Musique


Det er november og mørket kommer litt for tidlig. Jeg priser meg lykkelig over disse sangene akkurat nå:

 

1. The Airborne Toxic Event: "Does this means you're moving on?"

Det er ingen hemmelighet at noen TV-serier har økt musikkarkivet mitt betraktelig. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men uten at jeg egentlig skjønte hvorfor, var jeg fullstendig hekta på denne sangen. Bare hør på vokalisten, a, dere!

 

2. Adam Green: "Buddy Bradley"

En rar, kul og hip låt som får meg til å tenke på Lillehammer og Café Stift hvor denne alltid stod på.  Nå går denne sangen på repeat hvis jeg sitter på bussen eller leser nyheter på internett eller bare rydder rommet.

 

3. First Aid Kit: "Shattered And Hollow"

Minst én sang fra denne sjarmerende søskenduoen fra Stockholm! Denne blir jeg mer forelsket i for hver gang jeg hører den.

 

4. Bon Iver: "Wisconsin"

Ingen over, ingen ved siden! Stemningslåt til tusen, og alle bør høre på den!

 

5. Chubby Checker: "Let's Twist Again"

Jeg er jo en sucker for 60-tallet, og når jeg setter på denne på en fest, forvandler alle jentene seg til normale Twiggy-utgaver eller uvitende Audrey Hepburn-jenter ikledd kjoler med blomsterdekor på, guttene blir lange og hengslete med store, hvite skjorter, bukseseler og lakksko. Trykk på play, da, vrikk litt på rumpa, da. Just do it!

 

6. The Script: "Superheroes"

When you've been fighting for it all your life, you've been struggling to make things right, that?s how a superhero learns to fly. Hørte denne på radioen forleden dag, og ble både trist og glad på samme tid. Kanskje er ikke The Script det mest originale bandet i verden, men jeg synes likevel sangene har litt substans i seg og ikke bare inneholder me and you and us and summer, liksom. En slags kraftfull melankoli? Går det an å si det?

 

7. Boyce Avenue: "It's a beautiful day"

Dette må være en av de fineste versjonene av Michael Bublé sin fine, fine sang om falmet kjærlighet, glede og frihet. Den får meg til å tenke på at jeg er meg selv og jeg kan være lykkelig alene også. Grip dagen! Vær den personen i klassen som deler ut klemmer og sprer smil. For en deilig låt.

 

8. Florence + The Machine: "Heartlines"

En skikkelig danse-glad-sang fra et av mine absolutte favorittband. Trykk på play og jeg garanterer at du blir begeistret! Og kom ikke og fortell meg at du ikke får lyst til å ta på deg en skinnjakke og rød leppestift, eller gå bort til noen og dra de med ut på dansegulvet når du hører denne godbiten. 

 

9. Anne Mette Leite: "Quarter"

En smak av Nord-Trøndelag må også få være med! Anne Mette skriver så jordnært, og musikken hennes er deilig, myk og litt hard på samme tid. Stilig dame! (Denne sangen hørte jeg første gang for hundre år siden på Ungdommens Kulturmønstring, og nå er den på plata hennes. Hør gjerne hele albumet, da!)

 

10. The Indigo Girls: "Don't Think Twice, It's Alright"

Denne countryaktige gladversjonen av Bob Dylan sin alt, alt, alt for fine låt har jeg nok snart hørt hull i. Det var halvsøstra mi som introduserte meg for både sangen og denne countryduoen, blant mørk sjokolade, en skinnsofa, trekasser fra gamle fabrikker, stearinlys og Pushwagner på veggene. En perfekt låt til en venninnekveld, et glass vin eller kakebaking på en lørdags formiddag!

 

Hva hører du på for tiden?

Så jag håller hårt och kryper tätt intill dig som om hon skulle försvinna då


IMG_2174

(M. Horn: Lät du henne komma närmre)

Det er så fristende å bare høre på den ene sangen eller bla i akkurat det albumet eller snakke med den ene venninnen min som har den ene dialekten eller lage den matretten eller gå forbi det huset. Du holder fast i disse bitene, slik at du liksom fortsatt har en flik av ham. Er det ikke rart? Så mye ofrer man, så mye ofrer man for et menneske.

Var hon vackrare än mig? Jeg vil ikke svare, men jeg klarer ikke å la være, jeg går inn på profilen hennes, hva var det som skjedde, og hvorfor vil jeg egentlig vite det? Melissa forteller om to mennesker som står på gata og snakker i mørket, utanför stadens finaste hotell, och dina händer ber mig sova över, og det er det eneste som skjer. Som ett sätt att säga tack för ikväll. Men det var ikke han som spurte, det var jeg. Og noe fint hotell var det heller ikke, men det var der jeg bodde.

Så langt unna er jeg å sende deg en melding, spørre hvordan du våger å rippe opp i et så stort hjerte, en person som bestandig tar seg tid til en klem, spørre hvorfor du slettet han som venn. Og jeg vet jo knapt hvem du er, du er kanskje like gammel som meg, hva vet vel jeg, men ut i fra fortiden din, deres, klarer jeg å danne meg et bilde. Skjønner du ikke hvor trist det er å se hvordan du så lett kunne såre et menneske? Forstår du ikke at jeg så veldig gjerne ville ha vært i dine sko, men da skulle jeg ha gjort det annerledes.

Hvis du ga opp, skal ikke jeg gjøre det.

Alt som har skjedd, uten at det var meningen at det skulle skje


Opp på Nautgardstind med pappa, ned fra Geitfjellet med mamma, joggetur rundt hele bygda med lillesøster, opp på Grefsenkollen med ingen, ned fra Saltfjellet med noen, opp på Kyrkja med deg, ned fra Lofoten med en full tilhenger, opp i andreetasje med et tørkestativ, ned i kjelleren med paljettkjole, opp til Trondheim med tog, ned til Oslo med masse fremmede, opp på Mesklumpen med hunden og femogtjue kuldegrader, ned til hytta med deg, opp på scenen med skjelvende knær, ned på hodeputa med ansiktet fullt av saltvann.

IMG_2529

Da jeg var ti år, ble jeg fortalt at det er en bølgedal av en annen verden å være tenåring. Så ble jeg tretten. Og femten. Og sytten. Det gikk jo - på et vis? Noen dager suger, andre dager er gode. Og sånn skal det kanskje alltid være, selv om man som regel får høre at det å være tenåring kan være et helvete på jord noen ganger, okei, så ble jeg tjue, og om tre år er jeg sikkert fortsatt halvsøstra til Bambi, det vedder jeg på. Så ja. Rotete innlegg, rotete liv, rotete jente.

I en epost til en vakker kvinne skrev jeg: Plutselig ville jeg bare slenge meg ned i en stol på biblioteket og gråte, og så skrev jeg en epost til lillesøstra mi, og da følte jeg meg litt bedre, men så hørte jeg på litt musikk på bussen, og da bare rant tårene, og så måtte jeg gå en tur i regnet og følte at verden rundt meg var helt svart og framtiden helt tom.

(Herregud, så latterlig.)

IMG_2890

Neste dag står jeg kanskje og lager verdens deiligste frokost, uten noen å servere den til, og neste helg er jeg høy på livet der jeg løper bakkeløp med en god venninne, dagen før eksamen skal leveres inn, ringer jeg noen og er helt fortvilet, lørdagen etterpå kjøper jeg en kjole til tusen kroner. Ingen har den der fjernkontrollen over livet mitt, i alle fall ikke jeg. Hvis det fins en sånn, da. Men hvis jeg vender blikket bakover i tid, er jeg jo himla takknemlig for det.

IMG_6119

Alt som har skjedd, uten at det var meningen at det skulle skje. Det var fint.

Trettende november


Et helt år har gått, men samtidig er det den samme klaustrofobiske, trange følelsen som dukker opp, jeg skjønner ikke hvordan det skal være mulig å fullføre en eksamen når dette er en dag som skal inneholde klemmer og varme og mange timer med familie. Hvordan skal jeg gjøre det? Klare det?

Det er fint å være alene, særlig hvis man er to. Men jeg har ingen i dag som kan begrave meg i armene sine eller la meg sovne på brystet deres. Så kanskje det da er tillatt å gråte en skvett i all offentlighet, eller ta fram gamle bilder for å mimre. Skiturer og hyttemiddager, konfirmasjoner og julebesøk. Det ligger bak oss, men foran oss ligger det håp om nye dager med nytt innhold. Det er en grusom tanke, men man må jo gå videre. Forsøke, i hvert fall.

Mamma ringte i november i fjor, og i ettertid skrev jeg en tekst i klassen om dette, da skrev jeg følgende: "Alle rundt meg, vet de egentlig hvem jeg er? Vet de hva som skjedde den onsdagen i november, hvor vanskelig det var å holde tårene tilbake mens læreren pratet videre om Sokrates, jeg stirret bare rett fram og lyttet til min egen pust." Og etterpå var det helt umulig å sitte i en forelesningssal. Jeg gikk apatisk rundt i gatene på Lillehammer, kikket blindt på alt som var utstilt i vinduene, ga fullstendig faen i at folk så meg, jeg tenkte at nå kan jeg ikke være her. Nå må jeg være hjemme i Trøndelag. Så kom mamma og møtte meg på togstasjonen da jeg kom med nattoget samme kveld, hjemme var det mørkt, null snø og hvis novembermåneden hadde vært en mørk måned før, var den enda mørkere nå. Det var iskaldt og stjerneklart likevel, frostrøyken stod ut av munnen min idet vi parkerte bilen hjemme på gårdsplassen, og jeg tenkte for meg selv "dette er en helt absurd situasjon".

Du vet de tingene som plutselig gjør at livet skyves ut av balanse, ut av den banen det så harmonisk surrer rundt og rundt i, og så skjønner man at det finnes et slags perspektiv på ting. Jeg får det slengt midt i ansiktet, som et lynnedslag fra blå himmel, plutselig innser jeg at nei, Ingvild, det finnes verre ting, det finnes større, viktigere ting. Det smuldres liksom opp til støv, disse små hverdagsbekymringene, disse idiotiske forelskelsene, alle tunge tanker om dårlig selvtillit, alle følelsene knyttet til skolen og eksamen og penger og alt.

Det forvandles til grusen jeg tråkker under fotsålene, det slitte trikkesetet jeg sitter på eller et bladløst tre i parken. Dagen i dag handler om ingenting, eller alt, og hvis jeg skulle fått oppfylt ett ønske, ville det vært at en usynlig hånd kunne løftet meg opp fra stolen og fløyet meg hjem, til kulde og åkre og trønderske veier. Lyden av døra i gangen når pappa kommer hjem fra jobb, eller en hundehale som banker mot tregulvet, alt det der, de kjente fragmentene av et tidligere liv. Jeg kan ikke få alt jeg ønsker meg heller.

Nå er jeg her. Nå er jeg i Oslo.

Svart på hvitt


IMG_6840

Tror jeg skal være så hip og flette inn en masse gatenavn og kaféer. Det hjelper jo lite, for du står ikke ved Kirkeristen og lurer på om du skal gå inn på DNT og kjøpe en allværsjakke som du kan ha på når vi klemmer hverandre på Kyrkja neste sommer under en skyfri himmel. Hvis jeg sitter på Majorstua og går inn og ut av romaner, gamle og nye, vet jeg at sannsynligheten er liten for at du leser avisa i en av de svarte skinnsofaene som står ved siden av Benoni og Rosa, Saman er ein mindre aleine, Peer Gynt og alle de andre bøkene i g,- h,- og i-seksjonen. Og i skogene på Kjelsås er det bare unge foreldre med barnevogn som gjør at min egen framtid ligner en grå søledam. Hvor mange ganger har jeg ikke sett for meg en søndagsformiddag, en termos med kaffe i sekken og en varm hals å legge kalde fingre mot. På T-banen på Blindern står alle studentene med sekker, og jeg lar øynene gli over det høye gjerdet på plattformen, vet at du ikke står der med hendene rundt et plastbeger og telefonen mot øret, som vanlig, men jeg skulle ønske det.

Du er jo ikke her, du har ditt eget liv. Og fordi jeg er den jeg er, fordi jeg skriver og det føles som om hodet mitt inneholder tidobbelt så mange tanker som det har plass til, lager jeg mine egne scener, og jeg later som om det er en film. En endeløs film med ord, kaffekopper, store hender, selvtillit, fjelluft, brune øyne, høy musikk og telefonsamtaler. Og det skjærer hjertet mitt i to å tenke tanken på at denne filmen bare er oppspinnn, svada, tenkning. Galskap.

IMG_3057

Men så faller virkeligheten ned i fanget mitt, jeg vet jo at du er langt unna, men i teorien skal det bare et tastetrykk til, så er du der. Og da, det er da alt er virkelig, rett foran øynene mine, du også, og filmen liksom bare spilles av i bakgrunnen, på veldig lavt volum, for virkeligheten er så sabla skummel at jeg ikke vet om jeg vil være en del av den. Men så koster det litt å leve også, det koster noen kleine øyeblikk og stille dager og melkesyre i lårene. Jeg vet bare ikke om jeg tør å skru filmen av helt enda, la deg forsvinne ut av hodet mitt, som den siste trikken en søndagskveld.

Anatomi klokka tre på natta


Det er ingen gymsal og trehundre studenter som hamrer løs på tastaturet eller med blyant og viskelær. Eksamensoppgaven ligger der, et enkelt word-dokument, rett foran øynene mine, og den foregår hele uka. I blant føles Westerdals så pretensiøs og umulig, og de faglige begrepene så enormt mange at jeg nesten får astma, men denne uka skal jeg være reflektert. Prøve, i hvert fall. For det er nettopp det oppgaven går ut på - å reflektere rundt egne valg og egen skriveprosess.

En av mine favorittforfattere, Ingvild H. Rishøi, sier at det er viktig å stole på håndverket og ikke bare være avhengig av inspirasjon. Hvis jeg står fast, kan jeg fortelle meg selv at jeg kan dette. Du kan det. Det er ikke sånn at leger bare kan anatomi klokka tre på natta, og det er ikke sånn at jeg bare kan skrive til bestemte tider eller etter at jeg har løpt en tur eller drukket et glass vin. Jeg kan å skrive.

Derav en liten kveldstur nedover memory lane for å se hva jeg har produsert i min lille blogghistorie. (Nei! Bloggen er ikke historie. Langt ifra!)

IMG_6018

Writing on the bus. Er det noen av dere som husker denne spalten? På videregående måtte jeg ta bussen en time hver vei til skolen. Klokka sju hver morgen satt jeg med Mac-en på fanget og tittet ut av bussruta. Alle disse tankene resulterte i noen småtekster som jeg kalte "Writing on the bus". Jeg ble aller mest fornøyd med dette og dette innlegget.

IMG_4371

Jeg har publisert massevis av skjønnlitterære tekster. Men er de egentlig så skjønnlitterære? Jeg kaller meg selv en skribent, men jeg tar ofte utgangspunkt i mitt eget liv og skriver om disse hendelsene: denne teksten er et eksempel på det. Jeg har skrevet om sommerkvelder hjemme i Trøndelag, tårer og midnattssol. Alle utdrag og skjønnlitterære tekster finner du her.

IMG_8734

Bøker har jeg blogget mye om! Jeg begynte å skrive en spalte som heter "Book challenge", og disse postene finner du under kategorien 'bokanmeldelser'. Jeg ble mest fornøyd med anbefalingen av romanen Kristoffer Berg som jeg skriver om i dette innlegget. Boka som var aller mest utfordrende å skrive om, må være denne. Ellers håper jeg alle vil lese den fantastiske boka til Tomas Espedal, I mot naturen, som jeg snakker om i dette innlegget.

IMG_3999

1.september i fjor begynte jeg på Nansenskolen og skrivekunstlinja. Her lærte jeg blant annet å være ekstremt kritisk til skjønnlitteratur, noe som jeg forteller litt om i dette innlegget.

IMG_3987

I hele blogghistorien min har jeg skrevet mange tanker - veldig mange tanker og refleksjoner. I 2012 postet jeg et innlegg om tid, som jeg fikk positive tilbakemeldinger på. Da jeg bodde i Lofoten skrev jeg mye om hjemlengsel og det å være langt vekk fra alt som er trygt og kjent. Sjekk ut dette innlegget hvis du vil lese mer. Jeg blogget om Roma, byen jeg var forelsket i fordi jeg skrev derfra, men ble enda mer begeistret for etter å ha vært der. Fordi jeg gikk media på videregående, og fordi jeg er en sucker for ting som gir meg tankepåfyll i hverdagen, postet jeg et innlegg om fine TV-reklamer.
IMG_1726

Men det er noen tekster jeg er ekstra fornøyd med. Det er disse ærlige tekstene, de som er hentet rett utifra hjertet mitt. (Og spør meg ikke hvorfor jeg eksponerer meg på den måten, jeg skjønte for lenge siden at jeg er en anelse gal.) Disse innleggene håper jeg du kan ha like stor glede av å lese som jeg hadde av å skrive: 1, 2, 3 og 4. Men jeg er kanskje mest stolt av disse kaotiske tankene som ble klort ned og publisert to timer etter midnatt i sommer en gang. Apropos ulovlig - jeg har også snakket om hva jeg liker best å skrive. Jeg har skrevet om opplevelser og turer, og prøvd å formidle følelsen av Træna, eller en sommer på Hamarøy sett gjennom kameralinsa mi.

Jeg gir mye av meg selv i tekstene mine, det er skummelt, men på en notatbok jeg kjøpte på Egertorget i dag står det: alltid gjør det du er redd for å gjøre. Man må bare kaste seg ut i ting, og krysse fingrene for at man kommer tørrskodd gjennom det. Det er jo det som er så spennende! Og så vil jeg bruke dette innlegget til å gi dere veldig mange, lange klemmer, fordi dere legger igjen så varme og inspirerende kommentarer. Wow, hva skal man si, egentlig.

IMG_3039

Nå har jeg blogget i over fem år, ikke like ofte hver gang, men jeg har aldri slettet eller skiftet bloggen. I skrivende stund tenker jeg at dette nesten låter som en filmslutt. En litt sånn typisk scene hvor et ungt par har flyttet til en ny by og står i stua i den nye leiligheten, omringet av pappesker, de tenker: Where is all this going? 

Til alle mine kjære Nansenbarn


Hver uke, hver dag tenker jeg på hvordan det er mulig at åtte måneder kan fylles med så mye vakkert. Jeg savner det. Jeg savner alle tirsdagskakene, både de tørre og de med masse sjokoladeglasur på som vi levde på helt til helga. Alle peiskveldene, med og uten tegnestafetter eller quiz med improviserte premier, eller at to profesjonelle skuespillere framførte dramastykket mitt på scenen foran hele skolen. Jeg savner å ha et bibliotek tretti sekunder unna, hyller på hyller med Fosse, Knausgård, Marstein, Murakami, Enquist, Shakespeare, Allende, bøker jeg aldri fikk tid til å lese fordi det aldri var nok tid.

IMG_0252

Det var neppe nok tid, for det var så mange ting vi skulle smile av, ting vi skulle gråte over, filmer vi skulle sette på, dyner vi skulle strø potetgull og sjokoladepapir utover, småbutikker i Lillehammer sentrum vi skulle utforske, mennesker vi skulle ha timelange samtaler med over kveldsmaten.

Emosjonelle ansiktsuttrykk vi skulle helbrede med mosende gruppeklemmer, langdryge linjetimer med middagssultne blikk og en stor Freiaplate i en skål, stående midt på bordet, morgener vi skulle gå på epleslang i nabolaget, minutter vi skulle bruke på å knipse bilder av alle disse øyeblikkene.

12845973695_9d89a2ca72_o

Jeg savner alle turene, både til Nordseter, Berlin, Trondheim eller bare til Parkkaféen, og så savner jeg hvor godt det var å sitte i en bil med fire andre jenter, kjøre ned til Lillehammer igjen, med røde kinn og svette ulltrøyer, dusje, møtes for risengrynsgrøt i kantina etterpå siden det var lørdag, og så ligge i senga og lese en bok resten av kvelden.

IMG_3950

All kveldsmaten, det gode brødet, tekoppene, alle fyrstikker og stearinlys og puter, alle klemmene, alle diskusjonene, alle guttene, alle jentene. Alle lærerne, alle avisene, alle kattene, alle Ringenes Herre-referansene, alle hverdagene.

Og så savner jeg klasserommet, alle kommentarer, innlegg og tekster, ikke minst. Hvordan disse fire veggene liksom holdt på hemmelighetene, ferdighetene og svakhetene til skrivekunstelevene, vi var en liten familie, og ingen forstod helt hva vi snakket om hvis vi fniste over en eller annen tekst eller replikk, eller noe læreren hadde sagt eller gjort eller danset. Men jeg elsket det, og jeg tror neppe jeg var den eneste. Hva annet kan jeg si enn...takk?

Pssst, hvis du har muligheten: Gå et år på folkehøgskole. Just do it.

Red riding hood


http://wallpaperswa.com/thumbnails/detail/20120405/winter%20snow%20birds%201920x1080%20wallpaper_www.wallpaperwa.com_52.jpg

Nok en kveld på Grefsen, og nok en kveld med Melissa Horn, dagen derpå-følelse, nybarberte legger og vått hår, mykt pledd og et hav av kveldstimer. Den beste jenta nord for Polarsirkelen banker på døra, vi krøller oss opp i sofaen med sushi, potetgull, kaffe, strikkeprosjekt og film, og det er nok en kveld med venninnetips, tenåringsfjas og ærlighet.

http://zerode.files.wordpress.com/2012/12/christmas-great-hall-harry-potter-hogwarts-snow-winter-favim-com-64426_large.jpg

Jeg gleder meg til den dagen jeg endelig skal ta på meg den røde kåpa mi. Men innerst inne drømmer jeg om å ha den på meg en tidlig dag i desember, kjøpe to kopper glovarm kaffe og gå tvers over torget i Trondheim, smilende, med rød kåpe og lyst hår, le til jeg får vondt i magen sammen med en venninne, uten egentlig å vite hva vi ler av. Det er liksom der kåpa hører til, det var jo der jeg kjøpte den. Umulig å leve og tenke akkurat nå, lever bare i en fortid og i en framtid som utelukkende består av scener jeg selv har regien på. Følelser og livlig fantasi er en dårlig kombinasjon!

http://farm3.static.flickr.com/2780/4276159171_b24dfd653e.jpg

Men på en annen side setter jeg litt pris på det også. At jeg er så fantasifull, mener jeg. Nå står en ny (fuktig og mørk) uke for tur, og jeg skal sette på sanger som Blame it on me (George Ezra), Chocolat (1975) og Heartlines (Florence + the Machine), lage en stor kopp kakao med et fjell av krem, og danse midt på stuegulvet mens jeg tenker på mammas hjemmelagde brød, juleferie og det faktum at det er eksamen neste uke. Nei, det siste skal jeg faktisk ikke tenke på.

Ha en super uke, alle sammen ♥

Selvfølgelig regner det


Det er en trikketur litt før klokka tre, men det er ikke bare en trikketur. Det er den trikketuren, den dagen, den fredagen hvor alt gikk rett vest, på skolen, på trening, med venner, men jeg lærte for lenge siden at tårer og smil gjerne er, om ikke bestevenner, men bekjente. Derfor er det ikke tragisk at jeg lener hodet mot ruta hvor regnet siler ned og tenker på at det går an å synke så dypt, så dypt, samtidig som jeg kunne holdt et helt foredrag om alle fragmentene i verden jeg er glad i. For eksempel...

Det er helg. Faktisk! Og i morgen skal jeg klemme en av de beste jentene jeg vet om, jeg skal se på film mens jeg spiser fantastisk take-away mat, neste onsdag er det plutselig november og det er den dagen i november jeg har droodlet masse hjerter rundt i kalenderen. Eller jeg kan skru tiden en uke tilbake, da jeg var i Lom, kjøpte nytt garn på Fjoset og drømte om alle vottene og ullsokkene jeg skal strikke. Og bakeriet! Lukta, den varme myke, alt for kjente lukta av høy ovnstemperatur, blandet med mel, kverna kaffebønner og selvfølgelig kanel. Kanel. Kanel. Kanel.

Og kanskje har jeg ikke lest alle klassikerne, eller prøvd ut en tredjedel av drinkene på Blå, jeg har ikke den fineste kroppen, det største nettverket eller det mest attraktive ordforrådet i sosiale sammenhenger, men jeg har i alle fall hodet mitt, med alt av bilder, øyeblikk og hendelser. Hendelser fordelt utover tjue menneskeår, og jeg får nesten tårer i øynene når jeg kan se på et bilde og tenke tilbake på en kveld i et annet år og plutselig kjenne hvor inderlig glad jeg er i å leve.

IMG_7595

Husker du denne kvelden, S? Jeg synes det er litt godt å savne ting også, synes du ikke? For det tyder på at det kanskje var ganske bra. Og dette her, den følelsen av å være helt til stede, hundreogti prosent levende, en augustkveld, omringet av trygge fjell, i en ullgenser fra 1973, sammen med deg. Det er et godt minne.

God helg!

Alt en klem ikke sier


http://data3.whicdn.com/images/36257538/2981498_1346419892193.0res_500_455_large.jpg

Det ligger en haug med støvletter, sko og høyhæler i gangen, snøen har smeltet til en stor dam midt på gulvet, og på knaggene henger det kåper og jakker oppå hverandre, blikket mitt farer forbi, fingrene mine streifer borti en skinnjakke, og så må jeg stoppe opp for å gjenvinne balansen. Det er som et sug i brystet, og musikken er heldigvis så høy at ingen kan høre hva jeg tenker på. I stua danses det til pulserende sanger, en remse med dekorasjonslys henger over et diger verdenskart, og under sitter fire jenter klemt sammen i en trang sofa. De prater og kniser høyt, sitter med stramme strømpebukser og det ene beinet over det andre. Jeg trår forsiktig over stuegulvet, setter meg i den brede vinduskarmen med et halvfullt vinglass i hånden og ser på snøen utenfor, hele nabolaget er dekket av små snøkorn, det er, nei, det burde vært, utgangspunktet til en perfekt fest i desember i den fineste julebyen.

http://www.publicdomainpictures.net/pictures/20000/nahled/decorative-led-lights.jpg

https://31.media.tumblr.com/6856d8c13749356df67c55ad9b67aa7e/tumblr_mfkcd6c5hr1ryy5rdo1_500.jpg

Men jeg er nervøs nå, for fra kjøkkenet kommer det en skygge, jeg lar blikket lande på alt annet enn ham, men han kommer nærmere, blikkene våre møtes tvers over rommet og all fornuftig hjerneaktivitet dør ut. Hjelp. Jeg hadde glemt hvordan han så ut, hvordan ganglaget hans var. Og så står han rett foran meg, legger en hånd rundt midjen min og snuser inn i håret mitt, sier hei, jeg prøver å smile, men er så overveldet at jeg må konsentrere meg om ikke å skjelve. Berøringen får meg til å lukke øynene, dette kan neppe være sunt, og så registrerer jeg en svak lukt av etterbarberingsvann, såpe, jeg vil ikke, jeg burde ikke, men jeg slenger armene rundt halsen hans, slik står vi en god stund, det er et eneste stort hei i den klemmen, det er et hei-og-takk-for-sist-og-det-var-alt-for-lenge-siden, men det ligger så mange andre ord i den klemmen også. Alle de andre ordene og tankene som ingen av oss sier høyt.

Og så prater vi litt. Studier og sånt. Jeg prøver å finne ut hvordan det kan være levelig å befinne seg i nærheten av en mann som gjør meg sprø og redd og hysterisk bare ved å se på meg. Vi snakker om vanlige ting, det er det jeg tror skal være hyggelig, men overflaten ligger milehøyt oppe, og i løpet av en ørliten setning fra min side, har vi beveget oss inn på det farlige, det dype, disse følelsene, og jeg vet da faen hva skal si. Hvorfor svarte du aldri da jeg ringte? Hvorfor kunne du aldri, ikke en eneste gang, sende meg en melding? Tankene mine blir avbrutt idet han kjærtegner kinnet mitt, lar fingrene langsomt berøre ansiktet mitt, opp, ned, og så trekker han meg inntil seg, det er en enkel, lett bevegelse, en handling, liksom, og så er jeg død, for det er ikke levelig når et slikt menneske presser sine egne lepper mot mine, jeg får ikke puste, alt blir bare..... Jeg løfter hendene fra hoftene hans, legger de på brystet hans, skyver ham vekk selv om hver eneste celle i kroppen min mener det motsatte, han ser forvirret på meg med de brune øynene sine.

http://s4.favim.com/orig/50/cars-lights-photography-street-trees-Favim.com-453184.jpg

Hvordan kan jeg forklare for ham at dette er det eneste jeg vil, stemmen min knekker når jeg prøver å si "da klarer jeg aldri å få deg ut av hodet igjen."

Ansiktet hans blir mykt, munnvikene trekker seg opp i et smil, og hele meg blir varm, glovarm, kragen på kjolen strammer i nakken, jeg lener meg litt tilbake for å tenke klart. "Du, altså." Han sier navnet mitt og gliser bredt nå.

Ja, jeg.

Og så er det en sånn kveld.

Husk på, noen gir lite, og det er meget for dem, andre gir alt....


-og det koster ingen overvinnelse; hvem har så gitt mest?

d-221 books

Ingen forstår vel hvorfor jeg sitter i senga med hundrevis av ark, skriveblokk og notater, tenker at dette skal jeg klare. Dette er ikke like forferdelig nært og personlig som å formidle inntrykk fra en sommer som fortsatt eksisterer, men bare i hodet mitt. Det er en blindvei, det fører ikke til annet enn flashbacks, følelser og masse stillhet, men å skrive om mitt kjære Lofoten kan jeg gjerne gjøre. Et krystallklart, kontrastfylt og iskaldt Lofoten. Jeg er så gira!

Hver gang jeg ringer mamma, spør jeg "E det dæ?" og mamma svarer "Ja, det e mæ". Og så spør jeg henne hvilken bok hun leser nå, og de siste ukene...eller månedene....har hun holdt på med en bok om Knut Hamsun. En bok om Knut Hamsun? Ja ha, ja. Men det er alltid den samme boka, og en telefonsamtale har blitt til tjue, og jeg spør henne - om boka, om ham, om motgang og medgang og fortvilelse og glede. Og forteller, det gjør hun, hun snakker om en ung gutt som skrev i sanden, i duggen på vinduet, på brukte servietter, og i neste telefonsamtale har Knut blitt over tjue, han reiser rundt i landet og skjeller ut Henrik Ibsen, han får alle journalister og forfattere mot seg, men gir opp har han ikke tenkt å gjøre enda. Og ga han egentlig noen gang opp?

Det er en smule klisjé å slenge seg på bølgen "hvis han klarte det, skal jeg også klare det", men seriøst... Når jeg sitter i klasserommet og febrilsk prøver å presse noen andre, mer private notater, inn blant fraser om narrative strategier og karakterutvikling, vet jeg hva jeg er. Jeg er så grenseløst inspirert og mett på idéer at jeg både elsker og hater at vi nå har fått i oppgave å skrive en fortelling på 4 sider. (Herregud! Hvordan skal man begrense seg?!)

Det er så mye jeg vil. Jeg vil ha ditt, jeg vil ha datt, jeg vil skrive, jeg vil løpe, jeg vil ha en stor bokhylle bestående av Hamsun og Austen og Shakespeare, jeg vil ha deg, jeg vil ha så mye. Men akkurat nå vil jeg denne muligheten til å være sint, glad, frustrert og motivert, til å skrive og bare....

Håper alle får en megauke!

Friday I'm in love


Jeg løper leiligheten rundt på jakt etter det ene og det andre mens jeg hører på Macaco og gleder meg til å sette meg på bussen, gleder meg til å se nysnøen på toppene i Jotunheimen i helga, spise varme kanelsnurrer fra bakeriet og leke, tegne og le med verdens herligste jenter.

Det er fredag. Jeg liker å leve denne fredagen. Jeg liker alt jeg tenker på denne fredagen:

http://photos-h.ak.instagram.com/hphotos-ak-xpa1/10387952_321157601370359_224897889_n.jpg

Oppleve. Sanse, være sammen med mennesker, kjøre langs Snåsavatnet med vidåpne vinduer og alt for høy musikk sammen med din beste venninne. Utforske Berlin på egen hånd. Fly til Paris med kjæresten. Turer, minner. Jeg vil reise!

http://photos-c.ak.instagram.com/hphotos-ak-xap1/10251357_230971893762610_619883804_n.jpg

Smile. Å le til man får vondt i magen, uten at man vet hva man ler av, ha en venninne å ringe til, møte noen på togstasjonen, kaste seg rundt halsen på den personen, la en klem vare i mange, mange, mange sekunder.

http://distilleryimage5.ak.instagram.com/ee8399c2a64611e3b7550e958fbdfd31_8.jpg

Bøker. La være å leve ditt eget liv en kort stund, forsvinne, la seg rive med.

http://photos-f.ak.instagram.com/hphotos-ak-xaf1/1172923_174446709421349_368330754_n.jpg

Kjærleik. Være så forelsket at du har vondt i magen, men samtidig kunne smile av det fordi du er så takknemlig for at én person tilfeldigvis ramlet ned i ditt liv, og at denne personen tilfeldigvis sender en varm sommervind gjennom kroppen din hver gang det er en ny melding i innboksen.

http://distilleryimage11.ak.instagram.com/a004edde0cc511e3ad2322000a1fbfb7_7.jpg

For et liv vi lever. Det er mye fint i det, gitt! God helg, vakre og kjærlige mennesker der ute.

Finnes det en oppskrift?


IMG_6760

jag går bredvid men halkar efter
jag orkar inte springa mer
försökt att visa dig med blicken
men det är inte mig du ser
den här platsen är nån annans och jag måste hitta ut
hur ska man älska nån som har älskat nån förut

(M. Horn)

Og jeg vet jo at i morgen tidlig skal jeg stå opp tidlig og forsøke, men akkurat nå vil jeg ta vare på disse minuttene før midnatt når jeg kan høre vinden utenfor soveromsvinduet mitt, eller se hvordan lyset fra den lille flammen på nattbordet får veggene til å leve sitt eget liv, jeg vil ta vare på følelsen jeg har akkurat nå. Jeg vil jo egentlig det, selv om jeg også vil krølle meg sammen i fosterstilling og gråte til det er tomt for tårer. Hvordan forklarer man noe sånt?

Jeg er en person som klamrer meg fast, jeg sitter på et tak og jeg kjører neglene ned i takplatene enda jeg vet jeg faller ned snart, jeg holder hodet så høyt hevet som jeg bare klarer, og jeg titter på stjernene og når man titter på stjernene, løper tankene løpsk.

Fordi, jeg vet det er toppen av egoisme, men i små, korte øyeblikk vil jeg late som om jeg er Melissa Horn og står på en intimscene i en by jeg elsker, og synger disse linjene: Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd? Hur högt ska jag skrika, varje gång jag vill bli hörd, du vill att jag ska falla. Jeg vil ha guts til å bare trykke på enter og være spontan, men så kan man ikke gjøre sånt, livet handler ikke bare om å være spontan heller, i realiteten er mange av stegene vi tar, små, men store steg fordi de er så uforsiktige. Vi må trå varsomt her i verden, for vi vet liksom aldri når det smeller.

Å ta vare på noe. Hva betyr egentlig det? Når min beste venninne sier at jeg må passe på hjertet mitt, tenker jeg i et tusendelssekund at jeg burde låse det inn, pakke det inn i tovede tepper og sette på en gammel platespiller så det ikke kjeder seg, men også skjerme det, la det ligge i nattbordsskuffen, helt innerst.

Slik som jeg tar vare på alle ord jeg får av deg, slik som jeg tar vare på en busstur eller en morgen som er hakket bedre enn den forrige. Går det an? Er det mulig å være så opphengt og fjollete og fjern, men samtidig så til stede i sitt eget hjerte, i hvert fall når jeg kjenner et fysisk sug i magen, det er et lyn som flerrer gjennom kroppen, det åpner opp de låste ventilene, blodet strømmer, nei, det fosser, gjennom årene mine og alt, alt, alt jeg skulle ønske her i verden, var at du kanskje, om så bare et bittelite øyeblikk, kunne si hei og stille meg et spørsmål. Er det så vanskelig?

Natta, verden ♥

Søndagståke, blaff, sånn der


Dette er så skummelt. Kanskje det skumleste jeg har gjort. Sånn ever. Å skrive er fantastisk, men å vise det jeg har skrevet, som liksom ligger gjemt aller innerst i i hjertet mitt, er.... jeg tør ikke å si mer. Jeg vil bare vise dere dette. For øvrig er det ikke ordene i seg selv som gjør det så personlig, men du vet når du ser en film eller leser en bok som plutselig bare slenger deg tilbake til en tid hvor alle følelsene var helt annerledes, hvor verden stod på hodet og alt var grusomt og himmelsk på samme tid...?

IMG_6054

I

Vi la oss andføttes i båten og stirret opp på de få skydottene. Han hadde lange bein, jeg husker at jeg tenkte at de beina var så urettferdig fine, hvordan gikk det an å ha så fine bein. "Leser du aldri noe annet?" lo han og plukket boka opp fra sekken min. Jeg reiste meg opp på albuene, svarte "Å, jo da. Men det er liksom noe med skrivemåten hans, karakterene. Og den forbudte kjærligheten."

II

Da han sluttet å klimpre på gitaren, dro jeg beina opp under meg, lot som jeg om jeg frøs. Kanskje gjorde jeg det også. Midnattssola holdt oss med selskap, men utenom det var vi alene. Båten lå i vannkanten, vi hadde spist kjeks og drukket vin, og jeg hadde mistet oversikten over hva klokka var. Vi lå ved siden av hverandre og så opp på himmelen som var farget lyserosa med et skjær av fiolett i seg, det var ikke varmt i lufta, men for meg var det som om verden var på pause liksom, for da han reiste seg opp på den ene albuen og så på meg, forstod jeg at jeg ikke bare var Rebekka lenger. Han lente seg over meg, strakk ut armen og tok opp et klesplagg. Den hullete islandsgenseren var alt for stor for meg. Jeg tok i mot. "Takk," svarte jeg.

 IMG_6072

Fredag er blitt til søndag, jeg har hatt besøk av pappa, sett gjennom gamle bilder, skrevet litt, ledd sammen med Adele igjen, blitt overbevist om at Oslo (seriøst) kun har regn å by på i oktober, hvor langt unna virker ikke midnattssol og sjøluft nå, og så har jeg laget en ny spilleliste på Spotify. Berusende og deilige festlåter er jo førsteprioritet når man skal ta toget til Trøndelag med bagen full av paljettskjørt og krølltang og rød leppestift. Det er så mye å glede seg til!

Håper dere får en fin uke!

Tusenvis av biter


Hvor skal jeg begynne? Plutselig får jeg lyst til å klemme alle i klassen min fordi de er så flinke, plutselig får jeg lyst til å løpe Oslos gater på langs og på tvers selv om det nesten snør, plutselig vil jeg bestille togbilletter til Trondheim og danse i verdens mest hjemmekoselige loftsleilighet, iført pastellkjole og blanke krøller, plutselig vil jeg ta med meg Macen min og sitte på hver eneste kafé i Gamla Stan i Stockholm og leke forfatter, plutselig vil jeg fortelle dere hvilken ut-av-en-annen-verden-bra nyhet jeg fikk her om dagen, plutselig vil jeg skrive brev til alle vennene mine, plutselig vil jeg sitte oppe til klokka på fire på natta og prate med deg, plutselig vil jeg gjøre alt.

IMG_6610

Pust. Å puste er viktig. Det skjer så mye når man er tjue år. Det skjer liksom...alt. Jeg var i Stockholm på onsdag, det var ganske spontant, og jeg fikk se First Aid Kit igjen. Selv om jeg dro alene, koste jeg meg halvt ihjel, spiste tjuesju forskjellig kakestykker og nøt småregnet og de fine fotomotivene, men på en annen side skulle jeg gitt mye for en skulder å lene hodet på idet Klara begynte å klimpre til Emmylou og tårene halvveis stod i øyekroken min. Å leve er skummelt, å være lykkelig er skummelt, men det er jo også himla spennende også? Uforutsigbare dager er de beste dagene.

IMG_6624

I dag er det er fredag, jeg vasker leiligheten og hører på P3. Tenker på hvor bredt Bjørnar Moxnes gliste da vi hadde lest opp alle de åtte talene våre på tekstlinja. Å si at Westerdals er en spennende skole, ville være det samme som å si at sjokolade er ganske godt. Herlighet, jeg er heldig. Jeg er jo dritheldig! For ikke å snuble i klisjeer, vil jeg bare si at jeg er så takknemlig for at jeg har fått alle disse mulighetene, at jeg har alle opplevelsene trygt lagret i mitt eget, private arkiv, at jeg kan spille av øyeblikkene om og om og om igjen i hodet mitt mens toget til Stockholm legger mil eller mil bak seg og stimulerende musikk strømmer ut av øretelefonene.

IMG_6823

I dag var det noen som sa dette: Den dagen du slutter å feile, er den dagen du slutter å lære.

Sånn! Nå skal jeg spille gitar, feire at det er helg, at pappa kommer i morgen, at det så vidt var mulig å skimte litt nysnø i tretoppene på Grefsenkollen i dag tidlig, at en av tekstene mine skal utgis i litteraturtidsskriftet Riss, at jeg har en stabel med nye bøker på nattbordet, at billetter er bestilt og at det er så utrolig bra å være Ingvild akkurat nå.

GOD HELG ♥

Å forandre seg


Da jeg var seksten skrev jeg bare om klissete sommerferier, latter, skolestart, gutter, spennende turer og kaffekopper. Jeg skrev om overflaten. Jeg skrev om lykkelige klisjéepisoder fra det som i mine øyne var livet og verden, og hva faen kom ut av det?

Det skal jeg fortelle nå.

På Nansenskolen tok det flere uker før jeg følte at jeg fikk til å skrive noe som helst. Etter hvert løsnet det, når eller hvordan vet jeg ikke, men jeg fikk til å skrive. Og raskt innså jeg hvor dystert jeg skrev. Alle tekstene mine handlet om relasjoner, sorg og død. Men mamma sa en gang at bøker som får deg til å tenke, er de beste bøkene. Det er helt greit å forsvinne inn i en lettlest bok eller en overfladisk film i blant, men de bøkene jeg husker best, er faktisk de historiene som er tidvis ubehagelige å lese, nesten litt vonde. At jeg gjerne kunne stått over, skrudd på TV-en og sett på Grey's Anatomy istedenfor. Skjønner? Men i likhet med virkeligheten, må du innimellom tåle litt, du må stå i det og ikke rømme vekk og inn i noe mer behagelig, noe falskt.

For hva er virkelighet, og hva er fake?

Hva skjer når vi setter oss ned og bare tenker over alt? Lar være å skru på TV-en, lar være å skrive, lar være å høre på musikk. For et par uker siden fikk vi i oppgave på skolen å sette av en hel dag til oss selv. Fjerne alle distraksjoner, skru av mobil, internett og TV. Jeg satt på rommet mitt, lå i senga, lå på gulvet, stirret i taket, jeg holdt på å bli gal. Hvorfor? Da vi diskuterte dette i ettertid på skolen, var det mange som sa at det dukket opp mye vondt, tanker om kjærlighetsforhold, familie og vennskap. Mye av det vi prøver å rømme fra til vanlig, og jeg tenker som så: hva er det som skjer når du lar alt komme til overflaten? Uansett hvordan du vrir og vender på det, er det mye vondt og sårt, rart og ubehagelig i hverdagen vår, og disse tankene er så mye mer matnyttige når du skal skrive. Det er mer å ta tak i, det er lettere å kjenne seg igjen i, og det er ekte. Jeg har ikke lyst til å bli en forfatter som konstruerer tanker og følelser ingen synes er troverdige. Jeg vil skrive fra denne verdenen, og jeg vil skrive om det man kanskje ikke alltid snakker om, men som man likevel har så uendelig mange tanker rundt.

Jeg blir ofte tiltrukket av alt som er forbudt eller umulig. Katarina von Bredow har skrevet en bok som heter Søskenkjærlighet, Nabokov sin Lolita er litt mer grensesprengende, og i triologien til Helga Flatland blir en gutts følelser stille ignorert og sett ned på fordi han ikke er interessert i det motsatte kjønn. Hvorfor synes jeg det er så fascinerende å skrive om en lærer som har et forhold til eleven sin? Hvorfor handler annenhver novelle jeg har skrevet, om en farlig, nesten erotisk forbindelse mellom en attenåring og en tjueseksåring? På Lillehammer ble jeg raskt jenta i klassen som skrev om forbudt kjærlighet. Det høres så klissete ut, det uttrykket, men det er, hvis man reflekterer litt rundt det, ren og skjær virkelighet. Hver eneste dag er det noen som står opp og ser seg selv i speilet og lurer på om dette er dagen de skal fortelle mamma og pappa at de har et forhold til stebroren sin, eller at en student kaster lange blikk etter foreleseren, selv om han vet at hun er både femten år eldre og har giftering på fingeren.

Dette er bare et av mange, mange problemstillinger som er så interessante. Å skrive om ubehagelig temaer er ganske stimulerende, for enkelte ting skal ikke stikkes under en stol. Du skal ikke dysse ned følelser som oppstår mellom mennesker selv om de er litt på siden.

Å ha sin egen stil

Mange forfattere er kjent for at de har en egen stil. Jeg er bare tjue, men på få år ser jeg selv at jeg har forandret skrivingen min i flere retninger. Ta for eksempel bare året i fjor. Gjennom samtaler i klassen på skrivekunstlinja, råd fra lærere og kommentarer fra medstudenter, fikk jeg en mye bredere innsikt i hvordan jeg skriver, og også hvordan jeg vil skrive. Jeg fikk så mye inspirasjon. Etter noen måneder kunne jeg lese for eksempel opptaksprøven min og spy av forlegenhet, og den semesteroppgaven jeg leste før jul med høy og tydelig stemme, og som rørte enkelte til tårer, er bare helt gjennomsiktig og følelsesløs nå. På en annen side er jeg glad for at jeg gremmes over gamle tekster, for det viser bare at jeg er på vei, jeg driver på, jeg jobber og pirker og prøver og feiler - og det er stort sett det det handler om, right? Ingen er født som et talent, og så ung som jeg (og vi) er, så er det naturlig at vi ikke riktig har funnet vår sti enda.

Det hender jeg leser en bok og tenker "sånn vil jeg skrive!", men så går det litt tid, jeg forsøker å tilpasse mitt eget språk en bestemt forfatter, men...det går bare ikke. Det blir feil. Punktum. For hvorfor skal jeg skrive annerledes, når det jeg skal, og vil, innerst inne, er å skrive akkurat sånn som jeg skriver? synes jeg kanskje dette er bra, men om noen måneder, stempler jeg det som ren svada. Plusset er at jo lenge man er inne i en prosess, går det (som regel) framover. Husk på det, dere!

Trailer av den franske filmen "Rust og bein" (fra 2013, regi Jacques Audiard), en brutal historie, men så klok og hjerteskjærende likevel. Jeg synes den er et prakteksemplar på tanken om å formidle livssituasjoner som ikke er de fineste eller mest idylliske. (Kan forresten også nevne at jeg, mamma og pappa ble ganske utmattet og mentalt slitne etter dette kinobesøket. Mer dramatisk og troverdig film skal du lete lenge etter.)

Dette ble et ulovlig langt innlegg. Kudos til deg som leste alt. Jeg burde egentlig spandert varme kanelsnurrer på dere alle sammen. Dere er så fine!

High Hopes


DSC_0194

I remember it now, it takes me back to when it all first started
But I've only got myself to blame for it, and I accept it now
It's time to let it go, go out and start again
But it's not that easy

But I've got high hopes, it takes me back to when we started
High hopes, when you let it go, go out and start again
High hopes, when it all comes to an end
But the world keeps spinning around

(Kodaline)

Det er så forferdelig egoistisk at jeg mange ganger skulle ønske det fantes et sted langt, langt vekk, for slike som meg. Hvordan kan jeg unnskylde at jeg helst vil fylle en hel bok med adjektiver om deg? Hvordan kan jeg forklare for meg selv at jeg er så sint på deg og at jeg har lyst til å ringe og kjefte deg opp og spørre deg om du i det hele tatt har tenkt tanken på hva jeg går gjennom? Hvem er jeg som kan få lov til å utlevere et slikt øyeblikk, som kan fortelle vennene mine alt om deg?

Før pleide jeg å si at det som skjer, det skjer. Jeg elsker å være spontan, jeg elsker mennesker som plutselig sier "skal vi dra på tur i dag, da?" Og i tillegg foreslår at vi kan lage lasagne eller kanskje pannekaker til middag etterpå. Mennesker som spør om vi skal spille kort eller Monopol eller bare fortelle historier.

Nå skjer det jo ingenting, og jeg venter heller ikke på at noe skal skje. Tiden står stille, framtiden føles frastjålet og fjern, og jeg er bevisst på at jeg være bevisst på meg selv. Nå handler det ikke om å være normal og casual, nå handler det om å lese bøker, rømme vekk, kjøpe et kilo sjokolade og drømme om å bruke hver eneste dag på å ta banen til Majorstua, sitte ved vinduet, med en stor notatblokk foran meg og lytte til kaffemaskinen i hjørnet av rommet, de andre menneskene på biblioteket, bøker som settes på plass på hylla, alle inntrykk som står på mute i bakgrunnen, og der sitter jeg.

En tjueåring som skriver om ulykkelig kjærlighet, det finnes ikke - kan umulig finnes - noe mer tragisk enn det.

Gode venner vokser ikke på trær i det hele tatt


Og det var i november i fjor, da jeg og du satt i vinduskarmen på biblioteket og det snødde utenfor, var helt mørkt, lysene langs E6-en speilet seg i Mjøsa, og jeg klarte ikke å få fram så mange ord, men du satt der likevel, du bare satt der. Jeg kjenner hvordan det gjør godt i hjertet når jeg tenker på disse dagene, de dagene i november i fjor som er et svart hull, da jeg plutselig måtte reise hjem til Trøndelag og alt var så absurd og uvirkelig. Men du var der, du lyttet til hvert eneste ord og patetiske og emosjonelle setning jeg klarte å frambringe, og du var som mammaen min som bare fulgte meg rundt, jeg følte meg egentlig litt som en femåring.

Stars

Og det var i november i fjor, da jeg lente hodet bakover i togsetet og lukket øynene, tenkte på hvor uendelig takknemlig jeg er for at jeg ble plassert i denne kroppen, så uendelig takknemlig for at jeg fikk tildelt den familien som er min, og fordi jeg får oppleve lørdagskvelder hvor strømmen plutselig går over hele bygda, den gangen da jeg og lillesøstera mi fant fram alle stearinlysene som var å oppdrive i huset, helte karameller i en skål og mumset klementiner, hele kjøkkenbordet ble dekket av skall og godteripapir, Alias-kort og varme fra peisen.

Og det var i november i fjor, at jeg skjønte at det ligger en god dose sannhet i uttrykket det finnes alltid lys i enden av tunellen.

Slutten av september


Jeg plugger i øretelefonene. Rundt meg i kafélokalet sitter det mennesker, prater med hverandre, ser ut av vinduet, noterer i kalenderen. Kombinasjonen av pianospill og gitarklimpring får meg til å se Roma, Lofoten og Hamarøy om hverandre, alle tre steder hvor jeg liksom halvveis har lagt igjen hjertet mitt, steder jeg vil skrive om og drømme om.

http://distilleryimage8.ak.instagram.com/b9ecd2241a2c11e3b8f122000a1f9345_7.jpg

Litt på trass åpner jeg gamle dokumenter fulle av setninger, leser over, tenker og ser for meg karakterene. Endelig er jeg hjemme. Endelig føles det som om jeg er meg. Jeg kan skrive, og jeg kan skrive hva jeg vil, ikke bare en tekst som jeg skal framføre på trikken fordi jeg går tekstlinja og fordi vi får sånne oppgaver. Endelig er jeg litt selvstendig og kan forsvinne inn i hvilken som helst verden.

Skriving er jævlig god terapi. For noen hjelper musikk. Eller trening. Eller å tegne. Jeg elsker den følelsen jeg får når jeg liksom eier hele verden i noen minutter og bare kan fyre løs, skrive brutalt og ærlig, men levende og vakkert også. Det er jo nettopp det som er det fine - at man har muligheten. Du kan velge å skrive om ditt eget liv, du kan velge å dikte et helt univers eller du kan blande litt av alt.

Eller...så kan du gjøre som meg; å få utløp for alt av frustrasjon, rasende følelser eller klissete lykke, bare skrive det. Si setninger som "Hei, verden, i dag er du helt jævlig" eller "Du, vet du hva? Jeg hater at du ikke en gang gidder å bry deg om hvordan jeg har det"

Laleh sin cover av "Tusan Bitar" (B. Afzelius) går på repeat for tiden. Heia Sverige!

Ingvild.

Mange spillebrikker og ingen regler


Cabo da Roca - ocean�s silence

På russekortet mitt hadde jeg kun dette sitatet: "Men når du vet at verste kan skje når som helst, er det ikke sånn at du vet at også det beste kan skje når som helst?"Jeg kan ikke ta på meg æren av å ha funnet på frasen selv, det er den amerikanske forfatteren Jandy Nelson, som har gjort. (Sitatet er hentet fra boka The Sky Is Everywhere) Men jeg synes uansett at det er så sant. En av mine nærmeste venninner sa en gang at sannheten kan være vond, men den kan jo også være fantastisk, og det å ha ønske seg kjærlighet, er å være vanvittig sårbar. Likevel er det en sjanse man tar, og livet er jo et sjansespill, right? Egentlig litt som lotto. Du må faktisk spille hvis du skal vinne.

Alt vi ikke sier til hverandre er mer enn det vi får sagt


(Lars Saabye Christensen)

Etter at jeg og venninna mi har sett Beatles-filmen, klemmer vi hverandre og sier ha det. Jeg tusler ned til t-banen, går av på Storo, og bryr meg nesten ikke om at luften kjennes kaldere for hver dag som går, liksom rufser lett til håret mitt og lager roser i kinenne mine. Og når noen sitter på trikken og lar tårene bare renne, er det ingen som bryr seg, for dette er jo storbyen, dette er Oslo. Det er ingen som kjenner meg her uansett. Alle har sine egne liv å tenke på, og jeg ser mine egne føtter tråkke på autopilot, bortover asfalten, inn gjennom hekken, jeg setter nøkkelen i døra og går opp alle trappetrinnene til leiligheten.

http://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2014/01/Beatles-bilde-1.jpg

http://www.visitwesthollywood.com/wp-content/uploads/2014/05/the-beatles.jpg

Filmatiseringen av Lars Saabye Christensen sin internasjonale suksessroman var mildt sagt fantastisk, og jeg skjønner ikke hvorfor den har fått så blandede kritikker. Ja vel, så har jeg kanskje litt å utsette på skuespillet og regien, som den filmkritikeren jeg er, men pytt. Opplevelsen var upåklagelig! For det første elsker jeg Lars Saabye Christensen, og for det andre er Beatles et av mine favorittband i hele verden.

Det finnes ingen historie som er akkurat sånn som Beatles, og den er så jordnær, troverdig og sår, og plutselig, i kinosalen, tok jeg meg selv i å blande mine egne erfaringer med karakterene sine, jeg kjente meg så smertelig godt igjen i det de følte, opplevde, tenkte. Så om jeg gråt over filmen eller andre ting, har jeg faktisk ikke funnet svaret på selv enda. Det var et øyeblikk jeg tenkte at....wow, så langt vil jeg også gå for å redde kjærligheten. Heia, Kim, han tør. Han tør faktisk. Hvorfor kan ikke jeg tørre?

http://media-cache-ak0.pinimg.com/736x/cc/a8/df/cca8df7ac6f4f6bc319b372eadd173bc.jpg

IMG_2966

Det er september! Hurra for høst ♥

Når ei jente ringer meg og spør hvordan jeg har det, er det så lett å buse ut med at jeg har det kjempebra, stortrives, skolen er herlig, alle i klassen min er så trivelige og rett og slett kule, men jeg klarer bare ikke. For jeg er ærlig, jeg er ikke en løgner. Så jeg sier bare at ... det går? Det går på sitt vis. Hvilke valg har man?

Store ord og store tanker, noen tårer og noen lange venninnesamtaler over Skype. Da er det ikke bare greit, det er helt fantastisk, å sette i øreproppene, forsvinne langt inn i skogen med frisk luft og litt grus under beina. Jeg er blitt forelsket i Maridalen og jeg takker universet for vind som rasler i bjørketrær og den helt egne roen der. Neste helg drar jeg opp på fjellet med en god venninne, og jeg legger ikke akkurat sjul på at det skal bli godt å komme litt vekk.

in the pink

Forresten må jeg nesten slenge med litt musikktips. Nina Lillebo, eller Lille Lillebo, som er artistnavnet hennes, og de myke, fine sangene hennes, ispedd masse melankoli, har blitt min faste følgesvenn for tiden. Favorittene mine så langt er Train, Come With Me og The Lighthouse. Sjekk ut musikken hennes her! Dessuten er det en smule gøy at hun faktisk går i klassen min.

Dette ble et rotete innlegg, men innimellom er hele livet litt rotete. Har dere noe trivelig dere skal gjøre i høst?

Og så ble jeg hun som sitter i klasserommet og har tankene helt andre steder


Trailersjåføren som stopper på rødt lys, jeg smetter over fotgjengerfeltet, han vet ingenting.

Jenta bak disken på Åpent Bakeri på et hjørne i Hans Nielsen Hauges gate, hun som spør om jeg vil betale med kort, hun vet temmelig lite.

Enlightened

Gutten i klassen min som spør hva eposten min er, han vet heller ikke så mye om alt.

Endene som bedagelig flyter rundt i Akerselva, de vet enda mindre.

The fence

Den alt for fine katten som løper over veien når jeg sitter ved et av vinduene med en kaffekopp foran meg, den katten, bekymringsløs blant biler og busser og mopeder, den vet ikke noe.

Jenta i klassen min som lurer på hvordan det var å gå på folkehøgskole, hun har ikke den fjerneste anelse.

aurora 8-27-14 8850

Du, du som kan alt, du som får hjertet mitt til å stoppe å slå hver gang du ser på meg, du vet faen meg ingen verdens ting om hvordan alt henger sammen.

Å kunne æ skrive på himmeln så skreiv æ ditt navn


..og hvis mitt liv va ei skute sku du ha vært mi havn

Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel roman (eller to) om disse juni- og julimånedene, men for en gangs skyld skal jeg prøve å holde kjeft. Litt i hvert fall.

Hvordan går det an å føle seg så tilknyttet til noe når man ikke kommer derfra en gang? Jeg er fra Trøndelag, jeg burde ikke føle meg så hjemme der. Jeg burde ikke gå på fjelltopper, langs myrer og over sandstrender, fundere, skrive litt når jeg kommer hjem, og tenke at jeg elsker det, det er dette jeg vil gjøre resten av livet. Eller å bare hoppe fra brygga før sola forsvinner bak trærne, luske langs veikanten og kjenne geitrams kile en på leggen, klemme så mange mennesker at man mister tellingen, danse uten å stanse et eneste sekund, leve uten å tenke over at dette faen meg er livet, våkne midt på natta av at det fossregner, sykle til et svaberg, sette seg på et svaberg, ringe mamma, snakke om kjærlighet, snakke om ingenting. Spise alt, alt for mange kakestykker og smile av gamle mennesker fordi det er umulig å ikke gjøre det, la øynene hvile på ting man blir glad av, mennesker man blir glad av å se, møte, snakke med.

Jeg vet ikke om jeg får lov til det, men jeg tenker at det er litt mitt også, at jeg har gått på veien og stiene der oppe, sittet på brygga, lagt igjen spor på plankene der, drukket av kaffekoppene, sittet på verandaen, lånt en ullgenser, lest en bok på et galleri, kjent hvordan føttene mine er i kontakt med gresset under skoene mine, samtidig som tankene er langt, langt oppe. Jeg burde ikke føle meg så himla glad i et sted jeg bare har vært en eneste sommer.

Men det gjør jeg altså.

(De to første setningene er hentet fra Lars Bremnes sin Å kunne æ skrive)

If I stay


Den amerikanske forfatteren Gayle Forman har skrevet en bok som heter If I stay, og den er i disse dager å finne på kinolerret, hvor blant andre Chloë Graze Moretz og Jamie Blackley spiller hovedrollene. Jeg husker godt den dagen jeg fant boka i en bokhandel, og egentlig kjøpe den litt på måfå. Men den ble raskt en av mine favoritter innenfor ungdoms- og kjærlighetsbøker. For en historie. Jeg anbefaler å lese den på engelsk da oversettelsen er helt midt på treet. (Og visste dere forresten at det finnes en oppfølger, Where she went? Jeg sier kun: les!)

Denne historien er en hyllest til kjærligheten, men ikke minst til musikken. Jeg prater kanskje ikke så mye om det, men er det én ting jeg aldri hadde klart meg uten, er det musikkens verden. If I stay er krydret med skildringer det omtrent er umulig å gjenskape hvis man ikke klarer å lukke øynene, se for seg en cello eller en gitar og strenger som blir berørt av fingre fulle av lyst, iver og ren og skjær passion. Jeg elsker hvordan den klassiske musikken er flettet inn i historien.

https://www.warnerbros.co.uk/~/media/256781ab7ef148eda75c236c028a0f5a.ashx?mw=1440

http://movies.inquirer.net/files/2014/08/if-i-stay-jamie-blackley-3.jpg

Det er fortsatt ganske uvisst om filmen faktisk settes opp på kino i Norge. Er det noen som vet noe...?

Dette er litt off-topic, men i dag var jeg innom hovedbiblioteket til Deichmanske nede i byen. Ble litt svimmel av størrelsen og antall bøker. Lånte dog ingenting, men skrev litt i dagboka mi og innså at jeg har faktisk mange fine ting jeg kan smile over. Faktisk.

God onsdag, dere!

Ingvild.

Et tappert skriveforsøk


Jeg kommer hjem fra skolen, spiser middag og åpner et word-dokument. Begynner å skrive. Nei, det er løgn, for jeg begynner ikke bare å skrive. Så enkelt er det ikke, ikke i det hele tatt. Jeg prøver å tvinge tankene over i den fiktive verdenen, min fiktive versjon av en nordlandssommer (jøss, skriver jeg om nord-Norge? Skjønner ikke hva du snakker om), men for meg er den ikke fiktig lenger. Den er her, den er nå, den er i hjertet mitt, og i hodet og i kroppen. Å skrive troverdig blir plutselig uendelig vanskelig, for alt som finnes oppe på netthinnen, er mine egne tanker og følelser, og hvis jeg hadde rablet ned mitt kaotiske hav av sanseinntrykk, tror jeg det ville blitt en roman som ingen hadde kjøpt.

Lofoten

(Gammelt bilde fra Lofoten)

Men det skal være vanskelig å skrive. Det skal faktisk være litt vanskelig å leve noen ganger også. Jeg trøster meg med det når jeg sitter på trikken og lengter sånn tilbake, tilbake til en tid som ikke egentlig var en tid eller en periode, det var bare et langt, eventyrlig, spennende øyeblikk som aldri tok slutt. Ordene skal ikke komme automatisk til meg, det ville vært forunderlig, til og med litt tankevekkende, for det skal være vanskelig og utfordrerende. Jeg skal streve, det skal koste meg tårer og svette, men jeg skal skrive. Og en annen ting som kan virke litt trøstende, er at alle har dårlige dager, og ting går jo stort sett over. Eller...?

(...sier hun som er oppslukt av kjærlighet og har Victoria av Hamsun stående i bokhylla.) Det er ikke alltid at ting går over, heller. I så fall tar det veldig lang tid. Eller som Tomas Espedal så fint skriver: Det er slutt. Men kjærligheten vil ikke slutte.

Over til dere! Har dere noen gode bok- eller filmtips? Kaféer i Oslo jeg bør besøke? Hva skriver du på for tiden? Noe annet du vil fortelle?

Helg


1. Den følelsen når man løper opp siste bakken, slenger seg ned på en benk og ser på Oslofjorden og alle husene og bare prater. Spiser en banan og tenker på hvor godt det er med frisk luft og grønt gress og grantrær som omgivelser.

C

2. Den følelsen når mobilen sier pling og varselet gir deg sommerfugler i magen fordi det står et navn på skjermen som gjør at varmen i rommet øker et par hakk.

A

3. Den følelsen når du er ute med masse mennesker og prater om løst og fast samtidig som du vet at en av de menneskene skal være med deg hjem og overnatte og dere kan prate hele natta om alt. Dele seng og dele tanker og dele hemmeligheter. Og litt kjærlighetssåpebobletanker. Jeg føler at jeg har verdens fineste venninner ♥

B

4. Den følelsen når ett øyeblikk opptar all tankegangen din. Den følelsen når du nesten kjenner berøringen, støtet som flerrer gjennom magen din og gjør deg gal av lyst. For hvorfor skal det være så vanskelig å være tjue år?

Denne helga hører jeg på spillelista Rosi Golan på spotify, sitter i vinduskarmen og snakker i telefonen, drikker kaffe og koker egg til frokost. Hurra for livet ♥

From Oslo with love


Den siste uka hjemme var fin. Sol på formiddagen slik at man kan sitte i skyggen og lese eller skrive litt i dagboka, middager på verandaen sammen med mamma og pappa på ettermiddagen. Vi kjører lillesøster til flyplassen, og jeg gråter når jeg sier ha det til henne. Hun blir borte, langt vekk, i et helt år. Sånn er det å være seksten og nysgjerrig på livet. Heldigvis har hun fått en fantastisk vertsfamilie, så jeg er slettes ikke bekymret. (Hvis dere er interessert i å vite hvordan hun har det, kan dere sjekke ut bloggen hennes her ♥ ) For en gangs skyld føles det greit å pakke ned rommet mitt i esker og kofferter. Ting, bøker, kjoler. Alt skal med. Vel, nesten alt. Og den nye gitaren min. Jeg smiler og lytter til gamle sanger mens jeg tenker at jeg vil skrive masse i høst! Nå som jeg bor i Oslo, skal jeg skrive. Nå som jeg skal gå på Westerdals, skal jeg skrive.

IMG_2292

Wow. Tiden flyr! Tankene flyr. Jeg som trodde jeg hadde lagt igjen hjertet mitt i nord-Norge, tok litt feil. Her, blant trikken som durer forbi utenfor stuevinduet og drøssevis med folk som går forbi meg i alle retninger på gata uten å si så mye som et hei, her, blant alt dette, lever jeg. Og jeg har det bra, skikkelig bra, faktisk. Det er uvant, men det er spennende også. I går hadde jeg min første skoledag! Ingenting føltes mer deilig, og riktig, enn å jobbe med kreative mennesker, og kreative prosjekter igjen. Jeg gleder meg til tiden framover!

Det er så forferdelig mye jeg vil si, men så skal man ikke si alt, heller. For når man bruker tjuetre timer i døgnet på å tenke seg tilbake til en sommer mange mil nordover, er det ikke rart at følelsene tar overhånd. Jeg tror ikke det er uten grunn at det heter nordlandssommeren evige dag. For den tar aldri slutt. Og nå skal jeg slutte å prate om nord-Norge...

Her i Tigerstaden har jeg innsett at, wow, det er veldig mange mennesker her, og overraskende mange Nansenbarn! Så fantastisk hyggelig å endelig møte igjen de fine menneskene jeg gikk på folkehøgskole med på Lillehammer. Og hvorfor trenger det å være så himla komplisert og dyrt? I går kveld satt jeg på kjøkkenet her hjemme i leiligheten, drakk kaffe og pratet med fine mennesker. Det er sånn det skal være. Jeg liker det. Vi sier natta og klemmer hverandre, og jeg gleder meg allerede til neste dag. Dette blir et bra liv.

Fortell hva som skjer i hverdagen deres! Skal du studere i høst, eller gjøre noe annet? Har du lest en god bok i sommer kanskje? Reist utenlands? Jeg er så nysgjerrig!

How wonderful life is now you're in the world


(Elton John)

Okei, så selv om jeg bestemmer meg for å gå hjem istedenfor å sitte der sammen med de andre, burde jeg ikke grine. Jeg burde ikke rusle langs veien i regnet en sen onsdagskveld og kjenne hvordan tårene sprenger i øyekroken. Fordi jeg smilte til deg og jeg fant øynene dine, til slutt så du på meg og smilte tilbake, for det måtte du jo. Likevel føles det som om hjertet mitt er i ferd med å knekke i to der jeg tar skritt for skritt i retning huset og rommet mitt. Alene og samtidig i selskap med de kaotiske følelsene mine. Du finnes, men i din verden finnes ikke jeg. Og det gjør vondt, samtidig som det er så vakkert, å se at du blir verdsatt så høyt. Og jeg er ingen, tenker jeg, patetiske jeg, tenker at jeg aldri er noen, mens du er så mye. Du er for god til å være sann. Du er så levende, så hundreogti prosent levende, jeg er oppslukt i personligheten din og utstrålingen din. Og jeg får deg faen ikke ut av hodet. Jeg føler meg hjemsøkt, og hvordan i helvete skal jeg klare å ikke bruke hvert bitte lille sekund av hvert bitte lille minutt i døgnet på å fantasere om de brune øynene dine eller hvordan du går gjennom et rom eller hvordan du plutselig har en replikk eller ti på lager som får de andre til å lytte. Du hadde full kontroll i kveld, og jeg kastet lange blikk tvers over gulvet bare fordi jeg visste at der, et sted i utkanten av øyekroken, stod du, noen ropte på deg, sa navnet ditt høyt, og det er sørenmeg det fineste navnet på hele kloden.

C

Det er så hinsides vondt at man til slutt ikke vet hvor man selv er eller er på vei. Det finnes ingen omverden, for alt som finnes, er følelsene i brystet som aldri tar slutt eller slukner. Og nå er det fem dager igjen. Tanker og følelser. Kjærlighet og tap. Alt bare røres sammen, og jeg hopper oppi røra selv. For er det noen som har en selvtillit fra helvete, så er det jeg. Nå skal jeg trøstespise en kanelsnurr før jeg teller timene til jeg skal drukne i en lang mammaklem. Får litt tårer i øynene av å skrive det.

Regnet fosser ned. Klokka er 23.59 i skrivende stund. Verden er ikke ufarlig, det står om grusomme ting i avisene, bussulykker og strømbrudd over hele fylket, og alt, alt jeg tenker på, er én eneste person. Og ingen, ingen vet det.

Kanskje det verste av alt, var da jeg hørte noen rope Ingvild, og det var liksom ingen usikkerhet i den stemmen. Et kort sekund trodde jeg det var deg. Jeg stoppet å gå og la merke til bilen som hadde vinduet på førersiden åpen. Det var mørkt nok til at jeg bare skimtet en skikkelse i passasjersetet på den andre siden, og en arm som vinket ivrig. Nei, du er ikke der, tenkte jeg, selv om jeg så veldig ønsket det. Nei, det var broren din. Han spurte: "Skal du gå hjem?" og jeg prøvde å svare, men stemmen var bare grøtete. Og det var faktisk det verste av alt. En dårligere, yngre utgave av deg. Han vil ha meg, men du vet så vidt at jeg eksisterer. Skal det alltid være sånn? Skal jeg alltid være noens andrevalg? Skal jeg bare stå på sidelinjen og aldri spille hovedrollen i mitt eget liv?

Love

Hvis du leser dette, ja, du, så vet du at jeg er her. Og jeg går ingen steder. Sånn.

Ulovlig, litt


28/7

Det blåser i bjørka utenfor kjøkkenvinduet. Litt. Og jeg hører på sanger som ikke gir meg noen ting fordi jeg ikke trenger noen ting. En hel kveld kan jeg ha et veddemål med meg selv om å få øyekontakt med deg, om så bare for et kort øyeblikk, og alt er helt greit. Hva hvis jeg er den jenta som sitter og tenker på helt ulovlige ting mens de andre prater om jobb og sol og badetemperatur, det er sommerferie, og kortspill om kvelden, og alle de ulovlige tankene handler om deg. Hva hvis jeg er den jenta som kan bruke en time på å vurdere og revurdere om jeg kjenner deg godt nok til å sende deg en venneforespørsel på Facebook?

For noen uker siden måtte jeg spørre meg selv hvor jeg egentlig hadde blitt av. Travle jobbdager, masse nye fjes å si hei til, vinglass og sene kvelder, nordlandssommer og sosiale sammenkomster. Hvor hadde Ingvild dratt? Hvor ble det av rolige lesekvelder eller drømmedager med tekopper, sol og tanker? Det var som å ikke få puste, som om jeg bare var en person som bodde på jobb.

28/7

Men nå. Nå lever jeg. Vel, det er kanskje like vanskelig å puste nå, og jeg føler meg bra på en dårlig måte. Eller omvendt. Jeg vil trykke hjertet mitt ned i halsen og brystet når jeg bare har fire skritt igjen til døra, jeg er like ved å snuble i berget som er helt flatt. Og alt jeg lurer på, er hvor i rommet du sitter, om du har det ene beinet over det andre eller hvilken genser du har på i kveld. Den grå? Den mørkeblå?

Jeg er tjue år og annenhver setning i dagboka mi inneholder et 'du'. Faen.

Du, du og bare du


Det er mange mennesker ute i kveld. Vi kjøper oss et glass vin, går ut, setter oss på kanten av brygga og dingler med beina. Prater, jenteprat, litt stillhet, klokka er tolv på kvelden og lyset er matt rosa, dust. Jeg fryser på armene og ser på de bittesmå bølgene som slår mot stolpene under oss. Så hører jeg plankene på brygga som knirker, deretter noen skritt som kommer i mot oss. Det går noen sekunder og jeg diskuterer fram og tilbake med meg selv hva jeg skal si. Mer rekker jeg ikke å finne opp av tanker før du sitter like ved siden av meg, og hvis jeg bare rører litt på meg, kommer beinet mitt borti ditt, jeg vet det. Du satte deg ikke på den andre siden, der venninnen min sitter, nei, du sitter her, akkurat nå, akkurat her. Og jeg må ta meg sammen for ikke å smile med hele ansiktet.

A

Hvordan kan jeg forklare for meg selv at jeg tenker mer på deg enn jeg absolutt bør gjøre når jeg egentlig ikke kjenner deg? Men er det mulig å være så hundre prosent levende, virkelig, ekte? Her oppe er verden ekte, den er så ekte som man kan få det. Det er bading midt på natta, volleyball og hvin i hagen, familier med flytevester og esker med ispinner under armene, gutter og jenter, håndklær som henger på verandaen, sand i joggeskoene og salt på leppene, fine tanker når jeg legger hodet på puta om kvelden, og hvorfor blir jeg så irritert på meg selv fordi det er akkurat du som dukker opp i hodet mitt når jeg går ut i kaféen for å tørke av et bord eller står på kjøkkenet og smører på philadelphiaost og legger soltørket tomat på olivenbrødet?

Det er nesten som en forbannelse. Det er som et evig DEG. Et deg, og et meg, vi står helt ytterst på kanten, mens de andre allerede har hoppet ut i og står bak oss på brygga og hutrer i bikini og badeshorts. Jeg vil ikke, samtidig som jeg vil, og så går det noen sekunder, vi har på oss badetøy, begge to, og du ler, skubber meg ut i, jeg lander med beina i vannet og kjenner hvordan verden lukker seg rundt meg. I samme øyeblikk hører jeg vagt lyden av enda en kropp som hopper ut i.

D

Jeg er bare en av mange, men du er liksom bare du. Det er en fantastisk tanke, det å tenke at jeg fins, og at du også fins, men du vet så vidt navnet mitt, og så aner jeg jo ikke hva som skjer i morgen, eller neste dag, eller i neste uke. Hvorfor, eller hvordan klarer jeg å skrive at hendene dine legger seg på hver side av ansiktet mitt, at du kysser meg uten å si noe om det, det bare skjer, og små tuster av skjegg kiler meg over leppa og på haka, jeg lukker øynene og lar fingrene hekte tak i kanten på den mørke dongeribuksa di og alt som høres er fuglene langt vekk og det stille suset av en rolig onsdagskveld i Nordland. Du, du og bare du. Vet du det ikke?

B

Før og etter jobb kan man lese i Victoria mens man sitter på verandaen og ser på bilene eller syklistene som farer forbi. Så kan man ta på seg en genser og bli med de andre for å spille volleyball. Det er kveld og tåka ligger lavt, nesten i berøring med strandkanten, jeg sitter i min egen verden og tenker. Og så skal vi gå, du sier 'snakkes', og det er som om lufta forandrer seg. På hjemveien er jeg blitt vektløs. Det er ikke kaldt lenger. Og smiler, det gjør jeg, hele veien.

I'd follow you, to the end of the world if only you would ask me to


(Mighty Oaks: "Brother")

Vi ligger på magen, med ansiktene tett inntil hverandre og snakker. Hun snakker mest. Forteller mest. Jeg lytter, det er det jeg pleier å gjøre, og hun sier at hun er takknemlig for at jeg lytter. Når jeg ikke klarer å la være å smile, ler vi begge to og bak oss ligger sola og dupper i vannflaten, lengst bort, bak alle oddene og skjærene i sjøen. Rosa lys farger de allerede levende rødvinskinnene hennes.

17.juli

Træna, Træna, Træna. Jeg vet liksom ikke riktig hvordan jeg skal forklare for dere hvordan det var. Hvor bra det var. Eller sånne uoriginale fraser. Så hva med å heller si at jeg allerede savner å ligge i soveposen, til lyden av hvin og badehyl klokka tre på natta, mens soloppgangen vandrer bortover horisonten og man kan ligge helt i ro ved siden av en god venninne. Å være på festival er nesten som å lage ditt eget liv, for et par dager. Vi kunne stå opp når vi ville, spise frokost når vi ville, se på de konsertene som fristet mest eller bare sitte på gresset eller svaberget, snakke, ikke snakke, tenke, ikke tenke, spise potetgull eller sjokolade og være der, sammen, og noen ganger alene.

First Aid Kit. Ida Maria. Mighty Oaks. Iblandet litt måkeskrik, glade hyl, fiolinspill, lukten av grill, jubel, potetgullsmuler i soveposen, våte sokker, gode venner, båtmotor og bølgeskvulp, saltvann i håret og lite søvn. Jeg har herved blitt et festivalmenneske! Det er ikke bare herlig og fullt av inntrykk og frihet, men fine mennesker, som man først ikke kjenner så godt, og ingenting er feil eller ikke lov. Det er så klisjé at jeg vrir meg i stolen når jeg skriver det, men det er så jævlig lov å være seg selv på festival. Jeg mener, Træna er en øy langt ute i havgapet, det tar timevis å komme seg til fastlandet, og det bor mindre enn 500 mennesker der fast. I helga bodde det flere tusen. En liten teltlandsby. Mange fine ullgensere og mye god mat, jeg vil skrive alt samtidig som jeg vil ha det for meg selv også.

Ha fine dager, uansett hvor i verden du er!

Torsdagsklem fra Ingvild.

Hør Napolis Sang


I fjor sommer lå jeg på verandaen hjemme og leste Hør Napolis Sang av Mariangela Johansen di Fiore (tidligere Cacace). Debutromanen hennes. Jeg hadde glemt hvor herlig og italiensk denne historien var. Så full av lukter, sanseinntrykk og følelser. Jeg leste den for første gang da jeg var elleve, men jeg husker ingenting - bortsett fra at jeg var vilt begeistret. For hva? Noe satte inntrykk, jeg husker bare ikke nøyaktig hva det var. 

Italy Venice PhotographyItaly / Venice / Vintage / Photography

Nå er det nesten blitt som et ritual. Hver sommer leser jeg denne boka igjen. Den er liksom min bok. Jeg leste den for første gang da jeg var elleve, og så leste jeg den igjen åtte år senere. Den var like bra. Nesten bedre. Handlingen er lagt til Napoli, og du kan nesten lukte den eksotiske, varme og italienske atsmofæren. Kysten, kvelder med familie og varm pasta og klesvask som henger over gatene. Høylytte kvinnestemmer og Vespaer og unge par som kliner i trange smug. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så himla begeistret for Italia, men det er jeg altså. Det er noe med meg og Italia. Det er noe med meg og kjærlighet og Italia. 

Napoli - Gradoni del Petraio

Bokas hovedperson er Annamaria, som flytter ned til sin italienske familie for å bli innviet i kulturen der. Hun møter igjen sommerforelskelsen Sandro, begynner på universitet, spiser pasta og skravler med kusinene sine, går kveldsturer, kysser på stranden etter at det har blitt mørkt, bader i Middelhavet, nyter smakfulle måltider, kjøper ferske olivenbrød på gata, alt er så autentisk og levende. Det er en sånn bok jeg vil leve i. Samtidig er jeg glad for at det er nettopp det- en bok. Det er min bok, en verden jeg kryper inn i hver sommer, uansett om jeg er hjemme i Trøndelag, sitter på et svaberg i Nord-Norge eller drikker kaffe på en fortauskafé i Roma. Alle sanseinntrykkene fra denne historien er virkelig fantastiske! Enkelte bøker blir man bare veldig glad i ♥

Helt til slutt vil jeg fortelle dere at jeg lette internett rundt etter et eksemplar av denne boka. Den var ikke lett å få tak i- men så tok jeg kontakt med Mariangela direkte, og en uke senere var jeg en fantastisk god bok rikere - med signatur. Og lykkeønskninger. Sånt varmer et ungt skribenthjerte.

Jeg legger forresten ut en del instagram-bilder om dagen. Du kan følge meg her! Ha fine sommerdager, alle der ute!

Sleeping at Last


God helg! ♥

Juli


I

Det finnes morgener hvor jeg sitter på verandaen uten noen konkrete planer, leser noen sider i Ut og stjæle hester, ringer hjem og snakker med pappa, får vite om kveldsturer og sol, og bildene i hodet mitt gjør at det stikker litt i hjertet av hjemlengsel. For selvfølgelig er Nord-Norge vakkert og endeløst, man kan aldri bli lei av skjønnheten her oppe, men hjertet ditt kan tilhøre et annet sted også. Hjertet ditt kan tilhøre mange steder, eller mange personer.

 

II

Og Knut Hamsun er blitt min følgesvenn. Når jeg sykler langs veien og ser på den levende, tette, furuskogen, mosen over bergene og formasjonen av stier og hauger og kratt, kombinasjonen av alt dette, gjør at jeg ser for meg en mann, alder ukjent, som vandrer, ikke fort, men ikke sakte heller, gjennom trærne, kanskje med en hund i hælene, han har en sekk på ryggen og et gevær over skulderen. Han er fortapt i tanker samtidig som han er fortapt i øyeblikket. Eller så tenker jeg at når jeg går over svabergene og ned til sjøen klokka halv tolv om natta, sitter han der, helt ytterst, med hunden sin, Æsop, og skuer utover. Stille, bare bølgene som slår og suset i ørene.

B

III

Jeg triller sykkelen bortover grusveien, som er rammet inn av bjørkeskog på begge sider. Det bakerste dekket er punktert, men jeg merker omtrent ikke at jeg går. Er det ikke noen ganger at kroppen legger du igjen et sted, men tankene er bestandig der? Egentlig burde jeg kanskje være sint, eller i hvert fall irritert, på meg selv. Det nytter ikke, for jeg har en tendens til å ødelegge alt jeg tar i. Nesten. Og nå har jeg ikke lyst til å bruke energien min på det. Jeg tenker ikke en gang på dekket som er helt flatt og bare putrer sakte bortover grusen. Jeg kan heller tenke på god mat, som jeg spiser i solveggen på fyret, eller at jeg plutselig stopper, setter fra meg sykkelen i veikanten og går ned til sjøen for å bade. Legger klærne i en haug på svaberget og vasser uti, kjenner små skjell stikke under fotbladene, saltvannet på leppene etterpå, når jeg står og tørker meg med et luftig frottéhåndkle.

 

IV

Jeg skriver et langt brev. Ordene er kanskje ikke perfekt formulert, men de er bånn ærlige, og jeg bretter arket sammen, putter noen teposer i konvolutten og går til butikken. Hilser på den trivelige dama bak kassen, kjøper melk og grøtris, hakkede tomater og brokkoli, går hjem igjen, og sitter i senga og ser på noen episoder the Carrie Diaries om kvelden. Ser at sola skinner over hele øya selv om klokka snart er halv tolv. Jeg bretter sammen håndkleet som jeg har hengt opp på knaggen, trer noen gode ullsokker over føttene og hopper opp i joggeskoene. Kjenner hvor godt det er å lufte både hodet og kroppen, går i flere minutter helt til jeg finner en liten bukt. Det er store bølger, nesten litt hissige, litt advarende. Det føles eventyrlig, og jeg bader alene, ser sola som liksom bor mellom fjelltoppene i Lofoten, på den andre siden av fjorden. Alt, alt, er vakkert.

Tanker om skriving


Heisan! Dette ble et skrekkelig langt innlegg, så klapp på skulderen til deg som leser alt sammen. Det handler om skriving og det å produsere tekst.

http://blog.myedonline.com/wp-content/uploads/2013/05/writing-with-pen1.jpg

Enten er det fordi jeg er rotete og aldri vet hva jeg vil, eller så er det fordi jeg faktisk skriver en god del. Uansett er det en hel drøss med rare dokumenter på Mac-en min. Med alle mulige slags titler. Badeturen, Vi skal ikke ha lodd. Eller hva med denne: Det er så urettferdig. (Ingen kommentar..) Vel. Jeg går ikke rundt og tenker på denne tanken, akkurat, men plutselig slår det meg at jeg faktisk skriver mye. Jeg produserer. Mye er bare vissvass, ord jeg rabler ned i full fart, men plutselig har jeg brukt en time eller to før frokost og tre forskjellige scener utspiller seg foran meg på skjermen. "Har jeg skrevet dette?" Det er gøy å leve seg inn i det man skriver.

Jeg hater når folk spør hvilken "metode" jeg bruker. For jeg har ingen! Er jeg inspirert og i godt humør, kan jeg bare sette meg ned og så kommer det noen ord, og så kommer det flere ord, og jeg tenker ikke så veldig mye på det jeg skriver, det kommer litt av seg selv. Men skal ikke en forfatter være strukturert, sette seg ned med en plan? Skrive fra ni til fire?

Vel. Jeg gjør som jeg vil. Og noen ganger vil jeg bare skrive. Uten stans. Noen ganger vil jeg lese gjennom det jeg skriver. "Herregud, har jeg skrevet den setningen?" eller "Blæh! Det skjer jo ingenting!" Man må være litt kritisk med seg selv. Likevel... så skremmende mange ganger ender jeg opp med å lese bare for underholdningens skyld. Hvorfor det? Fordi det er jo nesten meg det er snakk om. Selvfølgelig finner jeg på karakterer, men alle karakterene har en bit av Ingvild i seg. Sånn er det bare.

En annen grunn til at jeg blir engasjert, er fordi det er personlig. (På intervjudagen på Westerdals var det noen som sa at det å få positiv tilbakemelding på noe kreativt du har laget, er nesten som en slags selvtillitsboost. Det er jo faktisk sant! Fordi alt kreativt som man lager, er jo veldig personlig.) Hvis du hadde kjent meg veldig godt, kunne du sikkert prikke ut de ulike episodene og personene jeg skriver om. For mye av det er jo faktisk sant. Det er bare litt fikset og pyntet på. Eller så er det ikke pyntet på i det hele tatt, tvert i mot. Da jeg hadde gått et par måneder på Nansen, kjente jeg at jeg virkelig var i drivet. Nå skal jeg skrive masse tekster! Og det gjorde jeg, du verden, så mye jeg skrev. Mange av tekstene og novellene ble veldig triste. De handlet om virkeligheten, om hvordan den ikke kan gjøres om, hvordan livet vårt faktisk kan forandre seg brått og bli et mareritt. De handlet om død og kjærlighetssorg og det å ikke være sammen med familien sin. Å skrive trist er nesten enklere enn å skrive vakkert. For trist og lei seg har alle vært. Det er så mye mer ektefølt, synes jeg.

Så nå sitter jeg ved et kjøkkenbord i Nord-Norge og skriver. Hver morgen står jeg opp litt tidligere enn jeg vanlig, lager meg en kopp te og åpner Mac-en. Jeg prøver å tenke at jeg er flink. Du er flink, Ingvild. Dette er gøy.

Jeg slenger med noen tips til alle skribenter der ute:

- Vær nådeløs. Alt kan skrives! Og det er ingen som kikker over skulderen din og sier "virkelig? Skal du seriøst skrive det der?" Jo mer gæren du er, jo flere idéer får du.

(Kjedelig, men sant) - Unngå alt for lange setninger (å, ja, da, jeg er farlig god på det der selv), gjentakelser og alt for mye beskrivelser. Det enkle er faktisk ofte det beste.

- Sett av tid til å skrive. Det hjelper ikke å tenke at man har en hel måned, eller kanskje til og med et helt år, hvis man aldri begynner. Finn fram skrivebok eller pc-en og skriv noen setninger. Du kan for eksempel bruke et kvarter av frokosten din til å skrive en liten tekst, kanskje hvordan du føler deg akkurat da eller hva som foregår utenfor kjøkkenvinduet.

- Noter ned alle tanker, replikkvekslinger, idéer. Det er lurt å alltid ha med seg en liten skrivebok, eller kanskje notere idéene på mobilen. Slik at de kan tas fram igjen senere!

Et spørsmål til slutt: Skriver du, og hva tenker du på når du skriver?

Jeg skriver forbokstaven din i håndflaten min


Og vi skulle tatt på oss hver vår ullgenser, tatt med en termos og en pose med kanelsnurrer i en ryggsekk og ruslet langs den smale grusveien veien med hundekjeks i veikanten. Du vinker til nabomannen som står og rister tepper på balkongen selv om klokka er snart ti over halv tolv på kvelden. Sola speiler seg i takvinduene på huset som ligger inntil skogen, og jeg klemmer hånda di forsiktig før jeg iler bort til en stein som står plassert midt i havet av gresstrå. Sammen med et bjørketre og den myke, blå himmelen over, er det et fint motiv. Jeg trykker ned knappen samtidig som jeg hører skrittene dine komme nærmere.

Vi går forbi noen malerier som er satt fast med bolter i veggen. Kunstneren er norsk, tror jeg. Tripper ned noen svaberg, og setter oss ytterst og myser mot sola. Den bader i de levende bølgene, ligger aldri helt i ro. "Den er fin, den. Sola." Du sier det og legger hodet ditt på skuldra mi.

Vi prater, det er ikke så farlig hva vi prater om, bare at vi sier noe. Vi ser aldri at sola går ned, for den går aldri ned her oppe. På en halvtime rekker den å forflytte seg fra sør i Lofoten og forbi Svolvær og videre østover. Du har hånden din på det ene beinet mitt, du har den liggende oppå dongeristoffet, den ene håndflaten din litt over kneet mitt, jeg kjenner hvordan det prikker bak fingrene, hvordan det er som om tiden står stille men går kjempefort likevel.

Og vi skulle ha stått på kjøkkenet neste morgen og stekt egg og bacon sammen. Jeg ville ha skjært opp tomater og lagt de på et fat, du ville ha skjenket kaffe i to kopper og sammen ville vi hørt på radioen. Eller kanskje ikke. Vinduet ville stått åpent for det blir varmt med to i rommet, det blir varmt med oss to i rommet, og da ville vi hørt på måkeskrikene. Og vi ville ha sett på hverandre og tenkt-

2

Det var så lenge siden jeg har publisert noe skjønnlitterært, så her var dukket det visst opp en liten tekst på en onsdagsmorgen. Jeg koser meg med å sitte ved kjøkkenbordet hver morgen, spise havregrøt til frokost og leve på Hamarøy, i Knut Hamsun sin ånd, tenke på stiene der han gikk eller lure på hvor mange ganger han ruslet langs veien her. Det er fint.

Og så lurer jeg på en ting: Hva har dere lyst til å lese om? Hva synes dere om små biter med tekst? Historier, øyeblikk? Rop ut, hvis du har noen ønsker!

Book challenge day 7


7. Den boken som var vanskeligst å komme igjennom

For meg er språk veldig viktig. Veldig viktig. Det er faktisk viktigere med et godt, tydelig språk enn en spennende handling, spør du meg. Jeg kan nyte bøker skrevet av skarpe, dyktige forfattere uten at det skjer noe som helst.

http://bloggfiler.no/maria1993.blogg.no/images/562352-11-1305454413509.jpg

Den tyske forfatteren Kerstin Gier har skrevet en triologi om kjærlighet og tidsreising. Jeg kastet meg over den første boken, "Rubinrød", med litt vel høye forhåpninger... skråsikker på at dette var noe som jeg ville like. Femti sider ut i boken konkluderte jeg med at språket var så irriterende dårlig at jeg ved flere anledninger vurderte å legge vekk boka og glemme hele serien. Jeg fullførte den, men språket var dårlig, barnslig, rett og slett, dog handlingen kul og spennende, selv om "Rubinrød", den første boka i triologien, egentlig var helt død når det kom til handling. Skulle det aldri skje noe?! (De femti, kanskje hundre første sidene i boken er fullstendig unødvendig, etter min mening.)

Nå har jeg lest bok nummer to også, uten videre entusiasme, men med litt mer action (for øvrig veldig kunstig action). Dette er en dårlig bokserie, og det som kanskje er det verste, er at konseptet - kjærlighet og reising i tid - er skikkelig kreativt. Jeg blir så oppgitt, fordi denne historien har potensial, den har noe, men den er så treg og dårlig skrevet at jeg kjedet meg halvt i hjel.

Har du lest triologien til Kerstin Gier? Og jeg er litt nysgjerrig- anstrenger du deg for å fullføre bøker, eller bare legger du de fra deg?

Hurraliste


Da jeg gikk på Nansenskolen, lærte jeg meg å sette pris på veldig mange ting. Jeg savner for eksempel det å kunne klemme minst ti personer hver dag. Lykke! Noe som vi også gjorde, var å lage hurralister. En hurraliste er en liste over ting som gjør deg glad, levende, ting du virkelig setter pris på. Det har vært så stille her inne at dere kanskje lurer på hvor det har blitt av meg..? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det går med livet mitt:

4

- Å danse er fantastisk. Særlig når man kan danse med bestevenninnen sin i en kjole med blonder på iført høye hæler samtidig.

3

- Jeg har tørket støv av speilreflekskameraet! Wow, det var deilig å knipse litt igjen. Fange kveldssola som hviler over åkrer fulle vissen løvetann, katten som kjøler seg ned under bringebærbuskene eller bare hunden min som spretter avgårde foran meg på grusveien.

- For et par dager siden fikk jeg vite at jeg kom inn på Westerdals i Oslo! (Jeg har jo ikke en gang fortalt dere at jeg søkte der...) Det var en ekstremt positiv overraskelse å få, og gjett om jeg er rimelig happy for tiden? På intervjudagen møtte jeg masse hyggelig mennesker og fikk et mer realistisk innblikk i hvordan det er å studere på en kreativ skole. Jeg pratet litt med noen andre studenter som også var innkalt til intervju, og jeg ble enig med meg selv om at jeg absolutt bare måtte komme inn. Det er jo dette jeg vil gjøre! Så kom den. Konvolutten. Med bankende hjerte og motvillige tanker om at et strålende intervju ikke kan gi meg innpass hvis opptaksprøven min sugde, åpnet jeg den. Der stod det. Svart på hvitt. Hurra! (Men hvordan skal det gå med en landsens jente i Tigerstaden, da...!?)

5

- Jeg har funnet ut at jeg elsker lydbøker! ("Hæ, men det er jo ikke lesing!") Jo, vet du hva- noe av det beste jeg vet, er å tusle avgårde mens jeg hører på en lydbok. For øyeblikket går det i "Den som elsker noe annet" av Karin Fossum. Og ja; jeg har visst blitt en krim-addict. Wow, for en bok. For en forfatter!

1

- Neste søndag fyller jeg 20 år. Jeg skjønner ikke helt at jeg er voksen. Hvorfor kan jeg ikke bare være liten litt lenger, være litt barn, være gal og hysterisk og sprellende og morsom...? (Det siste halvåret har jeg for eksempel garantert brukt drøssevis med timer til å navigere inne på nettsidene til Skatteetaten, Lånekassen og så videre. Regninger, studielån, jobbsøknader. Velkommen til voksenverdenen!) Det ble litt improvisert feiring, men det trengs ikke så mye når man har puter og pledd, stearinlys og god mat. Og to fantastiske venninner på besøk! Jeg koste meg i hvert fall.

- Om to dager skal jeg kjøre til Hamarøy hvor jeg skal bo i en og en halv måned. Der skal jeg jobbe på et trivelig bakeri, selge kaffe til turister og forhåpentligvis skrive masse. Midnattssol, blomsterenger, sykkelturer, Hamsun, brev, tanker. Jeg gleder meg! Av sommerlektyre tar jeg blant annet med meg disse godbitene: "Ut å stjæle hester" (P. Petterson), "Det fine som flyter forbi" (I. Løkås) og "Vindens skygge" (C. Ruiz Zafón). Men det blir ikke bare bøker og kanelsnurrer der oppe; jeg har også bestilt festivalpass til Trænafestivalen! Og gjett hvem som hoppet i taket da hun fant ut at First Aid Kit skal spille der? Dette må jo bare bli utrolig bra.

6

Hurra! Jeg tror det kommer til å bli en fantastisk sommer! ♥ Har du noen planer?

I had his heart but I broke it everytime


Lykke Li: "No Rest For The Wicked"

Litt musikktips på en søndag! Jeg har blitt hekta på det nye albumet til Lykke Li, og særlig denne sangen (og musikkvideoen) er så fin, og så sår. Outch, sier jeg bare. Det er så nært, og det er så ekte. ♥

Book challenge day 6


Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at denne spalten nesten har dødd ut, men nå skal jeg skjerpe meg. Denne gangen skal jeg fortelle om den rareste boken jeg har lest. Neste post skal handle om en bok jeg synes det var vanskelig å komme meg gjennom. Jeg blir veldig glad hvis dere også forteller meg om deres bokopplevelser!

6. Den rareste boken du har lest

Hmmmm. Jeg måtte faktisk lese gjennom boklistene mine og logge meg på bokelskere.no for å sjekke ut dette. Når jeg begynner å lese en bok, er jeg veldig oppmerksom på kvaliteten. Er dette noe jeg vil fortsette å lese? Vil jeg bruke timevis på dette klissete språket eller forvirrende hovedpersonen? Og hvis boken ikke fenger meg på noen måte, gidder jeg selvfølgelig ikke å fullføre den.

Harald Rosenløw Eeg er en anerkjent forfatter i Norge, men jeg tror (?) jeg kun har lest én bok av ham, og denne boken gjorde meg både irritert og forvirret; "Filter". Kanskje mest irritert, men den var uansett veldig rar. Veldig jeg-gjør-alt-det-som-forfattere-ikke-skal-gjøre. Jeg lager en karakter motsatt av det jeg tror målgruppa vil like. Historien må være veldig sær, den særeste historien noen noen gang har lest. Okei, så var det kanskje ikke sånn, men jeg føler likevel at denne historien er halvferdig, upersonlig og merkelig. Hovedpersonen var dessuten helt speisa. (Jeg elsker spesielle karakterer, tro meg, men ikke når det bare blir påklistret og rart).

Jeg vet at denne boken har fått mye bra kritikk blant anmeldere og private personer, men jeg likte den dessverre ikke.

Hva er den rareste boken du har lest?



bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits