West

Alenetid


Det er så uhyre viktig. Og jeg forstår ikke hvordan noen bare ikke klarer å være alene med seg selv et eneste sekund. Hvis du konstant gjør ting, møter folk, henger rundt; når har du tid til å faktisk glede deg til neste gang du skal typ møte noen? Gjøre noe spennende? Jeg bør få en pris for hvor glad jeg er i å være alene, for jeg kan sikkert liste opp på sparket minst tjue ting eller småprosjekter jeg kan fylle tiden med når jeg er alene. Og når jeg er alene, er det plutselig litt enklere å minne meg selv på de fine menneskene jeg er så jæskla heldig å ha i livet mitt. 

Og de siste ukene har jeg jo knapt vært alene hvis jeg ikke har jobbet meg ihjel med essayene mine. Nå er det kun ett døgn til jeg setter meg på et tog i retning London, og dette skriver jeg i full fart mellom pakking, julegaveshopping i byen, frokostfester og sosialt samvær. Fy, så fort tiden går! 

IMG_0868

Følgende bloggere er også med i bloggutfordringen:

CarolineNadiaCarinaMarieLuisaStineJuneJuneCarolineMillaKineLise LotteMartine.

En cornish spilleliste


I dag er det akkurat én uke til jeg flytter hjem til Norge. Neste søndag skal jeg våkne opp i denne senga for aller siste gang. Man blir så latterlig melankolsk når man skrur på julemusikk, klemmer ti ulike mennesker fra ti ulike land på én kveld og vet at om kort, kort tid er dette eventyret over for godt. 

Det finnes neppe noe som setter i gang like mange assosiasjoner, følelser og tanker som musikk, så her får dere noen låter som minner meg om Cornwall, England og disse øyeblikkene jeg er så latterlig takknemlig for at akkurat jeg har fått oppleve. Det føles nesten som jeg reiser hjem til Norge som et nytt menneske.

1. "Postcards" av James Blunt. Denne oppdaget jeg en eller annen gang mellom kjøreturen ned fra fjellet og flyturen til Heathrow, og den minner meg om tanken på å flytte til et annet land, bortevekk fra det som er trygt og det som er deg. Og passende tittel, sa du?

2. "Savannah" av Diviners. Sol, vide åser og den britiske kysten. Denne kommer alltid til å minne meg om hamrende skritt mot asfalt, bølgende hår i vinden og lykkelig svette nedover ryggen. På med denne sangen og på med joggeskoene. Ingen skal komme å fortelle meg at England bare er regn. 

3. "God is dancing" av Selma & Gustav er perfekt når man rusler rundt i byen, og kanskje drikker kaffe fra pappkrus eller skriver ned idéer i en notatbok.

4. "The Laundry Room" av The Avett Brothers. Jeg ble introdusert for denne i Lofoten i sommer, men tok den likegjerne med meg til England og nå er den blitt en sånn fin bussang om morgenen, og gjerne hvis sola skinner.

5. "Unsteady" av X Ambassadors. Okei, nå er jeg kanskje beyond gæren, men jeg lager gjerne filmscener for meg selv oppe i hodet når jeg hører på musikk, og særlig, særlig, særlig til denne låten her. Får du det mer vondt og fint på samme tid? 

6. "Inside the lines" av Mike Perry hørte jeg på da jeg gikk hjem en kveld og alt var så mørkt bortsett fra stjernene over hustaket. Jeg synes den passer helt ypperlig til hovedgata her i byen, når pensjonistene som nyter shepherd's pie til lunsj er skiftet ut med bleke jenter uten strømpebukse, svette hårlokker og alt for mye sminke i ansiktet. Klokka må helst være noen perfekte minutter over midnatt, og jeg må helst slenge håret fram og tilbake på et tilfeldig utested, og da tenker jeg at England, du er amazing, du er amazing på din egen måte, du gir meg fish and chips midt på natta, lukta av sigaretter, lyden av fyllesamtaler og en snirklete og trang hovedgate i en britisk småby jeg er blitt så glad i. 

7. "Need The Sun To Break" av James Bay. Stemmen hans, refrenget og gitarspillingen sniker seg gjennom marg og bein og er bare n-y-d-e-l-i-g. 

8. "Suitcase" av Anne Gadegaard. Okei, denne er det tenåringen i meg som hører på. Men på universitet, når ingen sier hei eller mørket har lagt seg når jeg går hjem fra lesesalen, er denne låta perfekt. Perfekt for å minne meg på en verden som er så full av reisemål og frihet. Pakk en koffert og kom deg ut i verden! Det er nok blitt min lille trøstesang de øyeblikkene jeg nesten stryker med av eksamensangst, he he.

9. "Lunar Lights - Acoustic" av Sirena er en perle, rett og slett. Lyse pianotoner, og jeg er solgt. 

Dette innlegget er mitt bidrag til soundtrack til livet ditt, ukens tema i bloggutfordringen. Hele spillelista finner du her. Følgende bloggere er også med: CarolineNadiaCarinaMarieLuisaStineJuneJuneCarolineMillaKineLise LotteMartine.

God søndagskveld videre!

Nå skulle jeg...


Vært på hytta og skrevet julekort. Gått små skiturer på grunn av det minimale dagslyset, tent opp i peisen og laget kosemat til kvelds, som ostesmørbrød eller vafler. 

37

Sittet i kantina på Westerdals, hørt på julemusikk sammen og løpt rundt bordet én gang i timen for ikke å stryke med av eksamensstresset. Og jeg skulle fått astma av de utallige versjonene av PDF-fila eller hamringen i brystet rett før presentasjon, men gått smilende hjem i snødrivet mens jeg tenkte på hva jeg skulle ha til middag eller de varme hendene dine. 

IMG_0862

Flagret over nysnøen i Maridalen, hørt joggeskoene knase mot nedfrosset grus og kanskje Martin Halla på øret eller like gjerne Mariah Carey. Åh, og så blåtimen når sola har forsvunnet ned i Oslofjorden og de få gårdene der oppe som skulle holdt meg med selskap, lysestaker i vinduskarmen og eksosen fra bussen når den skulle bremset for meg der jeg står alene på busstoppet.

Stått på kjøkkenet i Grønnegata og laget gløgg til jentene som kom hjem.

10

IMG_0837

Løpt rundt på Freia med smilende barn fulle av sukkerkick, nytt julemusikken og glitteret i Freiasalen før jeg skulle satt meg på trikken hjem med snø i nakken og en random nybakt familie foran meg. Faen, altså, Oslo, jeg savner deg. Disse rutinene i den altoppslukende byen.... de er blitt til tradisjoner, og det er et litt melankolsk hjerte som banker her nede i Cornwall og teller dager til jeg skal sitte på flytoget og kjenne hvordan det saktner farten idet vi ankommer Nationaltheateret. Å, som jeg skal smile når jeg går oppover Parkveien med den gule kofferten min.

Det skal bli så bra. 

IMG_0868

Men nå er jeg her, og det er rart at gresset er irrgrønt, sola skinner, og studenter stresser rundt meg i jeansjakke og ballerinasko mens jeg drømmer om kvalitetstid på fjellet, snøflak på nesetippen og pappas grovbrød.

God førjulstid!

Fra kreativitetshjørnet


Hei dere! Nå skulle jeg veldig gjerne ønske at jeg hadde masse bilder liggende, av hvordan du syr dine egne gardiner eller lager kule julekort, med passende beskrivelser og framgangsmåte, men.... døgnet har tjuefire timer og jeg innså plutselig at tida mi i Cornwall snart er over. Mitt bidrag til denne ukas temautfordring (do-it-yourself) er dermed ganske tam. Sorryyiiieee.

Sunset on the hill

.1. Middagstips

Med et par nøkkelingredienser, kan middagen bli ti hakk mer spennende. Har du for eksempel pesto, smøreost og noen tomater liggende hele tiden, er det utrolig mye spennende du kan mekke. Varier med pasta, kylling eller grønnsaker.

.2. Vennetips

Hva med å avtale å jobbe med eksamen sammen... og lage noe godt etterpå, for eksempel brownies med valnøtter? Og husk at brownies aldri skal nytes uten et glass melk. Aldri!

.3. Julegavetips

Det trenger ikke være mer avansert enn at du lager et fint gavekort med for eksempel en tur, valgfri konsertbilletter eller pysjamasparty. Eller hvorfor ikke bare si at man skal dra ut å spise sammen en gang på nyåret og kanskje stikke å danse senere på kvelden?

.4. Eksamenstips

 Lag deg små, små, små mål. Så små at det kan være 'finn én kilde' i løpet av en dag eller 'sende utkastet på epost til en venn for tilbakemelding'. Disse skippertakene er skumle saker.. 

.5. Frokosttips

Yougurt og nøtter, vips. Enklere og bedre får du det ikke. Og hvis du vil spice det opp litt, kan du putte i granateple, mmmm.

.6. Flørtetips.

Foreslå heller 'du og jeg og en iskrem i morgen formiddag?' istedetfor all denne fram-og-tilbakinga. Ikke at jeg aner om det faktisk fungerer, men jeg slår et slag for det å være frampå enn å sitte å vente på den der spennende meldinga. Ehm. 

Homemade candy apples

Søndag kveld nok en gang. Jeg har nesten ikke lagt merke til at det er første søndag i advent. Vi spiste oss mette på taco og forsøkte oss på latterlig vanskelige yoga-posisjoner i stua etterpå. I morgen fortsetter dette eksamenseventyret, og jeg tror jeg liker essayskrivinga litt. Særlig hvis jeg kan skrive noveller eller filmmanus om vennskap, kjærlighet, Nord-Norge, sånne ting. Heh. Håper alle har hatt en god uke!

Disse er også med i temautfordringen:

CarolineNadia, CarinaMarieLuisaStineJuneMartineJuneCarolineMillaKineLise LotteEliseAngela

Fredags formiddag ved skrivebordet


Jeg elsker når man tar fram en bok på måfå, og ender opp med å lese ut hele boka i løpet av natta. Tenk at én eneste bok får mine egne tanker til å bevege på seg, rommet viskes ut, veggene forsvinne og universet flytte noen ørsmå millimeter på seg.

IMG_2561

"Du skal ikke synes synd på meg. Det tjener intet formål. Gå i stedet ut og lev livet, slik Guro ville gjort."

Kristoffer Berg har skrevet romanen 21.juli, som jeg har anbefalt tidligere, og boka hans var en av få jeg pakket i kofferten da jeg flyttet til England. Språket er noen ganger så enkelt at det kan bli litt banalt og lite ovebevisende, men i andre øyeblikk overbeviser han med en menneskelighet, kjærlighet og blikk som gir meg gåsehud. Historien handler om Guro, en jente Kristoffer ble kjent med via AUF. Nå som jeg leser den for andre gang, legger jeg merke til enda flere betraktninger om livet, som jeg synes er så fine at jeg deler dem med dere i dag: 

"Selv et smertefullt øyeblikk har verdi, for livet er en erfaring."

*

"Morgenen før begravelsen setter jeg meg ned for å skrive til Guro. Etter å ha skrevet ordene tar jeg på meg dressen og gjør meg klar."

*

"Det er faktisk den tingen jeg vil mest av alt. Gå på Guros fjell sammen med faren hennes."

IMG_2556

"Satt en stund i Bjølsenparken i dag. Jeg fikk litt følelsen av å vente, vente på deg. Som om du plutselig skulle dukke opp i blomstrete kjole med et stort smil. Men du var ikke der. Jeg venter fortsatt."

*

"Jeg forstår litt mer av hva hun la i eventyret vi lever i, det magiske ved å eksistere og hvilket fenomenalt vidunder det er at alt er til."

"- Ej har såpeboblar i magen, sier hun."

IMG_2550

Dette er en bok som får et titalls idiotiske bekymringer og problemer jeg har, til å smuldre opp til støv foran øynene mine. Den er så fin fordi den er så enkel. For livet handler om å leve det, og kanskje det er en klisjé, men livet er faktisk de menneskene man møter. Mener jeg. Det fikk i hvert fall Kristoffer fram i denne boka.

God helg!

Alt som er bra med England


Det er blitt den tida på året hvor man stuper ned i senga med alle klærne på når skoledagen er over... lenge, lenge etter at det har blitt mørkt. Jeg får knapt puste av all essayskrivingen, det endeløse regnet og tanken på at om tre små uker skal jeg fly hjem til lille og (forhåpentligvis) snøfylte Norge. Hva skjedde med alle ukene? Men i løpet av tida her har jeg lagt merke til noen småting så vi kjører i gang med ei litta liste denne sene novemberkvelden. 

English Landscape

1. Den billige maten! Det er en god del billigere å handle i en matvarebutikk her. Prisene på det meste er lavere enn norske priser, man kan jo for eksempel boltre seg i et vidt vin-, øl- og spritutvalg på supermarkedet, og ting som gjerne koster litt hjemme (typ spekeskinke, cottage cheese eller granola, okei, det var random eksempler), har helt fine priser her. 

2. Høflighet. Her stopper folk for deg midt i trappa eller venter til du har lagt absolutt alle matvarene opp i bæreposen før nestemann i køen får handle. Det er generelt veldig mange høflighetsregler her, og jeg liker det sånn sytti prosent av tiden (..). 

3. Feriefølelsen. Hvorfor? Jo, fordi det alltid er noe nytt å utforske, nye gater, hus, barer, mennesker. Mulig litt sleivete sagt, men jeg er her for et bittelite semester, og nettopp derfor synes jeg at jeg har litt lov til å ikke ta skolearbeidet dødsalvorlig 24/7. Jeg bor sørenmeg i et annet land. Det er rart og kult og skremmende å tenke på. 

4. Taxipriser! 

5. Hjemlengsel. Okei, kanskje en smule merkelig å putte det på ja-lista, men jeg kan ikke nekte for at jeg liker kontrasten mellom å være anonym men full av lengsel etter noen hjemme, for en dag skal man hjem også. 

6. Småting som er fine. Det er helt klart mye lettere å sette pris på trygge, gjenkjenbare øyeblikk her i en hverdag som er overfylt av nye og fremmede inntrykk. For eksempel å sitte på bussen til skolen med sola i ansiktet, å få en epost fra en venn i Norge eller lage havregrøt med blåbær til frokost. Sola, noen som sier hei, et smil, et spørsmål, hva som helst!

Cornwall England

Looe Cornwall

Den ene dagen er jeg fortvila, og sminken jeg har brukt så mange minutter på, ser ut som et maleskrin etter en telefonsamtale med mamma. Neste dag står jeg opp før det er lyst og knyter på meg joggesko, myser mot sola som titter opp mellom steinhusene og planlegger frokost samtidig. Egg, kanskje? Eller hva med pannekaker? Jeg er uansett glad for at jeg har funnet mine Ingvild-stunder i Cornwall, selv om Ingvild egentlig hører til hjemme, gjerne med rosa kinn og klebrig hår mens hun flørter med fjellvettreglene. Neida. Men det finnes i hvert fall en jente som gleder seg til litt andre omgivelser enn asfalt!

God onsdagskveld videre!

Men æ e itj sånn moroklump!


... sa jeg til mamma en gang da vi skulle skrive kåseri på videregående. Og hun svarte: "Æ e jo litt glad fer at du itj e nån klump, Ingvild."

Skjønner dere nå hvorfor jeg har utsatt og utsatt denne ukas bidrag i bloggutfordringen? Tema: Humor. Åh, killlllll me. Jeg eier ikke god humor. Jeg aner ikke hva det er. Jeg synes det er kjempeskummelt å skulle 'være morsom'. Når det er improvisasjonsleker i klasserommet (typ en gang i århundre), blir jeg kjempenervøs og stressa. For når noen ber meg om å være gøyal, er det som om det snører seg sammen i halsen min og alt blodet forsvinner fra ansiktet. Hva kan jeg si som er festlig? Jeg er simpelthen ganske tragisk når det kommer til humor, fordi jeg er semitilhenger av ironi, jeg ler av ting man sikkert ikke bør le av og jeg kan gjerne finne på å si ting som typ søstra mi har følgende reaksjon til: "Ingvild...bare...nei".

Så artig? Jeg? 

Men det er helt greit. Jeg kan ligge i senga om kvelden å drømme om å være standup-komiker, jeg kan spille inn et sett med videoblogger som aldri ser dagens lys og jeg kan flire høyt av en podkast mens jeg går omkring i gata, men å være morsom har aldri vært mitt brand. Og nettopp deredere, er det så artig de få gangene i århundre jeg kan få noen til å trekke på smilebåndet. Nå høres det ut som jeg burde skifte bransje og kanskje vurdere begravelsesagent eller gardinopphenger eller noe, men nei, jeg holder meg til skrivinga. Å skravle som underholdning, det er jeg veldig glad for at noen andre tar på seg. Her er et par eksempler.

.1. Pernille Sørensen

.2. Truls Svendsen

.3. Podcasten Kort Applaus

.4. Daily Grace

Nei, jeg har ikke spesielt intelligent humor. Jeg har heller ikke særlig smart eller original humor. Men jeg liker at jeg kan le av neesten alt. Ganske kjekt, det også. 

Sjekk ut de andre sine bidrag her: 

Caroline ♥ Nadia ♥ Carina ♥ Marie ♥ Luisa ♥ Stine ♥ June ♥ June ♥ Caroline ♥ Milla ♥ Kine ♥ Lise Lotte ♥ Elise ♥ Angela ♥ Martine

Mitt eksamenstips


Jeg er tragisk flink til å skrive lister. Typ før jeg legger meg, kan jeg finne på å lage et eget notat hvor det står at jeg skal stå opp til et bestemt klokkeslett, dusje,  lage egg til frokost, vaske klær, lese x antall sider i den der boka, høre på en podcast mens jeg vasker opp, du skjønner greia. Men i dag ble klokka fire før jeg rakk å tenke, og da måtte jeg spørre meg selv: Hva i helvete skjedde med denne arbeidsdagen? 

Ufokusert, plutselig så, så ufokusert. Ting gikk i surr, og jeg ble kvalm bare jeg åpnet word-dokumentet. Hvordan i alle dager skal jeg kunne klare å skrive 3500 ord om den boka som nesten får meg til å se rødt, der den ligger foran meg på pulten? Hvordan skal jeg kunne leve med meg selv hvis jeg er nødt til å levere fra meg gammel tekst, en historie jeg diktet opp da jeg gikk på typ folkehøgskole? Er ikke det juks? Det skal jo være nytt, ferskt, brennbart materiale! Den teksten jeg leverer fra meg skal være som et nyfødt barn, og jeg skal være som en sprekkstolt mamma, ikke sant.

Men det gikk bare ikke.. jeg skrev to setninger og alt kræsjlandet i hodet mitt.

Å være kreativ på et annet språk enn ditt eget er så uendelig mye vanskeligere enn jeg trodde. Særlig når jeg er vant til at idéene kommer av seg selv, og særlig når jeg dessverre lider av flink-pike-syndromet og suger i akseptere at ting risikerer å bli halvgjort i blant. Tankene mine raste av sted, men så prøvde jeg å senke skuldrene og si til meg selv:

.Det er okei at ikke alle dager er like produktive

IMG_2337_bw

Nei, vel, så klarte jeg kanskje ikke å gjøre ti forskjellige ting i dag, men hva så? Jeg har droodlet litt, tenkt litt, sett en hjernedød TV-serie (later som det er research), spist mat (det trenger man jo), åpnet boka (har åpnet den!) og ja.... Nå er det snart mørkt, og det er ganske trivelig å sitte på skolen utover kvelden. 

Selv om jeg kanskje ikke gjør så mye.

Og noen ting er megadistraherende. Som for eksempel at jeg vet at jeg skal kjøpe masse ulike oster etterpå, en god flaske rødvin og fylle kjøkkenet med tapaslukt, samt skravle og le i sofaen, at telefonen vibrerer annethvert minutt på pulten slik at alle i rommet kan høre det, eller at jeg nettopp innså hvilken utenfor-komfortsonen-reise jeg har vært med på i år. Nei, fortsatt er med på.

Den reisen er ikke så ille altså! Men noen ganger må man bare sette seg ned og fortelle seg selv at det er tid for en pause.

Lykke til med eksamen, alle sammen!

Moments


IMG_2441IMG_2406IMG_2432 IMG_2420IMG_2434 IMG_2412IMG_2414IMG_2425IMG_2410 IMG_2409

Ti glimt fra gårsdagen er mitt bidrag til ukens temautfordring.

Disse er også med:

CarolineNadia, CarinaMarieLuisaStineJuneMartineJuneCarolineMillaKineLise LotteEliseAngela

Til M


Disse er også med i temautfordringen: CarolineNadia, CarinaMarieLuisaStineJuneMartineJuneCarolineMillaKineLise LotteEliseAngela

God helg, alle fine, gode mennesker dere ute! Jeg skal dra på karaokebar, spise god pizza og være forelsket i å leve. Og dagdrømme om norsk snø!

Fortellekunst


Hvis det er én ting jeg har lært om det å skrive, så er det at alle har en stemme. På Nansenskolen ble jeg ganske raskt jenta i klassen som skrev om døden, kjærlighetssorg og de tingene - og det overrasker meg ikke så veldig nå når jeg ser meg tilbake. 

Men så begynte jeg på Westerdals hvor det var så mange funny mennesker at jeg forsvant litt i havet av humorvekslinger, referanser jeg aldri har hørt om og sarkasme. Hvem ville lese ærlige og hverdagslige tekster om berøringer, kjærlighetssorg og skogsturer? Hvem ville høre på lille meg som bare skriver kliss? Det var slike tanker som suste gjennom hodet mitt, men jeg fortsatte å skrive tekster som var rolige, sakte, triste. Og noen ganger fine. For oppi alt kaoset av følelser som skulle ned på papiret, skjønte jeg at folk også satte pris på mine fortellinger, selv om de ikke alltid var så morsomme.

Det siste året har jeg blitt så hekta på dette uhøytidelige konseptet (både irl og som podcast, anbefales anbefales!) Å fortelle noe foran en masse mennesker krever så himla mye mot, sikkert mer enn hva du ser for deg, og det er veldig festlig å oppleve at folk ler av noe man sier, i hvert fall når man står på en scene. Men da jeg hørte Ingeborg Spjelkavik fortelle sin historie på Storyslam i Oslo, tenkte jeg at det også er en sinnsyk styrke i å brette ut det vonde uten pålegg som ironi eller ordspill. Historien hennes var rett og slett bare helt nedpå og upolert. 

story

Så nei, jeg kommer nok aldri til å bli en stand-up-komiker, det er helt greit, for jeg har funnet min form. Tror jeg.

Selv om jeg sikkert skal eksperimentere i tjue år til. Minst!

Min hjertesak


Jeg og et par klassevenninner satt og pratet om ulike steder å bo i England, og til slutt landet vi på London som emne. "De har aldri sett en ku, liksom," sier hun ene, og jeg rister på hodet og ler. Det er jo sant! Det finnes titusenvis av barn og ungdom som vokser opp midt blant blokker og asfalt og som aldri i sitt liv har sett en ku, et fjell, en grøft... du skjønner greia.

Friluftsliv blant barn og unge

Foto: Elin Hansson

For når jeg sitter på skolen og spør om noen vil være med på en hyttetur i fjellet, og automatisk får til svar at det passer ikke meg helt, får jeg lyst til å spørre tilbake: Har du prøvd? Har du faktisk prøvd å sette deg på bussen eller toget og reist tjue kilometer lenger vekk fra byen din enn du noen ganger har vært? 

I dag er ungdom mer opptatt med å telle antall likes og gro fast i sofaen med en iPad i hendene. Da jeg var fem år sprang jeg ut i skogen og bygde trehytter med vennene mine. Vi er blitt et stillesittende folkeslag, og jeg blir litt bekymret når jeg hører at over tjue prosent av norske 17-åringer lider av overvekt eller fedme. 

Vi syter og klager og alt er så fælt og det er virkelig synd på oss.. Jeg vet om noe som verken krever mye penger, overtenking eller høy intelligens. Naturen vår er helt gratis og du vet nok ikke egentlig hvor fin den er. Livet handler jo om å oppleve ting! Kanskje er ikke naturen for alle, men jeg har ærlig talt aldri møtt noen på en hytte, et fjell, i en skog, som har sagt rett ut at "nei, dette var fæle saker, nå vil jeg bare hjem..." 

Fordi....

1. Menneskemøter

Friluftsfolk er bra folk! Jeg har jobbet litt her og der, både ved sjøen og på fjellet, og det er der jeg har stiftet tilfeldige, men herlige vennskap. Og ute i naturen er det ingen som ser rart på deg hvis du hilser på folk - tvert i mot. Å begynne å prate, slå følge sammen, kanskje til og med mekke en middag i lag; det er ikke så veldig rart, er det?

På Spiterstulen i Jotunheimen i sommer vi svettet vi oss oppover morenerygger på fridagene våre, flirte sammen, utvekslet framtidsplaner og drakk rødvin om kvelden. Og alle var unge, alle var så himla takknemlige for å være sammen i disse omgivelsene som fortjener latterlig mange posts på insta. Har du faktisk sett deg rundt, besøkt en nasjonalpark? Gått på en fjelltopp over tusen meter? Sovet i telt? Drukket kakao i skogen når det har snødd? Hvis du stikker innom denne siden, finner du mye bra for sjela. 

2. Selvstendighet

Når voksne mennesker ikke klarer å gjøre helt enkle, hverdagslige oppgaver, blir jeg så oppgitt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hvordan skifter man en lyspære? Hvordan setter man på en kaffetrakter? Okei, hvordan tror du for eksempel denne jenta klarte seg 50 antall dager uten strøm, uten mammaen sin eller muligheten til å spørre noen om hjelp? Du blir et unikum av et selvstendig og ansvarsfullt menneske hvis du drar mye på tur i naturen. Og når det er dagens tenåringer som skal ha ansvar for landet om et par tiår, er det kjekt å kunne være litt selvstendig. 

3. Glede

Barn og unge på tur har en helt egen glød over seg. Det er noe med naturen, vår egen norske natur, og fellesskapet. Har du noen gang ligget i blåbærlyngen og ledd til du fikk vondt i magen? Nei, da bør du prøve det. Det kan ikke være uten grunn at det er over 34 000 medlemmer i DNT Ung.

Fysisk aktivitet føles kanskje som en oppgave, men har du tenkt på hva det gir deg etterpå? Energi? Tanker? Idéer? Lyst? Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor usannsynlig deilig det er å puste fersk, ren fjelluft langt ned i lungene, slippe å bekymre meg unødig stress, være sammen med akkurat de menneskene jeg vil være sammen med akkurat da, forelske meg litt i det fine landet vårt.

Og forresten. Dere husker vi lærte om helse og kosthold på videregående og ungdomsskolen? Holder man seg sprek når man er ung, lever man et okei pensjonistliv. Tror i hvert fall jeg. 

4. Mulighetene er faktisk uendelige

Midnattssola i nord, sjøliv på Sørlandet, orientering og adrenalin, topper på Sunnmøre som gir deg sug i magen, endeløse skiturer i uberørt villmark - hva skal man velge først? Det er så mye å oppdage, det er så mange fantastiske øyeblikk som ligger gjemt bak steiner, busker, fjell, bekker og elver. 

Da jeg intervjuet denne fjellentusiasten om fjellvett i vinter, snakket vi for eksempel om risikofylte valg i fjellet. For ja, det er kontrastfylt, noen ganger handler det kanskje om liv og død, men noen ganger... handler det bare om å våkne opp i et telt sammen og lage pannekaker til frokost i en skog tjue minutter utenfor byen. Naturen har noe for enhver smak. 

Det kan være såre enkelt. Det eneste du trenger å gjøre, er å ta på deg skoene og gå ut av døra.

For vi bor i et sabla fint land med så mye bra natur at you have noe idea.

Dette innlegget er en del av en bloggutfordring hvor et nytt tema tas opp hver uke. Følgenge bloggere er med: NadiaMartineCarinaCarolineMarieTine KatrineMillaLuisaAnonymAngelaKineStineJuneJuneIselin 

Tirsdag på campus


Det er alt for mange faner oppe og alt for mange tekster å lese og alt for liten tid. Jeg vet at fristene ikke er før i desember, men det er så mye å ta inn over seg av stoff at jeg finner fram en gammel liste på Spotify som jeg laget på videregående da jeg bodde hjemme og drømte om vaffelgutter, stjernehimmel og samtaler som aldri skjedde. Så jeg prøver å rømme vekk og glemme nesten alt idet jeg skrur opp volumet til Band of Horses' "Funeral" og sola skinner gjennom de store panoramovinduene på biblioteket.

IMG_2178

Jeg leste dette fine og ærlige blogginnlegget i går, og det er noe trygt å kjenne seg igjen i det andre skriver, og kanskje ekstra trygt å kjenne seg igjen når det er noe som ikke er så fint, tvert i mot, selv om det høres litt dust ut å si det på den måten. Men når for eksempel Sophie Elise snakker om at at det er så mange som sikkert føler seg ensom om det å være ensom, vil jeg bare si ja, ja, ja. 

Og hva er svaret? Hva er konklusjonen? Ingen vet, for når man er 22, eller når man er 26, eller kanskje 31 også, er det noen dager i løpet av et år som er så fucked up merkelige og ingenting gir mening og alt gir litt mening etter en kaffekopp og en sjokolade, men likevel får man knapt puste av alt skolearbeidet, og eksamen og juleferie finnes ikke enda. 

Det er jo selvfølgelig nå marka skulle vært her. Den friske, klare høstlufta, joggesko mot knasende grus og vått, seigt hår en lørdags ettermiddag. Faen, jeg savner hjemme i dag. 

Hva jeg har lært


Sammen med en liten gjeng andre bra damer, har jeg blitt med på en bloggutfordring! Ny uke, nytt tema. Denne ukens tema handler om hva jeg har lært. Jeg har valgt å tolke denne ukens tema slik: Hva jeg har lært så langt, både med tanke på å bo i utlandet og det å være menneske generelt. Og selvfølgelig gir jeg mamma og pappa creds for det meste. Nei da. Jo da. 

Men skal vi bare sette i gang, da?

1

Jeg kom hjem fra skolen i går, var helt utkjørt og lå i senga og stirret i taket mens jeg hørte på musikk for å roe ned tankevirksomheten. Så gikk det slag i slag helt til jeg la hodet på puta i ett-tida. Og da jeg skulle sette på alarmer for neste morgen, ble jeg brått usikker. Skal jeg prøve å tvinge meg opp klokka seks, med fem små timer søvn og sette i gang dagen og late som om jeg er så produktiv..... eeller skal jeg unne meg noen timer ekstra søvn og si til meg selv at det er faktisk helt greit å drite litt i flinkis-syndromet noen ganger. Fordi...

Aksept!

Mamma pleier å fortelle meg at jeg må ta èn ting av gangen. Det er umulig å rekke over alt og alle. Så derfor har jeg lært av mine egne snublete forsøk... at noen ganger er man nødt til å akseptere at ting ikke gikk som man forestilte seg på forhånd, at det er lov å si nei, til å drite i den treningsøkta fordi man ikke orker, det er greit å føle, det er greit å ikke føle. Å akseptere at livet kjører i sitt uforutsigbare spor, er kanskje noe av det viktigste jeg har lært de to siste årene, tror jeg. 

Og dette med tid og overganger er også ganske brennbare punkt når det kommer til aksept. Jeg kommer for eksempel sikkert ikke til å ha de samme vennene som jeg har nå, om ti år. Folk kommer og går. Det har jeg lært meg å akseptere. 

 

Trekk på skuldrene og move on

Det er ikke så farlig! Jaja, så ble det kleint. So what? Det er glemt i morgen. Folk bryr seg fint lite om bittesmå detaljer du kanskje overtenker etterpå, så hvorfor bruke ekstra energi på det i hele tatt?

Mamma er ofte den personen jeg ringer til når jeg er opprørt, og selv om jeg ser så jævlig søt og uskyldig ut på utsiden, gjemmer jeg massevis av gloser og aggresjon på innsiden, men når de utbruddene dukker opp, pleier hun å ai at det er ikke noen grunn til å hisse seg opp. Eller... "Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe". Muligens en sannhet med modifikasjoner, men virkelig, jeg har lært at det er fint lite man kan gjøre med ting noen ganger, så da er det greit å bare trekke på skuldrene og tenke shit au, da var den skoledagen skikkelig rar eller da svarte hun/han ganske forvirrende på den melding eller så så ikke den pastaretten like spennende ut irl som på buzzfeed. Okei, lolle eksempler, men jeg tror vi hadde spart oss for mye unødig energi om vi kunne bare trekt litt mer på skuldrene. 

Jo! Den fantastiske Are Kalvø har skrevet og framført en monolog som handler om tidsbruk, og jeg vil ikke spoile avslutninga hvis noen av dere i Oslo har tenkt å se den, men hans forslag på verdensproblemene er temmelig ålreit, just sayin. Og apropos, denne sunnmøringen er en kløpper i å lage noe artig ut av alt fra neglesaks til døden, noe jeg også har lært. Flir, smil, trekk på skuldrene! Enten går det bra... eller så går det over.

 

Vær nysgjerrig!

Hjemme finnes det en lokalavis som kanskje skriver om mindre interessante saker sett med internasjonale øyne, men da jeg jobbet som journalistvikar der i diverse sommerjobber opp gjennom årene, skjønte jeg at nysgjerrighet er en helt fab egenskap. Kanskje er ikke den aller første personen du prater med, den mest interessante, men kanskje den personen fører deg til noen andre som kjenner noen som vet om noen som... Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har den feteste kontaktlisten og jeg kan ei heller krysse av de mest ekslusive feriestedene på kloden, men jeg har derimot reist og gjort litt heller.. rare ting. Bare fordi jeg har vært nysgjerrig og sulten på hva som har vært rundt neste sving hele tiden.

I sommer kjørte jeg og en av mine beste venner lenger og lenger innover en dal i Sogn, det ble mørkere og mørkere, vi var sultne og hadde enda ikke funnet noen teltplass. Og vi valgte å kjøre videre..og videre.. og da vi skulle til å snu, møtte vi en helt tilfeldig mann i en turkis treningsjakke fra 90-tallet, med en hvit afro som minnet om Toralf Maurstad sitt hår, og han ble vår bålvenn resten av kvelden. Alt vi gjorde, var å sveive ned ruta og spørre om det gikk an å telte på et av jordene.

For ikke å snakke om at her i England er det spennende å gå seg bort, det er artig å sitte på en pub alene og spørre naboen hva han eller hun drikker og det er ikke så verst å plutselig spørre hvor folk bor (det kan til og med hende at du får høre om hvordan vedkommende lager middag i campingvogna si...) Høy klisjéfaktor, men bare man åpner kjeften og presenterer seg og spør, er det utrolig hvor tilfelighetene tar deg! 

Følgende bloggere er også med i utfordringen:

♥ Nadia ♥ Martine ♥ Carina ♥ Caroline ♥ Marie ♥ Tine Katrine ♥ Milla ♥ Luisa ♥ Anonym ♥ Angela ♥

Lyden av en ny uke


Jeg elsker kombinasjonen av norsk dialekt og musikk. Det er kanskje den nest beste kombinasjonen som finnes, etter brownies og melk ofc. Jeg vet ikke, det er bare den der nedpå tonen som gjør at jeg... blir litt forelska.

Håper alle har en god mandag!

Blogg-glede


Hei dere! Jeg husker ikke hvem det var, men for mange år siden var det noen som satte i gang en såkalt skrivestafett. Målet var rett og slett å spre glede i bloggverdenen, hvor det i blant hoper seg opp med mennesker som vil bli hørt og sett. Jeg har derfor laget en liten liste i håp om å sprite opp blogghverdagen litt. Mitt lille bloggprosjekt, rett og slett, som jeg håper at flere vil være med på. 

Og så krysser jeg fingrene for dere tåler litt skryt, da! (?)

Den flinkeste skribenten

Denne er helt umulig. Hadde dette vært for to-tre år siden, ville jeg helt klart ha gått for Askforanswerssom Ulrikke stod for. Tekstene hennes var så gjennomarbeidet og hadde nok brodd til at jeg (nesten) hoppet i taket hver gang hun postet noe. Nå har hun skiftet plattform og skriver på Eklektisk.no. Jeg gleder meg til å følge med videre! 

Det mest tiltrekkende designet

Elin Kero har jeg fancrushet på så lenge jeg kan huske, og hun har et estetisk blikk som jeg ønsker meg i julegave hvert eneste år. Ikke bare er hun en kløpper med retusjering, photoshop og fotografering generelt, hun er så flink til å dekorere, tegne, sette sammen klesplagg og sminke seg. Og bloggen hennes er en eventyrhule ispedd så mye fint. Her kan man stikke hvis man basically trenger litt kreativitetsboost. 

Den fineste personligheten

Kafétur

(Foto: Martine Skaret)

Nå er jeg kanskje ikke helt objektiv i denne saken, da denne frøkna er en god venninne av meg, men jeg forelsker meg hodestups i den ærlige og sårbare måten Martine skriver på. Hun er så varm, uskyldig og skjønn, og likevel full av morsomme meninger og tæl. Og hun er atten, dere! 

Den flinkeste fotografen

Når Johanne poster bilder fra hjembygda si eller deilig søndagsformiddager på Grünerløkka, er jeg fortapt. Hun fanger noe andre ikke klarer. Dessuten går hun jo på Westerdals og er en awesome jente. (Flickr-profilen hennes er btw alt for fin.)

Klitten.Brenneriveien.

frukost1_2

Oslo, 04:12.

(Foto: Johanne Nyborg)

Den mest originale bloggeren

Sandra Beijer, uten tvil. Hun slutter aldri å overraske, og jeg lurer i blant på hvor stort lageret hennes med kreative idéer er. Hun postet et innlegg som bestod av lesernes bakgrunner på telefonen, høres intetsigende ut, men jeg synes hun er så imponerende god på å kommunisere med leserne sine. Og gi meg lyst på mat, film, reiser og menneskemøter. Bra dame!

Den mest inspirerende bloggeren

Har dere lest A Beautiful Mess? Hvis ikke, klikk deg inn dit nå. Elsie og Emmas kreative kaos av idéer, fargerikt design og positiv energi er som en oase, og du får aldri nok. Jeg tenker alltid "det må jeg prøve, den kaken skal jeg lage, det der kan jeg gi i julegave...." når jeg scroller nedover bloggen deres. 

Den bloggeren med mest bein i nesa

Det er litt vanskelig å plukke ut én, for jeg synes både Sophie Elise, Kristin Gjelsvik og Makeupmalin er alle tre originale dronninger på hvert sitt felt, de vet hva de vil og hva de står for og er ikke redd for å være ærlig (og kanskje også fornærme noen få). Et lite spekter der, gitt, men helt klart verdt å følge med på alle tre. Denne videoen til Kristin er kanskje en av mine favorittvlogger ever. 

Bli med du også, da! Og kommenter gjerne under så kan jeg lese din blogg-glede ♥

Ha en fabulous lørdag, gode mennesker.

Bilder vs. ord


Spørsmålet omkring det å legge ved bilder til tekst aldri går ut på dato. Selv elsker jeg å ta bilder av smått og stort, og jeg er nok litt for glad i å vise fram hvor fint det er der jeg er eller hvordan stemningen på hytta er, etc. Men så var det en liten fugl som satte seg på skuldra mi og hvisket at det kanskje ikke alltid er nødvendig med bilder attåt teksten. Og omvendt. For det handler kanskje mer om konteksten.)

Skal et bilde med tekst være med på å styrke teksten? Eller skal teksten styrke bildet, fortelle hva som foregikk bak kamera, skildre temperaturen, lydnivået i rommet? Jeg kan godt være ærlig og si at mange av blogginnleggene mine har bilder som absolutt ikke henger sammen med teksten, men i øyeblikket føles det litt mer... levende, kanskje, å legge ved noe visuelt. Og den evige bloggregelen om at bilder gjør innlegget mer fristende, er vel fortsatt ganske så gyldig!?

Likevel lurer jeg på hvorfor vi er så redde for å bare skrive noen ord. Instagram er bildehavet av lekre hverdager og spennende liv mens Twitter har en maksimumlengde på hvor mange ord du kan skvise inn i en post for å spre budskapet ditt. Jeg tror at vi er blitt mer redd for å ta vekk fargene, det visuelle som skal friste, overbevise og love noe bra. Hva med forfattere, de er rimelig flinke på å overbevise, er de ikke? Og nei, det blir rart å skulle sammenligne sosiale medier med en roman, men når det kommer til stykket, handler det om å overbevise. Hvorfor blir du ikke overbevist når naboen bare skriver at h*n har en deilig fredagskveld på verandaen, men du får lyst til å stikke over når det dukker opp en bildekollasj på veggen til vedkommende? 

Ord har så mye makt alene. En melding kan fucke opp et vennskap, et brev kan føre til en forlovelse, en søknad kan føre til et nytt liv, et motivasjonsbrev kan føre til et halvår i utlandet.. Hemingway's "Baby shoes for sale, never worn" er et godt eksempel på kunsten å si mye med (få!) ord. På Westerdals lærte (og lærer) vi om historiefortelling, og du kommer til å bli overrasket over mange gjennomganger en enkel replikk i for eksempel en reklamefilm trenger før den virkelig sitter. Å bruke alfabetet vårt til å skrive er litt som å sitte med et hvitt lerret og hele regnbuen av farger foran deg. Tenk bare på alt du kan si! Så jæskla heldige vi er som bor i et land hvor vi har så stor frihet til å si og mene hva vi vil. For å være ærlig, er det noe jeg ikke tenker på så ofte, men det har jeg skjønt at jeg bør gjøre.

Og det bør du også!

Høstmål


Når jeg ser meg tilbake på hvilke nyttårsforsetter jeg hadde i starten av 2016, blir jeg litt sånn nei, dette stemte jammen meg bra! For eksempel prøvde å leve en hel uke uten en krone, jeg jobbet i fjellet og fikk dermed jobb og ferie samtidig (hvis du regner fjelltur som ferie og favorittaktivitet, som meg), og jeg levde godt på TV2's budsjett for en liten periode i sommer. Dessuten var jeg rimelig fornøyd med at jeg kun laget tre nyttårsforsetter. "Velge meg selv framfor andre", mm, check. Litt. Jeg har nok aldri vært så periodevis usosial som i 2016, rett og slett fordi jeg har sagt nei, sorry, jeg skal være hjemme å skrive i kveld. Et under at jeg har venner, så himla kjedelig som jeg er.

Men uansett tenkte jeg at det kunne være spennende å lage noen mål for høsten også, selv om den allerede er godt i gang eh. Så da kjör vi!

IMG_0457

1. Prøve ut én ny podcast hver dag

Litt ambisiøst, spør du? Hvis jeg absolutt hater det jeg hører så mye at det blir ubehagelig, kan jeg bare skru av og høre på noe annet? Greia er at jeg bare vil prøve å, jeg vet ikke, henge med på referanser (nei da) og generelt få opp øynene for noe som kanskje er superspennende, hvem vet!?

Jeg har allerede snart rundet Bokpod, og den kjenningsmelodien ahhhh. Og så hørte jeg Guri Solberg intervjue Siri Seljeseth i dag tidlig da jeg sminket meg. (Dere finner podcasten her.) Girlpower! Men jeg har enda ikke turt å bevege meg ut i krimlandskapet. 

2. Planlegge bloggåret 2017

Jepp! Jeg har store, store planer. Litt skumle planer, faktisk. Har ikke tenkt å fortelle om dem helt enda, men hvis ting går slik jeg vil at de skal gå, så tror jeg at denne bloggen ikke skal dø med det første. Jeg har innsett et par ting på denne lange reisen: At man ikke må ta seg selv så høytidelig, ikke være redd for å ta plass og si sin mening, og i hvert fall ikke være bekymret for å fornærme noen med skrivingen sin. Alle kan ikke like alt! 

Så kort fortalt skal jeg sitte med tekoppen i høst og skrive lister, idéer, you name it. Forslag og tanker mottas med stor takk! 

IMG_0450

3. Fullføre Marius-genseren 

Det føles som man er åttini år gammel når man sitter i sofaen med strikketøyet, har tent stearinlys og det er en onsdag kveld i oktober. Men uansett hvor tåpelig dette må høres ut, så er strikking min type meditasjon. Og dere, hvem sier ikke nei takk til ei lita fletteguri med et av Norges nøkkelplagg? Tulla.

4. Skrive litt hver dag

Jeg savner den kreative prosessen! Jeg gjør det, virkelig. Når jeg ser romkameratene mine sitte med tusjer og A3-ark utover kjøkkenbordet, blir jeg litt....Hva skal jeg finne på, da? Så jeg pakker med meg Mac og øretelefoner, tester ut nye kaffesorter og later som om det går heidundranes fabulous med historien min. Det er det sikkert ulike meninger om, men jeg er ganske stolt for hver dag som går og hver nye, blanke side som fylles med tanker sett gjennom hovedpersonen min sine øyne. Det blir noe! Et eller må det bare bli.

Og så synes jeg det er både veldig skremmende, men sjukt motiverende å motta feedback. Skriving er hardt arbeid.... En sannhet med modifikasjoner, sa hun og tok en slurk av kaffe latte-pappkruset. Nei da. Det er faktisk slitsomt å sitte like før midnatt å omtrent glippe med øynene, men tvinge seg selv til å skrive ett avsnitt til, for da har man i det minste produsert to avsnitt med tekst i dag. Klapp på skuldra. 

God tirsdag!

Sommertid


Det er greit å sitte i England og drikke billig vin, spise sjokolade og flykte inn i en historie, flykte nordover dit hvor sola aldri går ned. Selv om det er litt ensomt å være skribent i blant, er det ikke så ille når man blir veldig, veldig glad i karakterene sine. Just sayin. Her er en liten tekstsnutt jeg fant i alt kaoset. 

33

Etter noen timer bestemmer jeg meg for å gå og legge meg. Nå har vinden lagt seg, det er nesten vindstille, og ikke like kaldt som det var på brygga. Jeg går gjennom den opptråkkete stien fra lysthuset og til veien, ser på de ulike husene og de lysegrønne vinduskarmene. I en av vinterhagene ser jeg en dame som sitter i en lenestol og leser et blad. Hun har en kurv med luftige kanelsnurrer stående på bordet foran seg.      

Jeg stopper opp fordi det vibrerer i lomma på kjolen min. Når jeg fisker opp telefonen, jeg står tydeligvis i ro fordi jeg tror jeg skal lese en melding, hører jeg noen som kommer bak meg, og jeg ser opp.      

"Er du hjemme nå?" spør jeg, mer entusiastisk enn det som var meningen, stemmen min er lys og bekymringsløs.

Han går over veien slik at vi blir gående ved siden av hverandre. Jeg ser på mine egne føtter ved siden av hans, de slitte støvlene over den hullete dongeribuksa og hvordan bevegelsene forteller at han har gått her så himla mange ganger før, denne veien er hans vei, nesten sånn som at skogene her tilhører Thomas Glahn, jeg må smile, men jeg smiler til asfalten, for jeg vil ikke at han skal se at jeg er glad for å se ham.

God søndag!

Utveksling eller ikke?


Når jeg skriver dette sitter jeg på rommet mitt i Cornwall i England og savner ikke Oslo, Løkka eller trikken i det hele tatt. Jeg har allerede vært her en måned! Det er sprøtt å tenke på, og jeg syntes det var en bittelitt god idé å samle alle tankene mine omkring utveksling i en post her. 

More signs of Autumn

Forventninger

Det var noen dager i mars, tror jeg, hvor jeg gikk omkring på skolen som et spøkelse. Et spøkelse med en hemmelighet, riktignok. Jeg skrev motivasjonsbrev om kveldene, søkte på britiske byer og universiteter på Google. Jeg skulle reise til utlandet i høst! Det var en helt ubeskrivelig følelse. Alle menneskene som skulle være spennende og pratsomme og fulle av spørsmål og intataiv. Alle de fine rommene, veggene med dekorasjoner, biblioteket med dype, mørke lenestoler og bokhyller av tre. Tilfeldige møter med søte, gamle damer ved postkassen eller høye, mørke gutter i kantinekøen. Utestedene som aldri stenger, kaféene med verdens beste kaffe, søndagene med brunsj på brygga eller joggeturer i solnedganger. Mhm, jeg så for meg alt mulig.. Nå er det ikke nødvendigvis slik det ble, men hvem har sagt at det ikke ble bedre?

Kulturkræsj?

Jeg bor i et lite, koselig IKEA-hus (fordi det er så lyst og hvitt og tomt her) sammen med to franske jenter, jeg gjorde et mislykket forsøk på å farge håret mitt sammen med en tysk venninne og jeg har blitt invitert på italiensk middag. Som utvekslingsstudent er det et kaos av deilige, nye og spennende inntrykk. Folk har vaner du aldri i livet kunne tenkt deg og hatt selv, de har ikke hørt om artister du digger, de lager havregrøt på en helt annen måte enn du gjør. Kort fortalt - folk kommer fra så utrolig mange forskjellige bakgrunner og kulturer, og man gjør seg sine tanker, men det viktigste er nok å forsøke å være litt rund i kantene og akseptere at det er forskjell over landegrensene. Det skulle bare mangle!

IMG_2307

Universitetsfølelsen

Akkurat nå er jeg inne i den tredje studieuka på Falmouth University i Cornwall. Og jeg kan med en gang si at det er en voldsom overgang fra å være en gjeng pretensiøse hipstere på en privatskole til å være en av tusenvis på et stort universitet. Her skal jeg være fram til jul, for å studere Creative Writing. Meeeen det kunne like godt ha fått navnet Creative Reading.. Det er et lass med bøker som skal leses, reflekteres rundt og kritiseres, og under seminarene føles det faktisk noen ganger som om jeg er tilbake på videregående. Alt er så teoretisk. Du får en klassiker - skriv en analyse. Det er basically sånn det er, og for en skribent som har stått på trikken og vrælt ut sine første beskjedne kortprosatekster foran totalt fremmede tekster eller pitchet TV-konsepter for P3 eller Warner Brothers, føles det ganske rart og lite givende noen ganger. For å være helt ærlig. (Men å krysse av klassikere på har-lest-lista mi er ikke en fæl følelse, det, altså!) I tillegg har jeg fått noe nytt å lære meg: Selvdisiplin! "Skal jeg sove lenge? Jeg har jo ikke noen forelesninger i morgen..."

Falmouth University

Sosial angst?

Første skoledag var typ sånn her: 200 britiske og pratsomme studenter i et auditorium, én time om 1800-tallets (litteratur)historie og da forelesningen var slutt, forsvant alle. Det første seminaret var svettende og fælt og sikkert en god grunn til å gråte, da alle kjente hverandre fra før, jeg var det nye møbelet i klasserommet som knapt ble lagt merke til. 

Okei, for det første er du helt ny. Du kom typ for noen dager siden. Fra et annet land. Du kjenner ingen. Du skal disktuere en usannsynlig abstrakt tekst med personen ved siden av deg som du faktisk ikke vet hva heter for navnerunder og introduksjoner og velkommen etter sommerferien finnes ikke her. Her må jeg ta insj selv, skjønte jeg rimelig raskt. 

IMG_2331

Noen dager bruker jeg enormt mye energi på å følge med på samtaler, lytte til det læreren sier, fokusere på tema, og da blir det destod vanskeligere å skulle være den sprudlende jenta jeg gjerne vil være, særlig når folk rundt meg prater i tohundre kilometer i timen. 

Men det hjelper i hvert fall ikke å holde kjeft! Du trenger ikke å fortelle hele livshistorien din, men å stille ett, to, spørsmål, det hjelper litt. Faktisk. Uansett hvor kleint det er når den kleine trønderengelsken min høres i hele klasserommet. 

Jeg spurte en engelsk jente i klassen om hun kunne tenke seg å dra på utveksling selv, hvorpå hun fortalte meg at hun gjerne vil reise, men ikke akkurat nå. Og jeg tenker det er faktisk helt greit. Man skal ikke dra på utveksling bare fordi man føler at man burde dra på utveksling. Man skal gjøre det fordi man har inderlig lyst til å møte nye mennesker, bli kjent med en ny kultur og utfordre seg selv. For en del av greia med utveksling, er å ha hodet og kroppen på riktig sted. Hvis du har en hel haug med greier hjemme, så er det ingen vits i å dra. 

Vennskap over hele jordkloden

Før jeg dro, ble jeg fortalt at jeg måtte drikke te eller få meg en gammel, britisk dame til nabo, en sånn som har en liten veskehund som ligger på de fluffy putene i sofaen hennes og så videre. (Nei, litt av det der fant jeg på, altså.) Poenget er at terskelen for å ta plass i en skravlete, britisk jentegjeng som sitter i kantina, er såååå mye høyere enn å prate med andre, internasjonale studenter. For alle vi er jo i samme situasjon! Alle føler seg som møbler i klasserommet de første dagene, eller ukene. Alle snakker pinlig dårlig engelsk sammenlignet med de elegante britene. Alle er i samme båt og alle har tråkket ut av komfortsonen sin og flyttet til utlandet for å studere på en ny skole, i en ny klasse og snakke annet språk. Det er vennskapsbåndet sitt, det. 

Kollasj2

IMG_2203

Nytt perspektiv

Nye ting gir nye perspektiver. Så enkelt er det. Og da jeg satte beina mine på engelsk jord på Heathrow, var jeg så redd at det banket i brystet, på ordentlig. Hvem skulle jeg snakke med? Var det sengetøy på rommet mitt? Hvor er nærmeste matbutikk? Mamma, hvor er vaflene dine? Og senga mi hjemme. Faen! 

Slike tanker surrer og går helt til du forstår at uansett hvor man er, finnes det en slags hverdag. Og selv om den er litt annerledes i utlandet og krever mye mer energi enn vanlig, får jeg tid til å tenke på de hjemme. Alt som er trygt og fint, turene, fjellene, klassen min, kaféene, festene, kveldsmaten hjemme på Leksås. Men jeg savner det ikke så veldig masse. Alle de tingene er jo fortsatt der når jeg kommer hjem igjen?

Kollasj1

Og fordi at universitetet er så totalt annerledes i forhold til Westerdals, skjønner jeg mer og mer at jeg er et ekstremt heldig menneske som får gå på det jeg mener er en av Norges beste skoler, seriøst. Her må jeg slite meg gjennom hundrevis av sider med klassikere, jeg må diskutere hvordan språket påvirker en tekst og masse annet teoretisk. På Westerdals får vi for eksempel Harald Eia til å motivere oss til å lage TV-idéer. Jeg er faen meg ganske heldig (som kan få begge deler!) 

Gjør det!

Hvis du sitter og tenker på at det hadde vært kult å bo i et annet land for noen måneder, vil jeg anbefale deg til å ta en prat med rådgiveren på skolen din. Utveksling krever riktignok en del forarbeid, men er du heldig (som meg), får du en ordentlig hjelpsom og rask rådgiver, og i dag går mye av kommunikasjonen via epost. Jeg husker faktisk fortsatt den morgenen jeg dro på trening og fikk dette innfallet. Dette skal jeg gjøre, tenkte jeg. Jeg skal ikke bare tenke på det.

IMG_2234

Du må ikke bare tenke på det, du heller! Gjør det! Hvis du tør... Nei da. Jo da. Nei da.

Det er ikke så skummelt.

Torsdagsklem, Ingvild.

Det kommer aldri til å forandre seg


Jotunheimen

"Noen ganger regnet det sidelengs på vinduet, andre ganger glinset det i nysnøen på toppene. Noen ganger gikk jeg i shorts til frokost, andre ganger i ulljakke."

Sjusjøen Sunburst

s

35

19

Jeg tror at det å føle seg trygg er noe hvert eneste menneske i hele verden higer etter, både bevisst og ubevisst. Og når jeg blar gjennom dagbøker, ser i fotoalbum fra tidlig 2000-tall når jeg er hjemme i ferier, klikker meg inn i arkivet på bloggen, ser gjennom bildene på Facebook, blir jeg grepet av hvor mye den betyr for meg, hvor trygg og hvor naturlig jeg føler meg da, med enten tursekk og liggeunderlag eller en kvikklunsj i lomma på anorakken. Det er ubetinget kjærlighet, og jeg er ikke redd for å innrømme hvor vilt forelsket jeg er i naturen, hvor overrasket jeg blir over meg selv hver gang lillesøsteren min sender meg snaps av skogen hjemme, eller når jeg husker på at jo, jeg skal flytte ut på landet, nært fjellene og skogen og villmarkslufta når jeg blir stor. 

"I sommer hadde jeg en av de fineste somrene på flere år. En ettermidddag det var nesten helt skyfritt, sprang jeg oppå en topp og nøt den majestetiske utsikten."

kvalvika

"Det eneste jeg hadde av internett var en felles pc på deling og sinnsykt, sinnsykt treigt edge-nett på mobilen."

Børgefjell

22

Det er ingenting som er så enkelt og gratis som akkurat den følelsen. Når det ligger tørr puddersnø i kilometervis rundt oss på alle kanter. Når jeg kjenner den sviende, men likevel deilige følelsen raspe mot kinnet idet vi kjører nedover og jeg vet at turen snart er over. Svette som renner på innsiden av ulltrøya, hvor idiotisk lett det er å flørte eller være tidløs, slippe å tenke på alder, tid, sted. 

"I stedet for å sjekke insta hvert fjerde minutt, spilte vi kort, sprang opp på fjelltopper, tente bål og drakk vin eller dro på hengekøyeturer."

IMG_8728

På videregående var jeg så mange ulike versjoner av meg selv. Plutselig handlet alt om lilla neglelakk og vampyrserier, eller så skrev jeg megaklissete tekster på bussen på vei til skolen, gikk i høye hæler på gjørmete gårdsveier. Nå har jeg forskjellige perioder når det gjelder sanger jeg setter på, jeg kan gå fra å like en roman til å synes den er utroverdig og flåsete. 

"Men jeg satt ikke i en halvtime for å fikse bryna mine. Jeg brukte den halvtimen på å dele en pakke Safarikjeks med herlige folk og skue utover alle 2000-toppene rundt meg."

Men å ha et så konstant lengselsfullt forhold til naturen, det kommer nok aldri til å forandre seg. Jeg vil at barna mine skal vokse opp med fjellstøvler på trappa, jeg vil at søndagene skal være fylt av frihet, slitne legger oppover lia og krafsende matpapir på toppen, hvor utsikten gjør at du nesten blir et par hakk mer forelsket i den personen som sitter like ved siden av deg, jeg vil at barna mine skal løpe hvor de vil når de vil, jeg vil at begrepet om tid ikke dreier seg om når neste trikk går eller om hvor lang tid telefonen bruker på å lades opp. Jeg synes det er så sjukt mye mer brodd i en ungdomstid hentet fra en bygd i Finnmark hvor minusgradene kan krype opp mot femtitallet i stedet for å høre om russetida på Hartvig Nissen. Når folk sier til meg at de aldri har vært lenger enn nord enn Lillehammer eller Trondheim, tenker jeg eh. For det er alltids mer eksotisk å reise til Maldivene eller utforske strender på Kreta. Det blir jo litt feil å reklamere for den outstanding naturen vår til turister når man ikke en gang vet hvilke fylker som ligger hvor i det langstrakte landet vårt. 

Northern Lights, Yukon, Canada

"Jeg går ikke lenger ut døra og føler meg like fresh og fin og sterk som jeg gjorde på fjellet. Men jeg er jo egentlig det, det som er forskjellen er tankene mine."

Untitled

12

IMG_9120

IMG_0848

"Jeg sto opp hver morgen og så ut vinduet og utover den fine dalen med de fine fjellene."

Kanskje gir det ingen mening for deg når du leser dette, men for meg gir det veldig mening å være sammen med mennesker jeg er glad i, bruke dager på å bare befinne meg under åpen himmel og uten biltuting, uten fyllebråk, uten alt det andre. For det kan umulig finnes noe som er enklere enn livet på fjellet? Virkelig? Jeg lar lillesøstera mi oppsummere det hele..

16

"Jeg har en greie for solnedganger og soloppganger og utsikter."

Det kommer aldri til å forandre seg. Eller hva tror du, S? (Tusen takk for fine tekstbiter ♥ )

Hver høst


Det er den samme følelsen når jeg våkner hver høst. Når september glir over i oktober nesten uten at man merker det, og når kalenderen forteller en at snart er det jul og timene på toget med hvite jorder og trønderlån med varme, opplyste vinduer, grantrær og mammas klemmer på togperrongen finnes i enden av tunellen et sted. Her er noen ting som aldri har forandret seg siden jeg flyttet hjemmefra. 

IMG_1884

1. Folkehøgskole

Jeg savner Nansenskolen og skrivekunstrommet. Vår egen lille boble, som bestod av tekster, kaffekopper og utsikten mot Mjøsa. Kontrasten mellom de lange klemmene og den piskende vinden utenfor de store panoramavinduene, isflakene på vannflata. Timer i gågata med likesinnede mennesker, snøen, parken, biblioteket. Hele den klisjéfylte tilværelsen og alle bøkene jeg lånte og kjøpte og aldri rakk å begynne på. Men hver høst savner jeg virkelig skrivekunstrommet med panoramavinduene. 

2. Organisering

Hver høst blir jeg forvandlet til en listoman-organisator. Fyller opp skuffer og skap med notatbøker, skriver handlelister til den store gullmedalje, planlegger middager, sosiale sammenkomster, fester, frister, innleveringer, eksamen, ugh. Jeg elsker sånt! Og det beste.. kjøpe egne notatbøker bare til å skrive. Idéer, karakterer, bøker jeg har lest og likt (eller ikke likt og hvorfor). Setter av en halvtime til å sjekke epost og lese aviser (dere som kjenner meg vet jo at det egentlig ikke skjer), drikker min obligatoriske kaffemorgenkopp. Og så videre. Det er i hvert fall sånn i noen uker - til det sklir ut og jeg lever på sjokolade og synes synd på meg selv igjen. 

IMG_1898

3. Hjemlengsel

Uansett hvor spennende studenttilværelsen viser seg å være, er jeg aldri så hjemmekjær som jeg er om høsten. For da dukker de nostalgiske blåbærturene opp i hodet, den varme høstsola over fjellene og barndommens grusveier under støvlene, kanskje viltgryte til middag sammen med mamma og pappa, eplepai til dessert og det samme, kjente sengetøyet. Ubekymret og avskjermet, det er akkurat sånn jeg liker det - for en liten periode. 

4. Julegaveplanlegging

Og jeg prøver selvfølgelig å finne på enda finere, enda mer originale julegaver enn fjoråret. Som vanlig. Begynner så smått i august, med notatblokk på hytta, og skrive ned. Idéer, forslag, nettsider, alt mulig. Leter etter enda finere julegavepapir i butikkene, gleder meg til Jul i Svingen på youtube og en skrivepult full av teip, gavebånd og limstift. 

... Men jeg er nødt til å skjerpe meg og ikke drømme meg bort i ting som skal skje, men heller sitte på den stolen som er her, akkurat nå, og være glad, ta innover meg alle de hundrevis av små og store grunnene til å smile. Skriveturer til brygga for å se på seilbåtene. Spise hel en sjokoladeplate til lunsj. Ta følge hjem fra butikken med naboen. Bake veganske brownies sammen en tilfeldig ukedag og fortelle småskumle historier i stua. Men jeg tror også at vi trenger lengselen. Vi trenger den for å ispe hverdagen og menneskemøtene det lille ekstra, den litt varmere klemmen eller meldinger om savn og noe å se fram til. 

Fordi det er faktisk veldig mye å se fram til.

Heldigvis!

Borte


Selv om de enorme kakaokoppene her smaker ørlitegrann bedre enn hjemme, spesielt når det aldri synes å bli oppholdsvær, kommer det fram tanker jeg vanligvis gjemmer, sånn til hverdags. For det er jo en hverdag her også. Det er en hverdag overalt. Det er dager med pratsomme studenter på bussen, stappfullt auditorium og google translate på telefonen, sånn smådiskret, fordi jeg, med mine lange bein, er ikke helt usynlig langs benkeradene, akkurat. Men så fant jeg plutselig en tekst jeg skrev i vinter. 

Det var novemberluft. Det var akkurat ett år siden forrige gang jeg følte meg slik. Og i fjor var det akkurat ett år siden der igjen. Jeg husker jeg satt på Deichmanske og skrev eksamen i narrativ strategi mens tårene rant foran speilet på do i min egen pause. Så kom det bort noen fra klassen. Vi slo følge til skolen, det skulle være en forelesning etter lunsj. Bakerst i auditoriet var benkene en nyanse svartere enn fremst. Jeg druknet nesten i skjerfet mitt, hadde skrivebordsbakgrunnen foran meg og tenkte på det presten hadde sagt i begravelsen. Noen i klassen min diskuterte med foreleseren. Telefonen ringte og ringte. Midt i timen sprang jeg ut. Jeg kviet meg for å ta den, det velkjente navnet lyste på skjermen, men fem minutter senere satt jeg innerst i kantina og hørte på likevel. Hun mumlet og snakket samtidig, jeg grep tak i benken og så at venninnene mine kom ut fra forelesningen, hadde jeg sittet her så lenge, tenkte jeg, noen snakket om et familieselskap og noen foreslo pils på Olaf Ryes etter skolen. Jeg knuget telefonen i hånda og løp ut ytterdøra og pustet inn den skarpe nesten-vinterlufta. Er du der, hvisket jeg. Det blåste kaldt i ansiktet. Jeg satte meg på trappetrinnene ned mot elva. 

Er jeg blitt henne, tenker jeg, hovedpersonen i historien min, som går som et spøkelse rundt i Oslo. Som ikke vet hva hun skal svare når de andre i klassen spør. Hvor ærlig skal man egentlig være? Og jeg husker at jeg satt der i trappa i kanskje en halvtime uten at det kom et eneste menneske. Da jeg gikk inn igjen, lå sekken min på benken og de andre lo og jeg ville ikke høre på. Rømte ut igjen og satte meg ned. Lyttet til bruset fra elva og min egen stemme i hodet. Skjerp deg, skjerp deg, skjerp deg, gikk på repeat i hodet mitt. Det ble så tidlig mørkt nå, lysene inne var på og jeg så en skikkelse åpne døra og nærme seg benken hvor jeg satt. Jeg tørket tårene og håpet at hun ikke la merke til det.

"Hva skjer? Hvem snakket du med?"

"Ingen. Eller. Jo."

Hun satte seg ned. "Kan jeg spørre om noe. Hva tenker du på?"

"Jeg vet ikke," jamret jeg. "Du vet tid.. Når folk forsvinner, sant. Just like that." Jeg måtte le av hvor banal setningen min hørtes ut.

Hun svarte ikke, strøk meg bare på ryggen. Jeg kjente at det svidde i hele ansiktet, hele fuckings kroppen svidde og det trykket og jeg trakk pusten. Men det kom ingenting ut, jeg turte ikke å si at jeg tenker på hvor urettferdig det er at jeg ikke sa noe hele tiden, hun fikk aldri vite det, hemmeligheten ligger som en sammenkrøllet lapp i et syltetøyglass på øverste hylle. Så egoistisk av meg. Jeg klarte ikke å åpne munnen og si det til henne. Hvor fuckings jævlig rart det er at man lar dagene fly avgårde uten å si det akkurat sånn som det er, at man gjemmer dem bak notatene sine, bak de hyggelige meldingene eller overfladiske klemmene. 

Plutselig er noen borte, på ordentlig, og da begraver man de tankene langt, langt ned i dypet hvor det kreves en nesten umenneskelig mengde med energi og vilje til å ta dem fram igjen. Fordi de hører ikke til i hverdagen, sant? Men det er jo virkelig. 

Bloggen og bloggeren pt. 3


Bloggen: Lenge siden sist! Hvordan går det med deg, da? Jeg hører rykter om at du har forlatt fjellet og skogene hjemme til fordel for høye hæler og britiske gater, stemmer det?

Ingvild: Det er bare å le, men jeg lever endelig ut min barndomsdrøm om å bo i utlandet og skrive. 

Bloggen: Men... litt skole blir det vel?

​Ingvild: Okei, ja, jeg er her for å studere. Men jeg forsøker å skrive. 

Bloggen: Og hvordan går det med det? Skrivinga, altså.

Ingvild:​ Tja. Hadde du spurt meg i sommer så-

Bloggen: I sommer var du opptatt med å kjøre traktor og møte nye mennesker. Du ditcha meg egentlig. Takk for den, liksom.

​Ingvild: Sorry. Ja, skrivinga! I sommer gikk det så greit, i løpet av en dag på hytta, stod det plutselig 15 sider istedetfor fem i word-dokumentet. Det var tider!

Bloggen: Hva er det som er annerledes nå, da?

Ingvild:​ Ikke spør så vanskelig da!

Bloggen: Nei, vel. Men hjelper det ikke å prate om det, da?

​Ingvild: Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg hver eneste dag går rundt med en slags fantasi om å kaffekopper, søvnløse netter og sider opp og sider ned med egenprodusert tekst. Det er litt flaut, men-

Bloggen: Ja, når i historien har du ikke sagt eller gjort noe som er flaut eller rart?

Ingvild:​ Du er på godsida i dag, hører jeg.

Bloggen: Det er jo det som er realiteten. Du kan ikke være så naiv at du tror det er en lek å være forfatter eller kunstner. Det er hardt arbeid. Noen jeg kjenner hørte på en podcast her om dagen, hvor Anne B-Ragde sa noe ganske så klokt: For å lykkes med noe, kreves det ekstremt mye ubehag. 

​Ingvild: Eh, hvem er det som har snublet seg gjennom halve studietiden sin på grunn av alle mulige småtragiske grunner?

Bloggen: Du klager så mye, Ingvild.

Ingvild:​ Hysj på deg. Jeg har så lyst til å være en person som sitter oppe hele natta og skriver, og som utpå morgenkvisten tar en rusletur i nabolaget, går og kjøper kaffe, kanskje, eller et brød, og går hjem for å legge meg. Jeg vil spise lange frokoster, høre på lydbok eller lese selvvalgte romaner istedetfor tørt pensum. Jeg vil jogge hver dag på leting etter inspirasjon. Jeg vil bli noe, jeg vil ikke bare ønske meg det, sant. Skjønner du? Er det greit, eller?

Bloggen: ...

​Ingvild: Der ser du. Jeg har drømmer, og det må da være lov?

Bloggen: Har ikke sagt at det ikke er lov.

Ingvild:​ Men du er ikke særlig oppmuntrende, heller!

Bloggen: Du har en egen blogg, du kan skrive hva du vil. Jeg skal prøve å holde kjeft.

​Ingvild: Takk. Og takk for praten. Det hjalp ikke så veldig.. men det hjalp litt. 

Musique


IMG_0755

IMG_0786

Noen sanger er til for å høre på når du vasker opp. Det finnes egne sanger som man skal slenge håret fram og tilbake til. Noen sanger kiler i panna når du sitter på bussen og ser på alle rundt deg. Noen sanger er perfekt å lytte til når du ligger inntil noen eller skulle ønske du gjorde det. Noen sanger bare ER videregående eller våren i fjor.

Noen sanger er fylt med tekst som man skal lytte til uten å gjøre noe annet. Noen sanger er perfekt til å sette på på verandaen. Noen sanger er akkurat så bråkete at det er lov å spasere nedover gata og tenke at man er sabla sexy uansett.  Noen sanger er laget for timer på gulvet med IKEA-bruksanvisningsbrosjyrer eller lørdagsbaksten. Noen sanger kan fylle en hel konsertsal, mens andre sanger skal bare høres med veldig lavt volum.

Noen bra spillelister: 123 og 4

40 kjappe


Tre ord om meg: uforutsigbar, sensitiv og omgjengelig

Det første jeg gjør om morgenen: skrur av alarmen! Lett!

Når jeg hører på radio blir jeg: alt for ofte litt for dansete. Sånn typ at jeg står med stekespaden i hånda og bare... (å være venn med meg skjer på eget ansvar, just saying)

Jeg gleder meg til: høstregn og strikking

Klesskapet mitt er fullt av: mye tomrom for øyeblikket siden jeg flyttet til utlandet og egentlig bor i en koffert

Når jeg skal pynte meg: er jeg alltid usikker på om det er for mye eller for lite

Jeg har medlemskap: i turistforeningen 

En liten hemmelighet om meg: er at hører på Carola når jeg sminker meg

Jeg føler meg best: når jeg går hjem fra biblioteket og det snør og jeg har mange bøker i tøynettet mitt

I kaffebaren bestiller jeg: cappucino fordi jeg har en dustete drøm om å bli en forfatter som bor i Roma og drikker det hver dag

I baren bestiller jeg: mer enn mitt usynlige budsjett takler

I vennegjengen er jeg: du, den er ikke så lett, for jeg er både hun som kan spille gitar og oppfordre til allsang, men også hun som sitter på telefonen i et kvarter og ikke gjør noe

I familien er jeg: uten tvil den barnslige eventyrjenta

Jeg kan ikke leve uten: muligheten til å dra på tur i skogen eller på fjellet

Barn er: det jeg ønsker meg aller mest i livet, tror jeg

Om natten: drømmer jeg ting jeg skulle ønske skjedde på ordentlig

I vesken har jeg: ingenting, for jeg bruker egentlig aldri veske

Trening er: noe som får meg til å smile etterpå

Politikk er: abstrakt og virkelighetsnært på samme tid

Lost in the World

Kjærlighet er: kilde til masse dritt og masse lykke

I høst skal jeg unne meg: støvler

I nattbordskuffen har jeg: kjøkkenkniven, fordi jeg ser på alt for mange krimserier (nei seff ikke)

På kjøkkenet er jeg: irriterende glad i å rydde og tørke opp, ellers ganske dyktig

Jeg er dårligst til: konfrontere mennesker og si NEI

Jeg er flinkest til: bry meg om alt for mange ting og mennesker samtidig

Jeg elsker: Nord-Norge

IMG_9916

Med livet mitt ønsker jeg: å gi noe tilbake som er inspirerende, rørende og tankefullt

Jeg beundrer: mamma og pappa

Når jeg jobber: er jeg hun som sitter ytterst på stolen og gliser ambisiøst (de første tjue minuttene)

Min verste uvane: å ikke klare å gjøre ingenting

Jeg brenner for: friluftsliv og litteratur

Jeg tror på: at livet blir bra uansett hvor tragisk det kanskje er noen ganger og at folk faktisk kan forandre seg

På kvelden er jeg: lat og glad i kopper som inneholder noe varmt

Som venn er jeg: tålmodig

Når jeg har fri: tenker jeg på alle de hundreogfemten tingene jeg kan skvise inn i fridagen min

Det beste jeg vet: er å sitte på toget med en svær ryggsekk og at sola skinner

Det er lov å lyve hvis: det føles litt okei og skånsomt å gjøre det

Om fem år er jeg: mange reisemål rikere, håper jeg

Om ti år er jeg: mamma og forfatter og karrierekvinne og friluftsmenneske, store sko å fylle...

Textured Black and White {Explored}

Rotete ærlighet


Cornwall. Kveld. Jeg går ut av matbutikken og forbi en dame med rød kåpe, lakkerte negler og et grusomt bra deksel som jeg vil ha, og jeg synes lørdagskvelden kunne vært akkurat sånn som den var da. Jeg og en venninne hadde brukt flaut lang tid på å utforske alle mulige matvarer, og jeg var tom for strøm da jeg gikk hjemover. Forbi palmetrærne og de innbydende vinduspostene med puter og varmt lys, og akkurat da gjorde det ingenting at jeg ikke visste om noen hadde sendt meg melding eller hva de holdt på med hjemme i Norge. Det gjorde ingenting at det var mørkt, for det var fortsatt sommer i lufta, en liten rest av den hang igjen og minnet om feriekvelder da jeg var liten. Her skal jeg være så glad som jeg aldri har vært før, tenkte jeg og gikk hjem og la søtpotetene, avokadoen og juicen i kjøleskapet. 

Watch the sunset [ Azuré]

For noen måneder siden: "Jeg er blitt redd for å si for mye. Og så har dagene forsvunnet under føttene mine, lik pengene på brukskontoen gjør og den trygge oversikten over både framtid og nåtid. For jeg vet ikke helt lenger hvem jeg er og hva jeg vil og hvor jeg er på vei. Ei heller denne bloggen. Det er så mange år siden jeg satt i kjelleren hjemme og bladde gjennom nettsider, klippet ut bilder fra blader og hørte på soundtrackene til favorittseriene mine samtidig som jeg dagdrømte om et skriveloft i Roma eller kanskje midt i London, i en enveiskjørt gate ut mot elva, jeg har ikke peiling."

Red Leaves on the Windows

IMG_1371

Hvordan vet du det? Når vet du det? Når skjønte jeg for eksempel at jeg bare må dra på utveksling? Når møter du den personen i køen på Ingensteds som gjør at du ikke vil legge deg, aldri, og som også inviterer deg med på noe spennende neste helg? Hvor er den butikken som selger de buksene som ikke får deg til å føle deg klumpete og fæl, hvor er den vennen som aldri, aldri har noen planer og som bestandig er positiv til det du sier? En person som kan lytte til deg, som kan høre på alle klagesangene, på hvor flaks de andre i kollektivet har eller hvor lei du er av alt innimellom. Hvor usikker du er på hva du skal gjøre når du er ferdig på skolen. Hvor sjalu du er på alle rundt deg som får det til. 

Jeg vet ikke hvem jeg sier det til, vet ikke helt hvem dere er, men for meg er det i hvert fall nok å vite at jeg kan det å se eller sette pris på noe for deretter å fortelle det videre. Som for eksempel at jeg hadde the weekend of the year for et par måneder tilbake, selv om jeg var helt alene midt i Maridalen. Okei, jeg er kanskje rareste mennesket som finnes fordi jeg skriver en blogg som sikkert vil vare ut i all evighet, og det er bare fjas her inne uansett - men det er sant fjas, det er virkeligheten, på en eller annen måte, og hvis du ikke klarer å deale med det, så er det fritt fram å søke etter noe annet. Jeg har ikke tenkt å fortelle deg hva jeg spiste til frokost, eller utdype hvordan enkelte dager fra sommerferien min var. Det er heller ikke så viktig for meg å promotere at jeg (tydeligvis) har blitt realitystjerne og at mamma blir kryssforhørt på lokalbutikken. Og selv om jeg skriver en blogg som i grunnen trenger livreddende hjelp, er det ikke så nøye. Skal jeg røpe andre ting? Skal jeg begynne å brette ut om min psykiske og fysiske helse? For ærlig talt, dere, jeg vil gjerne si èn ting: Det er for meg helt sanseløst unødvendig å skrive på sosiale medier at du har blitt forkjølt eller at du var sengeliggende på videregående i tre måneder i strekk eller at du ikke har det beste forholdet til moren din.

Kanskje er det ikke noen som leser dette en gang, kanskje dette blir en setning som forblir ulest i mange år, men det er ikke så nøye, for jeg brenner for at alle skal embrace virkeligheten som er rundt deg akkurat nå, og akkurat nå er jeg student i utlandet og det er fint, og hodet mitt har fordoblet seg med tanker, og jeg vil sikkert fortelle en del. Men ikke alt, for jeg skal jo være her? 

Island Rain

For jeg synes faktisk det er greit å holde på noen hemmeligheter også. 

Neste morgen hører jeg på denne podkasten til frokost og løper gjennom ukjente gater etterpå. Tenker på hverdagen, for det er en hverdag her også. Jeg skal ikke bare gå på kafé eller melde meg på surfetimer, selv om denne byen hittill kun inneholder sol, oppholdsvær og så mange smil at jeg har sluttet å telle. Om et døgn er det pensumlesing og litteraturhistorie, hjelp. Jeg vet at jeg er nærmest forpliktet til å kaste meg over alt når jeg har disse mulighetene, og tro meg, det skjer. Men timer under dyna med word-dokumenter eller sene frokoster med facetime-samtaler til Norge, det skjer også. 

Ha en fin kveld, dere!

Helgetips


Det rareste er at jeg ikke savner hjemme. Jeg lever skribentlivet, jeg utforsker byen og tar bilder av smale, britiske gater med turkisfargede dører, sjarmerende kaféer med trebord eller nye, fremmede mennesker som har blitt de nye vennene mine. Og jeg skal spare dere for berømte fraser som at det er så usannsynlig spennende og eventyrlig å være utvekslingsstudent, men jeg kan dele et boktips med dere. Siden det er helg lissom! Fordi min verden består for øyeblikket av store doser inspirasjon, reisetips, kaker, fortellinger og menneskemøter. Denne historien er fra Sverige, og et temmelig bra valg av høstlektyre, spør du meg.

 

 Roman: Det handlar om dig (2014)

Forfatter: Sandra Beijer

 

I førsteklassen på Westerdals ble jeg tipset om bloggen til Sandra Beijer. Jeg klikket meg inn, og hvor mange sekunder gikk det egentlig før jeg skjønte at dette er et inspirerende menneske med innhold, både bra og ikke så bra innhold. Det handlar om dig er en veldig godvond bok, på en veldig enkel måte. Rett og slett!

IMG_0786IMG_0786

IMG_0786

Og når forfatteren skriver om en 15-årings verden som raser sammen fordi ingen redder henne, ingen forstår hvor smertefullt det gjør å se et annet menneske være glad og kjekk og levende sammen med et annet menneske, fordi ja.... love hurts? Så enkelt er det. Og så vanskelig er det. Språket er hverdagslig, originalt og hjertevarmt om hverandre, og nettopp derfor blir du glad i hovedpersonen asap. Denne boken er så gjenkjennbar og suger en tilbake til, tja, videregående eller barndomsminner og dager som ikke var de beste. Samtidig er det en varm lengsel, et eller annet, i å lese om noen som lengter seg ihjel etter et møte, en melding, en hånd å holde i. Så denne boken må alle lese - selv om den er på svensk! 

IMG_0786IMG_0786

I juni satt jeg i vinduskarmen i leiligheten vår i Oslo og skrev, og det var ikke noe annet enn en typisk virkelighetsflukt. Rundt meg kjørte verden i alt for mange kilometer i timen og jeg måtte minne meg selv på at jeg ikke er fullstendig alene selv om det i blant føltes sånn. Og da husket jeg dette avsnittet: "I hjørnet Hamngatan-Sveavägen står du med händerne i hennes jackfickor. Hon väger med fotsulorna på din ena sko, biter på sin pekfingernagel och säger något inkrypen i din tröja. Jag kastar min milkshake i en överfull papperskorg og åker tre stationer hem. Ingen räddar mig." (S. Beijer)

Da må man bare prøve å redde seg selv. 

Klem, Ingvild

Plutselig skifter bladene farge


Dere vet de berømte smutthullene? Små pusterom hvor rare ting skjer ? eller kan skje. For det er som er så festlig med virkeligheten: Den kan ikke kontrolleres. Og i løpet av sommeren tjueseksten har jeg skjønt at tilfeldigheter er som livets levebrød. Det er helt tilfeldig at jeg har et dobbeltsete for meg selv på ekspressbuss NX146 langs E6 og samtidig tenker på framtidige måltider med min egen framtidige familie rundt kjøkkenbordet, tenker på hvor uendelig liten og sjanseløs jeg følte meg da den eneste lyden jeg hørte, var mitt eget dundrende hjerte, og sikten var ti meter og fjellheimen ensom og iskald. Jeg finner nye sanger å skape nye minner til, og jeg har en sekk på ryggen og et fotoalbum i hodet. Totusenogseksten. Et helt halvt år, stappfullt av inntrykk som har tatt så stor plass i meg at jeg ikke alltid har hatt plass til fornuftige, rasjonelle tanker. 

Untitled

Eller at jeg har måttet flykte over tregrensa for en pustepause. 

Untitled

Untitled

Untitled

I sommer fløy jeg opp til Lofoten og glemte tid og sted, jeg rømte til hytta sammen med mamma og pappa og drakk vin på plattingen hver kveld og spilte kassegitar med fem strenger, jeg har skrevet, løpt til altoppslukende musikk, møtt gamle og unge, og jeg har savnet lillesøstera mi på fjellet så mye at jeg dro dit selv og levde det fineste og enkleste ungdomslivet man kan leve i Jotunheimen i løpet av noen uker. Så trygt. Så skjermet fra alle bekymringer. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det fineste var å nyte matpakken min på 2000 moh da jeg en sjelden gang hadde fridag, eller å dele på en flaske cava mens bålet sprakte og et knippe mennesker vekslet på å fortelle historier eller lete etter stjerneskudd på nattehimmelen. Og når man nesten har glemt hva rutiner er, er det rart i en helt annen kategori enn tidligere at jeg ikke skal være Westerdøl i høst, jeg skal ikke være ville guide-Ingvild på Freia, jeg skal ikke jogge nedover Akerselva og digge livet.

Untitled

For livet skal nemlig leves og digges i Cornwall i England! Ja, du leste riktig, jeg skal bli en av disse cheesy utvekslingsbloggerne. Nei da. Jo da.

Litt, kanskje?

Det er så latterlig lite å være redd for her i livet hvis man heller tenker på alle de tingene man kan være takknemlig for. Jeg skjønte kanskje at redsel er en fysisk følelse når man mister kontroll og det føles som den énåttiogetellerannet lange kroppen min skal skjangle, snuble og falle ned i en steinrøys, og kvelden på hytta blir fylt av uvitende ungdommer som ikke får svar når de ringer telefonen min. Når det kommer til alt, er det farligste som finnes i hele verden, vår egen natur.

Untitled

Og når man befinner seg metervis utenfor sin egen komfortsone, er det et skummelt eventyr å leve. For rundt neste sving eller gatehjørne kan det dukke opp noe som du seriøst ikke visste fantes. Og blant annet derfor var det så sjukt bra å stå med en enveisbillett i hånda på Gardermoen for to døgn siden.

Lokalavisa hjemme sier det så bra: Livet måles ikke i antall øyeblikk, men antall øyeblikk som tar pusten fra deg.

Untitled

Untitled

Sett fra en ung persons perspektiv, kan en dag i en tjuetoårings liv, være en halv evighet. Det kan ta ukevis å vente på den frihetsfølelsen når helga er tom og klar for å fylles opp med bekymringsløst fellesskap i en sofa eller turer i skogen uten klokke. Men du vet aldri hva som skjer det neste minuttet, den neste timen, det neste året. Tiden kan gå så sakte, så sakte, og være så lite spennende at man bare vil spole fram til det som er det virkelige, ekte livet med opplevelser og ordentlige mennesker.

Men du vet aldri hva som skjer det neste minuttet, den neste timen, det neste året. 

Sånn var jeg da jeg var tenåring. Men da visste jeg ingenting om at små, tilfeldige minutter her og små, tilfeldige minutter der, skulle fylles av en fremmeds varme, på en fjellhytte, innerst i en bar eller på et sted du ikke trodde du skulle feriere, en velkjents stemme i øret akkurat når jeg trenger det mest, eller pusking i håret og brevann som fosser forbi utenfor teltduken. Jeg visste så lite, og nå vet jeg litt mer, men langt fra alt.

Untitled

Untitled

Untitled

Jeg vet i hvert fall at jeg er keen på å våkne i morgen og neste dag og neste dag etter der, og leve resten av livet. Nå er jeg klar for skole i et nytt land, rutiner og nye fjes som snart blir trygge fjes. 

Tusen takk, sommerferie, det var et skremmende eventyr! 

Burde eller ikke burde


I noen øyeblikk ønsker du å være den sprudlende og varme jenta alle skulle ønske de var.

Men så er du ikke det, alltid. Du kan være et trøsteløst fylleranglebein midt på natta eller et nervevrak på eksamen dagen etter, du kan være fjorten år og skravle uavbrutt, du kan være et bunnsolid unikum og klare alt av jobb og skole og sosiale sammenkomster med glans. 

Men du kan også være roligheten selv, sitte på verandaen hos foreldrene dine, spise heimlaga fiskegrateng og tenke tilbake på ungdomstida di. Og det er da du spør deg selv hvor alle de tusenvis av dagene egentlig ble av. I enden av tunellen er ikke russetid og et nytt yolo-kapittel, nei, i enden av tunellen er en bachelor, eller kanskje en master, et boliglån, melkekartonger som skal brettes og strømregninger på kjøkkenbenken, og da kommer de snikende, tankene om tida før.

Selv om jeg kan angre meg ihjel på alt jeg aldri gjorde da jeg var ung og livet skulle leves til randen, er jeg bare 22 og tenker at framover, det er der det skjer. Å savne ungdomstida er en fin ting, men hva hvis framtida er enda finere? Hva burde man angre mest på, og hva burde man glede seg mest til?

Det er det ingen som vet. 

Untitled

Skrev hun, og visste så lite om at sommertimene i 2016 skulle fylles av tilfeldige øyeblikk; kald kveldssand mellom joggesko, klemmer og hemmeligheter under akkurat store nok pledd, utsikt man bare får i nord og latterlig ærlige samtaler man har med en god venn. Når Magnus Grønneberg covrer Kurt Nilsen, sitter jeg på flyplassen, har ingen energi i verden til å tenke på fornuftige ting, og det føles som om noen har stukket hull på en boble. Derfor skrur jeg opp volumet og lukker øynene.

Årene går og minnene flimrer fra

den grønne dal

aldri glem hvor du kommer fra

var det mange som sa.

Skrivesommer


Nytt sengetøy, tømmervegger og regn på blikktak, klokka viser halv ett på natta. I ny og ned tordenskrell langt borte. Tidligere i kveld satt vi ved grillen ute og spiste pannekaker med flesk, og jeg følte meg som en amatørskuespiller fra en tidlig 2000-tallsfilm, med to hårdotter på hodet og en ullgenser fra et eller annet loppemarked. Etterpå gikk jeg på toppen av bakken, hørte på Kygo og følte meg så tilfreds og beskyttet fra omverdenen, på den andre siden av norskegrensa, på den andre siden av fjellene. Og jeg har ikke sjekket Facebook på en halv evighet.

Untitled

Det er nesten sånn at man blir litt forelsket i denne livsstilen. Ta et morgenbad hver eneste dag. Lese romaner på engelsk, sitte oppe til langt på natt med alt for mange dokumenter foran meg. Jogge med sekk til butikken for deretter å gå hjem igjen i tjue varmegrader. Forbi husene som sårt trenger renovering, men som likevel er sjarmerende til tusen, der de står og vaier i den bratte lia, omringet av en fullpakket blomstereng og en tålmodig kuflokk. Og langt der nede ligger Blåsjön, glitrende og diger. I slike omgivelser, hvor tiden står litt stille og naturen er uendelig, kommer tankene som ikke tenkes andre steder.

For hvordan hadde egentlig det vært hvis vi kunne gått langs vannet om kvelden, og slippe å holde i ingenting, og etterpå måtte løpe tilbake til hytta sammen og inn i varmen, fordi et plutselig regnskyll begynner å herje over hodene våre. Det er så vidt at vi rekker å komme oss til utedoen og tilbake uten å bli søkkvåte. Men hvor mye gjør det når vi kan forsvinne i rent sengetøy fra barndommens ferieturer på hytta, inntil hverandre og slippe å si noe, fordi at lyden blir overdøvet av den konstante trommingen av på taket?  

Untitled

Untitled

Når denne uka er over, er det ikke juli lenger, og årets sommerferie synes å bli et knippe øyeblikk som snart tar slutt og går over i skoledager. Jeg vet ikke om jeg kan beskrive sommeren tjueseksten som annet enn et minieventyr. I vinter bestilte jeg ikke en eneste togbillett, jeg avtalte ingen verdens ting, jeg tror ikke jeg tenkte på at sommerferien var en fysisk tid som skulle komme en gang. Men det gjorde den, og jeg vil eeegentlig ikke fortelle dere hvor deilig det er å være en småurban ungdom som trekker ned gjennomsnittsalderen i den mest sjarmerende svenskebygda ever, blant blikkstille vann, gitarklimpring, kveldssol og lokalhistorisk prat. For det kan jeg ikke si, sånn i tilfelle dere skulle bli grådig misunnelige, ikke sant. 

Nei, et aldri så lite bloggfravær som i aller høyeste grad skyldes at ferien har vært godt tatt i mot, og i skrivende stund sitter jeg og smiler for meg selv i senga, jeg skal sove så inmari godt i natt fordi jeg er hjemme igjen, hjemme til internett, varme på badegulvet, hjemme til rommet mitt og kubjellene. Hvor heldig jeg er som kan sitte i dagevis ved vannet å skrive, skrive og skrive. For en dag, dere, er den hemmelig fortellingen min kanskje ikke så veldig hemmelig lenger. 

Untitled

Ingvild, har du noen sommerplaner, spurte hun. Jeg måtte smile, for jeg kunne ikke si så mye. Hytta, kanskje, svarte jeg. Skrive og sånt.

Så var det ferie


Jeg har kommet hjem, og sovner til kubjellene utenfor soveromsvinduet på Leksås mens himmelen fortsatt er mørkerosa. Feriedagene bruker jeg til frisk luft, våte joggesko i myra og Kygo på øret, jeg forsvinner inn og ut av serier eller bøker, og tenker at jeg er så heldig som kommer fra et sted hvor man bare kan ta på seg sko og rusle ut av døra uten å høre en eneste lyd. Og er man riktig heldig, lukter det vafler når man kommer inn i gangen etterpå. 

2015_1149 copy

Å reise veldig langt, og tenke at nå er jeg på vei hjem, er et bittelite privilegium. Faktisk.

Stormfulle høyder


Å sovne mens det blåser og regner ute, er helt okei. Mer enn okei, faktisk. For det er kanskje ikke alle som går rundt og tenker på det, men jeg er så takknemlig for at naturen fortsatt er det i vår verden som ingen kan rokke ved, for den overgår alt. Og det er litt fascinerende - og veldig skummelt - å tenke på akkurat det. Den finnes ikke tapervennlig. Den lever livet sitt videre, den brøyter ned landsbyer rundt omkring, den oversvømmer hjemmene til mennesker, den får tog til å spore av, biler med familier inni til å kjøre seg fast. Naturen er full av urettferdigheter, tror du ikke jeg vet det, men jeg vet også at den kan være så rettferdig, så open-minded at man kan bli litt mo i knærne. For eksempel når det føles som alt i det vanlige, hverdagslige livet er totalt meningsløst og banalt, da er serr ikke en døyt som føles bedre enn å gå så langt opp i fjellet man vil og ikke tenke på hva klokka er eller hva man skal i ettermiddag. 

For når det blåser og regner ute, er det så uendelig trygt å tørke seg på beina og gå inn i gangen, tenke at man er så heldig som har et hjem, en seng og at man kan velge og vrake mellom hva man skal på brødskiva neste morgen, hvilken utdanning man skal ta eller hvem man skal gifte seg med.

Vi er så helvetes heldige! Vet dere egentlig det? Suck it up, og pakk de der tullebekymringene i en svartsekk og legg den i en container. 

19

11

For livet er nå, naturen er nå, og du er nå.

22


Det var bursdagen min, og jeg våknet til regn utenfor vinduet. I gatene var det plutselig folketomt, og dagene som hadde vært fulle av parkliv, bikiniskille og uplanlagte middager, var forbi. Jeg ble liggende og tenke på hvor stas det faktisk er å ha bursdag, uansett om du er ti år og skal feire bursdagen din i en sjokoladefabrikk eller om du er 22 og ber bokhandlerdama om å pakke inn boka som du kjøper til deg selv. For bursdag er stas! Det er så trygt å se at folk bryr seg og tenker på deg og vet at du eksisterer. 

13

Og selv om det er ferie på ordentlig, og har vært det i mange dager for min del, er det først i dag tidlig at jeg begynte å innse at snart, snart, skal jeg hjem til fjellene, elva, skogen og granbarsår på leggen. For det kan da ikke være en følelse alle føler på, den lengselen du kjenner når trikkebråket og alle de tusenvis av menneskene du møter i byen, blir too much. Når du får meldinger på meldinger fra venner og slektninger, og du plutselig kjenner at du lengter hjem. Hjem dit hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, hjem dit hvor sola er mye lenger oppe, hjem dit hvor elvene krysses og hjem dit hvor ingen sier hæ til deg. 

Jeg har skjønt så mange ting. Bare på to små år har jeg levd et helt liv, føles det nesten som. På to små år har jeg rukket å bli venner med så mange at jeg også har mistet noen på veien, jeg har innsett hvor utfordrende kjærlighet er og kan være (hallo, hvorfor dukket aldri vaffelgutten opp på døra??) og kjøkkenet i kollektivet har blitt et sted hvor hemmeligheter, sinne, sjalusi og trygghet er limt bak tapeten på veggen. Jeg er så, så takknemlig. For så, så mye. 

Jeg vet ikke helt hva slags innlegg dette ble. En liten shoutout om at én dag i året skal du få være den kuleste, mest bortskjemte kiden på hele planeten. For en dag i året fyller du år, og du verden, det er en egen følelse! 

Mitt eget TV-konsept


Mai 2016. Et sted i Norge. Det hadde neppe vært så mange tanker i hodet mitt før og så mange følelser i hjertet. Jeg husker at jeg satt på en nyoppredd seng i en kjeller og prøvde å skrive noen ord som ga mening. Et eller annet, for det føltes ikke som jeg ga noen mening lenger.

Det var merkelig å leve i en verden full av smil og kinnklemmer i det ene øyeblikket, og i det neste falle fullstendig sammen og bli stille som en gravplass. Og alt jeg tenkte på, var mamma. For mamma er min definisjon på noe trygt, og nå hadde jeg kastet meg ut i dette iskalde havet av et skoleprosjekt, mitt eget eksamensprosjekt, og det var ingen vei tilbake til tregulvet hjemme i Trøndelag hvor pappa ikke hører hva jeg sier fordi NRK Sport står på med alt for høyt volum eller lørdagskveldene som lukter pizzadeig. Nå var jeg den eneste personen i hele universet som kunne vite at jeg satt og følte meg helt lost, jeg hadde jo fortalt alle at jeg skulle være modig og reise på en tur uten penger i én hel uke, og den første kvelden var jeg var hver minste bevegelse, hvert minste tastetrykk, det klødde på neseryggen og jeg skalv da jeg pusset tennene på et ukjent bad. 

tur_collage

Jeg lovet å fortelle dere hva slags crazy eventyr jeg reiste ut på i mai i år. Som andreklassing på tekstlinja på Westerdals, er eksamen ganske sånn her: Lag noe spennende, publiser det gjennom en redaksjon eller som frilanser. Og jeg vet ikke, men i år som i fjor, måtte jeg seff lage en film. Det er noe med å ha et kamera og gå rundt i verden og oppleve den. En av de aller første dagene i eksamensperioden, var det en idé som (unnskyld den lite kreative forklaringen) falt ned i hodet mitt:

Er det mulig å overleve på andres mat, transport og husly i én uke? 

For å teste norsk gjestfrihet, skulle jeg pakke sekken med klær og null penger, og sjekke hvor villig nordmenn er til å la meg komme inn i livene deres, overnatte og tilby meg mat og drikke? Grunnen til at jeg ville gjøre et sånn prosjekt, er fordi jeg har en stemme inni meg som forteller at jeg alltid må gjøre det jeg egentlig ikke tør.. Men også fordi jeg seriøst mener og tror at nordmenn innerst inne er mye mer åpne enn de blir framstilt som i det store verdensbildet. Kalde og anonyme?

Jeg vet så inmari godt at det ikke stemmer: 

Det er enormt mange tanker og reaksjoner knyttet til et slikt prosjekt. Jeg var helt alene med et kamera og en ryggsekk, og det skulle jeg være i en hel uke, hvor de eneste menneskene jeg skulle snakke med, henge med, spise sammen med, sove hos, var fremmede.

Uten å røpe så veldig, veldig mye, kan jeg med en gang si at dette prosjektet raskt ble tusen ganger mer personlig enn jeg hadde sett for meg. For det første måtte jeg liksom tre inn i flere ulike roller på én gang: Jeg ønsket (og ønsker alltid) å være den personlige, genuine og nysgjerrige Ingvild, men når jeg jobber med et såpass dokumentarisk prosjekt, går det ikke mange minutter før jeg tar på meg den seriøse journalistmasken. De to rollene var ganske krevende å sjonglere under turen. For ikke å snakke om at alt, alt, ALT måtte jeg gjøre selv; intervju, opptak, manus, regi, klipp, organisering og så videre. Er det rart jeg ble en liten smule mentalt utmattet? 

Men når de tretusenognitti forventningene om at filmen din blir kanonbra, ikke  innfris, er det jo et nederlag.

Og jeg er så irriterende perfeksjonist at jeg innimellom vil slå hodet i veggen. Dette prosjektet var jo min gullidé, det var dette som skulle være et sånn hei-jeg-heter-Ingvild-og-vet-du-hva-selv-om-jeg-ikke-sier-så-mye-alltid-kan-jeg-gjøre-ganske-kule-ting? Men når de tretusenognitti forventningene om at filmen din blir kanonbra, ikke helt innfris, er det jo et nederlag. Hvorfor? Fordi det er så vanvittig mange andre dyktige mennesker der ute! Fordi jeg la ned så mye energi, ofret så mange timer søvn, forelesninger og sosiale happenings! Jeg forsvant fra verden og det var en merkelig følelse å nesten ikke kunne fortelle hvor jeg var eller hva jeg hadde gjort. Det skulle jo være en overraskelse! Vent til filmen kommer, måtte jeg fortelle alle sammen da jeg kom tilbake til sivilisasjonen igjen. 

Nå er det et par uker siden jeg kom hjem. Folk har sett filmen og jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger at jeg ikke orker å bry meg om at det høres skrytete ut. Dette ble uansett en vill erfaring, og jeg er så takknemlig for hele dette absurde eventyret. Alle menneskene jeg møtte underveis, alle menneskene som ga meg tips om billige overnattinger, hvordan framstå som en tillitsfull haiker i veikanten, kule måter å trigge sult på og hundre andre geniale ting. 

Dere vet kanskje den følelsen om at med tiden kommer perspektivet litt tydeligere fram? Nå ser jeg jo at jeg faktisk har vært ganske vågal og modig, og at jeg har gjort noe mange ikke tør. Men selv om jeg er megastolt over at jeg klarte (og ikke helt klarte) dette, synes jeg det er både flaut, teit og vemodig å se meg selv på film og tenke på hvor håpløst alt føltes innimellom på turen. Men den følelsen er det ingen som kan ta fra meg. For...

..det viktigste er ikke det å komme fram, men det som skjer underveis.

Nord og sør


Ja, sånn er det faktisk noen ganger. Du våkner opp neste dag og føler deg fullstendig fortapt. Hvordan kan det bli sånn når du var så smilende forrige kveld? Hvorfor skriver du om det, da? Hvorfor er du så destruktiv? 

Nei, det er ikke alltid sånn. Jeg våkner opp og knyter på meg joggeskoene, tenker på hvor satans urettferdig verden kan være mens jeg løper bakke opp og bakke ned i marka. Og etterpå? En alt for deilig lunsj.

Kanskje det er sånn at vi våkner samtidig i hver vår seng. Begge har totalt ulike grunner for å stå ved kjøkkenbenken og bare stirre ut i lufta, spørre seg selv hvordan ting ble slik som dette. Hvorfor dagene er så himla ulike, hvorfor det nesten er umulig å huske hva vi gjorde forrige uke, hva skjedde den tirsdagskvelden? Eller lørdags formiddag? 

For dagene flyter sammen, det gjør følelsene, det gjør alt. Jeg er bare så enormt takknemlig for at det finnes et sted, bak fjellet, nede ved vannet, hvor det ikke er et sandkorn som minner meg om Oslo, Westerdals og dager som er slettet fra hukommelsen. 

5

Hadde jeg hatt et mellomnavn, ville det nok vært lengsel, eller savn. Men jeg heter bare Ingvild. Og det er vel ganske fint, det også.

Ikke faen


Ferie, og jeg er våken halve natta og prøver å skrive. Det er det tydeligvis lenge siden jeg har gjort. 

IMG_3103

2012. Rett etter at vi sa ha det, begynte det å regne. Jeg hadde bare på meg converse, og det var to kilometer hjem. Det øste ned, og jeg kravlet opp på benken på parkeringsplassen, der turister langs E6 stort sett stoppet, fylte alt innholdet fra kjølebagen utover og nøt ferien. Nå satt jeg der alene og så jeansene dine forsvinne lenger og lenger bort langs gangveien. Ikke én gang snudde du deg. Og det rant plutselig over for meg, det var juni og jeg hadde bursdag i overimorgen, telefonnummeret ditt var et av de siste jeg hadde ringt, men nå var du bare forsvunnet ut av min verden. Det var ikke det du sa, egentlig, eller jo, det var det. Det var faktisk det. For du sa ingenting! Jeg skravlet, det regnet, vi kranglet. 

Og du spurte meg hva jeg skulle gjøre til høsten. Jeg sa jeg skulle begynne på Folkehøgskole, og det var kanskje den største ambivalensen jeg har kjent, det var så godt å si det høyt, vekk herfra, nå, nå, og likevel tørre å se deg i øynene og oppleve reaksjonen din, hva tenkte du egentlig om at jeg reiste, og du reiste i en helt annen retning, og dagene våre, ukene og månedene i klasserommet, bare smuldret sammen til små smuler av en fortid som skulle tilbakelegges. Faen! ropte jeg inni meg da du snudde og slentret i retning brua. Fingrene mine boret seg inn i håndflaten min, og snart begynte jeg vel å blø på leppa. Helvetesatans dritt! Det kokte av sommerregn på asfalten, og i hodet var den ene setningen din, den gutturale stemmen din.

- Da er det greit, da, sa du og ga meg en alt for lang klem og gikk. 

Det aller beste med å ta en løpetur i sola


Du vet den der steinen som kiler seg fast i skoen, mellom sprekkene på skosålen, som liksom lugger når du hamrer beina nedover en lang grusvei og ser solstrålene skimre blant grantrær og bjørkeskog i sidesynet. Du vet den følelsen når du stopper for å skvise ut den steinen, du lar øreproppene falle ned over skuldrene, hviler hendene på lårene og ser på vannet som glitrer, et voksent par sitter på benken på bakketoppen og det er søndag kveld og en ny uke i morgen tidlig. 

1

Men det er ingen skole i morgen, og det er så sprøtt på så veldig mange måter. Jeg er ferdig med to av tre år på den skolen jeg dagdrømte om i mattetimene på ungdomsskolen. Det er så inmari ferie, for jeg er våken hele natta og sover hele dagen. Jeg kjøper hva jeg vil på butikken, døser av i Slottsparken, leser samtidsforfattere (prøver i hvert fall), fyker hit og dit og spiser alt for mye sjokolade. Når du plutselig har ferie, er det som å dra til en storby, sitte i en taxi og se alle attraksjoner og spennende mennesker seile forbi. 

Hva skal du gjøre først? 

Det er også kanskje slik det føles å få tilbake livet sitt, komme ut av en boble. Eksamen er så fjern, nå gjelder ferie, Huk, øl på Vulkan, samtaler utover sommernatta og den frihetsaktige følelsen det er å være noen-og-tjue og bo i et kollektiv. Jeg har lært noe, her jeg står ved et slags veiskille mellom skole, ferie, Trøndelag og Oslo. Jeg har lært at den viktigste personen i livet mitt, faktisk er meg selv, for hvis jeg ikke har det bra, kan jeg ikke spre glede og være den spontane, lattermilde og varme Ingvild som jeg innerst inne liker veldig godt. Jeg har lært at du kan gjøre forferdelig mange dumme ting på to små år, men du kan også gjøre enda flere, fine ting.

3

Som for eksempel å gå kveldsturer til St.Hanshaugen, høre på sanger som minner meg om sommeren i fjor, lage vårens beste middag til bare meg selv, møte på kjentfolk helt tilfeldig midt i Torggata i helgene, lese tekster av for eksempel talentfulle mennesker som går i klassen min, løpe langs Maridalsvannet og lage blomsterkrans mens jeg venter på bussen ned til byen igjen, le på en takterasse alt for mange meter over asfalten på Majorstua, knipse magibilder, hoppe i sjøen, være tullete på Snapchat, møte gamle venner, lage en fredagsliste på Spotify, småprate med kantinedama på skolen, feire bursdagen min blant kilovis med sjokolade, og veldig mange ting til.

2

Så når jeg ligger på ryggen i Slottsparken og titter opp på trærne, slår det meg hvor glad jeg er for små, helt usaklige ting. ​Det kan være en hvilken som helst dag, et nesten hvilket som helst sted. Men hvis du er alene, og hvis du hører på musikk, det er sånn typ tjuefem grader og sola skinner, er det helt utrolig hvor awesome du tenker at verden er når vinden feier mellom beina dine og hårstråene kiler deg i ansiktet, for når du løper, står du ikke stille, og da kjennes ikke varmen hetende og altoppslukende ut. Den kjennes bare deilig ut. 

Sommer, jeg er klar!

Menneske


Det er ikke helt mørkt enda selv om klokka er halv to. Enten er alle fucked eller så er ingen fucked. Uansett om du sitter på en veranda i fjerde etasje, spiser jordbær sammen med en noen uten å ha jakke på, eller om du på mirakuløst vis klarer å stable beina dine til skolen eller jobben, hvor du sminker deg perfekt og ingenting føles ekte eller sant, er du menneske.

13

Det er når man tenker at man er x antall år og går gatelangs alene, drømmer om armkroker, forståelse og tålmodighet, men også et dramaskrik, noe som setter i gang en dominoeffekt, noe som spres rundt omkring, for alles ører. Litt uønsket spenning som alle egentlig snakker om. Noe som får deg til å ligge våken en halvtime lenger, av en eller annen grunn. 

Det er når man tenker at verden er en snodig kule, våren er fin når klokka er halv to på natta og du kun har på deg tøysko og at du skriver notater på mobilen, hører på noen som synger på nordlandsdialekt, drømmer om å bli forfatter, men egentlig sitter du alene og venter på trikken, men alle sover, så det er det ingen som vet.

Det er når man tenker at man er noe. Hvorfor? Fordi man ikke sitter på en stol og tenker at alt er hyggelig og flott, at alt er helt jævlig supert, for likegyldighet er jeg ingen fan av, never have been. 

12

En skamfull forelskelse over William, sjokolade og jenteprat på kjøkkenet, lese bok i Slottsparken, løpe i Nordmarka. Tross nederlag og alt for mange tårer på alt for få dager, er denne fredagen faktisk en av de fineste fredagene på en god stund. 

11

15

Anything you want, you got it.

Anything you need, you got it.

Anything at all, you got it.

(R. Orbison)

Og snart er eksamen levert, på trikken er alle så skravlete og livlige og sommeren er rett rundt hjørnet, mange i klassen er på vei opp og fram og alles hjerter banker. Jeg er uansett stolt av å både feile og lykkes, for hva du enn gjør, lærer du noe av det. Roy Orbison på øret, jeg tenker at ferie, det langstrakte landet vårt eller bare hang-outs i Slottsparken, sommerfesten på skolen... Altså, vi er så heldige, og noen ganger blir jeg litt tatt på senga av hvor mange fine ting som finnes, hvor mange steder du kan skrive om eller oppsøke.

Hvor uendelig mange mennesker som er der ute! Noen av disse menneskene er en av dem som kan stoppe deg på gata og se deg i øynene, og som ikke flykter når du starter å snakke. En av disse menneskene kan holde en samtale gående med dundrende musikk på alle kanter, og som kan få tiden til å stoppe ved å ta tak i albuen din, vri deg rundt og hale ut tiden maks, en av disse menneskene ringer du litt for sent, like før du sovner. 

Og en av disse menneskene er meg, og jeg er plutselig kjempetakknemlig for at jeg er kommet dit jeg er kommet. Det er noe som er fint ved å være menneske - å se at, via alle omveier, håpløse dager og uker og måneder, har tiden gått og noe har forandret seg. 

Barndom


Lite visste jeg da jeg var elleve, tolv ish og hytta, dalen, det hele føltes så uendelig fredfylt og ti år senere skulle man miste grepet totalt, mislike verden og ligge i senga hele formiddagen simpelthen fordi man ikke har lyst til å stå opp. Lite visste jeg da vi var små og delte baksetet i bilen og kranglet om hvem som klarte å holde på isen lengst, at store begivenheter ofte ender opp med å bli kvelder man visker vekk fra hukommelsen neste dag. Lite visste jeg at jeg skulle trykke klissete visdomsord så tett til brystet som jeg gjør nå. Lite visste jeg hvor mye jeg skulle savne den klaustrofobiske stemningen av å kjøre over fjellet til hytta og at det verste som kunne skje, var så millioner på millioner ganger verre og mer alvorlig enn at man går hjem alene en time for tidlig og ender opp langflat, tårevåt på kjøkkengulvet med alle klærne på. 

10

For jeg var elleve, håret flagret i vinden og vi badet en uke etter at isen hadde gått. Du glemmer hvor fort den forsvinner, den tida når vaffeljernet på kjøkkenbenken stod på hver gang du kom hjem fra trening eller soveromsveggene ikke hadde sin originale farge lenger. I dag trekker jeg pusten, jeg krysser veier og tar av meg de høye hælene for å forsøke å komme i nærkontakt med bakken igjen. Jeg synker ned på dypet, der hvor alt er litt mørkere enn i dagslys, der hvor småting virvler opp sammen med vann og søppel og rusk. Og så mister man det av syne, det bare flyter videre ut i evigheten. 

7

Sånn er det kanskje med mennesker, vennskap, alt. For hadde det vært stillstand, hele livet gjennom, hadde vi alle vært portrettert på et eller annet museum. Det skal forandre seg. Det er meningen at ting forandrer seg. Men å fortelle det til seg selv er kanskje det vanskeligste som fins, særlig når man ikke helt klarer å se lyset i den andre enden av tunellen dagen derpå og det beste du vet, ikke en gang det gir mening lenger. 

Lite visste jeg at det er så mye som kan gå galt eller i litt feil retning. Lite visste jeg at jeg som 21 år skulle se på meg selv som verdensmester og katastrofe samtidig, når jeg hele tiden glemmer hvor mye jeg setter pris på de kveldene hvor noen ringer på døra, jeg setter på vannkokeren og timer fylles av melankolske smil, latter og gitarklimpring. Jeg er så jævelsk takknemlig for at jeg er en sånn person som har sånne mennesker i livet mitt også

9

For det er jo bedre, det, enn å ikke stå opp. Å ikke ha lyst til å stå opp. Det er i verden livet leves, ikke under dyna. 

IMG_1371


bloglovin

kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits