem for de som går alene. I en perfekt verden ville vi dratt på besøk til hverandre i stedetfor å sende flere meldinger om andre meldinger med andre folk. Og så ville jeg bakt kake til enhver fest, jeg ville ikke løpt fra jobben til trikken til togstasjonen til bilen, og jeg ville klemt mennesker uten å tenke noe mer. I en perfekt verden ville jeg ikke trengt å sitte i leiligheten hennes hvor hun har den liggende i fanget, det blå pluss-tegnet gjør oss begge skremt og livredd. Hun ser på meg og lurer på hva resten kommer til å si om henne. I en perfekt verden ville det ha vært snø på julaften. I en perfekt verden ville det ikke vært en dagsrevy-sending som får samtlige i stua til å sitte klistret foran TV-en. I en perfekt verden ville vi ha våknet til mammas rundstykker og en masete lillesøster, i en perfekt verden ville du hatt fotostudio i kjelleren i nabolaget, i en perfekt verden ville jeg bodd i Lofoten og skrevet på en roman, i en perfekt verden ville hver familie ha vært en solskinnshistorie. I en perfekt verden ville det ikke vært behov for kleenex, falske øyevipper, angrepiller, fordommer, Tinder, hold-in-strømpebukser, søvnløse netter eller Facebook. I en perfekt verden ville jeg ha vært en Ingvild som ikke eksisterer, og vennene mine likeså. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært, bare at det hadde vært annerledes. 

Hjem til jul


Kanskje min kommende roman kan hete Å reise med tog. For jeg tror ikke det er et øyeblikk som gir meg så mange ulike tanker og stemninger, som den sfæren som finnes inne på et tog. Når jeg skriver dette, sitter jeg på en lang remse av julegavevogner, pakker som vrir og snor og tøffer seg gjennom et hvitkledd landskap. Forbi vinduene farer store grantrær ikledd julelys, i alle vinduene henger det stjerner og hvis jeg trekker ut øretelefonene, innser jeg at det eneste som høres, er vognene under toget som frakter oss nordover, hjemover. Og fingrene mine som skreller en klementin i ett sammenhengende skall. 

På toget husker jeg alt. Ting kommer tilbake, alt jeg har gjort og sagt i mitt tjueén år gamle liv. Og kanskje nettopp derfor er det så befriende og samtidig så skummelt å reise med tog. Du kan velge å tenke at du er på et av de tryggeste stedene i verden. Her er det ingen scene, her er det bare et godt sete å sitte i, en sen desembernatt og så mange hjerter som banker for sitt eget stoppested. Hvor skal du av?

I vinduet lyser skjermen min opp som et upassende element i den myke og mørke atmosfæren, og blander seg med lysene i den svarte fjorden. Hadde det vært formiddag skulle jeg hatt en bok liggende på fanget og en kakaokopp på bordet, jeg skulle skrevet julekort og betraktet jordene, husene, traktorene og bjørkestammene, innsett at det er fint å lene hodet bakover og fortelle seg selv at man verken kan si eller gjøre noe som vil forandre noe, for tiden er her, den er nå, og akkurat nå er det bare godt å sitte på et tog hvor ingen kjenner meg. 

IMG_7209

Det burde være en egen menneskerettighet å få lov å reise hjem til Leksås når det kan se ut sånn som dette. 

Førjulshemmeligheter


Det er så trygt å sitte på T-banen. Der er det ingen som gidder å bry seg, uansett hvor hardt og brutalt jeg tenker på å slenge både pensumboka og deg i veggen av frustrasjon. Lære begge to at det ikke går an å være så rav ruskende forvirrende og gi meg hundre forskjellige svar og forklaringer. Og jeg av alle mennesker bor på vestkanten, nærmest løper oppover Henrik Ibsens gate og prøver å ikke falle, det er frostrøyk og kveld, og en tørr, nesten umenneskelig kulde kryper innunder det store skjerfet mitt mens jeg snakker med mamma på telefonen. I veska har jeg julegaver og i hodet har jeg trehundre spørsmål. På skolen surrer liksom alle rundt i kantina eller står og tripper ved printeren. Og hadde jeg vært genial, noe jeg også er, skulle jeg invitert ingen bortsett fra deg og et par til, på en snarvisitt oppe i hodet mitt. For jeg har så mange hemmeligheter. Alt for mange. Eller så skulle jeg invitert dere på hytta, der hvor blåtimen finnes og sofakroken ved peisen ikke er den klisjeen du leser om, men en faktisk følelse.

IMG_8717

De er ekte, følelser, og desember er en følelse. Desember er Juliet i Love Actually som får slengt en kjærlighetserklæring i fjeset, desember er Toro Risengrynsgrøt til middag som jeg varmer i mikroen, desember er varme, lange klemmer, men kalde kinn mot hverandre etter flere hundre meter på frossen asfalt. Og desember er de uendelige gode barndomsglimtene som er det siste jeg prøver å tenke på før jeg sovner hver kveld.

Da er det så godt å vite at ingen vet hvor lenge Bitteliten ligger i senga og sover med den ene poten over den andre, eller at lillesøster må ta på de tykkeste vottene når hun går kveldstur oppover veien eller at jeg kan sette på tidløse klassikere og forvandle rommet mitt til et eget univers, med lange, elegante dansebevegelser, myke pledd over dyna eller lange, ærlige samtaler i chattevinduet. Da er det godt, men litt vondt å tenke på hvor mye man lar være å fortelle hverandre. Det var en gang en jente som leste opp setningen å fortelle det man ikke får lov til. Men ytringsfriheten, da?

IMG_0163

Og derfor er det så trygt å sitte på T-banen en ensom mandagskveld i desember. Snart er det vin og latter og klassekjærlighet oppetter veggene, men snart er det bare ferie. Og jeg føler meg ti år igjen, og litt femten. Og bittelitt Ingvild igjen, hun er i ferd med å dukke fram fra høstmelankoliens dyp. Før det blir jul og trøndersk vinter, skal jeg skrive ferdig eksamen, vandre i gatene på desperat jakt etter noe søtt og pakke alle gavene i kofferten og vinke farvel til denne byen.

Jeg tror det blir megabra. 

Biter av desember


IMG_8271

1.

Mens venninnene mine laget nachos, sprang jeg ut av Gimle Kino med en enorm klump i halsen og kinn like klissete som barn som står ved porten i skolegården og ser morens Volvo sakte kjøre vekk. Jeg tenkte det var tilfeldig, det var bare en sånn mandag hvor jeg tar på meg treningstøy, jeg løper bortover Bygdøy Allé, forsvinner inn i musikken, og ut av Gimle Kino siver det popcornlukt. Når jeg står og leser i det nyeste FilmMagasinet, hører jeg stemmen din. Det er ikke mitt navn du sier. Og når jeg snur meg, møter jeg blikket til en lavere, blondere jente enn meg selv. Du står nær henne, jeg sier "hei, du er her," og du svarer, nikker egentlig bare, og sier at jeg må hilse på jenta som står ved siden av deg. Jeg må ta av meg votten og tar et stødig tak i hånden hennes. Den er som en kvist. Jeg ser ned på henne og deretter på deg. Og når jeg skal til å si at jeg må gå, ser hun såvidt opp på deg, og jeg kan ikke fordra det nølende smilet i ansiktet hennes. Kos dere med film, da, sier jeg tonløst. Anstrenger meg for å svelge en giftig kommentar, det går så vidt, og jeg snur på hælen uten å se meg tilbake. Idet jeg trekker opp den tunge ytterdøra, lar jeg øynene feie over skuldra en siste gang. Du står frosset fast ved siden av den blonde jenta, og jeg skulle ønske blikk kunne drepe.

2.

Vi hadde startet litt senere enn resten, men utpå ettermiddagen nærmet vi oss fort, og det regnet. Fort. Vi var kliss våte, og tåka pakket inn fjellmassivet på alle kanter. Nedover i skogen ble det tettere og klammere. I lomma på regnjakken hadde jeg en liten rest av en eventyrsjokolade. Husker ikke hvor den kom fra. Ved broen stod en familie og skiftet tøy, sekkene deres hadde på seg sorte regntrekk, og den minste av ungene dro og dro i armen på pappaen. "Jeg er så sliten," jamret hun. Stemmen bar såvidt gjennom gufset av regn. Søstra mi og jeg gikk forbi dem, men så hørte jeg jenta igjen, og snudde meg for å se etter henne. Hun lå på ryggen med sekken som liggeunderlag og gråt med åpen munn. Det fortsatte å regne, jeg stakk hånda ned i lomma på jakken min og gikk bort til henne. "Vil du ha denne?" spurte jeg og rakte fram et krøllete sjokoladepapir. Det gikk noen timer og vi kom fram til hytta. Et kjøttkakemåltid senere satt vi i peisestua, jeg la kabal og søstra mi leste om fjelltopper i Rondane. Betjeningen opplyste om at siste bordsetting skulle være nå. Kveldens siste måltid. Blikket mitt var stadig borte ved ytterdøra, som sjeldnere og sjeldnere åpnet seg. Etter elleve kabaler, hvorav fire gikk opp, åpnet døra seg sakte, som om en barnearm måtte dra den opp. To små, blå øyne møtte mine tvers over gulvet og med våte fjellstøvler og det hele, sprang den lille jenta bort til meg i sofaen og sopte ned hele kortstokken i samme slengen.  

3.

Så det ender med at vi går gjennom regnet, forbi Bislett Stadion og til Grønnegata, opp den ene trappa og inn i entréen. Leiligheten er tom og rommene gigantiske. I vinduskarmen sitter vi litt og prater først. Jeg kommer plutselig på at jeg har gitaren stående på kjøkkenet. Løper ut og henter den, ikke lett å løpe i høye hæler. Så setter vi oss overfor hverandre på gulvet, det er en høstkveld, men vi har skrudd på lysekrona i taket og har hele den tomme, uinnflytta leiligheten for oss selv nå, det er rart, at han er her. Spill en sang om meg, da, sier jeg og ler. Han begynner å dundre løs på gitaren og synger navnet mitt, vi ler og jeg ler og han legger fra seg gitaren. Au, sier jeg, det knakk i kjeven min. Hva skjedde, spør han. Det knakk. Hvor? I kjeven. Han sier at han ikke kan se noe, og jeg ler mer, det knekker en gang til, og så glemmer jeg resten når han legger en hånd på hver side av ansiktet mitt og det er fortsatt ingen som har flyttet inn i leiligheten.

 

4.

Kjære dagbok. Husker du da jeg sa Lofoten er på sitt fineste når det er sommer, friske blomster, havet er mørkeblått og gresset grønt og frodig? Det er vakkert om vinteren også, men det er det ingen som vet. Lyset er mørkt, men stjernene forsvinner ikke. Snøen ligger på hustakene, havet sover og fjellene fryser fast mens de venter på våren. Det er som å se noe gjennom et lag av krystallklar is. Og så finnes han og nordlyset. 

5.

Innpakket i skjerf og jakke og hette og votter haster jeg avgårde til posten, tenker på tilbakemeldingene vi fikk på veiledning. Vannbekker siler langs trikkeskinnene og videre nedover Pilestredet. Biler spruter, dongeribuksa mi blir våt og det eneste jeg klarer å tenke er at det er desember og det regner og jeg vil være glad. Hele dagen regner det og hele dagen tenker jeg på hvor enkelt og fint alt er i Love Actually. Kan ikke alle bare ringe på hos hverandre og ta med en cd-spiller, eller et vaffeljern eller et kamerastativ og spørre om vi skal dra å fotografere nordlyset sammen. Men selv om jeg etterlyser den lykkelig kjærligheten og julestemning og femti andre klissete ting, slenger jeg meg likevel på sofaen og ser på meg selv som et okei menneske når det renner massevis av små kalendergaver ut av en posteske. 

Akkurat nå


Noen er heldige i livet, altså... Denne kreative bryllupstalen til Tom Fletcher, vokalist og gitarist i McFly, gir meg litt lyst til å gifte meg nå, samtidig som en annen del gir meg lyst til å vente veeeeldig lenge. Hjelp!

Lite blir så treffende som vanskelig kjærlighet og konsertstemning. 

Blir ikke mer moro enn man gjør det til selv, vet du.

 

Julie Buene gikk i klassen min i Kabelvåg, Lofoten, og denne musikkvideoen laget hun i forbindelse med en skoleoppgave. Likevel overgikk den så klart hele resten av klassens bidrag, og jeg bare elsker hele settingen, sangstemmen og filmen. 

Blake Lively er halvsøsteren min, ja, i dagdrømmene mine, da. 

Noen ganger bor jeg bokstavelig talt i coverhimmelen. Denne versjonen er bare...sukk. 

Hvem vil ikke ha Bradley James!? Rekk opp hånda. 

Endelig, endelig, endelig var jeg min tur til å slenge bagen over skuldra, åpne lommeboka en siste gang for å sjekke at togbillettene er der, og til slutt rope god helg til alle klassekameratene mine. Hvilken forunderlig og uforklarlig følelse det er å sitte hjemme i trygge omgivelser og prøve å fortelle meg selv at verden utenfor, nei, den eksisterer ikke uten meg. Jeg er kanskje verdens største patriot, men i Trøndelag går ting saktere, trikken finnes ikke og skolen er lysår unna. Og hva gjør man når man skal leve livet og slappe av trehundre prosent? Fyller en enormous skål med snop, hopper inn i myke, svære klesplagg og runder internett for kule julegaveideer, spenstige fotografier eller youtube-klipp. Fredagen kom, den også. 

Kjære universet


I Nord-Norge hadde jeg en venninne som gikk i en klasse som levde og åndet for andres problemer. Det ble snakket om hverandre i stedet for med hverandre. Navnet hennes ble sikkert nevnt femten ganger i løpet av lunsj, og tre bord lenger bort satt hun med sine kompiser. Og så var det noen som var borte, og noen bodde på hybel og det var kanskje ikke så rart hvis det hadde vært storm i helga og fjellet var stengt. Men så kommer hun tilbake til  mennesker hvor ingen spør eller tør å spørre. Det er normalt at alle som er borte, bare er borte, liksom. Da er de ikke der. Da finnes de ikke. De har ingenting de skulle ha sagt, men den klassen var ikke god på å skrive stiler eller regne mattestykker, de var bare så eksepsjonelt gode på å slenge teorier bak ryggen sin. Hver eneste mandag kunne ikke læreren starte undervisning før halv ti, dels fordi noen ikke dukket opp tidsnok, dels fordi noen var forsvunnet og dels fordi de som var der, satt og skravlet om helga uten å måtte brette ut de saftigste detaljene. Og så gikk det et par uker, men det var to plasser i klasserommet som fortsatt stod tomme. Hva sa læreren? Hva skulle han tro? 

Det er slutten av november, eksamen og helvetes mange kopper kaffe og slitsomme tanker. Dere husker det der bindeleddet mellom de gamle togvognene, det de bruker for å hekte av og på vogner på siste stasjon. Jeg er den greia, og jeg er så grenseløst lei av å skulle si det ene og si det andre, uten å selv vite hva sannheten er? Hvorfor bruker dere så mye energi på ting som dels ikke er deres business, og dels ikke har en døyt med saken å gjøre. Det er bare latskap. Chill, da, det går fint. Hva vet du om det? Og det er ikke sånn at alt kreves av én person, men det hjelper i hvert fall på hvis man blir møtt med forståelse og ikke det motsatte. Hva vet man egentlig om hverandre? Historien jeg skriver på, er full av hemmeligheter. Det er én person som vet én ting, en annen person vet noe annet igjen, and on it on it goes. Er ikke egentlig virkeligheten litt sånn også? Da er det sabla moro å se hvordan kommunikasjon på finurlig, farlig og dustete vis vrir og vrenger seg i alle retninger og fargenyanser. Skjønner dere ikke hvor inderlig jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg fikk et spennende jobboppdrag og måtte være borte fra skolen i to uker? Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde omgangssyke, eller at jeg skulle i fem begravelser. Men for at folk skal få vite den ordentlige sannheten, må den visst henges opp sammen med granbaret og julelysene over Torggata, siden det er kriminelt å spørre om privatlivet til folk. Hvor gamle er vi, egentlig? 

Den pakkes inn og åpnes på gløtt og graves ned og graves opp. En person som slenges veggimellom fordi han eller hun er så sabla interessant, det er ikke vondt, det er bare unødvendig og trehundre prosent umodent. Unnskyld, nei, forresten, jeg har sagt at jeg skal slutte å unnskylde meg, men i dag er det liksom bare litt på tide å ta et oppgjør med dette universet av sannheter og ikke-sannheter. Det blir så feil når ingen vet hvorfor den pulten i klasserommet bestandig står tom. Eller hvis telefonen ringer på tidspunkt det ikke er normalt at den ringer, hvis jeg tusler hjem fra jobb og det regner ute og ting er ingenting, i døra står en person jeg er så glad i og det blir midnatt før vi legger oss. Mine fillebekymringer forsvinner som dugg for sola, og jeg forstår at hvis man skal leve og nyte livet, må man være ærlig med seg selv, og ærlig med mennesker rundt seg. Det skal ikke være nødvendig å sende stafettpinnen gjennom hele vennegjengen først. Og det skal så absolutt ikke være nødvendig å sende et brev rundt jordkloden eller sjekke snapchat eller stavre seg gjennom regnet for å snakke med noen som har hørt noe fra en person som snakket med noen.

Vi er jo bare mennesker. 

En dag, litt etter at lyset hadde kommet tilbake, kom læreren inn i klasserommet et par minutter senere. Han sa ikke noe, gikk bare bort til kateteret og anstrengte seg ikke for å få gjengen til å være stille. De skravlet videre, læreren hang jakken over stolryggen, satte seg ned, men åpnet ikke pc-en. Skrudde ikke på prosjektoren. Ute var det et blåaktig lys, men likevel så kaldt at snørosene klatret oppover vindusrutene. Han kremtet og så utover klassen. Alle de atten elevene fulgte blikket til læreren, helt til det til slutt landet på de tomme stolene bakerst i klasserommet.

Boble


IMG_7553

Det var en himla fin helg. Jeg levde på kakao, kuldegrader og søskenkjærlighet. Frosten snek seg inn gjennom vindusruta tidlig på morgenen, men ikke under de varme dynene og gjennom de hjemmestrikkede sokkene. Jeg har kjøpt julegaver, og skrevet om de to BI-studentene som løp om kapp fra hver sin kant med en pizzaeske i hånden og inn til eksamensnotatene. Vi har spilt og sunget julesanger i kollektivet, jeg har åpnet posten og hatt latterkrampe hver eneste dag. Det var uvanlig fint. Og jeg har prøvd å glemme hvor trist det er når hemmeligheter forblir hemmeligheter, eller at månedene går så skremmende fort, og alle eventyrene vi skulle dra på som aldri ble noe av, kun er tankene mine. Det er nordpolen og sørpolen som aldri møtes, Oslo og Trøndelag som ikke kan gjenforenes. Jeg er en kontrast. Kontrastene er skumle, men de er så jævlig fine også. Du vet den der himmelske følelsen når eksamen er levert? I det øyeblikket har alle svette håndflater forsvunnet, samt bankende hjerter, og du er et eneste stort smil. Eller når sangtekster og venninner bekrefter hvor blind du har vært, at det ikke er verdt det, det nytter aldri, for jeg kan kjøre til verdens ende og hoppe i sjøen hvor jeg vil og skrive til blodet spruter. Jeg kan, visste du det? Hvis noe forsvinner, er det ikke tomheten man husker, for det som har blitt lagret der oppe på netthinnen, er fargene av en julemiddag eller følelsen av den bilturen eller hendene hans og resten. 

Æ va så nært å mist det æ hadde

Det e borte nu

Alt som va bra e nu tilbake

Og for en liten stund har Sondre Justad rett. Men bare for en liten stund. Snøen legger seg såvidt over jordene i Maridalen, men jeg vet at det ikke blir borte. Ikke helt. Det eneste riktig å gjøre da, er å ikke glemme hvor trygt det er å vite at noen er glade i deg. Hvilken annen oppgave har vi egentlig?

IMG_0172

Før jeg får skjønnhetssøvnen min midt i alt eksamenskaoset, må jeg lakkere negler, koke risengrynsgrøt, ringe noen for å tilstå noe, trene i mørket med hodelykt på, drikke fruktte, se enda en episode på netflix, bla gjennom bilder fra Svalbard, pønske ut gaver til jul, skrape løs fløtekarameller fra en bakeform, runde det nyeste albumet til Sondre Justad, henge opp ting i vinduet, falle ned i senga. Med alle klærne på. For det er kaldt, det er frostrøyk når vi går til skolen. Og så kan vi prise oss høyt for varm gitarmusikk, himmelske retter i kantina, store skjerf eller bare en satans bra dag.

For de finnes, de også. 

November er


Den følelsen når ostesmørbrødene og melkeglasset varer evig etter høstens fineste tur i Maridalen, eller forventningene knyttet rundt de tjuefire små og store pakkene jeg har lagt i en papirpose og skal sende på et tog til Drammen ganske snart, den jenta som skriver takk for i kveld på melding selv om vi ga hverandre femten klemmer, eller at noen morgener er det såvidt et snødryss på hustakene når jeg våkner. November likner ingen annen måned, likevel går den så fort. På hvert hjørne snakkes det om muligheter, julebord, eksamen, sjalusi, livet. For hver dag som går, vet jeg at jeg snart må tømme kjøleskapet, brette sammen julekjolen, støvsuget rommet, lukke gardinene og til slutt sovne utmattet i et togsete, ikke se at lysene på Oslo øst flimrer forbi og vekk og bort. Skolen er skolen og travel, og selv om jeg er født med ski på beina og ikke inn i en reklamebransje, er det moro. Det er idéer og jenteprat og gutteprat og god kafékakao. Det er en yrende lengsel etter den ferien som kommer så veldig snart. Og til slutt er det bare en hemmelighetsfull jente som vet hvor sabla godt det er å komme hjem til et stort og varmt julekorthus hvor det er lov å gråte, skravle, eller bli servert nybakt brød med smør og sukker på av pappa. Ja, det er lov å savne alle som har vært og som ikke er mer. Det er lov å være håpefull, drømme om noe eller noen man ikke kan få. November er en måned som jeg bruker til å samle opp alle tankene jeg skal ta med meg hjem i desember.

IMG_0506

God helg til alle ♥ 

Og om hvert hjerteslag e utopi


Sånne klemmer som varer lenge, så lenge at jeg ikke vil slippe taket. Og når jeg blir tatt på senga av hvor mye noen bryr seg - det er fint. Spørsmål jeg ikke klarer å besvare, er gode spørsmål. I det ene øyeblikket drikkes det vin med en god venn, og i det neste går jeg til skolen eller hjem igjen og mister nøkkelen i bakken og noen kjører på en hund og hvor er du og jeg vil bare slippe alt i hendene og forsvinne. 

IMG_9202

For æ elske hvert eneste berg og hver topp her i livet

Og æ elske hver dal og hver skrent og hver bekks mørke

dyp

Kanskje Svalbard er kuren, og at jeg ikke returnerer tilbake før ting er okei igjen, eller så vil jeg bare sitte ligge i senga med musicangel eller spille gitar hele natta. Konfliktsky burde være en egen OL-gren, da hadde jeg fylt opp hele huset med trofeer. Og hvis du spør meg om hvilke planer jeg har i helga, svarer jeg alltid at jeg ikke har noen planer, for jeg skal ingen steder. Hvor skulle jeg dratt? Jeg vil bare gjøre ingenting. Leve, smile. Jeg har så inderlig lyst til å smile igjen. Sånn på ekte. Ikke smile fordi man er høflig, ikke smile fordi man prøver å dekke over at man satt og gråt for to minutter siden. Noen ting kurerer denne tomme, håpløse, grå tilværelsen, da, og det er godt. Luksusproblemet når mange spør meg, ja, for mange, eller hjerter og klemmer. Tilfeldigheter er så skumle, jeg så Everest på kino i går og det er litt sjukt hvor tilfeldig ting kan være. Hvor tilfeldig det er at noen bare kan ta trikken hjem til pappas hjemmelagde pizza i helga, eller hvor tilfeldig det er at man kan bestige åttetusen meter over havet, somle med karabinkroken og borte er man, hvor tilfeldig det er at mammaen og pappen min er to verdener unna. 

IMG_9196

Og æ veit at det en gang ende

Men innte den  dagen det hende

Har æ tid

Te å forbli

(Trine Harbak)

Men jeg noterer meg noen fine ting. Trønderbær med fløte om sommeren, eller gårdsveien vår i desember. Det er kanskje sånn det er å være i tjueårene, ønske seg alt som man ikke har akkurat nå. Men nå vet jeg ikke hva jeg vil, eller hva jeg bør gjøre. Noen ganger glemmer jeg hva jeg heter eller hvor jeg er på vei. I likhet med tusenvis av andre, sitter vi blant medmennesker og skravler om ting som får oss til å tenke på andre ting, fæle ting. I dag er bare en sånn megarar dag, nyheter og egne følelser og alt krøller seg sammen i magen min. 

IMG_9161

(Trine Harbak)

Og det hjelper ikke hvor mange ganger du bare ringer meg fordi jeg er den eneste som kan svare på det spørsmålet, eller hvor mange middager vi lager sammen, det hjelper ikke hvor mange ganger vi tilfeldigvis havner på samme fly eller i samme leilighet eller hvor mange ganger du spør om vi skal finne på noe. Det nytter ikke, for jeg er uansett ikke henne. Jeg kommer aldri til å være henne. I røsslyngen på Træna, i parken en lørdags morgen; gata mi er stille og tom. Alle sover i sengene sine og skal snart våkne, sette på kaffen, men på øret har jeg linja til Melissa, "lät du henne komma närmre, var hon vackrare än mig". Og ingenting er sånn som det skal være.

Dagen i dag


IMG_4381

Jeg må bare fortsette å skrive, for hvis jeg ikke skriver, blir det stille og tomt, jeg gir blanke faen i at jeg ikke absolutt ikke gidder å prøve å følge med, og da dukker det opp ting, ting som ikke skal være der. Det er stusslig å være den personen jeg fryktet at jeg ville bli da jeg begynte på denne skolen og flyttet til denne byen. Titalls meldinger og anrop tvers over fylkesgrensene, og i to klasserom i dette landet sitter to jenter og tenker og spør seg selv hvorfor alt skjedde. Hvorfor det gjør så vondt og hvorfor vi ikke kan forklare det. Eller går det an å forklare det? Jeg har ikke peiling.

Det er bare det at det er så langt hjem.

Mandagsbarn


Det er nesten som om det er blitt vår igjen. Vi er blitt vårstudenter, vi rusler gjennom Torggata og prater kreativt over et trebord på kafé, jeg er glad, heldig, jeg er noen, i det minste. Det er en mandag hvor Telthusbakken er et ettermiddagssolparadis hvor det burde være obligatorisk med en fotoshoot, og jeg kommer smilende og pratesyk hjem. Snodig og uvant og fint. Så jeg setter meg ved skrivebordet og stryker ut et par setninger, skriver noen nye. Tenker at det er ikke noe som er så bra som å gå glad hjem fra skolen, å ha en hel, hel kveld uten en døyt man må gjøre eller huske eller sjekke. Det er nesten som å ha fri. Jeg får en plutselig idé om å lage fløtekarameller. Så jeg tror faktisk det er en av de bedre mandagene, en sånn mandag hvor jeg sitter alene på kjøkkenet etter at de andre i kollektivet har løpt til Sats og øvingslokalene sine, jeg hører på Lars Winnerbäck og er så rolig at jeg faktisk kan se meg rundt og huske hvor mange bra ting som har rotet seg inn i dette livet her. Trenger du litt god musikk denne kvelden, anbefaler jeg denne, lengter du etter jul, håper jeg du bestiller julemagasinet til Mariell, og hvis du lurer på hvordan jeg har det i dag, kan jeg fortelle deg at jeg har glemt hvor mange klemmer jeg har gitt og fått i dag. Mandager, dere!  

Untitled

Og når man i tillegg kan møte fem vilt fremmede mennesker på en hytte i skogen en våt lørdagskveld, spille president og boms til man sovner over firkløverpapiret, og våkne neste morgen til et knitrende bål utenfor hytteveggen og sol, er det ganske greit.  

Imagine


...vil sitte i lenestolen hjemme, høre på farmor som forteller historier, strikke et skjerf til pappa fordi jeg aldri vet hva jeg skal gi ham i julegave, stå foran speilet i gangen og prøve kjolen som mamma sydde da hun var atten, knekke nøtter sammen med lillesøster, strø skallet utover salongbordet, sammen med gavebånd og krøllete gavepapir, stå på vaskerommet og stryke de røde dukene som plasseres rundt omkring i hele huset, ligge på skinnet foran peisen og lese en bok mens mamma nynner på en sang av Mariah Carey, kjenne lukten av nybakt, vørterbrød kanskje, eller hvite kakemenn, faklene som står plassert på hver side av trappa, det knirker i snøen hvis jeg går over gårdsplassen og i stallen for å hente noen nye, pappa bak rattet mens han venter på at jeg og lillesøsteren min skal løpe rundt og levere gaver på døra til venner og bekjente, røde i kinnene og svarte prikker over nesa, kirkeklokker og rødrutet mønster i kjøkkenvinduet. 

IMG_7239

På fredager kan man

tillate seg litt

drømmetenkning.

God helg! 

Tre på torsdag


Det er så lett å glemme å lese bøker midt oppe i den kaotisk travle hverdagen (apropos, dere bør få med dere denne saken), og spør du meg, er det ikke en tid som passer bedre til fortryllende lesing, enn en kald og fargeløs novembermåned. Her har jeg plukket fram tre titler jeg synes du må sjekke ut.

1. Det handlar om dig av Sandra Beijer

Det er min aller første skoledag på Westerdals, august 2014. Jeg kjenner ikke en kjeft, og en bitteliten jente med rosa hår begynner å prate med meg. Hun spør meg hvilke blogger jeg leser, hvorpå jeg umiddelbart blir engasjert. Så sier hun at jeg må lese bloggen til Sandra Beijer, og et år senere sitter jeg på 21-bussen og har slukt de åtti første sidene i boka hennes, Det handlar om dig, som stuper inn i hodet på en gjennomsnittlig 15-åring som forelsker seg på en fest. Og der klisjeene kanskje hadde tatt over i en gjennomsnittlig roman, har Sandra Beijer klart å skrevet ut den turbulente ungdomstiden med et ærlig og enkelt språk. (Jeg har aldri i mitt liv lest en eneste bok på svensk!) Og så Stockholm, da, dere. ♥ Jeg sier: Les boka. 

2. Victoria av Knut Hamsun

Det er vel ikke noe annet å si enn at denne historien er så spikeren på hodet hva gjelder forbudt kjærlighet. 

3. Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt

Dette er en dansk ungdomsroman skrevet med retrospektiv oppbygging. Allerede bakpå boka får du vite slutten, men det er alt som skjedde før, som er fordelt utover de 303 sidene. Jeg synes ikke dette var en særlig velskrevet bok, den springer litt i flere retninger (både den omvendte fortellerteknikken og to forfattere istedenfor én, er kanskje noe av grunnen), men den er ispedd et par solide tanker omkring familierelasjoner og sorgprosess. Fordi hovedkarakterene er døde allerede på første side, ligger mye av handlinga i huset hvor de etterlatte foreldrene bor. Og det er i grunnen det jeg liker med historien, ikke selve kjærlighetshistorien. Alt i alt er det en interessant roman. 

Fram mot jul vil jeg lese litt mer dynamiske bøker. Kanskje noe thriller-aktig, jeg vet ikke. Jeg er ganske altetende, har jeg funnet ut. Men denne høsten, eller hele dette året, egentlig, har resultert i flaut lite bøker. Trist, men sant. Uansett er det bare å slenge ut tips hvis du sitter på noen gulltitler der ute. 

"Bøker luktar heilt spesielt, dei luktar ein slags klokskap som ikkje finst andre stadar"

(Frode Grytten)

Who run the world?


Marilyn-Monroe-1953-Alberta-Canada

...girls!

Mai gikk over i juni, og det var lengre lyst, i hvert fall her i nord. Hele gata var som en takrenne full av fjorårets løv som ikke riktig visste hvilken retning de skal la seg rive med i, musikken fra Friday's ble blandet med en gruppe jenter som stod halvveis ute i Thomas Angells gate, den ene av jentene hylte idet en bil sneiet det ulovlig korte paljettskjørtet hennes. Jeg gikk bortover brosteinene, krysset gata og tenkte på hvor deilig det er å slippe å ha på seg noe annet enn en bomullskjole og dongerijakke over. Forbi Norli så jeg dagdrømmende på titlene som stod utstilt i vinduet. En full mann, midten av tjueårene, kom bort til oss og målte venninna mi med blikket. Øynene hans svømte i en sjø av rus, kameraten tok tak i skulderen hans og dro han videre, jeg lente meg mot venninna mi og lo høyt, tenkte på hvor bekymringsløst det er å være tjue år noen ganger, la seg lure trill rundt av hold-in strømpebukser og dyr sminke fra MAC, tro at man er en prinsesse der man desperat skal spasere så staselig over på det andre fortauet tross klokkeslettet, inn Dronningens gate og sette seg på benken og vente på nattbussen, uten å bryte ut i latter. Og hele tiden var det en sval vind over hele byen, blandet med stemmer, lukten av chilinøtter, grønt gress og asfalt.

Lyktestolpene lyste opp E6, og da vi kom ut av tunellen i Hommelvik, var det nesten begynt å bli morgen igjen. Sjøen var rolig, himmelen matt rosa. Det var tidløst, og en klassisk ut-på-byen-kveld. Var det ikke? Men så sabla fint det også kunne være uten at man tenkte over det. Da jeg la meg på puta en halvtime senere, med høyhælene slengt like innenfor døra i gangen og bh-en hengende over klesskapet, fniste jeg og sa til venninna mi som lå i samme seng: "Denne tilværelsen er ikke så verst, da."

Status quo


Jeg begynner å bli ordentlig glad i kollektivet mitt, tross politibiler utenfor vinduet hver fredag og lørdag og at jeg savner bunadsskoene mine, savner skogen hjemme litt for mye og fjellet. Det er den andre dagen i årets nest siste måned, jeg hører på klissete og nitriste kjærlighetssanger og spiser frokostblanding. Lurer på når den dagen kommer at jeg skal slutte å ønske at jeg var barn igjen. 

IMG_0429

Akkurat nå:

...leser jeg: Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en krim-addict, men det finnes godbiter der ute. Kerstin Ekman er vel nesten tohundre år, men i 1994 vant hun Nordisk Råds Litteraturpris for den psykologiske kriminalromanen Hendelser ved vann. Det er på langt nær like blodig som Nesbø sine bøker eller noe fortryllende trekantdrama ispedd et par pistolskudd. Men det er så sabla godt skrevet at man leser gjerne boka ene og alene på grunn av språket. Og så... er hendelsene (ish) lagt til området hvor vi har hytte! Blir et par måneder til jeg kjører dit alene. 

...henger jeg med: Meg selv - overraskende mye.. Ikke helt min stil. Jeg elsker å bake kaker til fester, er verdensmester i å tredobbeltbooke en kveld og latterlig dårlig på å si nei. Men de siste ukene har det ikke vært noe som har fristet mer enn å gått i timevis i marka eller å jogge i mørket. Forresten kan jeg fortelle at jeg ikke lenger tilbringer skoledagene mine på skolen, men hos Både Og, som produserer radioreklame og podkaster. Der har jeg og makkeren min minipraksis, og vi skriver radioreklame, henger med skuespillere og spiser en pretty damn amazing lunsj. Kan så absolutt ikke klage. 

IMG_0366

...hører jeg på: Ingen har vel noen gang kalt meg musikkviter, noe jeg fikk bekreftet da jeg elegant nok klarte å sette på en corny so-not-original versjon av Don't Stop Believing på Haloween. Men jeg hører på mye annen kvalitetsmusikk, da! Sjekker du ut denne spillelista, kan jeg love deilig høstmusikk fra Bon Iver, Ane Brun og mange flere. 

...ser jeg på: Skjeggete menn i bar overkropp, sol, kveldsbad og rufsete latter, ja takk. (Jeg har aldri sett på Paradise Hotel, hvis det var det du tenkte.) Kanskje det er en guilty pleasure, kanskje ikke, men årets sesong av Farmen har gjort meg en bitteliten smule engasjert. Og det skader ikke at en jævelsk bisk og jævelsk bra trønderkjerring er med... ellers er det ikke så vanskelig å klistre seg til skjermen for å se på Jon Snow heller, da. 

IMG_0485

Dagene blir kortere, og man har ikke tid til alt. Jeg venter på snøen. Eller i det minste kulden, slik at kakaoen smaker litt bedre, at bussturen hjem akkurat idet sola har dukket ned bak Bislett stadioen, kjennes litt varmere, litt tryggere. Jeg sitter ved skrivebordet og teiper gavepapir, sjekker instagram sjeldnere og sjeldnere. Gleder meg til hver eneste gang jeg kan stå over et middelmådig foredrag eller en tilfeldig fest, fordi den beste terapien er ikke paracet eller dyr vin eller mange glade mennesker. Det er gjørme, rosa himmel i klokkeklart vann og følelsen når man kommer ned til en bussholdeplass in the middle of nowhere og vet at man skal hjem og bare spise og sove.

Lyden av onsdag


Heia Færøyene!

Redd for mørket


Snart midnatt. Lyktestolpene langs veien på den andre siden av bygda og bilderammene i vinduskarmen. Utsikten min akkurat nå, jeg hører noen glør i peisen, et stearinlys som dør ut, klørne til hunden mot tregulvet og mine egne fingre mot tastaturet. Eposter i papirkurven fordi de inneholder alt for mange dessverre og beklager. Hundreogén forskjellige spørsmål og tanker slåss om oppmerksomhet. Det er ikke så lett å være tjueén. Det er ikke så lett å skulle ville elske det man gjør hele tiden, for det gjør jeg ikke.

Jeg er blitt hun som sitter ved skrivebordet etter at de andre har lagt seg. Man kan se silhuetten av et menneske foran en skjerm eller en skrivebok hvis man går forbi postkassen vår. I lysskjæret fra skrivebordslampa kan man se at jeg strever meg inn og ut av en verden jeg er blitt glad i, men at jeg også vil gi opp. Sånn cirka annethvert minutt. Men å skrive er både jævlig og deilig på samme tid, short story. Det er godt å vite at jeg kan, og det er vondt å se at det går trått. Det er rart å lese at alle andre blir publisert her og der, at de store forfatterne havner i samme nettleser som vennene mine. Det er fint å ikke si til alle at jeg reiser på hytta, sitter foran vinduet på loftet og ser ut på vannet og har én drøm, to drømmer, mange drømmer, men det er én virkelighet.

Og den er her.

Jeg er ikke Shakespeare, eller Jon Fosse. Ordene mine kommer ofte, eller forhåpentligvis ikke fullt så ofte, ut i form av rotete setninger og følelser blandet med virkelighet og fiksjon. Både muntlig og skriftlig, jeg lover. Navnet mitt kommer aldri til å stå på siden av en trikk eller på et skilt foran Det Norske. Jeg skriver ikke like fort som Knausgård, selv om jeg gjerne tar i mot kjeft i chatten om at det plinger litt for ofte. Og jeg skulle ønske jeg prioriterte nattetimene til kun et word-dokument, og kun det. Men youtube-videoer synes å være mer interessant. Og så enda en. Og en til. Nederst i word-dokumentet står det tretten sider. Tretten skarve sider. Og i morgen kanskje fjorten.

Tarjei Vesaas' debutantpris, å skrive om samfunnsaktuelle tema på en troverdig måte, å røre folk til tårer, og kunne bidra til diskusjon, radiointervjuer, flere opplag, å skrive hver dag. Skrive én gang i uka, skrive sammen med andre mennesker, komme med råd, dikte historier, fortelle anektdoter, være festens midtpunkt, få folk til å gråte av latter, kysse noen etter fire linjer lyrikk i snøen, marsjere ut av Tanum med sin egen bok i en liten plastikkpose.

drawing book but writing!

Altså. Dere, skrivetilværelsen er en løgn, fordi uansett hva man sier, er det alltid noen som gjør det motsatte. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er helvete og himmel på samme tid. Det er å ikke vite, for jeg vet aldri hva jeg gjør, jeg bare prøver. Og plutselig har jeg sittet i en hel time en lørdagskveld, det ble kanskje ikke nobelpris-materiale, men jeg forsøker. Hjulene går fortsatt, jeg puster og føler og snakker og skriver fortsatt. Noen få ting vet jeg, da.

Det er alltid noen som vil gjøre det bedre enn deg, men det er bestandig også noen under deg. Noen som gir opp når du fortsetter, og jeg tenker bare at-

jeg skal fortsette.

Ytterkanter


På den ene siden vil jeg så gjerne at alle skal forstå hvor varm jeg blir når toget sakner farten og kjører forbi husene langs elva som alltid har stått der, og at konduktøren, som snakker trøndersk, sier hvilket stopp som er neste. Vi er de eneste som er våkne, og når toget står helt stille, tråkker jeg ned på perrongen og suger inn den kalde nattelufta. Varmeanlegget på fullt i bilen, og lyden av hjulene som kjører over gårdsplassen er det eneste jeg hører før det blir stille. Hele stjernehimmelen henger over oss, og den er akkurat sånn som den var da verden ikke var så stygg og mamma smurte matpakken min før skolen og vi lekte rødt lys i hvert friminutt.

IMG_7182

I Himmelblå (for øvrig det fineste stykke TV som NRK noen gang har laget) er det en kvinnelig karakter som sier dette: "vad händer när en person väljer sin egen lycka, och några andra är djupt olyckliga?" For det er jo rart at man lever på to vidt forskjellige planeter, likevel er man bestevenner, klassekamerater, kompiser. Jeg? Hva jeg gjør? Jeg sitter hjemme i sofaen og ser at høsten på Leksås faktisk er noe av det fineste og tryggeste jeg vet om. Drukner i regnet med hunden på luftetur, leser krim, lar være å tenke på resten. Og hva er resten?

Du vet den der følelsen av å ville blidgjøre alle? Være tålmodig, vente, motivere alle. Likevel er man andrevalget, sidelinjeofferet, som bare ser på at alle oppnår det ene etter det andre samtidig som ens eget liv rakner like foran øynene på deg. Høy hurrafaktor, svært høy. Niks, men hva hjelper når ting går på tverke? Gå lange turer i fjellet. Snakke. Ikke snakke. Og i hvert fall, under ingen omstendigheter, ha dårlig samvittighet. Jeg er bare glad jeg er her akkurat nå, at jeg kanskje er den eneste i verden som vet hvordan det føles å gå ute en sen kveld, langs jorder som veldig snart skal kles i vinterdrakt og vite at stjernehimmelen, den er faktisk akkurat sånn som den har vært hele jævla tiden. Barndomsminner og juleaftener og bøker på nattbordet og ullsokker og den regla der. Jeg liker det best. Uansett hvor hipsteraktig jeg kanskje burde være, liker jeg å gå på butikken i støvler, skravle og, for en liten stund, gi fullstendig blanke i hva som egentlig står på CV-en min.

IMG_9169

Jeg sitter alene i båthuset med hunden, regnet trommer på taket og rundt oss er det bare fjellet og ensomheten. Jeg tenker at jeg savner henne. Så jævlig deilig mega masse. Det er så mange mennesker jeg savner. Det er så mange ting jeg vil fylle dagene med, leve et eventyr. Men det er ikke et eventyr når jeg rømmer hjem til mamma og inn i ullsokkene og vil dele så mye med så mange, men det eneste jeg klarer, er å våkne, lese avisa sakte og bare være til og tenke at jeg trenger ikke å gjøre noe i dag. Det haster ikke.

Mellom bølgene


En gutt og en jente løper nedover korridoren med teppegulv på, hun har tresko og slengbukse, han svette krøller, de runder hjørnet og forsvinner. Hånd i hånd oppover trappa på dekk og med vind i håret snøvleprater de på tulleengelsk om hverandre og planlegger å sluke drinker på drinker senere i kveld. De skjangler og ler fordi de har fortalt hverandre hemmeligheter siden i fjor høst, da de omtrent bodde sammen fordi leiligheten hans så ut som et krater. Så begynner de å diskutere de andre i klassen. Han plukker opp telefonen, trykker inn et nummer og de holder pusten. Kliner litt mens ringetonen summer, etter fire ringesignaler er det en guttestemme i den andre enden. Pinâ Colada Boy i bakgrunnen, latter.

Hva skjer? Han svarer at de skal kjøpe shots i baren, ta med deg noen jenter og kom, foreslår han. Jenter? svarer han andre i enden. Ja, to bein, to pupper? Okei? spør han, halvveis lattermild, halvveis seriøs. De flirer og avtaler å møtes på toppen senere. Jenta lener seg inntil gutten, sier han har så fine skuldre og han putter telefonen i lomma og klemmer henne inntil seg.

IMG_9830-1

Gulvet gynger og håret blafrer i vinden. På øret har jeg Anne Marie Almedal, pianotonene, gitarspillinga, de imaginære bølgene og de kalde, følelsesløse ansiktene inntullet i skjerf som beskytter deg mot nordavind. Hun synger om å dra vekk, hvorfor blir alt så skumlere og finere og vanskeligere når det er en jeg-person og en du-person i musikk? Har ikke alle sanger det, da?

Det er ingenting jeg heller vil
enn å velge en gang til

Dør jeg nå, tenker jeg mens jeg seiler rundt og rundt og rundt på dansegulvet. På en måte er jeg vel heldig, tenker jeg for meg selv, likevel er det latterlig tomt og akkurat passe klissete låter. Enten har vi skvist oss sammen på en lugar og spiser sjokolade og later som vi ble født på en teaterscene, parodierer mennesker i øst og vest, eller så bruker vi massevis av penger på drinker som sørger for at myten om danskebåten virkelig får levd ut sine villeste fantasier. Det er bra. Tror jeg. Klarer ikke å bestemme meg for om det er fantastisk eller skummelt, for uansett hva jeg gjør, balanserer jeg langs en kant, sjonglerer mellom å ville hjem eller til Nord-Norge, og jeg er livredd for å miste mobilen min eller skjerfet mitt eller meg selv i sjøen. Det er så mye jeg skal gjøre først, så mange tekster jeg skal skrive og mennesker jeg vil snakke med. 

Untitled

Jeg ønsker å våkne en morgen,
høre lyden av et åpent og stille hav.
Tenk å vere helt fri
og tørre å si
se nå drar jeg

Hva skjer når man ikke klarer å være seg selv? Usikker på om det er jeg som galopperer bortover gangen, vinker til fremmede mennesker, går på oppdagelsesreise, danser meg inn og ut av folk sine armer, deler ut patetiske klemmer. Men det er jeg som sitter alene og ser ut i mørket og lurer på hvordan jeg klarte å vandre inn i dette landskapet av uflaks. Ingvild, hvor er du? Vet du hva han sa til meg, eller? Hvor er du egentlig? står det på displayet på telefonen min. Pluss fire smilefjes. Ingensteds, svarer jeg. Skrur telefonen på lydløs og tørker håndbaken mot kinnene. På alle kanter er natta lakrissvart, musikken fra baren høres så vidt, en festlåt spilles, det er akkurat den låten fra i fjor sommer, faenihelvete, og et par fulle svensker spør om det går bra med meg. Spørsmål, de er en fin ting, tenker jeg og legger det ene beinet over det andre, trekker dongerijakken tettere omkring meg. Så nei. Jeg går inn igjen, forlater bølgene og prøver å ikke gråte i heisen på vei ned.

I et av notatene på telefonen min står det følgende: Noen ganger vil man bare starte dagen på nytt. Men det er litt too late når drink nummer tre får meg til å se dobbelt, gelenderet på båten, var det så lavt, egentlig? Hvor gikk de? Hva skulle de? Hvorfor ga han meg en klem? Hva snakket de om, som jeg ikke fikk høre? Hvem ligger du ved siden av nå? Hva skal til for at godt gjemte hemmeligheter røres opp til overflaten? For det er jo maks skummelt, sant, men kanskje er det spennende, fint, bra. Jeg vet ikke. Det eneste jeg egentlig lurer på, er hvordan det alltid er jeg som havner på sidelinja, og lol, tror dere at jeg setter meg der selv? Jeg gikk rett bort til statsministeren og snakket med ham på Glittertind, jeg holdt herrenes tale på juleballet, jeg vant en skrivekonkurranse i fjor, jeg skjøt ballen så hardt i tverrliggeren på Storsjöcupen at treneren min ropte over hele Østersund. Så hvorfor tør du ikke spørre? Den konserten i høstferien i fjor, du spurte aldri hva jeg syntes. Eller teltturen i fjor sommer, du bare var der. Og jeg var der. Hvorfor vil du ikke vite hva jeg tenker når jeg sitter der og er stille? Er jeg et tamt andrevalg bare fordi det ikke er jeg som kommer med de heftigste forslagene eller har den beste latteren? Fordi jeg foretrekker å høre hva de andre sier eller se hva de gjør før jeg reiser meg og slår ned alle vinglassene på bordet med skotuppen?

Så i bunnen av kaffekoppen finner jeg kanskje ikke svaret, men en tanke, en slags påminning om at det er mitt liv. En klok person fortalte meg noe for et par uker siden: alle rundt meg tror jeg er så dyktig og klarer alt hele tiden, det er derfor de ikke tør å rote seg bort i livet mitt. Hun vet hva hun snakker om, den jenta. Og jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at det er en ganske stusslig følelse når en person blankt lar være å registrere nærværet ditt idet du passerer og lar en eim av parfymen din, en luftig avskjedsgave, henge igjen. Hvis du husker hvordan jeg lukter, kan du kanskje huske på at jeg er et vanlig menneske, jeg også. Du sa i hvert fall det i fjor.

Men nå er jeg her. Og det er det viktigste. For København er en himla sjarmerende by ♥

Lovlig blond


Nei, da, du trenger ikke å ringe når vi sa ha det for hundreogfemti år siden. Stille lidelse er heller å foretrekke, sier nå jeg og sovner i fanget til en god venninne mens dagene snegler seg mot jul. Vi stod side om side og smurte smørbrød, du stoppet meg på vei ut fra fryserommet med 250 watts-smilet ditt og dyttet meg inn igjen, hva slags humor er det du har? Men det er så lenge siden, og overarmene dine som omtenksomt voldtar midjen min og arbeidsdagen er helt okei, litt mer enn okei, da. Vi lurer alle, men det er som sagt et halvt år siden. Eller ett? Nå bor vi i ulike byer, eller under samme himmel, jeg vet ikke, i blant føles det som om du er milevis unna, samtidig så er du seriøst et blikk unna. Jeg freser inn i telefonen til en bekjent, og senere på kvelden danser vi til Ariana Grande i kollektivet og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Hvorfor er dagene sånn?

Går til skolen. Har faktisk trent først. Kjøper kaffe. Veiledning. Idéjobbing. Lunsj. Ropesamtaler i kantina. Latterkrampe på klasserommet etterpå. Ettermiddagsmatbit. Sjokolade på Rema. Klemmer. Løper til jobb. Dausliten. Går hjem. Spiser en tørr baguett. Varmer noen kyllingvinger i ovnen. Forsøker å skrive målgruppedefinisjon. Sender hyggelige meldinger til klassekamerater. Dusjer. Pusser tenner, sovner nesten før jeg har lagt hodet på puta.

Greit, du er digg, Oslo, du er bra, Westerdals. Men du overgår ikke tursekken med sjokolade, en roman og ullundertøy.

Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg aldri klarer å svare på spørsmålet "hva skriver du, Ingvild?" For jeg har jo nada peiling på hva jeg gjør. (Pleier ikke å si det på jobbintervjuer, altså. Bare noen ganger.) Det er så mange tanker og barndomsminner som flyter opp til overflaten. Høstkvelder med bremyktpakken på kjøkkenbordet hjemme, trappa fulle av møkkete fjellstøvler, minnebrikken min som fylles opp med Leksås, fjellet og trærne i ulike fargenyanser. En hyttetur sørger for at hjemlengselen sniker seg fram og jeg kan elske skolen og menneskene, men jeg kan elske å tenke på hjemme, på de trønderske jordene og sola og granskogen som speiler seg i elva. Den samme elva som tar ett liv i gjennomsnitt hvert år. Ingen steder er perfekte, ingen personer likeså.

Er det dust å glede seg til jul? I så fall er jeg litt dust. Og jeg er også ambisiøs, diskuterer romanidéer med den snilleste 20-åringen sør for Polarsirkelen, sluker sjokoladebiter og utformer eposter langt til fjells. Står opp før alle andre og ser at bladene langs fortauet har økt betraktelig siden forrige mandag. Det drikkes kaffe på skolen, jeg innser at alle plages med kombinasjonen drømmer og følelser innimellom, noen smiler like mye uansett. Mandagene må overvinnes, om det er i Brekkekrysset, i Torggata eller etter at alle har dratt hjem. Du vet jo godt at skolen er mye mer spennende om kvelden. Alle de uoppdagede rommene. Bøttekottene og lager med kartong. Jepp.

Så hvor står vi? Det er oktober. Mye som skjer, både på skrivebordet, i en taxi lørdag kveld mellom halv ett og kvart over to, det var noen som snakket om det i dag på skolen, (har jeg ikke fortalt dere at jeg skrev manuset til en episode av Gossip Girl?), og det drikkes kaffe. Nei, te. Og det gledes. Til jul - men også til Københavntur med noen temmelig flotte folk. 

På Liebling begynner de å rydde inn de siste kaffekoppene, jeg har bare fire prosent strøm igjen på telefonen og byen mørkner for hvert minutt som går. Skolejobbskolejobbjobbskole, så mange menneskeliv å bry meg om, jeg likerhater det. Hva hvis jeg stiller meg på en stol, kaste skoene mine i gulvet. Eller misbruker ytringsfriheten og poster hemmeligheter om deg på twitter, ting du har sagt milevis nede i rødvinsflaska. Bare fordi vi jobbet sammen, var det derfor det var så spennende? Du elsker veddemål, du elsker liv og røre. Og hvis du hadde spurt, ville jeg svart at nei, livet er ikke bra. Men spør du? Du bare tar med deg bestevenninna mi hjem, men det var jeg som hjalp deg på eksamen. 

Smått


IMG_9202

1. Når jeg skriver om sommerdager jeg vil huske og en historie jeg vil verden skal få vite. Og musikken på øret er norsk og nær og trist og fin.

2. Når jeg kommer på at alle bymenneskene ikke har den fjerneste anelse om hvor høstfint det er hjemme på Leksås akkurat nå, og hvor få, men gode naboer vi har.

3. Når jeg tenker at jeg savner Svalbard og at det er bare jeg som vet hvordan det føles å spontant dra dit midt i eksamenstida.

Tre fine ting jeg tenker på i dag.

Hurra for oktober!

I ærlighetens navn


Hvis du bare hadde kjent pulsen under t-skjorta mi like før jeg sovner, hvordan hårstråene mine krangler om hvilket som skal ligge foran, dekke for øynene, hvis du bare hadde skjønt hvor godt jeg liker å gå milevis uten å se et eneste hus. Hvis du bare hadde strukket ut fingrene og innsett hvor varm jeg blir når jeg går forbi et bilde av en innsjø i byen eller hvor bortevekk jeg er når jeg kan synge og spille gitar i takt med stearinlysene i vinduskarmen om kvelden eller hvordan du kunne støttet opp det ene beinet mitt mens jeg skriver for hånd og skriften blir mer og mer slurvete jo lenger ned på arket jeg kommer. Hvis du bare hadde spurt. Jeg hadde kanskje svart.

IMG_8186

Det er mandag og rester til middag. Alt faller i gulvet, vinglasset ved oppvaskkummen knuses, jeg soper opp glasskårene og lurer på hvor mange uker det går før jeg orker å rusle til Kiwi for å levere glass og metall. September er i ferd med å gå over i oktober, jobb og skole spiser opp døgnet, og likevel står alt på pause. Kan ikke lese over en side fra dagboka mi i fjor høst eller gå hjem og høre på Family of the Year og innse at jeg ikke har noe å si. For hva er viktig? Interessant? Jeg aner ikke, det eneste fornuftige jeg vet, er at det ikke alltid trenger å være to streker under svaret. Fordi? Fordi jeg bestemmer det.

Og jeg bestemmer at jeg vil skrive på historien min, sitte på en fortauskant i Italia eller ligge med øynene opp mot den nordnorske himmelen og kunne kjenne at natta nesten ikke flytter seg videre inn i framtiden. Det er en fin følelse, men det er nettopp dét det er - en følelse. Maten fra butikken kan jeg spise og skoleoppgaver kan jeg prøve å lykkes med, men minnene må jeg bevisst flytte på eller tvinge vekk eller tilbake igjen. Ingenting er verre enn å havne midt i en låt du hørte konstant på mens hjertet flimret seg gjennom en spennende feriedag uten tanker for framtiden, bare et nå som var så deilig bra at det ikke burde ta slutt. En samtale som aldri dør ut, replikker som produseres i søvne, et smil eller et par øyne som fanger mine og bruker meg som mentalt gissel i mange uker og måneder og år, skrivestunder midt på natta og det er fortsatt lyst ute. Sånt er jævlig fint.

Hva skjer, liksom, ja, det er et særdeles godt spørsmål.

Jeg skjer.

IMG_9288

Og klisjéene tar over livet mitt, lytt til deg selv, bla, våg å si nei, bla, bla. Når alt rakner, er det ikke noe annet som hjelper enn å - nei, helvete, hva er det? Hva skal man gjøre? Bestille en enveisbillett til Island? Pakke sekken, dra uten å si ha det til alle? Skjerpe seg og dra seg opp av søla? Trøstespise brownies og la kjøkkenet fylles av forståelsesfull prat og noen tårer og litt latter? Vet du hva, ingenting hjelper og alt hjelper. Skrive? Jo. Løpe langt og bli rennende svett? Kaste den dårlige samvittigheten ut av vinduet? Det går jo ikke an å være tjueén år og kjenne at man strekkes i alle retninger til man går i titalls av biter. Det går ikke an å gå til skolen og forsøke å snu og gå hjem igjen. Det går ikke, og det skal heller ikke være sånn.

IMG_6887

Men så er det sånn, og jeg kan ikke noe for at jeg snufser inn i armene dine i krysset mellom Ullevålsveien og Louises gate. Det blir grønn mann, men jeg klamrer meg fast og hvisker at byen er så urettferdig. Du svarer at verden er urettferdig noen ganger, og da går jeg fullstendig i oppløsning. Hva er det, spør du. Det eneste jeg klarer å stotre fram, er at du er tøffere enn du tror, uten å si alt jeg vet som du ikke vet at jeg vet. Du skyver meg litt bakover for å se meg tydeligere, du trekker så vidt på smilebåndet, men øynene dine er blanke som fjellvann og du sier: Det er jo du også. Du bare skjønner det ikke.

Restart


Hjemme har jeg et skrivebord fullt av merker og riper. Den ene ripa går aldri vekk uansett hvor mye jeg skrubber med de slitte klutene fra vaskerommet eller hvor mye ajax jeg dynker treplata i. Jeg tror kanskje en av ripene kom fra da jeg gikk på mellomtrinnet og lekte med glassmaling, og så var jeg så glemsk at jeg ikke hadde avispapir under mens jeg laget en dekorasjon, og så begynte jeg å skrape det vekk etterpå med en linjal. Og på veggen er det merker etter spiker og teip og alle de hundrevis med skolebildene, plakater fra Topp, postkort og annet vissvass. Merker og sånt som det går an å fjerne. Jeg kan sparkle over og male rommet mitt i en ny farge. Starte på nytt igjen.

Men hva hvis jeg ikke vil starte på nytt? Hva hvis jeg vil at ting skal være så fargerikt og varmt og hysterisk morsomt og brisent og greit som det har vært tidligere? Eller trygt, som fire kaffekopper på bordet en helt random kveld i uka. Det er sånn det skal være, bare at det er ikke sånn. Jeg klarer ikke å viske vekk fordommene som stanger i hjernebarken eller gå ut av klasserommet eller hjem fra jobb uten å tenke. Ripene på skrivebordet er der hver gang jeg kommer hjem, og hver eneste lillejuleaften, når hele huset lukter grønnsåpe, og jeg kan tusle barbeint over tregulvet på rommet mitt i kjelleren og legge meg i rent sengetøy, vet jeg at skrivebordet mitt er skinnende rent, bare at ripene er der alltid.

Så da er det kanskje på tide å resignere, si til seg selv at ja vel, så er det slik. Byen ligger begravd i regnvær, det er tirsdag, og hva skal man egentlig med en tirsdag? Det er som om tirsdagen prøver iherdig å vaske vekk alle møtene som aldri blir avtalt selv om de burde det, alle samtalene som aldri starter og de kleine lydene av en person som lydløst trekker seg tilbake. Hvis du hadde sagt til meg at livet skulle være slik, fem år tilbake, da hadde jeg kanskje revurdert alle klagene jeg slang ut i klasserommet på ungdomsskolen. Men hvis det er dette som er nå, da må jeg bare nikke og godta at regnet kommer, skoledagene er ikke alltid like motiverende, men noen ting er som de alltid har vært. Ripene på skrivebordet mitt forsvinner jo ikke, ei heller gjør tanker og følelser, for har du en gang plantet et frø av varme hos noen, så blir det aldri som før igjen.

IMG_9903-1

Mens eksamen sakte tikker mot slutten, tillater jeg meg selv å drømme om dette. Et svaberg, eller en begynnelse på en roman. Juleferie hjemme. Fri. Jeg er så sable god på å gjøre ting jeg ikke burde.

Røde pølser og hjerter


Endelig fikk jeg være den jenta jeg drømte om å bli da jeg var femten, å sykle langs flate gater med flagrende hår og dongerijakke selv om det er blitt høst og skjerftilstander, å låse sykkelen og være kulturell i halvannen time. Skrive eksamen så blodet spruter, drikke te og høre på musikk jeg drømte om at eksisterte mellom veggene i sjarmerende rotete kollektiv og knøttsmå hybelleiligheter da jeg var femten, tenke på guttene jeg skulle ønske fantes da jeg var femten. Endelig fikk jeg den følelsen av å plutselig få en ny venn man kan spørre om noe. Endelig kunne jeg spasere gjennom en ny og spennende by uten å stresse over alt man skal få med seg. Jeg er, jeg ser, jeg går og jeg lytter, derfor er jeg.

Copenhagen

Det fins ikke noe svar med to streker under, men det fins alternativer. For eksempel går det an å dra til en utenlandsby ei helg med slektninger og spise kake på det eldste konditoriet, kjøpe bruktklær eller sitte på restaurant og le høyt fordi ingen skjønner dialekten vår uansett. Prøve ut en ny variant av havregrøt eller få vondt i magen sammen med lillesøster, tjue meter over bakken og med tusen lys under oss. Smile og le høyt uten å trenge å gjemme seg.

Plutselig innser jeg at har fått nye venner og venninner og steder å gå. Søndagskvelder er så gode å ha til å stryke dynetrekket, ta den teite hårkuren, la være å rydde opp i alle eksamensnotatene som ligger strødd rundt omkring. Snakke om noe i stedet, med noen. Søndagskvelder kan jeg sende eposter til fjerne venninner. Og så kan jeg, som er det beste, gre nydusjet hår nedover mot tregulvet og tenke på uka som kommer mens jeg ser for meg at hårstråene er brennmanet-tråder, bare gule. Og jeg finner ut at jeg er en del av noe, jeg også, ordner og ringer og vasker og snakker, men noen ganger også helt stille, på en bokhandel i København, eller ved skrivebordet og med tankene nordover eller inn i Romas smågater. Små bevegelser i tankene, litt gladere enn sist. For en hel ettermiddag har jeg ikke gjort så mye, bare sørget for at dette føles litt mer som hjemme enn det gjorde for et par dager siden. Og at det nå er et par hakk mer høst enn da jeg dro på torsdag kveld til Danmarks hovedstad.

Copenhagen

copenhagen on a lazy saturday

Jo, det er rart å komme hjem til Oslo og vite at det er dette som er hjemme. Men jeg må bare tørre å ta i mot det skumle, flørte med det jeg har vokst i fra for lengst, og smile over det trygge.

Håper du får en super uke!

Ha det, da


Når jeg får god tid, skal jeg lage en minnebok hvor jeg skriver inn alle opplevelser, små og store klemmer, samtaler med personer og reiser og gode smørbrød på kafé. Fylle den med den uforståelige kjærligheten som kommer ut i form av tårer på late søndagsformiddager, den hule, nesten vonde følelsen i magen når jeg tenker tilbake på alt som har vært, og alt som aldri kommer tilbake igjen.

IMG_9467

Jeg kommer aldri til å være 17 år igjen, ligge hjemme i senga mi med hundrevis av ark, notatbøker, penner strødd omkring, soundtracket fra en serie eller mammas nybakte boller på en asjett på nattbordet. Lørdagsnetter hvor jeg tømte Derwent-blyantene utover kjøkkenbordet mitt i Lofoten, hadde Game of Thrones-maraton eller så på nordlyset med en venninne. Hvor ble det av? Og sommerfølelsen, en boble av tidløshet, sykling, bading og en uforklarlig forkjærlighet for en landsdel jeg ikke har noen biologisk tilknytning til whatsoever. Vintermorgener på et bøttekott av et soverom, høyt under taket, havregrøt i senga til frokost, hvitt over hele Kabelvåg, en stillhet som var til å ta og føle på. Kveldsturene til moloen eller turene til kafé Nikolina, med hver vår pc, hvert vårt word-dokument og hver vår drøm om å komme opp og fram. Åtte-ni timer vandrende langs en bekk i svensk Børgefjell, sol på en skyfri himmel, ingen mennesker så langt øye kan se. De evige sensommerlørdagene hjemme i Trøndelag som ble fylt med innhold, butikkturer, en spontan volleyballkamp, pappa hogger ved og jeg sykler til naboene, gresset i veikanten kiler meg på leggen, vi spiser pai med jordbær til dessert på verandaen etterpå. Og jeg ligger langflat med en bok jeg vokste opp med da jeg var tenåring, den har blitt mitt sommerritual.

Og når jeg skriver dette, er det morgen i en by jeg ønsker meg vekk fra oftere enn jeg ønsker å bli igjen. Oslotrær. Oslohimmel. Oslohøst. Jeg liker det jo, men jeg kunne gitt venstrearmen min for å få tilbake Lofoten, sommerferien i fjor, barndomsminner, Lillehammer eller bare blåbærturene på Leksås med knitrende bål og pappas kakao. Det er rart å være tjueén år. Det er virkelig det. For det å være barn er kanskje det jeg savner aller, aller, aller mest.

Forsvinne


Før jeg kan begynne å tenke på å åpne pensumboka, må jeg sette på tevann, ligge i sofaen en halvtime, ringe mamma, starte på tre ulike serier på Netflix, vanne plastikkblomstene i vinduskarmen, sjekke instagram, gå en tur i nabolaget, sykle gjennom Slottsparken, spise knekkebrød i senga, høre på sanger bestevenninna mi har tipset meg om, sjekke ut hvilke filmer som går på kino, drikke enda en kopp te, redigere bilder i photoshop, gå oppover Bogstadveien, kjøpe en frozen yougurt, ta med den nyeste utgaven av Filmmagasinet, slenge det på kommoden i gangen, lade telefonen, sende melding til noen, sende flere meldinger, putte stearinlys i gamle vinflasker i tilfelle jeg får besøk noen gang.

IMG_9457

Jøss. Første september. I morgen allerede? Det virker som folk forsvinner fra meg, alle er så travle, de har sine egne liv. Skolen, alt, det er så intenst at det gir meg astma. Likevel er jeg så nysgjerrig, men jeg kan ikke stikke nesa mi opp i andres saker heller, dette er jo 2015. Hva gjør hun egentlig på kveldene? Hvordan føler han seg når han går til jobben? Hvem er du med akkurat nå? Alle er så travle uten at jeg vet hva de gjør, ingen har tid til å dra på besøk lenger, og jeg er tydeligvis ikke særlig god på å være et sted og samtidig vite at jeg er der. Det tar evigheter for meg å lande, jeg er ikke i Oslo enda, hver morgen bråvåkner jeg av alarmen, ser ut av vinduene og føler meg så morgenulykkelig. Gruppeprosjekt på skolen og samtaler i kantina hvor man skriker over bordene, fester jeg vil spole forbi, steder jeg vil besøke, men aldri rekker. Det er bare en floke av tanker som mamma nesten klarer å gre fri tidlig på morgenen når jeg aller helst vil krype under dyna og forsvinne inn i en roman. Høsten, når kommer du?

Snart må jeg få energi og lyst til å lande, til å være her, nå. Være den Ingvild jeg vil være. En forelesning vi hadde nå nylig, handlet om selvsikkerhet. Det er så fatalt egoistisk, tror du ikke jeg skjønner det eller, men kanskje hadde det bare vært bedre å forsvinne, for en liten stund, i hvert fall. Likevel... hvis folk ikke ser deg eller snakker med deg når du er der; hvordan skal de da se deg når du har forsvunnet?

Pretty Soon

Når jeg har åpnet pensumboka, har jeg i hvert fall vært ute av døra et par ganger, gjerne i skogen, og tåka har visket vekk halve byen. Så himla deilig det er å stå opp før alle andre og bli gjennomsvett og glad med en venninne. På toppen, over byen, jeg får akutt lyst til å bytte ut Oslo med åkrer og kubjellene når jeg sovner om kvelden. Det er surrealistisk vanskelig å koble vestkanten til hjemme til et sted hvor jeg nå skal være. For det er her jeg bor nå. Hva hadde jeg ikke gjort for å få byen til å forsvinne litt? Eller få folk til å løfte blikket litt? Du blir ikke arrestert av å si hei eller sitte fem ekstra minutter på en benk og prate med noen. Kvelder og dager forsvinner under føttene mine, jeg får aldri tid til å bake brød på lørdager mer eller rope i skogen, for det er ingen skog. Det er bare skole og by og alt det andre, og selv om jeg liker det litt, er det også lov å ikke like det i blant.

Bare litt av alt


Det er skummelt når noe er fint. Plutselig en dag våkner jeg halv sju av meg selv. Sola henger over hustakene på den andre siden av gata, leiligheten vår er stille. Jeg står opp, pusser tenner og snører lydløst på meg joggeskoene. Gatene er folketomme, denne søndagsmorgenen er Bygdøy allé en apokalypseversjon av det jeg ser i hverdagen. Søppel, papir eller sigaretter langs fortauskanten eller i trikkeskinnene på Solli plass. Hestehalen min gynger, de eneste som er oppe, er posten som triller rundt med søndagsavisene i en tralle. Stiene som åler seg gjennom skogene på Bygdøy, trærne som strekker seg mot himmelen. Det er som om de vet hvem jeg er, at jeg trenger at de er der nå.

IMG_0024

IMG_0039

Så var den her. Høsten. Skolestart. Fadderuke. Det er smil og klemmer overalt, og alle fra skolen på samme sted minner meg om noe trygt, noe kjent fra en tid jeg ikke husker. Kanskje elevkveldene på ungdomsskolen? Tørrlagte gater og tøysko over dørstokken, det er så godt at det fortsatt er litt sommer. Kanskje jeg burde si det høyt, men inni meg lengter jeg etter høst. Vil gifte meg med skiene mine, vi kan bo i en hytte i skogen, spise frokost under bjørketreet i hagen om sommeren og lage kakao og se på stjernene når det blir kaldere. Men nei, hvis jeg har lært én ting ved å ha tråkket gjennom livet som en romantiker som ikke har peiling på hva eller hvor eller hvem, jo, så er det at ting aldri blir som man ser for seg. Men hvem har sagt at de blir dårligere?

IMG_0053

Hjelp. Plutselig har jeg blitt min største kritiker. For det første skal alt sendes til vurdering og analyse før det kan prøves ut, sies høyt. Nei, da, men jeg skjønner ikke helt når jeg skal forstå at livet er ikke til for å forklares. Disse kaotiske fragmentene av bobler i hjernen som forteller deg at det er vondt fordi visse personer er annerledes enn man vil de skal være. Du er jo deg! Er ikke det det viktigste? Okei, mye babbel og lite fornuft. Jeg gleder meg til fadderuke, gleder meg til skoleprosjekter igjen, men gleder meg til en tom kveld med brownies på kjøkkenbenken og spontane meldinger fra folk også. Jeg har tross alt kjøpt meg sofa.

IMG_0037

Overfor meg på trikken sitter en liten jente og trykker en klut mot munnen mens hun sover fredfullt. Jeg aner ikke hvor de bor, vinduene er svarte og det er sent, men hjertet mitt smiler. Trikken sakker farten, foreldrene hennes reiser seg, de går av og den lille jenta sover fortsatt mens hun henger over skuldra til pappaen sin.

Sola mi


Husker dere jeg snakket om at jeg dro til Svalbard for å lage eksamensfilmen min? Her er resultatet! Det er trehundreogfemti ting jeg kanskje ville gjort annerledes, men med tiden som min verste fiende, ble sluttresultatet slik. For å være ærlig, synes jeg den er i tristeste laget, men jeg prøver å forsvare det med at i blant er faktisk ting så uendelig triste at det likso ikke nytter å skyve det under en stol heller.

Det er så himla gøy å lage film. Jeg elsker følelsen av å sitte i en bil, grytidlig eller midt på natta, påkledd og stoppe for hver hundre meter for å ta bilder, sette opp stativet, gå rundt på utkikk etter gode locations. Innser i skrivende stund at dette får meg til å virke fryktelig impulsiv og lite gjennomtenkt, hmm. Uansett er det noe med å starte med et blankt ark, null ord, og så utvikle et manus, et storyboard og deretter dra ut med kameraet. I mellomtiden er det selvfølgelig tusen ting som skal ordnes, og et hav av mennesker som skal kontaktes og to notatbøker som skal skrotes i først. Men det er nettopp det der gigantiske, uoversiktlige, spennende kaoset jeg digger. Lenge leve kreativiteten!

August


Det er så rart å være tilbake. Selv om byen ikke har forandret seg det spor, er det merkelig å skulle gå langs Parkveien og være en av alle, med musikk på øret, håndkle og vannmelon i nettet, og halvveis ønske seg et annet sted. Jeg hadde glemt hvor irritert jeg blir på denne byen. Alle folkene som surrer rundt, som ikke gidder å si unnskyld eller som glemmer å sende melding eller som prater høyt, eller alle menneskene som bare går rundt. De bare er der.

Fordi at på Finse, blant fjellene og snøfonnene som fortsatt ligger igjen selv om det er august, der er det så fredfullt. Og det er bare friskt når det blåser gjennom treverket på det innerste soverommet i hytta. Overgangen er så alt for stor at fotfestet liksom bare flyr av gårde. Savner kvelden hvor vi satt rundt et bord og drakk ingefærøl og folk snakket om hvilke turer de hadde gått på i dag, eller hvor de skulle i morgen. Savner å ikke bry meg så mye om hvordan jeg ser ut. I det nye nabolaget mitt blir jeg vel arrestert hvis jeg går i treningstights eller støvler på butikken. Uvant, så uvant. uvant. Jeg takler det tydeligvis ikke. Klisjéene om overfylt kollektivtrafikk, fraværet av medmenneskelighet i byen, alle de selvsentrerte personene, de går sin seiersgang gjennom hodet mitt når jeg sitter på trikken og føler at jeg har like mye utstråling som et knekkebrød. Og alt jeg vil, er at jeg skal vite hva jeg vil. For hva vil jeg? Hjem? Bort? Tilbake på fjellet?

Men Oslo er jo fin, jeg må bare minne meg selv på det, når tankene om fortida og alt kaoset vender tilbake, jeg tvinger alt sammen vekk og ut av hodet igjen, kan ikke gråte og vaske opp samtidig, og vil ikke forvandle en afrikansk, bekymringsløs kveld på Ingensteds hvor det er oss hele kvelden. Holder kjeft, snakker ikke om det jeg kanskje burde snakke om.

Èn uke igjen av ferien. Når jeg starter på skolen igjen, har det gått et år, fjorårets høst med sola og regnet og alle menneskene og meg selv midt oppe i alt sammen, jeg har glemt alt. Likevel føles det som om jeg må begynne på nytt og la skogen i marka eller samtidsromanene i vinduskarmen forsøke å tine opp det dystre sinnet mitt.

Oslo, her er jeg. Nå har jeg opplevd enda en sommer. Somrene er de skumle motbakkene i livet mitt. De tar mye, og gir enda mer tilbake. Men noen ganger ikke. Jeg hadde ingen planer eller forventninger i år, sa jeg til de som spurte. Og hvordan ble det? Jeg spekulerer på om jeg er helt ærlig når de vanlige høflighetsfrasene dukker opp. Hadde du en fin sommer, da? Ser sånn ut på Instagram. Bla, bla, bla. Jeg er så lei av alle tendensene i dag, tror jeg. Det er visst sabla enkelt å si de setningene. Det ser ut som du har hatt en super sommer. Det ser ut som. Hvordan vet du det? 

Og en annen ting. Det er jo faktisk ikke hvor mye du har gjort, men hva du har gjort. Og det er en grei tanke å ta med seg inn i dette livet som står i fare for å sluke så mange. Det er nesten litt trist. Hva skal til for å bare besøke noen en kveld og drikke kaffe i stua? Hva skal til for å ikke begynne å analysere øyeblikkene, tenke at man er for dum eller ikke fortjener å være der, tenke at det er så mange siste gang-er.

Men dette er ikke siste gang. August. Sommer fortsatt. Det er så uendelig mye som stanger i hodet mitt, det klarer ikke å komme ned på papiret. Er det lov å sitte i sofaen og høre på musikk til halv fire på natta? Er det lov å skru på en film, og plutselig befinne seg i en tidløs, stedløs tilstand hvor jord og himmel farer sammen, mens man i realiteten sitter med et tilgriset ansikt av sminke, krem og tårer idet rulleteksten dukker opp på skjermen med musikk fra et annet århundre. Slik er det, og det er så fantastisk deilig vondt på samme tid. Høsten tjuefemten, du blir nok fantastisk deilig vond-

og jeg gleder meg. Tror jeg.

For jeg vet at jeg, innerst inne, er glad i denne byen.

Til alle


Jeg sitter alene i bilen med tenninga av og venter. Regnet pisker mot ruta. Minutter blir til sekunder og endelig kommer toget. Kanskje jeg ikke vet hvor heldig jeg er når jeg kan løpe bortover perrongen og kaste meg i armene på noen. Kanskje en av de som sitter bak vinduet inne på toget, burde fortalt meg det.

Untitled

Det er den siste kvelden av en trøndersommer jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal beskrive. Jeg ligger blant hvitt sengetøy og lurer på hvorfor det ikke blir helt mørkt utenfor. Egentlig har jeg lyst til å pakke en sekk og forsvinne inn i skogen, kanskje folk glemmer meg lenge nok til å bli nysgjerrige igjen og spørre hvor Ingvild er. Løpe fra alle tankene og følelsene ingen forstår. Det er så mange fragmenter av denne julimåneden, på en måte føler jeg at jeg henger et sted langt der oppe og ser ned på jorda, åkrene og alt som skjer, og likevel ikke skjer. Alle barna som løper på plena, fatet med vafler som sendes over hagebordet, vennene til vennene dine som synes å leve så mye mer spennende enn alle andre, latteren som pulserer mellom veggene i bilen, eller stemmen til Ellie Goulding eller The Jezabels. Sinte tårer og en klok person holder rundt meg, brevene ingen svarte på, elva som aldri ble liten nok til at det gikk an å bade i den etter en løpetur med hunden, omringet av løvetann på alle kanter, midnattssola som holdt meg med selskap når ingen andre turte. Meldinger som kom fram akkurat litt for sent, en roman som bare fortsatt bor oppe i hodet mitt, et hjerte som tåler litt for lite, en venninne som er akkurat for mye, kanelsnurrer som smakte nøyaktig som i fjor, klemmer som varte et sekund for kort. Havet som var som det alltid har vært.

Jeg har lært én ting. Forventninger, de er fine. Men i små doser. Og jeg vet en ting til. Jeg er fortsatt det samme ulykkelige, fantasifulle, idiotiske, kreative nervevraket av en tjueenåring. Det er skummelt, vanskelig og vakkert å leve. Nå kjører vi sørover på ferie. Og jeg aner ikke hvordan det blir.

Den smale veien svinger seg gjennom bjørkeskogen. Børgefjell hviler rundt oss på alle kanter, sola henger over fjelltoppene med snø på, musikken ljomer ut av vinduene vi har åpnet for å kjenne et pust av vill natur. Det er bare deg og meg i bilen. Sjokolade i munnen, smil i øynene våre. Vi snakker, ler og synger om hverandre, glemmer kaoslivet vi ellers omgir oss med, og jeg vil ikke være noe annet sted i verden.

I dette sekundet...


...vil jeg nyte sommeren på landsbygda, gå barbeint på plena, løpe ut i tjernet med sokkene på, sprute vann på hverandre, bade midt i fjellet, ligge på verandaen på kvelden med en bok på fanget, lese tekstene jeg skrev i høst. Jeg lever, smiler, spiser og er så glad i akkurat det sekundet når jeg kan seile forbi åker etter åker med en stemme på øret som synger at dette vil bli et bra liv. Spiser is og skriver brev, hører på Postgirobygget og tenker at livet er et eneste, stort, underlig og forvirrende kaos -

men det er jo også sjarmen ved det.


(2014. Regi: Ole Giæver)

Denne filmen får meg til å innse så mange ting. For det første er det greit å ikke være på toppen, å ikke være alt eller flink eller sosial eller ha det huset eller den jobben. Jeg har innsett at det som teller, er at du er tilfreds og glad der du er akkurat nå. Og så tror jeg at det ligger en kraftig samfunnskritikk av dagens tempo i denne filmen. Har du noen gang satt deg ned for en god stund å kjent etter hvordan det er når du er helt, helt alene og bare deg, ikke sjekker mobilen eller ringer noen eller skrur på en film. Har du gjort det? Har du turt å eksponere deg for dine egne tanker på den måten før?

Det er skummelt, men etter en stund gir det meg en underlig ro. En slags fe som hvisker i øret mitt at det er helt greit. Det er faktisk det. Slutt å mas om at jeg skal delta på ditt og skrive datt! Jeg vil bare leve akkurat nå.

Og nettopp derfor kan det godt hende at det blir litt skrivetørke her inne i sommer. Det er så mye jeg kunne skrevet om, hodet mitt er fullt av varme og smil overalt, men noen ganger ikke. Likevel, det er juli, det er faktisk endelig denne tiden hvor tankene og drømmene og følelsene man aldri ellers tenker, dukker opp. Som for eksempel å dele en boks cider på en øde øy i havet, lengte tilbake til bilturer langs E18, tråkke i myr, drikke solo og le samtidig, sove lenge, skrive dikt på A4-ark i hagen. Jeg fyller sommerkvelder med nonstop i skålene, The Cranberries eller Dire Straits, fotballturnering, filmer fra tidlig 2000-tall og alt mulig annet. Jeg skal i hvert fall aldri bli voksen.

Svenskidyllen


Det er så mange ting jeg vil si deg. Som for eksempel at jeg ligger i hengekøya på hytta og vannet er helt stille og jeg er varm i ansiktet fordi vi var på fjellet og seilte nedover de siste snøfonnene en av de siste dagene i juni. Jeg vil fortelle deg at jeg leser en bok om et sommerhus fullt av usagte hemmeligheter og kvelder rundt et bål og mange varme hender.

Untitled

Og på uforståelig vis lar jeg tankene omfavne alt det som ikke er blant bjørkeskogen eller fjelltoppene og den myke kveldssola i Børgefjell, jeg må innrømme at jeg savner kveldene med overraskelser i byen. Likevel tror jeg ikke det finnes et sted i verden som gir meg en større trygghet og tilhørighet enn den plattingen foran fjellvannet, med trebord og stoler på, salat og omelett og mammas latter og lillesøsters hysterisk engasjerende innlegg i en diskusjon vi alle har latterkrampe av etterpå. Det er så skjermet, så skjermet fra stikkende påminnelser fra omverdens hastige tempo. Det er bare én butikk, men det er tusen hjerter. Over fjellet og riksgrensa, her kan ingen nå oss.

Untitled

Natten varer evig, og fjellet er bare mitt og vårt. De gode samtalene, jeg og lillesøster, jeg og pappa, jeg og mamma, eller når vi har løpt opp fra vannet og river tak i håndklærne på steinene og tuller oss inn i skjerf og strikkejakker og planlegger turene ti år fram i tid. Eller barndomsvenner og minner og bilder i hytteboka. Det er så fint og vondt og vakkert, og når mamma syr hullene i ullgenseren min og en robåt flyter forbi utenfor hytta, i morgen steker vi egg til frokost. Jeg vil ikke være noen andre enn meg selv da.

Og alt faller litt ned i fanget mitt når jeg trykker på 'bestill' på nsb.no. Jeg gjør ting, jeg bare gjør det, og hvorfor, det klarer jeg ikke å fortelle meg selv, men det er sommer, og jeg tillater meg å leve litt for disse dagene og ukene. Fylle de med god mat og samtaler med mennesker jeg ikke snakker med så alt for ofte. Kvelder jeg desperat vil skal vare evig, alle følelsene på en gang, som når jeg har dusjet og lillesøster øvelseskjører og sola skinner gjennom hele bilen, det er en lørdags kveld, vi har spist på svensk restaurant, og jeg er tjueén, men føler meg som ti og den heldigste jenta i hele verden. Barbeint i baksetet med is og moteblad i fanget og Ellie Goulding i øretelefonene.

Untitled

Hytta er mitt fristed. Min skrivestue. Mitt tenkeunivers. Så er det ned fra fjellet, inn på kontoret, skrive for lokalavisa, og snart er det juli. Om et par uker kjører jeg, mamma og gitaren nordover til midnattssola.

Jeg tror det blir mer enn bra.

69,65° N IV


Som i den fineste sommersangen jeg vet om, visste vi begge hvor det bar, for det var de berusende ordene dine og hjertet mitt i brann, alt stod på hell, men vi sitter likevel helt i ro, blikkstille vann, tett inntil hverandre, i en skråning med tyttebærlyng som kiler oss gjennom stoffet på ullgensrene, jeg lener hodet mot skuldra di og ser på fjellet på den andre siden.

IMG_6283

"Hvorfor fisker alle på natta?" spør jeg idet en robåt fanger oppmerksomheten min.

Du vrir hodet mot vannflaten, jeg kjenner bevegelsen halsen din lager tett inntil meg selv, "da er det helt stille. Ingen andre tar fisken din, og så får man være helt for seg selv."

Det prikker i panna mi, øyeblikket er det mest verdifulle jeg har. Vi sitter limt sammen, og bare prater.

IMG_6402

Sola går aldri ned her oppe, og hvis den gjorde det, kunne ingen sett oss, ingen ville fått med seg måten du bare snudde overkroppen og boret øynene dine inn i mine, det var som å få strøm i hjertet, var det mulig å være så jævlig mye?

"Hvorfor er du så bra?" klarer jeg å stotre fram. Kinnet ditt skraper mot mitt, det kiler, du ler, men ser plutselig alvorlig på meg. "Nå må du gi deg."

Jeg løfter opp hånden, spisse skjeggstubber kiler fingertuppene mine og du senker hodet og øynene. "Nå er klokka halv tre."

Når jeg nikker, legger du en hånd på hver side av ansiktet mitt og varmer leppene mine med dine egne, selv om jeg var i ferd med å smelte uansett, og jeg vil bare dø, for morgendagen kommer. Den kommer snart, og da skal sekken legges i bilen og døra låses og motoren starte, og det er et langt skoleår.

Framover? Det er det ingen som vet.

Du kan bli så lenge du vil


Hvorfor ønsker man seg to steder samtidig? Jeg skjønner ikke, det kan på en måte ikke bli noe særlig bedre når vi sitter i Slottsparken og spiser reker, jeg har fylt tjueen, pappa ringer, alt er fint. Og i kveldssola går jeg og venninnen min nedover Karl Johan, jeg med en jordbærkurv i den ene hånden og en flaske hvitvin i den andre, vi krysser Akerselva og spiser is, og det er merkelig at det er ferie og ingen skole på lang, lang tid.

Jeg ønsker meg teltturer, at det lukter bål av genseren når jeg kommer hjem igjen, ønsker meg litt uhøytdelighet, skjønner ikke helt, hjertet mitt er liksom litt for stort, jeg prøver desperat å blidgjøre alle, vil invitere hele verden, og så er det plutselig alt for lite igjen litt senere på kvelden, når annenhver person tar meg på armen og spør om det går bra med meg. Og det gjør jo det? I morgen skal jeg sovne i senga mi hjemme på Leksås, med kubjellene utenfor, jeg skal høre på radioen neste morgen og gå til postkassen i bare pyjamas.

Det var fint, det var en fin Oslovår, jeg har liksom ikke så mange å sammenligne med, og bursdager er stas, selv om jeg på papiret for lengst er voksen, at postkassen var tom og ingen sang bursdagssangen, men det viktigste er jo at man bryr seg om hverandre. At man har noen å klemme, noen å si ha det til eller noen som venter hjemme.

Untitled

Et flyplassøyeblikk.

Dette skrev jeg for snart en uke siden. I mellomtiden har jeg sett lillesøsteren min løpe ned Værnes og rett i armene på mamma, jeg har sett tårevåte øyne (ikke mine egne, for en gangs skyld), jeg har poppet champagne og stått med norske flagg og kvikklunsj, jeg har kjørt nedover gårdsveien med vind i håret og jenter som roper I bless the rains down in Africa, gonna take some time to do the things we never had ut til smørblomstene, kuene og E6-en, jeg har som vanlig ligget i senga til langt på natt og sett på serier eller skrevet, lest gamle kort, spilt gitar, rundet alle kategoriene på etsy, planlagt halve sommerferien, skrevet ned drømmeyrker, drukket te og sett på sola som snart står opp igjen.

Untitled

For nå er det virkelig ferie. På ordentlig, virkelig, skikkelig, kjempemasse. Og jeg tror faktisk ikke det har gått helt opp for meg enda. Våkner midt på formiddagen, mamma har varmet rundstykker i ovnen, jeg sykler i kjole og ligger på plena og ler nostalgisk med en barndomsvenninne, hvorfor er det bare så bra og så fint. Og når vi har lagt et hav av koteletter på grillen og det sitter en salig miks av mennesker rundt trebordet på verandaen, her står liksom døra alltid åpen, da klarer jeg ikke å slutte å forelske meg i hjembygda mi. Og selv om det er midt på natta, spiser vi kveldsmat i senga og prater om ingenting, det er som om lillesøster aldri var borte.

Akkurat sånn som det skal være.

Hei ferie


Det er juni tjuefjorten. Jeg ligger med beina plassert på verandagelenderet, spiser frokost og ingen tanker er så varme som de jeg har i hodet nå. Postkassestativet på den andre siden av veien bader i hundekjeks og asfalten langs veien er perfekt å jogge på tidlig på morgenen. Lukta av kanelsnurrer er det jeg våkner til om morgenen, også når regnet slår mot ruta selv om det er sommer. Sykler til jobb i allværsjakke, har lyst til at grepet ditt som er det første som møter meg når jeg går inn bakdøra og slenger jakken på melsekkene. Det er en tidløs sommer. Kveldene er lange og varme, og jeg tror jeg er lykkelig når jeg går med skoene i hånda senere den dagen når været har blitt bedre, og en bil stopper, et vindu rulles ned og stemmen din skjærer mykt gjennom den svale midtsommernatta, og så enkelt kan det være.

IMG_6283

Årets sommerferie, årets høydepunkt, det er nå, i dag. Jeg våkner opp i Oslo, det er ferie, den etterlengtede tiden har kommet. Jordbærene plumper ned i hvitvinsglassene, bare føtter tusler bortover asfalt en gang midt på natta og varme kragebein møter hverandre, vi er fri og det er ferie, fest, folk. Men hva hvis årets sommerferie begynner med mageknip og en desperat og vond følelse av å ikke strekke til, ikke være synlig nok. Ikke et menneske på hele Sthanshaugen blunker hvis man sitter på fortauskanten og tvinger i seg det som skal være feriens første is samtidig som man svelger tårer og sjokolade om hverandre. Flybilletten min hjem får hjertet mitt til å verke og hodet til å fylles av bilder jeg kjenner. Men så kommer det ukjente, for jeg er et vandrende vrak av et følelsesregister, og det spørsmålet som liksom skal myke opp samtalen, når de andre har gått og det bare er dere, da går det ikke an å si det ene, men heller ikke det andre. Derfor blir svaret enkelt. Det er bare litt mye. For det er det - det er alt, alt, alt for mye.

Untitled

Alle idéene som man passe uanstrengt skal trylle fram, presentasjoner man skal fylle med overbevisende smil og utadvendthet, kjolene man skal prøve, men som aldri passer, meldingene man skal sende fordi man vil være en av gjengen, henge med på hva som skjer, festene man skal delta på, alle tekstene man skal skrive, samtalene som må holdes fordi man ikke vil være den rare som aldri sier noe, jeg liker de tilfeldige samtalene bedre, ikke alle tankene som på elegant vis bare floker seg sammen. Eventer i øst og vest, hvem gidder, hvem orker, hvorfor, hva, hvor, jeg klarer ikke puste.

Jeg takler ikke avskjeder, samtidig klarer jeg ikke å være på et sted lenge. Plutselig, eller gradvis, har jeg skjønt at dette sosiale kaoset av et kjærlighets- og vennskapsforhold til en litt for bra og litt for travel by, nå skal ta en lang pause. Og folk spør meg om jeg blir i Oslo i sommer, jeg svarer nøytralt at jeg skal være hjemme i Trøndelag hele sommeren. Vil du høre underteksten? Vil du vite hvor takknemlig jeg er for at jeg nå skal forsvinne litt? Det vil du ikke, for jeg bytter gladelig bort noen av disse dagene og ukene med noe roligere og litt mer pusterom. Ironisk nok smiler jeg noen minutter etter at jeg har gjort hele jakken til vennina mi våt på skuldra.

Untitled

Juni tjuefjorten. Sommeren tok slutt, og plutselig skjønte jeg hvor utslitt jeg var. Noen hadde dratt meg i alle retninger, det var som om noe hadde revnet, en følelse av kontroll, det bare funket ikke. Og nå, i dag, føles det akkurat sånn. Skoleåret er over, kanskje vil jeg savne noen, men akkurat nå er det ikke noe eller noen i verden som kunne erstattet en rusletur med hunden langs gårdsveien, eller mammas pastasalat eller måten sykkelen min triller over broa på hjemme og sola som speiler seg i elva og varmer opp fjellet i bakgrunnen. Akkurat sånn som det har vært hele tiden. Hjemme.

IMG_9298


bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits