Litt musikktips på en lørdag! Jeg har vel ingen andre spennende nyheter å komme med bortsett fra at jeg snart er ferdig med skolen. Og så har jeg fått meg twitter-konto. Jepp, henger litt etter! (Litt?!) Men bedre sent enn aldri! Jeg heter "tingelingvild" hvis du vil følge meg. Håper alle sammen har det bra. 

1. The Ting Tings: "Shut up and let me go"

Når jeg hører denne sangen får jeg lyst til å invitere en haug med venninner, ha en ordentlig jentekveld med pysjamas, putekrig, sminketesting, gutteprat og massevis av popcorn! Merkelig at jeg ikke har oppdaget The Ting Tings før, men det er utrolig hvilke godbiter som skjuler seg i spillelistene til Gossip Girl.....

2. Metric: "Breathing Underwater"

I flere år har jeg vært stor fan av Metric, og det er for meg en gåte hvordan dette bandet ikke spilles mer på radioen! Denne sangen er så bra at den får blodet til å pumpe rundt i kroppen og energien til å boble over.

3. Taylor Swift: "A place in the world"

Jeg er en romantiker, så jeg kan umulig la være å legge ved en godsang av Taylor her. Mange av sangene hennes bringer fram en hel strøm av tanker og minner og ønsker. Når jeg hører denne sangen får jeg lyst til å skrive en hel roman om en sjenert, men reflektert og kreativ jente som flytter til New York eller Roma for å prøve lykken.....(Jada, den er skikkelig gammel - so what?)

4. Ash: "Arcadia 7"

Hvis du skrur på denne sangen på høyt volum og sommerlig vær ute, kan jeg love deg at du ikke blir skuffet. Mer gladmusikk skal du lete lenge etter! Får ordentlig festival-sommer-fotballcup-assoasisjoner av denne.

5. Jenny Langlo: "Mockingbird"

Denne jenta ble vi jo alle så imponert over da hun var med på Idol! For en vakker og original stemme hun har. Denne herlige gladsangen står på repeat på rommet mitt hele tiden. ♥

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr. Den som ikke har innsett det, gjør det kanskje ikke før eventyret er i ferd med å ta slutt. Da får man nemlig en siste sjanse til å rive av seg skylappene, en siste anledning til å gni seg i øynene av forbauselse, en siste mulighet til å hengi seg til det underet man nå tar avskjed med og skal forlate.

- JOSTEIN GAARDER 

Noe av det beste med media og kommunikasjon er selvfølgelig alle filmene og reklamene vi får se (og analysere etterpå..). Det er jo litt gøy å skryte av at jeg har sett store filmklassikere eller at jeg vet hvorfor Tine brukte ti ulike damer i denne berømte ostereklamen! (Sånt lærer man vel ikke på studiespesialisering?!) Jeg er ikke superglad i TV, og ser heller ikke så mye på det, men her har jeg funnet fram noen gode reklamesnutter.

Denne setter en skikkelig støkk i meg. Og jeg begynner å gråte av slutten nesten hver eneste gang.

For et klisjémenneske som meg er dette skikkelig snacks. Elsker sangen, elsker bildene, elsker hele reklamefilmen!

Det er vel ikke bare jeg som er fullstendig forelsket i julereklamer? Halve grunnen til at jeg gleder meg til jul, er jo de fantastiske julereklamene! (Jeg tuller bare!)

Gode, gamle Gilde! Elsker konseptet de bruker i pølsereklamene sine.

Sukk ♥

På skolen får vi lære alt om media sin samfunnsrolle, og jeg har innsett at mediene har utrolig stor makt i landet vårt. Var du klar over det? Jeg synes det er spennende å lære hvordan man skal markedsføre et produkt eller hvilke virkemiddel man må ta i bruk for nå en spesiell målgruppe. Men nå skal ikke jeg kjede dere med mer skoleprat! Løp heller ut i sola og nyt varmen!

Har du noen reklamefavoritter?

Er det lov å si at man er blitt flinkere til å blogge? I så fall gjør jeg det. Jeg forteller til og med hva jeg driver på med i livet mitt! Den siste tiden har bestått av konfirmasjonsfeiring, 17.mai, fine folk og mye reising. Kaker, 25 varmegrader, sol og bunad. Litt slitsom kombinasjon gjennom en hel dag, men veldig herlig alikevel!  

Jeg leser:

Min gode venninne Camilla Rose og meg pleier ofte å byttelåne bøker, og akkurat nå har hun lånt meg to bøker av favorittforfatteren hennes (og min) - nemlig Succubus Dreams og Storm Born av Richelle Mead. Jeg holder på med sistnevnte, som er bok nummer én i en serie som handler om en kvinnelig sjaman som besøker "the other world" og utfører ulike "oppdrag". Det er på en måte litt urealistisk, men når man heter Richelle Mead, så er det ikke så farlig om handlingen er litt rar eller forvirrende når språket er så lekende lett at man er i fare for å kaste seg over notatboken å skrive ned bra setninger.

Dette holder jeg på med:

Er du ikke enig i at lørdager og søndager uten noen planer er det deiligste som fins? Jeg kan ligge i sofaen med en bok i fanget en hel time og bare ha lest to-tre sider. Jeg kan rydde i arkivet, lese og mimre over gamle postkort eller brev og utvide spillelistene mine på Spotify. Men det aller viktigste er at jeg er i skikkelig skrivehumør. Hodet mitt er en eneste stor blomstereng av ideer og forslag til ulike karakterer og scener. Du har ingen anelse om hvor bra den følelsen er! I vinter fullførte jeg en bok om en jente som flytter til Lofoten for å gå på Musikklinja på videregående i tre år. Det er denne historien jeg sysler med i dag. Leser over, hvisker ut, legger til, forandrer, retter opp. Samtidig som jeg hører på deilige, gode vårsanger som stimulerer hjernen. Livet er akkurat passe perfekt.

Jeg hører på:

Tipp hvem som bruker sparepengene sine på Spotify Premium-abonnement? Wow, det er virkelig befriende å ha en hel verden av uoppdaget musikk. Jeg er jo veldig mangfoldig av meg, men nå er jeg veldig hekta på deilige sanger med litt energi som får meg til å savne sommer, grilling og sykkelturer med vind i håret. Ofte setter jeg på ei liste som heter Vår (jepp, ekstremt kreativt), som du kan finne her. 

Dette ser jeg fram til:

Etter skoleslutt pakker jeg kofferten og setter meg på et fly sammen med mamma. Vi skal nemlig på en skikkelig jentetur til Roma! Tilfeldige kafébesøk, italiensk iskrem, mange varmegrader og kulturinntrykk. Det blir deilig å feire at jeg aldri mer skal stå foran sensor og lærere med svette håndflater og begrunne komposisjonen på en plakat, he-he. Farvel videregående! (Huff, nå var jeg fæl...)

Ellers:

Nå til uken begynner eksamenskjøret. Jeg krysser både fingre og tær for at oppgavene ikke er alt for skremmende. Og så forteller jeg meg selv at jeg virkelig bør åpne norskboka snart....

....at han griper sjansen og betrakter deg hver gang du ikke ser på ham? Eller at han faktisk liker deg, men er for nervøs til å si det til deg? Kanskje han ikke sender deg melding eller ringer deg fordi han vil at du skal savne han? Eller så tenker du på det faktum at det er en reell mulighet for at han prater masse om deg med vennene sine. Du kan ikke forstå hvorfor han er så sjenert, men har du noen gang tenkt over at denne beskjedenheten irriterende nok står i veien for ham slik at han ikke klarer å få fram en fornufig setning hver gang du er i nærheten? Har du noen gang tenkt på at han kanskje er forelsket i deg, men at han ikke får til å takle følelsene enda?

Det jeg derimot kan garantere deg at du tenker på, er noe sånt som 'han ser jo aldri i min retning!'. Med en gang drømmeprinsen er pålogget på Facebook, hopper det i brystet ditt. Hvordan skal jeg tiltrekke meg oppmerksomheten hans uten å virke pågående og barnslig? Bør jeg poste en morsom status eller bare chatte med ham? Hva skal jeg i så fall skrive?! Det kiler i brystet, du er rastløs i kroppen, vil bare være så nær ham som mulig. Men ikke for nær. Ikke helt inntil. Med en gang han kommer gående inn i auditoriet, er det som om kroppen hans er en magnet med et neonskilt utenpå som skriker i din retning. Men han legger naturligvis ikke merke til deg der du sitter på første benk og tar notater av forelesningen dere er på. Bare suser forbi. Du kjenner duften av parfyme, etterbarberingsvann og mann kile deg i nesa og får håret ditt til å virvle rundt i noen sekunder. Det irriterer deg også at han alltid er så på nett - med alle. Han går rundt og distkurerer politikk, reising og alt mulig annet rart med de andre studentene i pausen, om om han ikke er klar over at her sitter du og tenker på ham hvert eneste sekund i hvert eneste minutt i hvert eneste døgn.

Men har du tenkt på at han kanskje legger merke til mer ved deg enn du tror?

Fra tankevrimmelens til litt boksnakk! Jeg vil anbefale en veldig dyktig forfatter til dere. Hun heter Katarina von Bredow og skriver spennende, romantisk og farlig bra om forbudt kjærlighet blant ungdom. Det er så nært, så ekte og veldig lett å kjenne seg igjen i. Noen av favorittene mine er Søskenkjærlighet og Bare ikke deg. Jeg elsker måten jeg blir sugd inn i det pirrende forelskelsesuniverset til den svenske forfatteren på. Hurra!

Emilie og Monika Polbratek: Den beste sommeren

Jeg er ingen kanonfan av bøker som omhandler kreft selv om jeg skal være den første til å innrømme at jeg gråt og gråt da jeg leste Idas dans.

Denne historien er også hentet fra virkeligheten, og den handler om Emilia Polbratek sin lillesøster, Natalia, som får bløtveveskreft, som dessverre viser seg å være uhelbredelig. Storesøsteren bestemmer seg for å gjøre sommeren de har foran seg, til den aller beste sommeren Natalia har opplevd.

Den beste sommeren er en rørende historie skrevet av en høyt reflektert og klok 13-åring. Den får deg til å tenke over ditt eget liv og dine egne søsken. Jeg ble så glad i både Natalia og Emilia, og imponert over hvor stolt og rakrygget Emilia er. Denne boken fikk fram tårene i øyekroken, og det var både en spennende, vakker og veldig trist historie. Les!

(Sponset innlegg)

Kveldene går med til turer mamma og hunden vår, drikke te eller gjøre lekser. I går så jeg One Day, som er basert på boka med samme navn. Jeg la meg under pleddet med macen på fanget og kjente hjertet briste av vemodighet. (Kanskje grunnen til at jeg synes den var så fin, er at jeg elsker Anne Hathaway og at Jim Sturgess er skremmende kjekk - og britisk..) Det er rart når hverdagen er så kontrastfull. I det ene øyeblikket tripper man glad og motivert ned til bussholdeplassen og i det andre øyeblikket føler man at alt kan gå i stykker. Selv om livet er spennende og fullt av øyeblikk, er det så skjørt. Da jeg leste ferdig Historien om fru Berg i går ettermiddag, tenkte jeg på nettopp dette. Det er så lite som skal til for at en katastrofe inntreffer. Jeg virker kanskje ikke som en spesielt negativ eller mørk person, men det hender jo at jeg også tenker på tema som døden, kidnappingssaker, trafikkulykker og en forelskelse som aldri blir til noe mer. Livet byr på så mange valg, og som regel velger man rett. Men hva med de gangene ting ikke går sånn som man ønsker? De sier at jeg livet er forjævlig, og noen ganger er det det. Livet tar deg alltid igjen bakfra, og det er det som er så vondt. Skjebnen, den lunefulle, den onde, den herlige, den fantastiske skjebnen.

Vel.

Nå skal jeg skifte tema! I forrige uke kjøpte jeg meg nytt kamera! Det er så spennende å få noe i posten. Jeg kan ikke si at jeg har vært den ivrigste fotografen det siste (eller årene?!), men nå er jeg skikkelig gira på å ta masse bilder. Det er vår, det er sol, det er tørt og det er snart ferie! (Ok....nå overdriver jeg kanskje litt, men det er jo faktisk mai - i oktober i fjor tenkte jeg at dette året ville gå så sakte....) Og dere! Den følelsen når man er ferdig med en bok og skal gå bort til bokhyllen og velge seg en ny - den er rimelig bra!

Har dere gjort noe spennende i det siste?

Jeg har bittelitt dårlig samvittighet for at jeg ikke har stukket hodet innom på flere måneder, men på en annen side orker jeg ikke å fortelle dere hvor dårlig jeg er på å blogge, for det tror jeg dere vet ganske godt fra før av. (Smør på flesk, much?)

Et innlegg på bloggen min skal på en eller annen måte ha et personlig preg, hvis ikke blir det ikke publisert. Det skal være....meg. Og hvis jeg ikke har blogget på lang tid, er det fordi jeg enten

1) ikke har hatt tid, eller, 2) ikke har hatt noe å si.

Men nå, dere, nå har jeg masse å fortelle dere. Tror jeg! Dager har blitt til uker, uker har blitt til måneder, og om rundt femti dager er jeg ferdig på videregående. Det er 1 prosent sprøtt, og 99 prosent deilig å tenke på. (Hvorfor begynner jeg å prate om skole egentlig?) I det siste har jeg levd livet så godt som det bare kan gjøres. Jeg er rett og slett ganske lykkelig. Jeg trives så godt med å bo hjemme, og ingen får lov til å komme å fortelle meg hvor slitsomt det er å være tredjeklassing eller å bo midt i et gjørmeland av ei bygd når regnet herjer som verst midt i april. Jeg er superglad og lykkelig for at jeg lever i nuet, men jeg tillater meg også å tenke framover. Drømme og smile ... fordi jeg har kommet inn på Nansenskolen! (Ok, dette blogginnlegget ble ikke så antiskole-aktig som jeg trodde det ville bli)

Allerede i høst var jeg sikker på at jeg skulle gå på folkehøgskole. Problemet var bare å velge hvilken linje. Jeg tør vedde på at samtlige av dere ville blitt litt overrasket hvis jeg skulle gå på hestelinja på folkehøgskole. Da kan jeg altså fortelle deg at jeg tok det opp til vurdering! Men til slutt landet jeg, lite overraskende, på skrivelinja. Og i høst skal jeg drasse med meg bøker, klær og forhåpentligvis masse inspirasjon, som jeg skal dele med andre, til Lillehammer - den desidert koseligste byen i Norge! O´ skip og hoi, som jeg gleder meg.

Ellers? Jeg har verken vunnet hundre tusen i flaxlodd, møtt noen kjente fjes eller blitt tilbudt drømmerollen i en dyr spillefilm. Men livet går sin vante gang med noen spennende og kreative hendelser som dukker opp når man minst venter det. Hver gang jeg er på biblioteket låner jeg med meg et lass med bøker - lærer jeg aldri? - og det ender som oftest med at jeg har åpnet dem uten å lese ferdig en eneste side. Når vi først er inne i litteraturens verden..... jeg er i skikkelig skrivemodus for tiden! Alt jeg vil er å skriveskriveskrive. Hele tiden. Nå holder jeg faktisk på med et prosjekt, og det blir en ungdomsroman som skifter synsvinkel mellom de fire hovedpersonene. Historien kommer til å bli en blanding av pirrende romantikk ispedd en god dose spenning og skrekk. Nysgjerrig?!

Det er vår i lufta. Det lukter jord og gammel snø, pappa har hengt opp flagget, jeg har funnet fram de røde conversene mine, sykkelen er brukt opptil flere ganger og jeg ser fram til at sola legger inn et besøk samtlige dager fram til sommerferien! På nattbordet mitt ligger et eksemplar av Historien om Fru Berg og En dag. Jeg lurer på om jeg skal synke ned i et titalls puter og pledd mens jeg nyter de siste timene av denne fridagen.

- Knut Hamsun

Snart er det april. Sola varmer håret mitt mens jeg lener meg mot bussvinduet og tenker på alt jeg skal skrive. Boken min. Historien min. Den som tikker og går i bakhodet et sted, men som aldri blir formet til ord og setninger. Dager kommer og går, jeg gleder meg til å finne fram tøyskoene og å spise mat ute. Jeg gleder meg til det blir sommerferie. Men først er det påskeferie! 

Nå har jeg sett den nye filmatiseringen av Victoria, og som den Hamsun-elskeren jeg er, må innrømme at jeg ble litt forelsket. Både i de fine omgivelsene, dialogen, kjærlighetshistorien - sukk! - og selvfølgelig; Jakob Oftebro. Musikken var passende og naturen eksemplarisk vakker. Det er sjelden jeg kommer over en film som jeg ikke finner noen åpenbare minus ved. Historien om Victoria og Johannes som ikke kan få hverandre på grunn av klasseskillet, er ulidelig trist, men destod mer viktig og inspirerende! For hvem er det egentlig som rår over alt...samfunnet eller ens egne følelser? Er du en like klissete romantiker som meg, bør du så absolutt se Victoria. Dyktige Iben Marie Akerlie debuterer som skuespiller i denne filmen, og jeg kunne ikke sett for meg en bedre Victoria Slottet. 

Jeg synes det er litt rart å si det, men jeg elsker triste filmer. Triste og sørgmodige historier gir meg et bredere perspektiv enn glade og trivelige komedier. Det er sant! Dessuten er det så mye mer å hente når noe er trist. Veien til lykke kan være lang, men den finnes alltid. Da har man jo et slags mål. Hvis man er konstant lykkelig, og livet er helt perfekt, har man ingenting å ta tak i. Ingenting å diskutere, ingenting å kjempe i mot. For det er jo når man først kjemper og prøver ... at man fakisk får det til!

Har du sett Victoria på kino?

Long time, no see! Det er tid for en ny runde med Bokbloggturneen igjen! I dag skal jeg anmelde novellesamlingen Tapt og funnet, som er utgitt av Cappelen Damm. I går var det Sara som blogget om boka, og i morgen kan dere lese Caroline sin mening om boka.

Dette er omtalen fra forlaget: Georg og Anna finner et gammelt og merkelig frimerke, Felicias fiolin blir borte, Roger og jeg finner en hule i steinura, Tobias befinner seg langt ute i på landet. Remi har mistet en venn, Jeg har kanskje funnet Astrid, mens Simon har mistet det meste. Thomas tror han har funnet sikkerheten,- og dette er knapt nok starten på fortellingene. For fjerde gang har vi bedt gode ungdomsbokforfattere om å fatte seg i korthet. Resultatet er blitt ni spennende og engasjerende tekster. Årets samling, Tapt og funnet, har bidrag av Mariangela Cacace di Fiore, Carl Johansen, Tania Kjeldset, Geir Moseng, Renate Nedregård, Jan Henrik Nielsen, Brynjulf Jung Tjønn, Alf Kjetil Walgermo og Siv Wyller.

Jeg har lest litt for få novellesamlinger til å gi noen god anmeldelse av denne boka, men jeg kan først som sist si at jeg likte denne boka...ganske godt. Det var underholdendene lesing, jeg kjente meg igjen i flere av historiene og karakterene, og språket var godt på noen av novellene. Boka er beregnet på ungdom, og jeg tror dessverre jeg faller litt utenfor målgruppen da jeg dessverre synes det var litt mye fjas og tomprat i tekstene ? og det er unødvendig når det er noveller det er snakk om.

Novellen som etter min mening skilte seg mest ut og ga meg aller mest som leser, var "Ulykker skjer" av Jan Henrik Nielsen. Den var uforutsigbar og nesten litt hemmelighetsfull samtidig som jeg ble sugd inn i en historie på få sider. "Frimerket" var også fantastisk god. Jeg skulle ønske det var en hel bok av sistnevnte!

Tapt og funnet er grei lesing, inspirerende og setter i gang tankegangen. Forfatterne skriver kort og konsist, men det ligger mye bak. Sånt elsker jeg! Men jeg skulle kanskje ønske at historiene var satt enda mer på spissen. Jeg kan konkludere med at jeg fikk veldig lyst til å lese andre tekster av forfatterne, da spesielt Tania Kjeldset, Alt Kjetil Walgermo og Jan Henrik Nielsen.

Stereotypiene og de typiske ungdomsklisjeene gjør at denne boka dessverre ikke når heeelt til topps. Tapt og funnet får terningkast 4 av meg.

Jeg liker å sitte for meg selv på biblioteket. Både på kontoret, bak skranken eller i en formell sofa med en bok i fanget. Mens jeg driver og registrerer nye, spennende titler jeg gleder meg til å anbefale til mennesker, fantaserer jeg lenge om hvilke bøker jeg skal lese .... når jeg får tid. Er jeg den eneste som fantaserer om denne tidløse tilstanden hvor man ligger i senga halve dagen og leser? Eller som ønsker seg noe bedre, noe lengre bort. Alltid. Jeg har så uendelige mange bøker jeg skal lese, og det eneste jeg gjør, er å gå rundt i hverdagens travle øyeblikk og tenke på dette. Andre ting jeg gjør, er å skrive på bloggen min. Vel, det er vel mer som en gang hvert tiende år eller noe i den gata der. Har dere forresten merket hvor utrolig mye snakk det er om bøker her inne? (Bare ta en titt i arkivet!) Dere må si ifra hvis dere blir lei, altså.

Smilet dukker opp når jeg finner igjen gamle bøker jeg leste da jeg var yngre. På mellomtrinnet, liksom. For å være ærlig får jeg plutselig lyst til å lese enkle, hverdagslige romaner som er lette å kjenne seg igjen i. Afrodite-bøkene, Nancy Drew eller serien om Sara og hesten hennes. Sånne typer bøker. I hodet mitt blir jeg aldri stor. Hvorfor ikke være barn for alltid? Men det var en gang en søt jente som beskrev et veldig fint scenario - som voksen - for meg, og da må jeg innrømme at jeg ble litt forhåpningsfull. Kanskje er det mange ting vi ikke vet om enda i den alt for skumle framtiden, men som er like fint som det å være elleve år, sykle til skolen sammen med naboen, øve til gloseprøve og lese kjappe pocketbøker på verandaen sammen med et glass eplejuice. Jeg vet ikke helt....

Driver du på med noe spennende om dagen? Og forresten - er du en av de som skal søke på en skole, universitet eller lignende til høsten? Da driver du vel og peiler deg inn på hva du skal søke på...akkurat nå? Fortell!

Som alltid går denne høytiden alt for fort. Nå er et helt år på vei til å bli enda et år vi bare husker, men ikke får oppleve igjen. Totusenogtolv. Jeg må bruke litt tid på å tenke hvis jeg skal klare å fortelle om mitt totusenogtolv. Hva skjedde? Ja, hva skjedde, Ingvild?

Jeg liker tanken på at et år rommer så mange minnerike opplevelser, i form av tanker, bilder, tekster eller andre ting. Og når jeg tenker meg om, finner jeg ut at jeg faktisk er veldig heldig. I 2012 har jeg fått noen karakterer jeg kan smile av, lest bøker jeg begynte å gråte av, sett filmer jeg skulle ønske jeg kunne hoppe direkte inn i, gått fine turer jeg ønsker aldri tok slutt, sittet rundt et knitrende bål og pratet med mennesker som lytter når jeg forteller, spilt gitar og sunget overdrevent falsk sammen med lillesøster, akt nedover gårdsveien sammen med naboungene og så mye, mye annet. Skal jeg virkelig ramse opp alt sammen? Hvem har glede av å lese det....sånn utenom meg selv?

Noe annet jeg har brukt 2012 til, var å skrive. Jeg hadde en idè til en roman eller lengre tekst i hodet en god stund, men det var først i høst at jeg faktisk satte meg ned for å skrive den. Jeg laget en tidsplan hvor jeg skulle produsere x antall ord per dag, og for noen dager siden kunne jeg lese av hvor mange sider jeg hadde skrevet, og da måtte jeg smile. Det føles utrolig godt å ha klart å nå et mål jeg satte meg tidlig i høst. Nå har jeg bevist for meg selv at jeg kan klare å fullføre noe, jeg også. Men det er ikke alltid like enkelt. Et veldig viktig skrivetips jeg kom over en gang, handlet om at man må sette av tid til å skrive. Det stemmer! Jeg er vel ikke den eneste som grubler på en idè til noe jeg kan skrive? "Åå, det høres så fint ut - det skal jeg skrive en bok om!" eller "Wow, for en genial idè! Det skal jeg klare å lage en bra historie av!" Og så skjer det liksom aldri....I know the feeling!

Jeg er en stor fan av forfatterspiren Ulrikke som skriver bloggen Ask For Answers. Hun postet nylig et innlegg om nyttårsforsetter som inspirerte meg veldig. For å være ærlig har jeg aldri vært så begeistret for nyttårsforsetter, men etter å ha lest det hun skrev, fikk jeg en hel del dose motivasjon å gå inn i det nye året med. Herlig!

Så min lille beskjed til dere er å sette av tid til å fullføre et mål du har satt deg. Og det kan være...alt mulig! Ikke sant? Godt nyttår!

Noe av det beste med jula, er forventningene. Jeg tror egentlig jeg tør å påstå at jeg liker ventingen, adventstiden og forventningene like mye som jeg liker selve jula og romjula. Jeg leste en gang at lykke kan være å lete etter lykken, og det utsagnet stemmer veldig bra med jul og alt rundt jula. Desember er måneden hvor man får sitte i sofaen og spise klementiner til man blir kvalm, se på The Julekalender og ikke tenke på noe annet. Desember er månedene hvor man fyller hele kjøkkenbordet med kartong, hyssing, gavepapir, limstift, glitter og gulltusjer. Desember er måneden hvor man kan høre på Mariah Carey og All I want for Christmas is you så mange ganger at du har sangen på hjernen flere timer etterpå.

Jeg elsker den følelsen. Følelsen av at jula er på vei. Den er rett rundt hjørnet, den kommer fallende ned i fanget vårt, gjerne uten at vi har gjort alt klart lang tid i forveien. Desember er også en travel måned, det skal vaskes, kjøpes, ryddes, pakkes inn, ordnes, sendes, ringes, meldes, arrangeres og mye annet.

For noen dager siden serverte jeg mamma denne replikken: «Mamma, jeg tror ikke jeg har rukket å puste i desember enda.» En litt rar ting å si, men det stemte. De første dagene i desember var fylt med drøssevis med skolearbeid, teaterforestillinger og jobb. Jeg takker universet for late søndagsettermiddager hvor vi kan ha juleverksted, bake pepperkaker og glede oss til jul.

Jeg er en person som liker å legge mye arbeid i det jeg gjør. Jeg liker at det er gjennomført! Nå snakker jeg selvfølgelig om julegaver og kort. Jeg elsker å sitte i timevis med kartong, saks, lim og dekor og skrive julekort opp og julekort ned, forså å sende de avgårde i posten til sine mottakere. Jeg synes absolutt alle har tid til å skrive et julekort til en god venn, for når det kommer til stykket, sier det jo egentlig mer om vennskapet deres enn dine kreative evner, er du ikke enig? Det er jo faktisk tanken som teller..... håper alle sammen har det bra! Og, ja, lillesøsteren min har bursdag i dag! Julebrus, nachos og sjokoladekake på en tirsdag er helt greit for min del.

- Lars Saabye Christensen

Jeg er ikke en slik person som avslører hemmeligheter om meg selv. Egentlig liker jeg å ha mye hemmelig, vite ting andre ikke vet. Jeg er - som helt sikkert er veldig obvious - et menneske som overanalyserer alt mulig. Jeg grubler og tenker og vurderer alt og alle. Sier jeg det til noen? Selvfølgelig ikke. Men jeg tenker det! Tenketenketenke. Hele tiden. Litt slitsomt, kanskje, men også litt inspirerende. Så mangfoldig alt blir når man tenker og fantaserer. Det får liksom en helt ny innfalsvinkel. Jeg kan se på en person, legge merke til småting og tenke meg til hva vedkommende gjør på fritiden, hva hun eller henne blir lykkelig av og så videre.

Å tenke gjør vel alle. Men har du egentlig tenkt over hva folk tenker på? Innimellom blir jeg sjokkert over mine egne tanker. Ja, det er sant. Jeg får en helt sprø og absurd tanke, og når jeg forsøker å skyve den vekk og glemme hele greia, ender jeg opp med en horde av teite ting som går på repeat oppe i hodet. Du trodde kanskje du var sprø? Velkommen til min verden. Jeg er også livredd for noe, og det er at andre skal høre hva jeg tenker. Enda mer sprø? Ja. Men det stemmer, i blant får jeg det for meg at personen som sitter ved siden av meg, kan høre alt jeg tenker, og det er en skremmende tanke.

Jeg vil jo ikke at alle skal vite tankene mine. For tankene er det eneste man faktisk kan ha helt, helt for seg selv. Det er ens egen, lille, hemmelige verden.

Picassokvinnen er skrevet av Taran L. Bjørnstad og utgitt i 2012 av Cappelen Damm. Dette er den siste boken jeg blogger om for bokbloggturneen. I går blogget Lene om boka, i dag er det meg, og i morgen er det Ellen sin tur.

Jeg har lest en bok av samme forfatter tidligere, den prisbelønte DBY, og heller ikke nå ble jeg helt revet med. Picassokvinnen er ikke spesielt altoppslukende eller drivende på noen måter, men det er en knallbra bok hvis man vil sette i gang tankegangen sin. Hovedpersonen, Angelika, som gjemmer seg i leiligheten sin sammen med moren dag ut og dag inn, irriterte meg. Hun var tafatt og vanskelig å bli kjent med. Jeg fikk egentlig bare lyst til å kaste boken i veggen eller riste kraftig i hovedpersonen. For meg er det en forutsetning å like hovedpersonen. Hvem er egentlig dette, tenkte jeg mange ganger i løpet av boka. Hun var så utrolig naiv. Jeg må innrømme jeg ble litt småsint på henne et par ganger.

Språket er som en eneste stor berg-og dalbane. Setningene er veldig korte og hakkete. Hele tiden. Nesten. Det irriterte meg. Litt, i alle fall. Det ble tungt. Å lese, altså. Point taken? Men plutselig dukket det opp setninger som fikk meg til å stoppe å lese. De var så godt gjennomtenkt og traff virkelig spikeren på hodet. Knallbra ordvalg, altså. Men som jeg sier gjelder dette små deler av boka.

Handlingen, beskrivelsene og karakterene opplevdes ikke troverdige nok til at jeg ble revet med. Det var verken realistisk, nært eller ekte. Jeg opplevde ingenting av det hovedpersonen gjorde. Jeg følte ingenting av det hovedpersonen følte. Jeg var ikke enig med hovedpersonen, men jeg var ikke uenig heller. Dette er ikke en bok man koser seg med og nyter. Dette er en tenke-bok som tar opp viktige spørsmål, men jeg synes budskapet forsvinner litt i det dårlige språket og de vage beskrivelsene av karakterene.

Alt i alt er jeg sånn halvveis fornøyd med denne boken. Vage beskrivelser og lite troverdig og tafatt hovedperson. Jeg fikk litt maur i kroppen av å lese denne boken. Men når det er sagt, er det en helt grei ungdomsbok, men den krever en ganske erfaren leser, mener jeg. Budskapet i boken kom absolutt ikke frem, og dessuten er dette den tredje boken hvor hovedpersonen både chatter og skriver en blogg. Ligger det en forbannelse over meg, eller?!! Jeg.Er.Så.Lei.Av.Bøker.Om.Chatting.Og.Blogging!! Finnes det ingenting annet å skrive om? Og jeg synes jo navn som Lillestrøm54 eller Kosebamse20 eller StrongAndSexy88 er veldig tekkelig for en roman.....eh, not.

Slutten derimot, var kjempefin. Sånn! Nå har jeg pratet nok.

- C.S. Lewis

Ord 1 av 40

Bøker er som bestevenner. De tar vare på hemmelighetene dine, de sier de ikke høyt, de vet hvordan de skal få deg til å gråte, men de vet også hvordan de skal få fram latteren.

Bøker forsvinner aldri. Ingenting er som å vie all sin oppmerksomhet mot en historie så levende og ekte at du glemmer omgivelsene for et par sekunder. Å ha en god bok er som å ha et menneske, en god venn, som aldri, aldri svikter deg. Igjen og igjen kan du ta fram favorittboken din og lese et kapittel. Igjen og igjen kan du smile og si til deg selv at du elsker bøker mer enn noe annet, og at følelsen du får hver gang du leser en bok, er fantastisk og egentlig veldig ubeskrivelig. Dessuten er det veldig inspirerende å lese bøker! Det bare daler ideer ned i hodet ditt...

Jeg liker når jeg kan lese en bok, kjenne beina forsvinne, glemme hvem jeg er og hvor jeg sitter, glemme hva jeg skal ha til middag eller hvilken dag det er i morgen. Det er fantastisk! Man kan jo ikke være sikker på om vennskap vil vare livet ut (selv om man håper det), men bøker varer livet ut. Alltid!

Dette innlegget burde har vært publisert for evigheter siden. Har jeg noen unnskyldninger? Ja. Nei. Kanskje. Det kommer aldri noe positivt ut av å klage over hvor travelt man har det, gjør det vel?

Det slutter ikke å regne når jeg forter meg ned til bussholdeplassen. Klokken er i ferd med å nærme seg halv fire. Jeg har på meg joggesko og ser på alle de glødende lysene som speiler seg i x antall søledammer. Store og små, tynne og avlange. Jeg lurer på når det skal bli tomt.

Mennesker i parkaser, støvler og gjennomvåte tøysko. Mennesker som skyr regnet med hetta over hodet. Mennesker som har sittet i klasserommet i seks timer. Nå er det kun en busstur som gjenstår før en kan sitte hjemme rundt middagsbordet og legge ut om dagen sin.

Jeg er én i mengden og venter på bussen som skal ta meg med hjem. Endelig kommer den. Joggeskoene er våte, men jeg er glad for at jeg kan sove i en time på en buss mens vi kjører gjennom regn og mørke. Øyelokkene glir raskt igjen, og før jeg vet ordet av det, er jeg i drømmeland. Etter noe som føles som ett minutt åpner jeg øynene igjen og innser at vi er fremme og at bussen er tømt. Så fort kan altså seksti minutter gå.

Bilder fra i sommer.

Da er det på tide med en ny bok i forbindelse med bokbloggturnéen! Boka heter Charliblogg, er skrevet av Eldrid Johansen og utgitt av Cappelen Damm. Denne gangen er jeg den aller første som skriver om boka og i morgen skal Regndrope anmelde den. 

Her lyser det ungdomsbok lang vei. Charliblogg er en veldig typisk ungdomsbok, og jeg tror den vil treffe jenter i alderen 12-15 år perfekt. Men jeg, derimot, falt nok dessverre litt utenfor målgruppen.

Dette er omtalen fra forlaget: Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite samfunn i utkant-Norge. Allerede første skoledag kommer hun skeivt ut. På kort tid blir hun frosset ut og mobbet av de andre jentene. I frustrasjonen over ikke å finne sin plass, oppretter hun en anonym blogg. På Charliblogg latterliggjør og disser Charlotte alt og alle i lokalsamfunnet, mens hun skryter på seg en ønskedrøm av et liv. Etter hvert får bloggen mange lesere og Charlotte bryter stadig flere grenser for å holde på lesernes interesse.Hvor langt er Charlotte egentlig villig til å gå? Og hvor langt kan hun gå, før hun risikerer å bli avslørt?

Da jeg hadde lest et par sider, begynte jeg å irritere meg over hovedpersonen. Ja, hun har kanskje ikke så mange venner (hvor mange venner har man når man flytter til et nytt sted? Mest sannsynlig ingen) og ja, hun blir litt dårlig tatt i mot, men makan til pesimistisk og negativ person har jeg sjelden vært borti. Hun var konstant sur og grinete, men på bloggen diktet hun opp et luksuriøst liv som ble litt vel overdrevet etter min mening. Jeg synes generelt overdrivelse er et passende ord som beskriver denne boka. Alt den handler om er bloggfacebookbloggfacebookfestingklæroutfitsrykterbloggfacebookkommentarersamtalerchatting. Ble litt for ensformig, synes jeg. Dessuten ble jeg litt skuffet over hovedpersonen. Hun dro tråden alt for langt.

Språket er heller ikke noe særlig å skryte av. Blogginnleggene til Charlotte hadde jeg ikke forventet meg det helt store av, men de andre hendelsene kunne det da vel vært litt mer liv og farge i?! Synes denne boka er både tynn bokstavelig, språkmessig og innholdsmessig. Det eneste positive jeg kan trekke fram, er at boka kan være en tankevekker til ungdommer som kun bruker tiden sin på Facebook og blogging. Dessuten begynner verden å ligne på en Facebook-side. Husk at alt som står på nettet, ikke nødvendigvis er sant! Jeg krysser fingrene for at det var bokas moral i følge forfatteren.

Jeg gir Charliblogg terningkast 2. Dette er (dessverre) en av de dårligste ungdomsbøkene jeg har lest, men jeg må likevel påpeke at jeg mest sannsynlig ikke er riktig målgruppe.

Jeg undrer om jeg kommer til å bli en av disse damene som forsvinner helt inn i romanens verden og lever ut kjærligheten til en eller annen uoppnåelig, littererær og heltelignende karakter..... Er det sånn at fredagskvelden skal inneholde en lesestund sammen med en av favorittbøkene dine og et sårt ønske om at verden var akkurat sånn som i boka? Jeg frykter at menn skyr en så kjedelig sjel som meg fordi jeg er alt for glad i bøker. Snart ligner jeg vel på Amanda i Lost in Austen som faktisk havner midt oppe i favorittromanen sin, Pride and Prejudice av Jane Austen. Er jeg sånn? Har jeg litt for god fantasi? Likevel må jeg innrømme at det hadde vært helt greit for min del å vandre sammen med Mr. Darcy langs hekken på Netherfield eller danse sammen med Mr. Bingley i en av de store ballsalene.

Nei, jeg lever nok dessverre i den virkelige i verden og jeg opplever aldri ting som normalt bare skjer på film. Livet er litt kjedelig sånn sett. Heldigvis går det an å drømme!

Jeg meldte meg på www.bokbloggturneen.no i sommer og tenkte at det kanskje ville bli interessant å lese noe jeg får servert i fanget og faktisk må lese istedenfor å bare lese det jeg selv har lyst til.

Boka jeg skal skrive litt om nå, heter Alt jeg vil er å kysse deg. Det er Charlotte Glaser Munch som har skrevet den. Jeg hadde ingen spesielle forventninger til boka annet enn den skulle være lett å kjenne seg igjen i, greit skrevet og litt pirrende spenning innimellom med tanke på det spesielle forholdet mellom personene. Bak på boka står det et lite utdrag:

"Jeg kjenner et sug i brystet, som om kroppen min sulter etter å være i nærheten av hans. Kanskje dette er kvelden vi kysser. Jeg vet at jeg burde tenke på at han er voksen og at familien min bor vegg i vegg, men det glipper. Det eneste jeg vil er å være inntil ham. Alt annet betyr null."

Lengden på denne boka var ikke imponerende, og selv om jeg har litt blandede følelser i forhold til den brå slutten, er det nok fint at boken ikke er så alt for lang, heller. Den er intens og lett skrevet med et levende språk. Hovedpersonen, Sara på 14 år, som forelsker seg i naboen på 29 år, er lett å kjenne seg igjen i. Hun er (selvfølgelig) litt umoden på noen områder, men jeg må innrømme at jeg likte de små tekstsnuttene hennes som hun skrev på bloggen sin i blant. De var så fine og ekte.

Boken er ikke av typen som blåser deg fullstendig av banen, men underholdende og fin i all sin enkelhet. Den tar dessuten opp et forholdsvis alvorlig tema. Jeg syns forfatteren har gjort en kjempegod jobb. En forelskelse er vanskelig, irriterende, distraherende og tilstedeværende hele tiden - og dette er synlig gjennom hele boken. Hvis jeg skal trekke ned på noe, må det bli den litt vage beskrivelsen av personene. Jeg fikk for eksempel ikke helt tak på storebroren Fredrik som er fulltidsruss eller foreldrene til Sara.

Denne boken er utgitt på Cappelen forlag i 2012 og selges inn som en ungdomsbok. Jeg er den siste i denne omgang som skal skrive om Alt jeg vil er å kysse deg på bokbloggturneen. Boka får terningkast 4 av meg.

Sovnet til nysnø i går kveld, og i morges sprang jeg og mamma rundt bilen for å koste av all snøen som hadde lagt seg på skiboksen og frontruta. Fantastisk å bare traske i over tjue centimeter tvers over gårdsplassen. På med kåpe, skjerf, lue og votter. Det er plutselig blitt mye lysere i lufta nå som snøen har kommet. Fra klasserommet glor jeg ut av vinduet på trærne som har snø på greinene sine og henger tungt ned mot bakken. Jeg kjenner at det kribler i magen. Snart er det vinter! Mens jeg jobber med litt av hvert, hører jeg på det nye albumet til Ida Jenshus. Favorittene mine er Someone To Love og Days Of Nothing. ♥ Har du noen fine sanger du hører på akkurat nå?

Bolleposen fra Shell lager en knitrende lyd. Det er en papirpose med to boller oppi. Det var det eneste jeg hadde råd til. Jenta bak disken fikk meg til å legge tjuefire kroner på disken. Mer hadde jeg ikke. Hadde ikke trodd at jeg trengte så mye for å kjøpe to små boller i 2012. Virkelig.

Og når jeg fisker opp en liten bit, bråker denne posen noe forferdelig. Tror nok jeg vekker mange av passasjerene. Kanskje de blir en smule irritert på den litt for våkne jenta som har plassert seg helt bakerst i bussen sitter og mumser i seg boller mens hun intetanende skriver avgårde på pc-en sin? Det har jeg ingen problemer med å forstå. Og plutselig synes jeg at det er ganske gøy å skrive sånn som dette. Være ingen. Eller være meg. Bare kaste små og store ord inn i tekstdokumentet. Hvis dere absolutt vil vite det, er jeg en ekstremt ironisk sjel. (Surprise!)   

Jeg blir småirritert når jeg ser at vi kjører over ei elv og fargerike trær speiler seg i det klare vannet. I et sånt øyeblikk skulle jeg gjerne hatt en pensel som kunne fange det fine motivet. Eller, hvis jeg prøver å leve litt i 2012 - et kamera. Ok, nå ser jeg at halve veien er full av korn fra en korntresker. Et gult teppe som dekker det ene kjørefeltet. Morsomt. Jeg lurer på hvorfor jeg sitter og gjengir hvordan min skolevei ser ut, undrer på hvilken sprø sjel i verden som skulle ville lese dette her. Den personen må ha ekstremt lite å gjøre.
   

Vips er bollene oppspist og jeg prøver å bestemme meg for hvilke bøker jeg skal ta med meg på hytta i helga.

Hvis noen ikke har fått det med seg, så bodde jeg altså i Lofoten i fjor. Og jeg lyver ikke når jeg sier at jeg har blitt en erfaring rikere og fått litt annet syn på mange forskjellige saker og ting. De siste ukene har jeg lagt merke til noe i miljøet hvor jeg befinner megm og det fikk meg til å tenke på noe.

Aller først: i Lofoten (og Nord-Norge generelt) er folk veldig åpne - om alt! De er for eksempel fulle av respekt og forståelse mot mennesker som, ja, gjerne ser litt annerledes ut eller oppfører seg litt snodig. De smiler og inkluderer alle sammen, uansett væremåte, klesstil eller hvor mange venner man har. Jeg likte så godt den måten jeg følte meg velkommen på.

Dette ser jeg en vesentlig forskjell på når jeg har flyttet hjem igjen. Her blir det sukket og stønnet og himlet med øynene hvis et menneske ser litt spesiell ut, sier noe rart eller har en annen oppførsel enn andre. Eller så blir det rett og slett ignorert. Hvorfor blir man sett "ned på" hvis man er .. unormal? Og hva i alle dager er normal, da? Hvorfor kan noen si "nei, hun/han er vi ikke venn med, for det menneske sier så rare ting eller oppfører seg rart"? Jeg tenker også at det var veldig befriende å bo i Lofoten. Aldri tenkte jeg på at folk ville se rart på meg eller gi meg en spydig kommentar - for alle aksepterte deg for den du var. Å være åpen mot andre mennesker betyr ikke nødvendigvis å kunne snakke om alt mellom himmel og jord, men også det å klare å respektere at noen er annerledes, og at det er lov å være annerledes. Ikke minst.

Her er jeg. Egentlig ikke. Nå skjønner jeg hva folk mener med at dagene flyr forbi og man alltid har en eller fire ting man bør få gjort, men ikke har tid til å gjøre. Snart er det oktober. Og jeg kommer ikke til å stille spørsmålet «hvor ble tiden av?», for jeg har aldri blitt noe klokere når jeg prøver å resonnere meg fram til et svar på det spørsmålet.

Hodet mitt er fullt, egentlig litt for fullt, av ideer. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre! Men jeg har allerede veldig mange baller i luften akkurat nå. Høsten skal være rolig, behagelig, fargerik og full av tekopper, mørke kvelder og ullpledd. Kanskje et strikkeprosjekt også? Men jeg lurer på hvor alle de tingene har tatt veien, for jeg føler meg litt travel - på en positiv måte, riktignok - og veldig tankefull.

Jeg tror hjernen min har en egen innstilling som heter «blogg». Det popper stadig opp nye tanker, poenger, synspunkter og ... ord jeg så gjerne vil dele med dere. Men det er ikke alltid tiden rekker til, og det er heller ikke alltid at jeg ikke får til å formidle det jeg egentlig mener. Har du hatt den følelsen noen gang? Dere er så fine, alle sammen; å blogge er en av få inspirerende kilder som man blir oppriktig glad i og tenker på hver eneste dag. Hver gang jeg oppdager noe fint, motiverende, vakkert, spesielt, unikt - hva som helst - tenker jeg på dere, jeg tenker at jeg vil fortelle det, vise verden hvor glad eller inspirert jeg er. Men så stopper det opp. Det tar både tid og krefter å blogge. Jeg føler meg ikke presset på noen måte, men jeg blir litt lei meg når jeg ser at jeg ikke har postet noe nytt på bloggen min på over en uke, enda jeg har så mye jeg gjerne vil si! («Writing on the bus»-konseptet mitt eller ordbanken eller bokanmeldelser eller andre ting?..)

Hvor skal dette ende? Hvor lenge skal jeg blogge? Kommer jeg noen gang til å gå tom? Kanskje det er på tide å tenke nytt, tenke annerledes. Kanskje jeg har vokst fra blogging? Jeg er ikke sikker. Noe jeg derimot er sikker på, er at jeg kommer til å lese favorittbloggene mine og følge med. Jeg har ikke lyst til å forsvinne helt, heller.

Ord blir til setninger. Alle setningene sys sammen til en hel tekst. Jeg leser over og tenker «wow, har jeg skapt dette?»

Jeg klarer ikke helt å komme opp med noe konkret svar på hvorfor jeg sitter her og durer i vei på tastaturet. Å telle regndråpene på bussruta kan jeg bare drømme om å gjøre. Selv om det er mandag og en ny uke, ser alt en tone mørkere ut. Lufta er liksom litt grå, disig. Det øser ned, alt er vått. Og jeg tenker at jeg skulle ønske bussturen varte for alltid.

Hvorfor? Fordi jeg elsker det jeg gjør akkurat nå.

Ideene er så mange, det jeg egentlig ønsker er å viske vekk følelsen av tid og bare skrive meg inn i evigheten. Leste en hel bok i helga. Tankevekkende. Boka altså. Jeg spurte meg selv hvorfor hodet mitt begynte å sy sammen et helt lappeteppe av ideer der oppe. Hvorfor klarte jeg ikke å konsentrere meg om boka?

Fordi jeg var inspirert, kanskje.

Har dere noen gang tenkt tanken «jeg klarer det ikke»? Garantert. Jeg bare lurer på hvorfor vi skal påstå at vi ikke klarer noe faktisk før vi har prøvd? Nei, jeg skal ikke gå foran som et godt eksempel å si at jeg klarer alt, det er nok dessverre ikke sant, men ofte når jeg tror noe skal gå fryktelig galt eller at jeg føler på meg at motivasjonen og viljestyrken bare har smuldret opp til støv, da prøver jeg heller å fortelle meg selv at verden går videre. For den gjør jo det, ikke sant?

Se for deg en gigantisk fremføring på skolen. Alle kan vel være enige i at det høres en smule skummelt ut. Men å si «jeg klarer ikke» er kanskje litt å ta i? Eller? Hva mener du? Når jeg er nervøs eller bekymret (og det er ikke sjelden), pleier jeg å spørre meg selv: «hva er det verste som kan skje? Sånn seriøst?»

Jeg har en teori om at alt går an. Og jeg tror at det «å prøve» er veldig sunt. Prøv nye ting, prøv noe du ikke vet noe om, beveg deg ut på tynn is. Da har du i alle fall prøvd! Og hva tape du på det? Hvis du ikke klarer det i første omgang, kan du jo bare si at du har prøvd og at det kanskje går bedre neste gang. Uansett har du fått deg en god erfaring du kan ta med deg videre og ha god nytte av.

En gang sa mamma noe til meg som jeg tenker ofte på. «Alt trenger ikke være perfekt hele tiden, du må ikke få topp resultat på alt». Og jeg spurte: «Men det er jo det jeg vil, jeg kan ikke bare drite i det, og si pytt-pytt, sånn gikk det.» Da fikk jeg høre at selv om det går dårlig en gang i blant, kan det også gå bra. Og man kan ikke klare alt, gjøre alt perfekt. Få toppkarakterer på alt. Og nesten det aller viktigste: Man lærer av feilene sine!

Som vanlig aner jeg ikke hvordan jeg skal avslutte et blogginnlegg, så jeg har lyst til å vise dere traileren til en film jeg så nå nylig. Etter at jeg hadde sett ferdig denne inspirerende filmen om matlaging, kjente jeg meg plutselig mye sterkere og jeg sa til meg selv: tenk så vanvittig mye som faktisk går an.....

...er man ganske sikker på at det er helg veldig snart!

Selv om jeg er forlatt og alene, storkoser jeg meg med verdens herligste bestevenn av en bok, nemlig Barnepiken av Kathryn Stockett. (Alle sammen: Leslesles!) Jeg kan heller ikke nekte for at jeg gleder meg enormt til å slappe av i en time på buss før jeg endelig kan sette beina over dørstokken hjemme og la helgefølelsen synke inn. I kveld pakker jeg med meg Thirtreen reasons why av Jay Sheer, ullgenser og støvler og reiser på hytta.

Da jeg våknet i morges, tenkte jeg «er det bare jeg i hele verden som er oppe nå?». Og da jeg tok en rask titt ut av vinduet, og la merke til hvor grått, tåkete og mørkt det var, følte jeg meg enda mer sikker.

Nå viser klokken fire minutter over sju, og jeg har nesten mer lyst til å følge med på tåkehavet som gjemmer seg nede i fordypningene i granskogen enn å prøve å gjengi alt sammen i ord. Egentlig er morgenen en fantastisk fin stund på døgnet. Særlig nå når det er iskaldt og rim på bakken, men man kan ane sola et sted langt avgårde fordi den lyser opp små deler av fjellknauser som omringer bussen jeg sitter i. Kornåkre som blir dekket av tidlig morgensol er ekstra vakkert. Da er det som om den varme, gylne fargen på stråene får en ekstra glød.

Med ett kjører vi inn i en tunell av tåke og jeg kjenner at det snører seg litt igjen i brystet. Langs den buktende elva som skjuler mange usynlige krefter, flyter et lag med tåke. Når skal vi komme ut igjen, tenker jeg og smiler. Det er spennende å bo i Norge. Det er spennende og se dagen våkne til liv. Innimellom skinner sola igjennom trærne langs veien og jeg føler meg faktisk ikke så ille.

Når man er inntullet i skjerf og strikkejakker, og helst vil ligge under dyna og bli frisk igjen, er det ikke så fælt at det øsregner ute hele helga. Ikke egentlig.

Som sikkert veldig mange andre, tar jeg bussen til skolen hver dag. Da dumper jeg ned i et av de fløyelstrukne setene rundt klokken sju og går av igjen ved siden av skolen en time senere. Denne timen nyter jeg hver eneste morgen, enten det er store snødyner som ligger utenfor bussvinduet eller regndråper som siler nedover glasset. Hver eneste morgen og ettermiddag tar jeg opp Mac-en min og skriver. Og hvis dere tilfeldigvis lurer på hva det er for noe jeg skriver, så kan jeg oppsummere det med å lansere min nye idè/kategori her inne på bloggen, nemlig «Writing on the bus». Her er aller første post!

Jeg sitter helt bakerst i bussen med Mac-en på fanget. Nesten alle de blå setene i bussen er opptatt. Merkelig nok hører jeg ingen lyder, ingen stemmer. Ikke en sjel sier noe, det er kun duringen fra motoren som høres. Jeg smiler og tenker at jeg er heldig som kan sitte helt for meg selv med beina strakt ut foran meg. Enten kan jeg titte ut av vinduene på de grønne, falmede høståkrene som flyter forbi, granskogen som ser mer grå enn grønn ut og regnværet som vekselsvis styrter ned. Å kjøre buss når det regner er faktisk veldig koselig. Det føles varmt, nært og trygt.

I dag er det fredag. Jeg er en av de tretti menneskene som er på vei hjem fra en lang skole- eller arbeidsdag. Endelig er det helg, tenker nok de fleste. Kanskje de skal hjem til kjæresten sin eller familien sin eller barna sine? Kanskje de skal lage taco til middag og krype under et tykt ullpledd? Kanskje de skal i et selskap eller på en fest senere i kveld?

Jeg er så takknemlig for at jeg skal sitte her, bakerst i bussen med Mac-en på fanget, i en liten time til. Dette er en sånn fin stund hvor jeg har ordentlig god tid til å glede meg til helg.

Det er veldig artig å plutselig få en ide og deretter sette seg ned ved datamaskinen å skrive om det på bloggen. Dette er ikke et sånt prosjekt hvor jeg kaster alt av sakser, lim og papir på gulvet for så å prøve å komme opp med noe unikt og annerledes. Denne gangen (å jada, forrige eksempel skjer støtt og stadig hjemme hos meg!) har jeg bestemt meg for å lage en slags ordbank på bloggen. Det går ut på at jeg skal sette opp en liste med mange ord, kanskje ti, tjue eller tretti, små og store, og så skrive et innlegg om hvert ord. Bare kaste ut alle tanker og meninger. Høres jeg sprø ut? Høres det vanskelig ut? Tja, vi kan jo prøve...

Forresten! Vi kan jo gjøre det et par hakk morsommere ved at dere foreslår ord jeg kan skrive om. Skriv ned alle dere kommer på som dere kan tenke dere å lese om. (Og husk at jeg kan være nådeløs og skrive nøyaktig hva jeg vil, altså.)

Jeg vandrer rundt på et enormt loppemarked, ler og fniser sammen med mamma hver gang vi finner noe superharry eller forferdelig damete eller katastrofalt morsomt. Det er ikke mange ting jeg liker så godt som å være på et ordentlig loppemarked. Lite slår lukten av nystekte vafler, gammelt skinn, kjeller og støv. Lykkelig oppdager jeg et skilt hvor det står "10,- per bok, 50,- per pose". Frenetisk scroller jeg blikket over alle titlene som er stappet inn i bokhyllene. Bygget vi befinner oss i, er fullt av murgulv, betongdører med skilt som "adgang forbudt" eller "fare" og rom uten vinduer. Det er nesten litt klaustrofobisk og småskummelt.

Når jeg oppdager en hylle med en stor, beige koffert, blir jeg plutselig nysgjerrig. En mann i refleksvest, som tydeligvis er en av arrangørene, spør om jeg vil se på skrivemaskinen. "Sa du .. skrivemaskinen?" Jeg ser vantro på den beige kofferten med en liten hyssing med en nøkkel på. Mannen forteller at jeg gjerne må ta frem alle tre og se på de. Jeg er helt i hundre og spør til slutt om prisen.

Dere forstår nok mest sannsynlig hvordan denne lille historien ender. Å få kjøpt en gammel skrivemaskin for en femtilapp på et loppemarked på den trønderske fjellvidda, er ikke noe man opplever så veldig mange ganger. Og ja, det er en sånn med "bokstav-tangenter" og pling-lyd når linjen er avsluttet.

Noe jeg liker ekstra godt, er å spre litt glede her i bloggverdenen. Og nå tenkte jeg at jeg kunne liste opp bloggen til et par herlige mennesker du så absolutt bør stikke en tur innom. Så kan jo du også få lov til å spre litt glede og tipse noen bloggere i retur du mener er verdt et besøk. So here we go!

Liker du natur, fantasy og kunst? Denne koselige jenta jenta er talentfull som få og drysser litt faerimagic over den travle hverdagen vår.

Siv skriver så smart, reflekterende og med en smule humor. Dessuten er hun full av energi og gjør hele bloggmiljøet mye mer fargerikt. Hurra!!!

For vintageelskere og dagdrømmere med stor lidenskap for fargerik og gammeldags mote, er Esme and the laneway absolutt verdt et besøk! Veldig inspirerende moteblogg.

Det er umulig å ikke bli glad i dette herlige mennesket. Dyktig skribent, koselig, morsom og fiffig.

Noen blogger du syns fortjener et ekstra besøk?

- John Steinbeck

Hver gang jeg hører ordet 'tid', blir jeg litt skremt. Alle vet vi hva tid er for noe, noen vet det nok smertelig godt og andre tenker knapt over det. Ofte hører jeg uttrykket "men jeg har ikke tid!". Jeg forstår liksom ikke hvorfor. Når jeg spør mennesker om de for eksempel skriver, og jeg får nei, stiller jeg automatisk spørsmålet "hvorfor da?" tilbake. Svaret jeg da får, handler om tidsbruk. Nei, de har alt for lite tid til å skrive, det tar jo så lang tid. Gjør det virkelig det? Hva med chatting på Facebook, for eksempel? Hvor lang tid tar det? Jeg tror veldig mange på min egen alder, samt yngre og eldre, sløser bort veldig mye tid ved å sitte foran tv- eller pc-skjermen. Høres ikke spesielt nyttig ut. Får man noe ut av det? Sånn egentlig?

Å skrive tar tid. Det kan vel ingen nekte for. Skrivingen gjør seg ikke selv, det er et fysisk og psykisk arbeid. Men jeg hører støtt og stadig at flere skribenter sliter med å finne tid til å sette seg ned for å skrive. Enkelt og greit, tenker jeg. Selv har jeg vært i den situasjonen flere ganger. Men er det egentlig sant? Hvorfor må man alltid si det samme, om og om igjen; "nei, jeg har ikke tid". Er vi egentlig klar over hvor mye tid vi har i den tilsynelatende travle hverdagen vår? Man kan fange noen øyeblikk på et venteværelse, til legen eller fysioterapeuten, på et fly, i kaffepausen, på bussholdeplassen, i lunsjen, på toget, på stranda.....det fins massevis av små og store øyeblikk i hverdagen vår hvor vi kan få gjort noe, for eksempel lese eller skrive. Det finnes så mange dyktige skribenter rundt oss, noen vet det sikkert ikke selv en gang, men så blåser de det vekk med "har ikke tid".

Det er nesten dumt å si det, men når folk utbryter at klokka går sakte eller at det er en evighet til helg eller høstferie, da får jeg lyst til å svare med at "hei, da har du jo masse tid!". Er det sant, tenker de. Ja, det er faktisk sant. Man har tid - tid i massevis! Jeg leste om en student som klarte å skrive en roman ved siden av bachelor-studiet sitt,- se der, det er fullt mulig å gjøre to ting på en gang!

...våknet en dag og så noen andre enn deg selv i speilbildet ditt

...levde i en verden full av store, mystiske skoger med massevis av hemmelige stier og veier

...hadde muligheten til å sitte på en knøttliten veranda i Italia, drikke et glass vin og ikke gjøre noe annet enn å se på sola

...ble fortalt av kjæresten din at du er hele hans verden

...dukket uventet opp i et bursdagsselskap og hadde tatt med deg et brett fullt med ferske, hjemmelagde blåbærmuffins

...plutselig oppdaget at du levde i en film og at du kunne påvirke hele handlingen

...har vært stille hele skoleåret og på eksamen fosser ordene ut av munnen din og sensor mener du sprenger karakterskalaen

Andre ideer?

Vi er tre jenter, i tre ulike aldre, som sitter på hver vår stol. Den ene litt slappere og sykere enn den andre. Alle tre mumser i seg et pizzastykke som vi skyller ned med kald farris. Det er sommerfølelse å sitte på verandaen, høre kubjellene synge nostalgisk og biler og trailere som dundrer forbi langt nede på E6-en. Etterpå spør jeg om den skjønne nabojenta har lyst til å bli med ut i hagen. Jeg spør henne om vi skal plukke jordbær. Vi svinser og svanser rundt bærbusker, dukker under en palmelignende plante, prater og ler. Plutselig savner jeg å være seks år igjen. Et lite, nysgjerrig barn. Ettermiddagssola varmer de bare skuldrene våre. Akkurat nå er det ikke et sted i verden som er mer fredelig og naturlig enn dette. Frodige bærbusker i hagen, en smilende pike med en blomstermønstrete kjole som spør om jeg vil være med å hoppe på trampolina, fugler som henger i greinene og synger, de intenst oransje ringblomstene som rammer inn den hjemmesnekrede trappa opp til verandaen. Jeg får en umiddelbar trang til å vise hele verden hvor eventyraktig det er her, men blir sliten av tanken på å stresse med kamera og minnekort. Så blir jeg minnet på at det er jo nemlig jeg - ja, jeg! - som er så utrolig heldig, og befinner meg midt i dette paradiset på landet. Resten av verden aner ikke hva den går glipp av.

Jeg følger etter nabojenta opp til trampolina. Hun spretter rundt og ser ut som en grasiøs prinsesse der oppe på det svarte stoffet. Selv sitter jeg på toppen av lekestativet med en bok i fanget og ønsker at denne ettermiddagen aldri skal ta slutt.

Broren min av Eline Johnsen Helledal

Dette er en selvbiografisk bok om 20 år gamle Eline og forholdet til den narkomane broren, Henrik. Jeg slukte boka under et par jobbtimer forleden dag, og kan ikke få sagt det mange nok ganger; denne boka er så absolutt verdt å lese. Den er rørende, vakker og brutalt skrevet, og  jeg ble flaut nødt til å blunke vekk noen tårer da det plutselig kommer spaserende inn en dame på biblioteket hvor jeg jobber. (!) En sterk bok av en ung, men utrolig dyktig forfatter!

Om du kunne se meg nå av Cecelia Ahern

Cecelia Ahern er en av mine favorittforfattere, hun skriver så lekent, lett og magisk, og det er alltid like koselig og betryggende å lese bøkene hennes. Denne boka er krydret med litt fantasi, drømmerier og kanskje litt spiritualitet (?!), men den er også hverdagslig, søt og fin. En bok man veldig gjerne kan krølle seg opp i sofaen med på en tung regnværsdag. Originaltittel: If you could see me now

Mus av Gordon Reece

Brrrr, sier jeg bare. Dette er ganske heavy saker, og noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har lest. Vil du miste nattesøvnen, er dette definitivt et klokt valg. Denne boka er en original pageturner og jeg kan ikke nekte for at et par gysninger krabbet over nakken mens jeg leste. En skikkelig guffen, spennende og velskrevet bok! (Også veldig tankevekkende med en psykologisk vri. En av mine klare favoritter fra 2011.) Originaltittel: Mice

Et raskt, lite innlegg fra meg i regnværet. Håper dere nyter sommeren!

Det er litt rart å slappe av og innse at jeg er ferdig med mitt andre år på videregående, at jeg reiste hjem med verdens største flyttelass, inkludert en sekser på eksamen, og at det er sommerferie nå. Det har skjedd så mye siden sist! Hvor har jeg vært egentlig? Og hvor skal jeg være i sommer? (Svar: På en landlig sommerplanet uten datamaskiner!) Jeg er full av glede, inspirasjon og lykke akkurat nå, jeg gleder meg enormt til å starte i universets fineste sommerjobb. Stolt kan jeg fortelle dere at dere er så flotte alle sammen, de koselig kommentarene dere legger igjen er så ekte og fine at jeg innimellom føler meg som verdens heldigste! Og så krysser jeg fingrene for at dere fortsatt er her når jeg er tilbake i august en gang.....jeg tar nemlig sommerferie nå! Den skal jeg fylle med bøker, musikk, kjoler, sene middagskvelder på verandaen, fotoseanser i blomsterenga og masse bær og frukt. Det er så godt med noe friskt i sommervarmen.

Forresten er jeg plent nødt til å meddele at jeg har vært i Hamsuns rike, på Hamarøy i Nordland. Så utrolig sjarmerende og vakkert det var der; jeg og mamma ble enige om at det var forbudt å sove et minutt den natten. Jeg fikk besøke Edvardas hus, og må ærlig innrømme at det toppet min liste over personlige og fantastiske overnattingssteder.

 Hva er sommer for deg?

Jeg synes det er veldig skremmende....litt spennende....og en smule skummelt. Men jeg har i hvert fall opprettet en youtube-kanal som handler om bøker og inspirasjon. Den første videoen er allerede lagt ut, så hvis du vil, kan du jo ta en titt. (Husk at jeg er nybegynner i dette, og vær så snill og prøv å ignorer den fæle stemmen min..)

Du finner kanalen min her hvis du har lyst til å abonnere!

Har du en youtube-kanal?

Det gjør ingenting om det ligger strødd ark, bøker, hefter, mapper og annet rot rundt omkring, både på gulvet, på sofaryggen, på skrivepulten eller stappet inn i bokhylla, innimellom bøker, permer og atter andre ark. Det gjør heller ingenting at verdens mest grisete oppvask venter på meg eller at klokken viser et tidspunkt som vanligvis ville skremt meg til et panikkanfall eller noe lignende. Jeg synes ikke det er så farlig at tiden bestemmer at det er juni 2012, at jeg blir atten hele år på fredag eller at jeg er så nervøs for at jeg skal komme opp til enda en muntlig eksamen.

Uansett om jeg sitter med pcen foran meg her ved arbeidsplassen min eller om jeg setter meg i senga, slukker lampa i taket og ser ord etter ord og setning etter setning dukke opp i word-dokumentet på pc-skjermen, har det ingenting å si. Kanskje jeg til og med pakker sakene mine i sekken og går på kafè Nicolina og kjøper meg et stykke banankake i samme slengen.

Jeg har sagt at det er lov å forsvinne inn i sin egen drømmeverden nå. Jeg har mitt eget puslespill, fullt av tekstutdrag, scener, personbeskrivelser og dagboknotater. Mitt lille bokprosjekt er blitt aktiviteten som får sprittusjen til å krysse av dagene på kalenderen og før jeg aner ordet av det står mamma, pappa og lillesøster i døråpningen og forteller meg at jeg skal få reise hjem til Trøndelag snart.

Det gjør meg forresten ingenting om du forteller meg hva du gleder deg til! Og forresten... her finner du et par herlige gladsanger du kan høre på mens du venter på sommer og ferie!

En liten kollasj laget på impuls med bilder fra den herligste filmen jeg vet av. Kan sees.....utallige ganger ♥ Like herlig, varm og vittig hver eneste gang.