I dette sekundet...


...vil jeg nyte sommeren på landsbygda, gå barbeint på plena, løpe ut i tjernet med sokkene på, sprute vann på hverandre, bade midt i fjellet, ligge på verandaen på kvelden med en bok på fanget, lese tekstene jeg skrev i høst. Jeg lever, smiler, spiser og er så glad i akkurat det sekundet når jeg kan seile forbi åker etter åker med en stemme på øret som synger at dette vil bli et bra liv. Spiser is og skriver brev, hører på Postgirobygget og tenker at livet er et eneste, stort, underlig og forvirrende kaos -

men det er jo også sjarmen ved det.


(2014. Regi: Ole Giæver)

Denne filmen får meg til å innse så mange ting. For det første er det greit å ikke være på toppen, å ikke være alt eller flink eller sosial eller ha det huset eller den jobben. Jeg har innsett at det som teller, er at du er tilfreds og glad der du er akkurat nå. Og så tror jeg at det ligger en kraftig samfunnskritikk av dagens tempo i denne filmen. Har du noen gang satt deg ned for en god stund å kjent etter hvordan det er når du er helt, helt alene og bare deg, ikke sjekker mobilen eller ringer noen eller skrur på en film. Har du gjort det? Har du turt å eksponere deg for dine egne tanker på den måten før?

Det er skummelt, men etter en stund gir det meg en underlig ro. En slags fe som hvisker i øret mitt at det er helt greit. Det er faktisk det. Slutt å mas om at jeg skal delta på ditt og skrive datt! Jeg vil bare leve akkurat nå.

Og nettopp derfor kan det godt hende at det blir litt skrivetørke her inne i sommer. Det er så mye jeg kunne skrevet om, hodet mitt er fullt av varme og smil overalt, men noen ganger ikke. Likevel, det er juli, det er faktisk endelig denne tiden hvor tankene og drømmene og følelsene man aldri ellers tenker, dukker opp. Som for eksempel å dele en boks cider på en øde øy i havet, lengte tilbake til bilturer langs E18, tråkke i myr, drikke solo og le samtidig, sove lenge, skrive dikt på A4-ark i hagen. Jeg fyller sommerkvelder med nonstop i skålene, The Cranberries eller Dire Straits, fotballturnering, filmer fra tidlig 2000-tall og alt mulig annet. Jeg skal i hvert fall aldri bli voksen.

Svenskidyllen


Det er så mange ting jeg vil si deg. Som for eksempel at jeg ligger i hengekøya på hytta og vannet er helt stille og jeg er varm i ansiktet fordi vi var på fjellet og seilte nedover de siste snøfonnene en av de siste dagene i juni. Jeg vil fortelle deg at jeg leser en bok om et sommerhus fullt av usagte hemmeligheter og kvelder rundt et bål og mange varme hender.

Untitled

Og på uforståelig vis lar jeg tankene omfavne alt det som ikke er blant bjørkeskogen eller fjelltoppene og den myke kveldssola i Børgefjell, jeg må innrømme at jeg savner kveldene med overraskelser i byen. Likevel tror jeg ikke det finnes et sted i verden som gir meg en større trygghet og tilhørighet enn den plattingen foran fjellvannet, med trebord og stoler på, salat og omelett og mammas latter og lillesøsters hysterisk engasjerende innlegg i en diskusjon vi alle har latterkrampe av etterpå. Det er så skjermet, så skjermet fra stikkende påminnelser fra omverdens hastige tempo. Det er bare én butikk, men det er tusen hjerter. Over fjellet og riksgrensa, her kan ingen nå oss.

Untitled

Natten varer evig, og fjellet er bare mitt og vårt. De gode samtalene, jeg og lillesøster, jeg og pappa, jeg og mamma, eller når vi har løpt opp fra vannet og river tak i håndklærne på steinene og tuller oss inn i skjerf og strikkejakker og planlegger turene ti år fram i tid. Eller barndomsvenner og minner og bilder i hytteboka. Det er så fint og vondt og vakkert, og når mamma syr hullene i ullgenseren min og en robåt flyter forbi utenfor hytta, i morgen steker vi egg til frokost. Jeg vil ikke være noen andre enn meg selv da.

Og alt faller litt ned i fanget mitt når jeg trykker på 'bestill' på nsb.no. Jeg gjør ting, jeg bare gjør det, og hvorfor, det klarer jeg ikke å fortelle meg selv, men det er sommer, og jeg tillater meg å leve litt for disse dagene og ukene. Fylle de med god mat og samtaler med mennesker jeg ikke snakker med så alt for ofte. Kvelder jeg desperat vil skal vare evig, alle følelsene på en gang, som når jeg har dusjet og lillesøster øvelseskjører og sola skinner gjennom hele bilen, det er en lørdags kveld, vi har spist på svensk restaurant, og jeg er tjueén, men føler meg som ti og den heldigste jenta i hele verden. Barbeint i baksetet med is og moteblad i fanget og Ellie Goulding i øretelefonene.

Untitled

Hytta er mitt fristed. Min skrivestue. Mitt tenkeunivers. Så er det ned fra fjellet, inn på kontoret, skrive for lokalavisa, og snart er det juli. Om et par uker kjører jeg, mamma og gitaren nordover til midnattssola.

Jeg tror det blir mer enn bra.

69,65° N IV


Som i den fineste sommersangen jeg vet om, visste vi begge hvor det bar, for det var de berusende ordene dine og hjertet mitt i brann, alt stod på hell, men vi sitter likevel helt i ro, blikkstille vann, tett inntil hverandre, i en skråning med tyttebærlyng som kiler oss gjennom stoffet på ullgensrene, jeg lener hodet mot skuldra di og ser på fjellet på den andre siden.

IMG_6283

"Hvorfor fisker alle på natta?" spør jeg idet en robåt fanger oppmerksomheten min.

Du vrir hodet mot vannflaten, jeg kjenner bevegelsen halsen din lager tett inntil meg selv, "da er det helt stille. Ingen andre tar fisken din, og så får man være helt for seg selv."

Det prikker i panna mi, øyeblikket er det mest verdifulle jeg har. Vi sitter limt sammen, og bare prater.

IMG_6402

Sola går aldri ned her oppe, og hvis den gjorde det, kunne ingen sett oss, ingen ville fått med seg måten du bare snudde overkroppen og boret øynene dine inn i mine, det var som å få strøm i hjertet, var det mulig å være så jævlig mye?

"Hvorfor er du så bra?" klarer jeg å stotre fram. Kinnet ditt skraper mot mitt, det kiler, du ler, men ser plutselig alvorlig på meg. "Nå må du gi deg."

Jeg løfter opp hånden, spisse skjeggstubber kiler fingertuppene mine og du senker hodet og øynene. "Nå er klokka halv tre."

Når jeg nikker, legger du en hånd på hver side av ansiktet mitt og varmer leppene mine med dine egne, selv om jeg var i ferd med å smelte uansett, og jeg vil bare dø, for morgendagen kommer. Den kommer snart, og da skal sekken legges i bilen og døra låses og motoren starte, og det er et langt skoleår.

Framover? Det er det ingen som vet.

Du kan bli så lenge du vil


Hvorfor ønsker man seg to steder samtidig? Jeg skjønner ikke, det kan på en måte ikke bli noe særlig bedre når vi sitter i Slottsparken og spiser reker, jeg har fylt tjueen, pappa ringer, alt er fint. Og i kveldssola går jeg og venninnen min nedover Karl Johan, jeg med en jordbærkurv i den ene hånden og en flaske hvitvin i den andre, vi krysser Akerselva og spiser is, og det er merkelig at det er ferie og ingen skole på lang, lang tid.

Jeg ønsker meg teltturer, at det lukter bål av genseren når jeg kommer hjem igjen, ønsker meg litt uhøytdelighet, skjønner ikke helt, hjertet mitt er liksom litt for stort, jeg prøver desperat å blidgjøre alle, vil invitere hele verden, og så er det plutselig alt for lite igjen litt senere på kvelden, når annenhver person tar meg på armen og spør om det går bra med meg. Og det gjør jo det? I morgen skal jeg sovne i senga mi hjemme på Leksås, med kubjellene utenfor, jeg skal høre på radioen neste morgen og gå til postkassen i bare pyjamas.

Det var fint, det var en fin Oslovår, jeg har liksom ikke så mange å sammenligne med, og bursdager er stas, selv om jeg på papiret for lengst er voksen, at postkassen var tom og ingen sang bursdagssangen, men det viktigste er jo at man bryr seg om hverandre. At man har noen å klemme, noen å si ha det til eller noen som venter hjemme.

Untitled

Et flyplassøyeblikk.

Dette skrev jeg for snart en uke siden. I mellomtiden har jeg sett lillesøsteren min løpe ned Værnes og rett i armene på mamma, jeg har sett tårevåte øyne (ikke mine egne, for en gangs skyld), jeg har poppet champagne og stått med norske flagg og kvikklunsj, jeg har kjørt nedover gårdsveien med vind i håret og jenter som roper I bless the rains down in Africa, gonna take some time to do the things we never had ut til smørblomstene, kuene og E6-en, jeg har som vanlig ligget i senga til langt på natt og sett på serier eller skrevet, lest gamle kort, spilt gitar, rundet alle kategoriene på etsy, planlagt halve sommerferien, skrevet ned drømmeyrker, drukket te og sett på sola som snart står opp igjen.

Untitled

For nå er det virkelig ferie. På ordentlig, virkelig, skikkelig, kjempemasse. Og jeg tror faktisk ikke det har gått helt opp for meg enda. Våkner midt på formiddagen, mamma har varmet rundstykker i ovnen, jeg sykler i kjole og ligger på plena og ler nostalgisk med en barndomsvenninne, hvorfor er det bare så bra og så fint. Og når vi har lagt et hav av koteletter på grillen og det sitter en salig miks av mennesker rundt trebordet på verandaen, her står liksom døra alltid åpen, da klarer jeg ikke å slutte å forelske meg i hjembygda mi. Og selv om det er midt på natta, spiser vi kveldsmat i senga og prater om ingenting, det er som om lillesøster aldri var borte.

Akkurat sånn som det skal være.

Hei ferie


Det er juni tjuefjorten. Jeg ligger med beina plassert på verandagelenderet, spiser frokost og ingen tanker er så varme som de jeg har i hodet nå. Postkassestativet på den andre siden av veien bader i hundekjeks og asfalten langs veien er perfekt å jogge på tidlig på morgenen. Lukta av kanelsnurrer er det jeg våkner til om morgenen, også når regnet slår mot ruta selv om det er sommer. Sykler til jobb i allværsjakke, har lyst til at grepet ditt som er det første som møter meg når jeg går inn bakdøra og slenger jakken på melsekkene. Det er en tidløs sommer. Kveldene er lange og varme, og jeg tror jeg er lykkelig når jeg går med skoene i hånda senere den dagen når været har blitt bedre, og en bil stopper, et vindu rulles ned og stemmen din skjærer mykt gjennom den svale midtsommernatta, og så enkelt kan det være.

IMG_6283

Årets sommerferie, årets høydepunkt, det er nå, i dag. Jeg våkner opp i Oslo, det er ferie, den etterlengtede tiden har kommet. Jordbærene plumper ned i hvitvinsglassene, bare føtter tusler bortover asfalt en gang midt på natta og varme kragebein møter hverandre, vi er fri og det er ferie, fest, folk. Men hva hvis årets sommerferie begynner med mageknip og en desperat og vond følelse av å ikke strekke til, ikke være synlig nok. Ikke et menneske på hele Sthanshaugen blunker hvis man sitter på fortauskanten og tvinger i seg det som skal være feriens første is samtidig som man svelger tårer og sjokolade om hverandre. Flybilletten min hjem får hjertet mitt til å verke og hodet til å fylles av bilder jeg kjenner. Men så kommer det ukjente, for jeg er et vandrende vrak av et følelsesregister, og det spørsmålet som liksom skal myke opp samtalen, når de andre har gått og det bare er dere, da går det ikke an å si det ene, men heller ikke det andre. Derfor blir svaret enkelt. Det er bare litt mye. For det er det - det er alt, alt, alt for mye.

Untitled

Alle idéene som man passe uanstrengt skal trylle fram, presentasjoner man skal fylle med overbevisende smil og utadvendthet, kjolene man skal prøve, men som aldri passer, meldingene man skal sende fordi man vil være en av gjengen, henge med på hva som skjer, festene man skal delta på, alle tekstene man skal skrive, samtalene som må holdes fordi man ikke vil være den rare som aldri sier noe, jeg liker de tilfeldige samtalene bedre, ikke alle tankene som på elegant vis bare floker seg sammen. Eventer i øst og vest, hvem gidder, hvem orker, hvorfor, hva, hvor, jeg klarer ikke puste.

Jeg takler ikke avskjeder, samtidig klarer jeg ikke å være på et sted lenge. Plutselig, eller gradvis, har jeg skjønt at dette sosiale kaoset av et kjærlighets- og vennskapsforhold til en litt for bra og litt for travel by, nå skal ta en lang pause. Og folk spør meg om jeg blir i Oslo i sommer, jeg svarer nøytralt at jeg skal være hjemme i Trøndelag hele sommeren. Vil du høre underteksten? Vil du vite hvor takknemlig jeg er for at jeg nå skal forsvinne litt? Det vil du ikke, for jeg bytter gladelig bort noen av disse dagene og ukene med noe roligere og litt mer pusterom. Ironisk nok smiler jeg noen minutter etter at jeg har gjort hele jakken til vennina mi våt på skuldra.

Untitled

Juni tjuefjorten. Sommeren tok slutt, og plutselig skjønte jeg hvor utslitt jeg var. Noen hadde dratt meg i alle retninger, det var som om noe hadde revnet, en følelse av kontroll, det bare funket ikke. Og nå, i dag, føles det akkurat sånn. Skoleåret er over, kanskje vil jeg savne noen, men akkurat nå er det ikke noe eller noen i verden som kunne erstattet en rusletur med hunden langs gårdsveien, eller mammas pastasalat eller måten sykkelen min triller over broa på hjemme og sola som speiler seg i elva og varmer opp fjellet i bakgrunnen. Akkurat sånn som det har vært hele tiden. Hjemme.

Junibarn


Når det er så bra at man vil stoppe tiden, gripe tak i en person og bare bli i det øyeblikket mye, mye lenger. Når jeg skulle ønske jeg og venninna mi kunne danse til gamle singstarlåter hele natta. Når pølsene er perfekt gjennomstekt og sola henger midt på himmelen og klokka er akkurat passe. Når man har så god tid at man kan sitte hele formiddagen på plena og spise frokost på søndagen, eller ligge på magen og forsvinne inn i en roman. Når jeg kan ringe mamma idet jeg går til skolen og har sånn cirka den fineste morgenutstikten over hele Oslo.


Vi lurer på hvor mai ble av, og alle dagene som vi skulle fylle med alle tingene vi hadde snakket om hele vinteren, hvor ble tiden av? Men nå lever jeg litt på den bølgen at man spontan slenger seg med på sosiale sammenkomster, kjøper jordbær eller vin i farta og ligger på gresset i parken og leser eller hører på musikk. Tre skoledager igjen. Tre dager igjen av mitt første år som Westerdøl, og alle romanene jeg skulle lese, alle Oslostedene jeg skulle besøke..... hva skjedde egentlig? Hvor ble de ettermiddagene av?

Men sånn kan jeg ikke tenke, for livet, det er nå, og det som skjer, det får lov til å skje. Og kan jeg klage? En rolig lørdagskveld, noen timer tidligere eide jeg Bogstadveien, så lol å si det, men når jeg spankulerer langs asfalten og halvveis synger med på linjer som "you got that James Dean day dream look in your eye, and I got that red lip classic thing that you like", junisola varmer kinnene mine og det nyvaskede håret mitt blafrer i vinden, kan jeg ikke noe for at jeg elsk-elsk-elsker tilværelsen. Senere sitter vi i hagen og spiller gitar i kveldssola, knasker potetgull og glemmer hvor gamle vi er.



Endelig. Det er ikke er noe stress lenger, etter skolen aner man ikke hva man skal gjøre fordi alt er gjort, levert og sagt. Nå er det snart ferie, og det er tid for endeløse dager i sommergress, frokost på verandaen, reker på kanten av brygga, flakkende blikk, lyse netter....jeg gleder meg sånn. Føler meg nesten litt forelsket i denne årstiden, alle idéene man får, alle tankene man tenker som man aldri tenker ellers.

Det er litt den samme følelsen som da jeg sluttet på folkehøgskole. De siste dagene, hvor man suger til seg sommersol og himla bra selskap. En dag tar det slutt, men livet, det er nå, og jeg skal nyte det. Og noe av det aller beste jeg vet, er de små, tilfeldige samtalene som oppstår, jordbærene utenfor Kiwi og kveldssola over St.hanshaugen.

Ha en fin søndagskveld!

Are we human or are we dancers


Hun er sikkert mye penere, han er sikkert mye snillere, hun river seg i håret, han bruker halve månedslønna på utemat. Eller omvendt. Tanker kverner rundt, fram og tilbake, jeg stiller spørsmål til meg selv mens jeg kjøper kaffe i kantina og forbanner min egen uflaks, eller skjenner på meg selv, men løper ut av timen og ingen vet noe som helst og alt er så rart og alt er så....mye, og så fjernt. Så langt borte, liksom. Det er ikke her, de er ikke her.

IMG_2698

I den italiensk sjarmøren av en film, Cinema Paradiso, sitter hovedpersonen utenfor leiligheten hennes i nittini netter. I regn, i sol, alltid. Aldri kom hun ut. Den nittiniende dagen ga han opp. Jeg går dit, i regn, i sol, alene, med en venninne. Men et sted i Oslo skal jeg få være best også, der skal jeg få smile et ekte smil også, si at nå har jeg det så bra som jeg kan ha det. For på toppen av Grefsenkollen, helt ytterst på benken, der har jeg oversikt over hele byen, dere skjønner ikke hvor små og ubetydelig dere virker. Det er ikke personlig, og det er personlig. For alt farges av pulsen i årene dine, hodet som ufrivillig, men håpefullt maner fram bilder, og oksygenet i lungene eller varmen som pipler fram i panna.

http://intoleranciadiario.com/media/images/94596.jpg

Eller når det pøsregner i juni, sånn helt plutselig, da løper jeg gjennom gatene og ler byen opp i ansiktet. Så liten du er! Så puslete! Du klarer ikke dette, du bare drukner og du står ved gatekrysset i Sannergata eller på Bislett, med veska over skuldra og stirrer ut i lufta. Du er en taper, men jeg må smile, for jeg vet at det finnes svar. For eksempel kunne jeg nesten drept noen for å ha kjørt inn i svensk Børgefjell, opp til Karitjern, spent på meg skiene og gått i sportsbh og hatt all tid som finnes. Innover i fjellet med solbriller og kjærlighet i fjeset, eller jeg kunne satt meg ned i armkroken din, i le for vinden, og vi skulle tatt på oss allværsjakkene og de ekstra ullgenserne, for vi kan dette. Vi tåler alt.

3.juni

Jeg blir aldri voksen, jeg. Tenker på det meste, vil gjøre alt, det at jeg faktisk har to ettermiddager på rad uten noen konkrete planer gjør meg småredd. For i en verden hvor alt går an, hva gjør man så når man har en uendelig frihet som bare bretter seg ut? I dag skinner sola, det er juni, innspurt, sommerfølelse, ispauser, bestilling av flybilletter, latter, jobb, improviserte, men gode middager og fine mennesker om hverandre.

Om snaue to uker drar jeg hjem for å nyte en klassisk trøndersommer. Det har nesten ikke gått opp for meg.

King of the world


1. Ha putekrig med seg selv mens man rydder og vasker rommet, hoppe i senga til man blir svett, selv om man egentlig skulle skifte dynetrekk, bare.

2. Synge på en tacky samtidslåt av full hals mens man står foran speilet og pusser tenner.

3. Vaske kjøkkenet etter å ha spist taco til frokost litt for sent, kjenne lukten av grønnsåpe.

4. Sitte så tett inntil noen at man blander hverandres puls.

5. Drømme om den saftpausen jeg og søstra mi skal ha i en skråning i fjellet en gang i sommer, når vi prater om noe vi aldri prater om med mamma og pappa.

6. Skrive brev til mennesker jeg sjelden prater med.

7. Få den der plutselig åpenbaringen om at man er flink til noe. Se at eksamensoppgaven min faktisk er levert, det er helg, det er fri, det er lov å danse på bordet og gi en klem for mye.

Tenk at det er den siste dagen av den siste offisielle vårmåneden. Det er femten dager til jeg fyller tjueén. Jeg skal straks flytte til en ny og stor leilighet med tre fantastiske jenter. Jeg har sommerferie om to uker. Altså. Hva kan man si.....?!

Slasher


Jeg sjonglerer mellom manusskriving og filmredigering mens jeg dagdrømmer om endeløse turer uten et eneste hus rundt meg. Faen, tenker jeg, i det det renner inn med friluftsmennesker, faen, tenker jeg en gang til når jeg ser at klokka er mye mer enn hva jeg hadde håpet på. Kjøper en kopp kakao og beroliger meg med at nesten alle føler at de drukner når eksamensalarmen går, tenk, det er fire dager igjen, fire små dager, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få hodet over vannet igjen. Er aldri ajour med nåtiden, jeg. Men det skal gå, det bare må gå.

IMG_8664

I forbindelse med et skoleprosjekt i vinter var det noen elever som fant opp ordet 'slasher'. Det vil si en person som både er bartender, hobbyfotograf, programleder, kunstner, DJ, samfunnsentusiast, korist, student, filmskaper, vaskehjelp, you name it. Ordet er faktisk rimelig genialt, vil jeg påstå, for plutselig kan jeg visst melde meg som designansvarlig, eller bake kaker til et familieselskap, og så kan jeg visst også late som jeg er en filmregissør som reiser til Nordpolen, være prakteksemplaret på en backpacker, anstrenger meg for å ikke rive ned suvernier i butikken med den store ryggsekken min, og så blir jeg spurt om å ta bilder til en fotoshoot, jeg er aktiv bruker på finn.no og jeg ringer og presenterer meg selv i øst og vest, jeg har fått den beste sommerjobben, men faen, det er dette som skjer når man prøver noe man aldri har prøvd før. Man seiler på den der bølgen om at alt går an.

Men her går virkelig alt an. Jeg glemmer selvfølgelig at jeg skal levere en eksamen om fire dager, for en hel kveld sitter vi bare i sola og spiser vafler på snøen, og bagasjen min flyter over av reisebrosjyrer, visittkort, nettadresser og postkort. Jeg innser nå at jeg er ingen multitaskingperson. Gjør jeg noe, så gjør jeg det hundre prosent, men jeg kan ikke løpe fra det ene til det andre, og jeg klarer ikke å prioritere en dag foran skjermen når sola henger over fjellene døgnet rundt. Ikke sjans i havet. 

Så da må jeg leke alt-mulig-mann som har jæskla dårlig tid, hmmmm. Jeg sa til mamma at jeg er så sta. Jeg må visst reise bare alene og gjøre alt arbeidet selv, okei, bra, Eriksen, særdeles imponert. Men kanskje jeg får dobbelt så mange erfaringer i motsetning til hvis jeg hadde reist sammen med noen? Blæh, for et jålete innlegg. Skal skjerpe meg! Vi snakkes på fastlandet.

Jag trivs bäst i öppna landskap


Melissnø begraver tinder på alle kanter av fjorden, isflak hviler rolig i vannet og en sur vind sniker seg innunder parkasen min og gjennom ullvottene. Jeg har kamera og stativ og sekk og mat og alt på ryggen, vandrer gjennom byen som et eneste stort pakkesel, inn og ut av butikker og turistinformasjon og tenker at jeg sikkert kunne brukt tiden mye mer produktivt hjemme. Et stykke ostekake, plapring, latter og båtturplanlegging senere, rusler vi hjemover, alle født i hvert vårt tiår, og rundt oss hviler fjellheimen, og jeg sier høyt "det er som om jeg halvveis har flyttet inn her."

IMG_8699

Akkurat nå befinner jeg meg på Svalbard. Og for første gang i mitt liv kan jeg endelig skrive dette: Jeg bare kjøpte en flybillett og dro et sted jeg aldri har vært før. Jeg har ingen plan, jeg kjente ingen som bor her, jeg reiser helt alene og jeg hadde med meg sekken og kameraet mitt. Og meg selv, da. Men herreminfredag, så spennende det er! Menneskene her oppe er så fantastiske, samfunnet og naturen og alt er flettet så godt sammen at jeg har måttet sende paniske beundringsmail til venner og bekjente, bare for å uttrykke min begeistring.

IMG_8836

Vel. Jeg reiser jo ikke hit bare sånn i tilfeldighetens og reiselystens eufori. Det er faktisk eksamensoppgaven min. Nevnte jeg at jeg går på verdens beste skole? Da vet du det også. Jo, jeg skal lage en film, og dermed også skrive manuset, og jeg har null peiling på om den blir okei eller om det går til helvete. Jeg føler meg ikke som noen stjerneregissør, akkurat, men jeg prøver så godt jeg kan. Og jeg driter i å være høytidelig, jeg spør folk om hvordan det er å bo her, og jeg blir invitert på kaffe og kveldsturer, jeg kjøper ferskt brød på butikken og får vite så mye at jeg må ha en hel time foran panoramavinduet på biblioteket og tenke.

Men jeg elsker det. Vill, rå, natur, lyst hele døgnet, og mennesker som aldri sier nei til noe. Kan man egentlig ha det bedre?

Så, et tips, mine kjære venner. Har du en drøm, et ønske, en liten fantasi om å gjøre noe storslagent (eller bare noe veldig lite og fint også), bare gjør det! Reis vekk litt, kom tilbake igjen, ta innover deg alt av inntrykk og opplevelser. Livet er et lite eventyr, så det er bare å leve det. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre, for å støve ned på lesesalen frister lite. På et avisutklipp fant jeg dette sitatet av Thor Heyerdahl: "Den som tror at høy utdannelse alene gir visdom og klokskap, han har ikke engang sett begynnelsen på visdommens vei."

God helg!

Undertekst


Over midnatt, stor dag og store følelser, og jeg vil si alt når jeg gir bort en sånn type klem, men jeg er helt stille. Vil ikke ta det fram igjen. Bare kline alt utover igjen, sånn som med neglelakk på gammelt avispapir. Nå skal jeg ikke si noe til noen. Jeg kunne for eksempel laget en liste, skrevet sånn 'hvor mange ganger jeg har stått på en scene og følt meg så himla bra at jeg smiler helt naturlig, jo et par ganger', eller 'hvor mange ganger jeg har bakt brød på lørdagene, enda flere ganger', 'hvor mange ganger folk har komplimentert håret mitt, jo, en god del ganger', og det siste på lista ville vært 'hvor mange ganger jeg har gått hjem alene, tusen, kanskje.'

Du står der, du sitter ved siden av henne, du tenker på hvordan det ser ut på kjøkkenet hennes når hun smører matpakken sin om morgenen, du stryker henne over skuldrene, fingre mot stoffet på skjorta, du er i en helt annen verden. Du lurer på hva hun tenker når hun dumper ned i sofaen etter endt uke og hva hun føler når hun spurter opp den siste bakken eller får ei grein midt i ansiktet i skogen, hvilken person som såvidt streifer tankene hennes før hun forsvinner fra bevisstheten. Du tenker mye, og jeg vet noe av det, men ikke alt.

IMG_5760

Han sa at forelskelse gjør den kloke dum, eller var det omvendt, kanskje er det ord, men jeg vil tro litt på en nobelprisvinner. Og er det det er? Du er blind, eller du er grenseløst smart. Melissa Horn skriver om livet mitt i sangene, og faen heller, kanskje er hun så mye mer sjarmerende enn meg og hun snakker sikkert mye penere og er så mye smekrere, og så Knut Hamsun, da, du har sagt mye klokt. For jeg tror at, oppriktig talt, hvis man er glad i noen, er det ikke fordi man er blind av kjærlighet. Det betyr noe, for det er en smak av framtiden. Det er ord som danner en samtale, og det er to mennesker. Hvis noe er uekte, hvordan er det når det er ekte? Og hvis jeg vet at det er ekte, da er det jo ekte? Ekte er ekte, det kan umulig være ulike grader av ekte.

IMG_7349

Jeg kobler meg ut, setter meg på trikken eller et fly nordover og forsvinner vekk fra verden. Svømmer på bunnen av Maridalsvannet, det er jo ikke lov, og jeg løper gjennom skogene, nordover, for det er der jeg hører hjemme. Alt er ikke sant, selv om det får hjerte mitt til å knekke i to når klokka er akkurat passe og publikum jubler på sitt aller høyeste. Ting er ikke låst med hengelås, lik sykkelen min, selv om hun-sa-det-til-han-som-gjorde-det slik-at-de-bare-forsvant-fordi-hun-tredje-sa-at-det-var, ja, nettopp. Tidene forandrer seg, var det noen som sa.

Det håper jeg er sant. Ekte, mener jeg. For nå er det ikke mange dager til dette er over, og jeg kan dra hjem.

Longyearbyen, Svalbard

Avslutter nasjonaldagen med et stort stykke gulrotkake og en times lang samtale på kjøkkenet. Flagget er pakket ned og sløyfa lagt i skuffen sin. Føler meg så uheldig, som om det er forutbestemt at jeg skal oppdage skjebne på skjebne en leilighet i en by jeg elsker, alle står rett foran øynene mine og det eneste jeg føler, er en hul ensomhet som farger resten av eksamensperioden med et svart slør, heldigvis er jeg tjue og har mange idéer og jeg klarer meg. Jeg gjør det, jeg vet.

Og for å svare på spørsmålet ditt om hvorfor dette innlegget er et rotete fuglereir- sånn er liksom livet også. Rot på rot, og kaos i hodet og på skrivebordet. Men jeg gjør som mamma pleier å si, ta en ting av gangen.

En smak av sommer


Og vi ler og rangler av gårde. Det er så trygt når man kan si alt og le av ingenting sammen med noen, at å finne et godt minne fra fortiden, ikke gjør like vondt som når jeg er alene. For sammen blir vi ikke bare sterkere, men gladere, lystigere. En is, en samtale, en melding, en klem.

I går kveld stakk en av klassekameratene mine av med den gjeveste prisen på hele Gullkalven 2015, nemlig årets Gullkalv, og ja, en sånn kreativ studentkonkurranse - det er akkurat så deilig inspirerende og stemningsfullt som du ser det for deg. Jeg føler meg så heldig som bor i denne byen, som kan gjøre alle disse tingene, som kan reise til alle disse stedene.

Untitled

Eksamenstiden er her. Jeg spiser kommunikasjonsstrategier til frokost, sovner til lyden av pling i innboksen og bruker, i følge meg selv, latterlig mye tid foran en skjerm. Da kysser jeg himmelen når jeg kan sette meg på sykkelen og suse ned til Huk og se på båtene som kjører gjennom bølgene. Jeg kan tenke ut romanen min, jeg kan bare sitte der, helt ytterst, på den ytterste steinen på hele Bygdøy. Man får med seg så mye mer når man sykler. Ja, man forflytter seg raskere, men man får også se så mange flere mennesker enn når man går. Da er man jo kun opptatt av å flytte beina, snakke. Å sykle, derimot, da seiler man bare av gårde og kan nyte alt.

Akk, så utgjort at sola skinner fra en skyfri himmel den helligdagen jeg våkner opp og spiser varme rundstykker til frokost med en av mine nærmeste venninner litt sånn akkurat passe langt vekk fra kjas og mas. Jeg er lykkelig tvers igjennom, og jeg prøver å la være å tenke på hvor gæren og spontan jeg mange ganger er, for hvor fantastisk er livet uten alle spontane eventyrene man ikke planlegger? Jeg drømmer om å balansere langs fjellrygger, sykle milevis, gjennom steder jeg aldri har sett før eller løpe i knehøyt gress, det er en rislende, nesten brusende følelse som farer gjennom meg. Jeg tror jeg vet hva det dreier seg om.

Det er snart sommer.

Opphøre


Gjentar mantraet for meg selv. Du er jo bra, du er råbra, du skal bare gå opp på scenen og gjøre din greie. Det er bra, det. Drit i hva du føler i hjertet ditt, bare lev her. Og lev nå. For det er nå som gjelder, sier jeg til meg selv og klasker håndflatene i de sminkede kinnene mine, drikker noen slurker vann og går tilbake til de andre.

IMG_0502

Ok, så er klokken blitt halv fire på natta. Det er over, alt sammen er liksom over, og jeg kan se på meg selv som en førsteklassing på Westerdals som snart ikke er en førsteklassing lenger. Jeg står der klistret fast i resten av gjengen og hoier og klapper, for det er det man gjør, men det er også det jeg vil gjøre, fordi de er så sabla gode at jeg bare må. Og så går jeg på scenen, og uten at jeg vet det, er det hele over, og det jeg har tenkt og drømt om og gruet meg til siden i høst, er ferdig og forbi. Ufrivillige tårer, jeg vet ikke hvor de kommer fra, og jeg smiler og gråter om hverandre, for det føles så riktig, jeg er på riktig sted og gråter til feil tid. Men så godtar jeg det, og hender klapper meg og varme ord når ørene mine. Vi klarte det jo.

Men det er likevel hundretusen tanker som svirrer der oppe i mitt tankeunivers. Og det sprenger i brystet, jeg visner innvendig når jeg balanserer blikket på alle i publikum, lar øynene liksom krabbe over hodene til alle.

Det må være sånn det føles å gå hjem fra den siste forestillingen i teateret. Du er ferdig, du har gått av scenen, teppet har falt, applausen algt seg og sminken blitt fjernet. Og nå venter senga og resten av livet. For det er ikke noe mer, og det man har jobbet, spist, sovet og levd for i mange måneder, det bare opphører. All energien i klasserommet, i auditoriet, på scenen, den forsvinner ut i intet, bak i hodene våre, og på instagram og snapchat, dager hvor vi danset i matfriminuttet, spontane klemmer, varme ord, den sammensmeltingen av kreative, godhjerta mennesker; jeg kan ikke noe for at jeg blir lei meg av å tenke på at den ikke fins på samme måte lenger.

Hva nå? 

I'm clumsy, yeah my head's a mess
'Cause you got me growing taller everyday
We're giants in a little man's world
My heart is pumping up so big that it could burst

Been trying so hard not to let it show
But you got me feeling like
I'm stepping on buildings, cars and boats
I swear I could touch the sky

Yes! Det var sprutlatter og tårer, og det skal det jo være på en knallbra forestilling, tenker jeg. Så blir det natt, jeg prøver å spyle hjernen for tunge tanker, nå går det bra. Men ett sekund den kvelden tenkte jeg.....hvordan skal jeg gå på skolen nå, og klare å puste samtidig, når jeg vet det? Når jeg har sett det? Prøvd det? Og så fløy en enda verre tanke gjennom sinnet mitt. Ja vel. Da ble dette et sånt år. Det er greit. Du takler det, selv om det suger.

Du klarte det jo. 

Spilleliste: Mai


Du kan kjøpe is etter skolen nå, trærne er grønne og skjermer for sola, bilene kjører på tørr asfalt forbi huset mitt, og alle er så fnisete og glade selv om det er en halv evighet siden vi var tenåringer. I parken klemmer jeg trærne, og den følelsen den aller første dagen man går med dongerijakken om våren. Den er helt akkurat passe sjukt fin. I dag tenkte jeg å blåse liv i en spalte her på bloggen som jeg faktisk savner litt. Bittelitt.


First Aid Kitten © Rob Watkins 2014

1. First Aid Kit: "Emmylou" (Spotify sessions)

Oh the bitter winds are coming in, and I'm already missing the summer. Hvis det er én sang jeg har hørt hull i, er det Emmylou. Men denne versjonen er faktisk hakket finere enn originalen. Jeg klarer ikke å la være å forelske meg i pedal steel-gitaren sine sjukt deilige toner. Hør, da!

 

2. Sleeping At Last: "The Safety Dance"

Jeg tenker iskrem. En bok. En venn. Midt i parken, midt i Oslo. Og da har jeg det bra.


3. Ida Maria: "I like you so much better when you're naked"

Denne er jo en klassiker. Du er nok ikke en bad ass dame hvis du enda ikke har skrudd på denne og ropt ut refrenget av høy hals. Ingenting føles bedre enn å skrike ordene i ansiktet på noen eller bare til seg selv foran speilet.....eller på en scene langt ute i havet. Digger den dama. Hun er jo nordlenning, så det sier vel sitt.

DokumentNavn_red

Trænafestivalen, 2014.

 

4. Little May: "Boardwalks"

Denne sangen minner meg om Lillehammer, desember og stjernehimmelen. Den er perfekt til en rusletur langs elva, en bakesøndag eller en kveld i et varmt bussete med kjæresten. Dessuten er oppbygningen så fin at jeg bare må lukke øynene når jeg hører på den.

 

5. Youth Group: "Forever young"

Hallo, a, dere. Denne er et must på solrike dager hvor man bare lar seg dra dit vinden og iskremen og menneskene fører en. Det er så deilig, for denne sangen minner meg på hvor himla mange muligheter og sjanser som fins. Herregud, jeg er tjue. Det er så mye fint som skal skje. Jeg gleder meg! Jeg gleder meg også litt til å bli eldre å se tilbake på dette eventyret, et eventyr jeg lever så hardt for. (Har dere forresten lagt merke til at jeg har en forkjærlighet for coverlåter..?)

 

6. The All-American Rejects: "Back to me"

Gladsang! Skru på maks volum! I tillegg er det krydret litt emosjon i teksten og melodien, just sayin.

 

IPSEmpty Summer Sunsets Cloudporn

7. James Bay: "Hold back the river"

Bedre roadtrip-sang skal du lete lenge etter! Hører jeg refrenget på denne, blir jeg sugd tilbake til California og vind i håret og alle vinduene i bilen på vidt gap. Søskenlatter, danse på rommet eller sykle gjennom byen.

 

8. Lykke Li: "No rest for the wicked Robin Schultz Remix"

Dette er en av mine ultimate fikse-seg-foran-speilet-låter (selv om temaet i teksten er ganske så trist). Rytmene er så latterlig gode hvis man skrur på maks volum og lar sangen fylle hele rommet.

 

9. DeLillos: "Glemte minner"

Blir helt varm inni meg når noen setter på denne.

 

Amid The Moon and The Stars

 

Klem,

Ingvild

Regelboka


På ungdomsskolen skrev vi ned regler i en egen kladdebok. Kategoriserte og delte opp i småkapitler; brøk, statistikk, geometri. Og den regelboka viste seg å være gull verdt et halvt år senere, da vi satt i klasserommet i seks timer i strekk.

IMG_7228

Jeg burde ikke bare hatt en regelbok i matte, men i alt annet også. For hvor jæskla vanskelig kan det egentlig være å følge noen regler? Å gjøre som det står i boka, og vips har man svaret liggende foran seg. Seks år senere ønsker jeg meg så inderlig en regelbok igjen. Noen retningslinjer, noe som kan holde meg på bakkenivå. Jeg går nærmest i søvne oppover Telthusbakken, som sjelden har vært gråere og mer stusslig, og jeg forbanner meg selv. Hele tiden, overalt, jeg gjør jo det stikk motsatte av det jeg burde. Jeg har alltid villet gjøre det de andre ikke gjør, jeg bare flytte, sånn helt plutselig, begynne i en helt ny klasse, jeg si ting på en annen, mer kronglete måte enn folk flest, jeg trykke på feil knapper og dermed også vite at det er en sånn type kveld som det var hundrevis av i vinter.

IMG_5402 copy

Okei, så er ikke jeg en dramaqueen, men hvordan i svarte heiteste kan jeg være så tett i pappen at jeg ikke gjør den tabben en gang til? Feile, det er det jeg gjør. Jeg leker ikke Bambi på isen lenger. Forlengs og baklengs og oppned, jeg forteller meg selv at nei, da, Ingvild, du skal ikke begå den feilen en gang til. Den gang ei. Jeg kan ikke å hoppe i fallskjerm, jeg kan ikke spille cello, jeg kan ikke lage ordentlig creme brûlée, jeg kan ikke stå stand up, jeg kan ikke følge reglene.

Men å rote det til, det er jeg ikke bare norgesmester i, men tredobbelt verdensmester i. Og det er ganske skarpt, om jeg får lov til å si det selv. Her om dagen fikk jeg servert følgende replikk: Du liker å ha det litt vondt. Samvittigheten ulmet i magen min, fikk meg til å lure på om jeg tar alt for mye plass, om jeg misbruker ytringsfriheten min, liksom, herregud, dramaqueen igjen, for altså...hvor ille kan det egentlig være? Hvor ille kan det være for at semulegrøt, skype med lillesøster og en varm tekopp ikke kan kurere det?

IMG_6471

Så for å hale denne depressive tankerekka i land, kan jeg jo fortelle dere at jeg også er litt glad for at jeg ble født som et surrehue fra bygda med et mer skjørt hjerte enn anbefalt, det er okei. Det er helt okei, jeg har prøvd og feilet og hvis det skal komme noe ut av det, så er det liv. Liv og erfaringer og tanker og idéer til senere. For jeg lever fortsatt, og det har jeg planlagt å gjøre leeeenge. Ha en fin søndagskveld!

Vet ikke


Jeg har framtiden liggende i lomma på jakken min, under nøklene og telefonen, og på en benk hvor ingen vet, da er jeg ikke lykkelig, men jeg er ikke ulykkelig heller. Bilene kjører forbi, mennesker går tur med hundene sine i bånd, bollene ligger i posene sine og melk og brød i handlekurven på Kiwi. Det er fint, det, jeg ser at den lever livet sitt rett foran nesa mi. Verden, altså.

Og selv om det er et minne, eller det er mange minner, er det fint også, og litt håpløst. For man vil aldri få vite. Jeg kunne aldri ha visst hvordan det ville ha vært, eller hvordan det ville ha føltes å våkne opp på et loft i Kabelvåg, alt annet enn alene, mens det er nesten førti minusgrader utenfor soveromsvinduet, jeg ville aldri ha visst hvordan det hadde vært å løpe gjennom trønderhovedstaden, kjøpt melk, egg og rømme, laget vafler mens han er fyllesyk. Jeg ville aldri ha visst hvordan vi skulle ha stått på en stein på toppen av Kyrkja, balansert og holdt oss i hverandre, holdt om svette ulltrøyer, hverandre og neste helg gått hånd i hånd fra Jernbanetorget og hjem til leiligheten vi deler.

Jeg ville aldri ha visst det.

IMG_5764

Litterær salong


Det går helt bra at jeg er med min beste venninne og at vi er på en av de beste konsertene i hele år. Jeg bryr meg filla om at alle vær så god kan få tro at jeg ikke er begeistret eller ei. Det er når vi har det verst, vi skriver best.

IMG_7558

Egentlig er jeg hun som alltid møter presis, hun som aldri glemmer nøkler, ID eller ikke stiller forberedt til veiledning. Egentlig. Men så finner jeg meg selv i hjørnet på Revolver, ordene renner ut, det er mindre enn tjuefire timer til jeg skal være ferdig, og teksten min, den er istykkerrevet og et kapittel bak meg nå, jeg må drepe mine darlings. Så jeg kjenner bassen fra bandet pulsere i fingrene mine når jeg skriver, i ørene mine og i hodet, men jeg driter i de tohundre kronene jeg sikkert kunne brukt på noe annet, driter i resten av publikum.

Med dette tenkte jeg å presentere det den litt for dyktige klassen min har jobbet med i hele vår. Neste onsdag står klassen min på scenen på Ingensteds her i Oslo, og ikke bare skal vi lese opp tekstene våre, men vi skal også selge vår helt egen antologi! Den består av 32 ulike tekster av 32 flotte, unike unge mennesker. Temaet for både salongen og antologien er følgende: Festen. Jepp.

Så med over gjennomsnittet mange tekopper innabords, noen sene netter, en god del intim omgang med InDesign og send-knappen i mail, begynner jeg snart å føle meg klar - for både antologi og høytlesning. Det er jo dette jeg skal gjøre. Det er dette som er gøy. Jeg ble kanskje ikke født på en teaterscene, men å leke designer, forfatter og redaktør gjør jeg gjerne.

IMG_7498

De berømte tekstene du sikter til, de dukket opp hvor man minst kunne ventet det. På en benk, i et gatekryss, på en serviett på kulturhuset, tre timer etter skoleslutt en mandag for to uker siden, i et hjørne på Jäger eller bak en sofa i Oscars gate. Sånn cirka i aller siste liten, men jeg det jo, innerst inne, at jeg kan det, selv om noen dager gir meg lyst til å bare legge meg ned å gråte av utmattelse fordi skrivelivet ikke er så forbanna enkelt.

Men...det er jo faktisk så forbanna enkelt og forbanna fint når man kan le og spise jordbær eller pølser og kjenne at det er akkurat kaldt nok til å ikke bade, men akkurat varmt nok til å grille ute og ikke inne. Jeg er forelsket i denne byen, i denne verdenen, og jeg er hodestups forelsket i muligheten til å tilbringe enda mer tid med klodens herligste tekstklasse.

Finnes det en stoppknapp?


Jeg hadde pakket de så godt inn at jeg nesten hadde glemt at de fantes. I all den kreative rusen og begeistringen om å lage noe sammen, løp jeg fra det ene til andre uten å innse at ikke alt kan gjøres på én dag, og jeg kan ei heller gjøre alt. I all rusen og sosialsering og fucked up bra skoledagene glemte jeg å tenke at jeg er et individuelt menneske, jeg er faktisk en hel person, og det viktigste av alt, jeg glemte å huske på hva jeg føler selv. Men det er så lett å gjemme seg i det høye gresset av andres følelser og bagateller og katastrofer og klagesanger, da kan jeg være så nøktern som jeg bare vil, jeg kan være profesjonelle Ingvild som betaler regninger i lunsjpausen, leser blogger ved frokosten, lener hodet mitt mot vindusruta på banen, bare fordi jeg vet at det er den eneste hvilen jeg kommer til å få i løpet av hele dagen. Jeg glemte at jeg trenger å tenke, jeg kan ikke trylle vekk følelser, jeg glemte familien min, jeg glemte alt.

IMG_7509

Og det blir fredag kveld og helg, jeg tvinger meg vekk fra en skjerm med en istrykkerrevet tekst jeg bare vil hive i søpla, jeg kliner på med maskara, pusser tenner, og så går vi, jeg og venninna mi. Vi går på konsert, og hodet mitt kjenner vibrasjonene fra bassen, men jeg er ikke tilstede i det hele tatt. Jeg klarer ikke å stå på beina lenger, tror ikke det er fordi jeg går med de nye høyhælene mine. Det er jo bare en fasade uansett.

IMG_7499 copy

Og så glemte jeg at jeg er en skribent, og skriver jeg ikke, slår liksom ikke hjertet mitt.

Det er kanskje lett å glemme de andre og deres problemer, men det er også alt for lett å bare kaste seg ut i way too much og skulle ville blidgjøre alle, har ikke hjerte til å si nei, men det. Bare. Går. Ikke. Lenger. Er snart tjueén, ringer mamma og er helt på gråten fordi jeg føler meg som Petter Northug jr. før femmila, bare at jeg ikke har trent. Jeg har ikke forberedt meg i det hele tatt, for jeg har brukt all tiden min på andre. Jeg skulle jo gjøre det bra, jeg skulle skrive teksten i mitt liv, dette skulle være min time to shine.

IMG_7530

Men så ble det ikke det likevel, og det er greit. Lørdagen kom, søndagen vil komme, alle dagene kommer, og jeg har masse å gjøre, men akkurat i kveld skal jeg ikke gjøre noe. Bare sitte ved kjøkkenbordet, spise mat og prate med en god venn til det blir helt mørkt. Det kan man jo også gjøre på en lørdagskveld.

What happens in Istanbul, stays in...


Det var en dag i juli for noen år siden. Jeg løp rundt i kjolen min blant solbærbuskene hjemme, lå på plena og klødde hunden på magen, nøt ettermiddagssola med nabobarna og delte en pizza på verandaen etterpå. Jeg tenkte for meg selv at dette, dette bilde av en idyllskattekiste på Leksås, mitt paradis, det må resten av verden få vite. Men må dere egentlig det?

Noe kan jeg holde for meg selv også. I en sosial setting popper det stadig opp ting jeg vil si eller fortelle om, en historie, en digresjon, men så tar jeg et skritt tilbake, tenker meg om. Trenger jeg å si det? Trenger jeg å fortelle dere alt? Og kanskje trenger jeg ikke å snakke om hvordan jeg følte meg for tre dager siden, litt for sent og litt for alene, på en restaurant jeg ikke husker navnet på. Nå er det forbi, og selv om ingen visste hvilken person som tuslet alene hjem fra byen uten å ha snøring på hvor han eller hun skulle gå, gjør det ingenting.

Man kan slå seg til ro med det, også. At alle ikke trenger å vite alt. Og jeg trenger heller ikke å vite alt. Jeg vet så mye som mange andre ikke vet, jeg vet hvordan den følelsen er når jeg sykler nedover gårdsveien hjemme eller hvordan jeg vekket hele nabolaget med mitt gledeshyl en junidag for snart et år siden. Jeg vil fortelle dere om Istanbul, men så vil jeg liksom ikke stupe tilbake til de dagene og øyeblikkene heller, jeg vil la de synke inn fortsatt.

Kanskje dere klarer dere med noen bilder i første omgang?

IMG_8226

IMG_8262

IMG_8237

IMG_8158

Det er nesten farlig at mat og drikke er så latterlig billig der nede.

IMG_8154

Klokka er seks, og jeg har enda ikke lagt meg. Sitter i vinduskarmen, drikker te og tar bilde av dette.

IMG_8194

IMG_8163

Sa jeg at vi spiste mye god mat?

IMG_8206

IMG_8188

Lenge leve fortauskaféer ♥

IMG_8122

IMG_8221

Sånn! Forhåpentligvis har reisefeberen lagt seg litt for denne gang, føler jeg har reist halve jorda fram og tilbake på tre uker, og at jeg har vært en jetlagged tjueåring som skal få fullført hundre ting på én uke. Velkommen tilbake til studentlivet, si. Men heldigvis er det vår og jeg smiler når sola skinner. Vi snakkes snart igjen!

69,65° N III


Gå barbeint på asfalten midt på sommeren, med noen bak meg, jeg orker ikke å vente. Løpe gjennom gress, over brygga, plankene som knirker, vannet som sluker oss, det føles så alt for lang ned til vannskorpa når man ikke er edru, eller den kvelden, redselen for å snu meg, hva hvis du ser i akkurat min retning. Jeg tør ikke, likevel er det jo rasende typisk at det er akkurat du som står på den andre siden av disken idet jeg bestiller en kopp kaffe, eller at det er akkurat du som står i gangen for å ta på deg skoene idet jeg er på vei ut.

Jeg vet at det er dumt å tro på slike ting. Men så er det jo ikke så lett heller, og ja-

IMG_6402

I remember it now, it takes me back to when it all first started
But I've only got myself to blame for it, and I accept it now
It's time to let it go, go out and start again
But it's not that easy

Det er som et endeløst, makabert kaos av alt. Det er håp, fortvilelse og takknemlighet på en gang. Jeg håper når jeg får meldinger som flyr meg bakover i tid. Og så er det fortvilelse, jeg sitter helt alene på toppen av haugen og lyktestolper, Holmenkollen, alle påminnelsene om hvor stor verden egentlig er. Hvor langt dette landet er. Det er takknemlighet, for hva annet kan jeg gjøre enn å takke universet, jeg takker tilfeldigheter, skjebnen (hvis jeg tror på den, da). Alt er ikke bare et hulrom i magen eller usynlige tårer bak billige solbriller eller angsten for at ingen vet hvordan du har det akkurat nå. Dette er min lille hemmelighet, og den er så usensurert og himla fin at jeg ikke vil dele den med noen. Av en eller annen bisarr grunn er det plutselig som om hver opplevelse, hvert måltid, hver bil, hvert hus, hver sang, blir farget av lengselen etter å tusle langs en vei, hundrevis av mil vekk, spise brownies rundt et campingbord og føle seg så lykkelig bekymringsløs at man nesten blir ti år igjen. Bak øyelokkene mine fins bølgeskvulpet og sommeren i fjor som var en eneste lang natt opplyst av en pastellfarget himmel, og jeg er under den, midnattssola, og så tenker jeg. Det var liksom så smertefullt fint da, at hvis jeg tenker på det nå, går jeg nesten i stykker.

IMG_6283

Så typisk. Oslo er en typisk by, den forandrer seg ikke, den slår meg akkurat like mye i ansiktet hver gang jeg returnerer. Og den får meg til å ønske meg tilbake til en tid hvor det ikke hadde vært slik som dette. Hvor jeg ikke hadde måtte skrevet alt i fortid.

Du och jag, Alfred


Jeg kommer tilbake til tekster som skal skrives og leses, kaffen som smaker bedre enn på utallige flyplasser i hele Europa, venner som prater norsk, min egen seng, tradisjonsmat, studentbudsjett og menyer hvor det ikke står antall kalorier bak all prisene. Og så kommer jeg mest sannsynlig hjem til den skarpe vårlufta som liksom hinter til at du skal våge å gjøre enda mer enn du vanligvis tør, være oppe enda litt lenger. April er her, og påskeferien er over, jeg har ikke lett etter påskeegg, jeg har gått null kilometer på ski, jeg har pratet engelsk hele ferien.

Untitled

Men jeg har derimot spist meg mett nok for et helt liv, badet i Stillehavet og gått på sporadisk shopping i Hayes Valley, kjøpt kvalitetsskjorter i Corte Madera, jeg har dratt på piknik midt i San Francisco, og jeg har hatt den beste latterkrampen i hele totusenogfemten. Du skjønner at man kaller det catching up når man trenger åttifire digresjoner før man kommer til poenget.

Untitled

Det er sånn det skal være, bare impulsivt bestemme seg for å ta bussen istedenfor ferja, gå innom annenhver bokhandel i en sjarmerende småby, sykle over Golden Gate Bridge, tulle på norsk og kommentere turister, dele alle tanker og alle ord, ha alt for god tid. Ha alt for dårlig tid, galloppere bortover kaia og høre amerikansk på alle kanter, ligge langflat i en park, se stillehavet og skyskraperne lure bak boka jeg har liggende på fanget, dele en fersk ciabatta.

Jeg elsker å late som jeg er en eventyrer, late som om kontoen min aldri tømmes, late som om jeg må legge igjen et spor av meg overalt. At byen skal mate meg med fristelser og lyder, at jeg skal tusle rundt blant fargerike hus med trange innganger og klatre-oppover-veggen-planter, knipse bilder, ha allsang gatelangs med den herligste 17-åringen jeg vet om, og så er man stuptrøtt når man kommer hjem. Heldigvis ikke for stuptrøtt til å krølle seg sammen foran peisen med en feel-good film og alt for søt iskrem.

Og om det var fint å se lillesøstra mi igjen?

Untitled

Ikke spør, a.

Så nå er jeg back in town, og en lang historie kan kortes ned til noen setninger. Det er godt å være hjemme igjen, men det var himla fint å bare putte alle bekymringene mine i den nederste skuffen i kommoden og reise vekk fra alt, men det går ikke å rømme vekk fra sitt eget hode, heller. Nå er jeg klar for norske, eventyrlige dager med nye tårer og gamle tanker og nye destinasjoner, og det blir vel bra. Blir det ikke? Tror det.

Evig mandag


Kjøper meg kaffe. Setter meg ned, med notatbok og penn parat. Lyver og lyver og lyver. Men det finnes ikke troverdige løgner for et så enkelt spørsmål som 'går det bra'. Jeg fortsetter å lyve, og jeg kaver og griper tak i hver mulighet til å flykte fra dette innestengte, snart har jeg vel prøvd ut alle trikkelinjene og bussrutene som er å oppdrive.

IMG_6872

IMG_7209

De gir meg komplimenter, spør hva slags leppestift jeg går med i dag, hadde du en fin helg, Ingvild? Jeg klarer bare å nikke. Vil heller dø enn å åpne munnen og fortelle hva alt egentlig dreier seg om. Jeg bare fortsetter å lyve og smile og holde gråten tilbake, men så klikker det for meg og jeg smeller med dører og kaster ihjelskjærte brødskiver i søpla, jeg stekte det i går og det ble sånn passe vellykket, og jeg driter blankt i at jeg går som en zoombie oppover Thorvald Meyers gate, kjenner jeg gruer meg hvis jeg møter noen kjente, alle henger uansett på Løkka likevel. Snufser mens jeg tar på meg sportsbh litt senere og tramper ut på gata igjen, og jeg tenker bare at det eneste som hjelper er å gå i skogen og se på stjernene når det er mørkt.

Savn


Før jeg har spist frokost, og før jeg har fått laget meg min morgenkopp med te, da er det ingenting. Tomt på plassen utenfor, syklene står der ensomme og våte i regnet og jeg må tvinge meg selv til å si at jeg faktisk skal på skolen. Noen ganger savner jeg enkelte ting så mye at jeg lurer på om det er noe galt med meg. Denne byen er amazing, det er ikke det. Og menneskene, jeg digger dem, alle sammen, men i blant får jeg lyst til å slenge skolesekken i bakken, kaste macen min ut av vinduet, hive alle kvitteringene jeg for guds skyld tar vare på, og bare sette meg på toget hjem. Faen!

IMG_8045

Husker dere serien Himmelblå som gikk på NRK for mange år siden? Hver søndag var det like stor høydare å benke seg ned foran TV-en, alle sammen, og alle med hver sin asjett med blåbærpai på, nytrukket te og mamma med beina mine på fanget sitt og hunden foran peisen. Jeg husker hvor mye jeg lengtet etter det både bekymringsløse og dramatiske livet på den øya. Hvor stuck man i blant måtte føle seg, men likevel hvor fantastisk det måtte være. Så jordnært og livfullt. Ja, da, kjære mennesker, byen er bra, men det er noe eget å være på bygda eller på en øy. Har dere for eksempel noen gang tenkt over at mange av våre store stjerner, det være seg sport, teater, film og så videre, er ildsjeler som er vokst opp i små samfunn hvor alle og en teller like mye? Har dere for eksempel tenkt over at der er det ikke all verdens av muligheter eller ressurser, men det det derimot er, er ambisjoner. Mål. Folk som vil noe. Folk som vil gjøre noe for andre.

IMG_5814

Jeg blir så jævlig lei av å til stadighet få det slengt i ansiktet at Oslo er fasiten på alt. Du kan ikke gå på butikken å si hei til halvparten en gang. Du kan ikke løpe ned skogen og slå deg og banne og rive en grein av en trestamme uten at noen stopper og lurer på om du har gått fra vettet. Du kan ikke gå bort til naboen og ringe på og bare invitere deg inn på kaffe. Okei, kanskje setter jeg det på spissen nå, men vet du hva? Når disse bymenneskene opplyser meg om ting jeg allerede vet, da er jeg stille, sier ingenting, men det jeg vet, er at dere vet så inmari lite om hvordan det faktisk er. Og spør dere? Vil dere vite? Er byen deres nok for dere? Trenger dere noe mer enn den?

Og så blir jeg nesten litt sint. Jeg har sagt det før - denne byen sluker meg nesten. Og det er så sant. Det er så inmari sant, for hvordan skal jeg ellers forklare at hver eneste tekst jeg skriver, er et slags utrop, en lang klagesang, men med noen lyspunkt godt gjemt inni der. Denne byen har en helt sjuk innflytelse på meg. Og hvordan skal jeg forklare at jeg, uten at jeg skjønner hvorfor, gråt hver eneste dag i over to uker, uten at noen visste, eller ville vite, det. Kanskje det aldri er noen som kommer til å vite hvorfor. Kanskje jeg har glemt det om noen måneder.

Denne duoen fra Tønsberg har flyttet inn i ørene mine den siste tiden. Og denne låta er bare....ulovlig fin.

Heldigvis (takk!!!) kan man bla gjennom gamle bilder i Bridge, drømme seg til sykkelturer langs et jorde eller ettermiddager ved elva, tidløsheten på Hamarøy, bøkene til Hamsun eller bare drite i å være så flink og være så voksen hele tiden. Gjett hvem som gleder seg som et barn til å komme vekk fra dette litt?

Så var det ikke vår likevel


Vi bare ligger under dyna og prater om festen og andre helt vilt tilfeldige ting, utenfor vinduet laver det ned små, slu snøflak og det er en sånn søndags formiddag som bare bretter seg ut foran nesa di. Vi har null planer, får i oss litt frokost og så trykker jeg på play, vi ligger langflate og det at en liten film bare eksluderer oss fra hverdagens bekymringer, er et vidunder, og det er sant.

A

Lørdag. Solbriller kan skjule så mye. Du vet, du sitter på bussen, det er vårsol, ute, barn, gamle damer i fargerike skjørt, takeaway-kaffe, kjærlighet i lufta, jeg kjenner ikke disse menneskene, jeg har på meg solbriller og det eneste jeg vil, er å bare være hjemme på Leksås, fordi det er lørdag, og jeg kan ikke noe for at det er det jeg vil. Dette er våren, dette er bra, men jeg går i rød strømpebukse og oppsatt hår, og alt jeg føler er en blytung, kveilende følsele i magen, nesten som om tiden står stille og sommeren aldri skal komme. Og så er det en skarp vårluft som farger hendene mine lyserosa, jeg har Pachelbel sin Canon in D på øret. Passer kanskje, passer kanskje ikke. Men hva slags musikk passer egentlig når man krysser Olaf Ryes og ser alle andre steder enn på folk og livet, dekker øynene med solbriller, går ikke an å høre på gitarklimprende, dryppende innrømmelser og i hvert fall ikke festlige gladsanger som gir meg lyst til å danse. Det blir bare feil.

B

Det er faktisk litt sjukt, at en kveld som ligner så på hjemme og barndom og det å være femten år, sjokolade i skåla og film på tv-skjermen, mens neste morgen våkner jeg, har fri og føler meg som den eneste personen i verden som tenker så mørke tanker, vondt i magen, det klibler ikke, det er noe sårt som liksom snører seg sammen og strekker seg etter menneskevarme.

Hver gang jeg går opp trappa, tenker jeg på hjemme. Hver gang jeg sitter på bussen, tenker jeg på hjemme og da jeg tok bussen hver morgen på videregående. Hver gang jeg vasker opp, tenker jeg på hjemme og pappa og lillejuleaften eller st.hansaften når alle naboene har flokket seg rundt bordet på verandaen, eller sommeren, som fortsatt står der, tom og planløs, og det er nettopp derfor jeg tar et ekstra splitthopp når jeg og venninnene mine spankulerer langs fortauskanten med vinflaske og chipspose i tøynettene våre. Tenk, snart er den her, og hvor rart er det ikke da at jeg faktisk ikke blir lei meg når det, i slutten av mars, plutselig begynner å snø en søndags morgen. Det går bra. Jeg tror det, jeg må bare bite tennene sammen og huske å puste. Det føles som om denne byen sluker meg noen ganger.

C

Så var det ikke vår likevel. Og det går greit. Vi får to x svigermors drøm som gjestelærere til uka, og straks reiser hele tklassen til Istanbul, men før jeg kommer så langt skal jeg bare en snartur over dammen og se igjen min nydelige lillesøster som er utvekslingsstudent i San Fransisco. Jeg føler meg som verdens mest klissete romantiker, men jeg tror aldri jeg har hatt den samme glede-seg-til-følelsen som jeg har nå. Å snakke om det med mamma eller venninnene mine gir meg nesten tårer i øyekroken. Fy flate.. Hvor mye går det an å glede seg til å klemme et menneske man ikke har sett på sju måneder? Uendelig mye.

Håper du får en fin søndag!

Bygdataus


IMG_5567

Når jeg kan se lyktestolpene langs E6-en, de kommer til syne like etter brua, og jeg kjenner at jeg blir varm i hele meg. Det er som om bygda er kapslet inn i en liten boble, en egen verden, men med usynlig vegger, og billett for alle. Men jeg vet at det er bare vi som kommer herfra som virkelig kjenner at vi hører til, vi har vokst opp sammen. Det er noe spesielt med det, noe uforklarlig, for ingen vet hvorfor det er så himla bra å se det huset i veikanten på vei hjem, mens du sitter i bilen og faren din nynner til en Åge-låt på radioen, ingen klarer å sette fingeren på hvorfor det føles så bra i akkurat det øyeblikket. Og før du aner ordet av det, triller det titalls med minner ned i hodet ditt, den gangen dere sykla forbi bensinstasjonen, eller den gangen dere satt på kunstgressbanen og sola skinte slik at det så ut som det var hetebølger langs bakken, og dere ruslet til butikken, men dere hadde bare noen kronestykker, så dere delte på en vannis til åtte kroner.

IMG_2958

Det er noe med at vi alle sammen kommer fra det samme stedet, og vi har alle sammen gått på akkurat den skolen der, så vi vet at norsklæreren var en smule spesiell eller at vi spilte hjørnefotball i verdens trangeste gymsal, og derfor måtte vaktmesteren reparere et av lysrørene i taket fordi jeg tilfeldigvis sparket ballen litt for hardt en gang, eller at alle har jogget runden rundt bygda en eller annen gang, og vi diskuterer alltid hvem som tok den på kortest tid, eller hvor spennende det er å sykle over hengebrua på samme tur, hvor mye vann det er i elva, eller bare tilfeldige dager etter skolen hvor vi henger utenfor butikken, ingen har egentlig noe bra å si, men vi er femten, og når man er femten har man ingenting å si, man bare er.

IMG_6886

Fjellene er dine, du kjenner dem liksom, de kjenner deg, du har trasket langs akkurat den veien så mange ganger før, og det er ikke noe som er så bra som å sitte på en stein der oppe, se ned på sentrum, den ligger der under dere, og ingenting er farlig da. Borte fra sivilasjonen, men samtidig nærme. Komme hjem på juleferie, dra på 4.dagsfest, bruke en og en halv time på å ordne seg, du nærmest synger julesanger i dusjen før du drar, og på grendehuset, der møter du gamle klassekamerater, og selv om dere ikke har snakket sammen på over et år, går praten av seg selv. Husker du den gangen da vi? eller har du hørt at han? - alt er så kjent. Det er deilig enkelt.

IMG_5578

Og nå bor jeg midt i storbyen, det er herlig, det også, men jeg liker å vite at landet, ja, det er litt mitt.

Nederlag


IMG_6916

IMG_6920

Ute er det luft og man kan puste. Inne er det fengsel, innestengte tanker og en ensomhet som stanger i taket. Og hun der, hun som aldri sier noe, hun vet mye, og hun ser ting andre ikke ser. Hun vet at den kvelden sneiet han borti skuldra hennes, en evighet siden sist, og to verdener møttes, to ulike tidsepoker. Hvis hun da vet at det går fire eller fjorten år til hun ser han igjen, da kunne hun vært vemodig, revet blanke sider ut av notatboka og kastet i en bue gjennom rommet og truffet papirkurven. Men det var ikke sånn. Det var helt fint. Det var et rom, det var et publikum, det var passe mørkt. Og hun tenkte- jeg fikk en flik av det mennesket. Parfymen din minte meg om fortiden. Hadde hun strukket ut hånda eller tatt av seg det store Acne-skjerfet, ville hun kunne berørt ham, oppnådd gjenkjennelsesfaktoren. Hun kunne tatt i ham, bare sagt liksom, hei, husker du hvem jeg er?

Oslo, du er fin


Fredag er blitt til søndag. Krølltanga er lagt vekk, vinglassene satt til tørk i oppvaskstativet og laderen plugget i telefonen. Det er en time igjen av helga, og en time igjen av det som har vært den fineste vårhelga i hele 2015. Under pledd og dyner ligger jeg og tenker på hvor heldig jeg er, og også uheldig, men det prøver jeg å ikke tenke på. For nå, nå er det vår, det er mars, det er sol, det er barndomsvenner, det er Oslo, det er litt fint også. Stjernene fins enda. De gode tingene fins enda. Jeg vet det, jeg bare vet det.

Denne filmen oppstod da jeg og min gode venninne fra det fagre vestland satte oss, ganske så tilfeldig, på 11-trikken en lørdags ettermiddag, og vips, noen timer senere, i kreativitetens eufori, hadde jeg eksportert det jeg synes er et okei framstilt bilde av byen jeg plutselig er blitt litt glad i. Faktisk!

Litt off-topic, men noen ganger hender det at jeg overhører skribenter som bryter ut i frustrasjon og bare: "men hva skal jeg skrive om?!" Eh..... excuse moi? Du kan skrive om alt. Gå ut døra, tråkk nedover veien, kjøp et sett tegneblyanter, velg en ny rute hjem fra jobb, sett deg på en togstasjon. Det finnes en ny impuls rundt hver eneste sving. Noe av det aller, aller, aller fineste med Oslo er at du kan gå fra a til b og føle deg hundretusenmillioner ganger bedre bare fordi den lille utflukten ga deg tanker eller idéer du ikke visste skulle dukke opp da du gikk ut døra.

Nå skal jeg sove, og jeg grugleder meg til en ny uke. Vi sees!

This is it


Hvorfor skal jeg skrive om de endeløse minuttene hvor hvert sagte ord, er knivskarpe havsaltflak som bryter seg fram i øyekroken min? Hvorfor har jeg lyst til å både skrive om at jeg har så vondt i magen når jeg våkner, at saltvann og ferskvann blander seg i dusjen, men også følelsen jeg har når jeg bare kan være på St.Hanshaugen, sitte på benken eller le med gode venner i sola, kjøpe en pose epler på Kiwi eller se en eventyrforestilling, være publikum og sitte på gulvet sammen med barna. Hvorfor skal jeg bestemme at jeg enten er lei meg eller glad?

Lyset er like naturlig som mørket, jeg vet jo det, og når det er natt, Alexander Kiellands plass er tom for mennesker og vinden sniker seg inn under skjerfet, inn under huden, og jeg rusler hjemover alene med en ballong i den ene hånden og hjertet mitt i den andre. Ti år igjen. Sånn som da mamma trakk dyna helt oppunder haka mi, eller da vi syklet hjem med håndduken slengt rundt skuldra og bagen med fersken, potetgull og dykkemaske hengende over sykkelstyret, fysøren, hvordan kan man ha så mye hjemlengsel og så mye forkjærlighet for byen man bor i på samme tid? Jeg lever to ulike liv, jeg har hundre ulike personligheter. Hva føler du? Hva kan du føle? Hva har du lov til å føle?

Alle disse problemstillingene er klosser jeg bygger, og jeg blir sprø snart. Virkelig.

IMG_7354

Så kanskje jeg kan slå meg til ro med at... det er jo dette som er verden. Å være student, å føle alt, å ha latterlig lite penger på kortet, være sur, være blid, biler som punkterer og lyspærer som må skiftes ut, jenter som ringer jenter og trenger å snakke, gutter som snakker om jenter, barn som skriker og hender som holdes, tårefylte samtaler midt i parken, besøke noen du ikke kjenner så godt, få lyst til å pælme en dum kveld rett i bakken fordi du er så heartbroken, det er det som er verden og omgivelsene rundt deg. Å kjenne seg så sliten at man bare automatisk seiler ned på senga en fredag etter skolen, å ikke vite hva man skal skrive i en melding, rusle rundt og være melankolsk samtidig, telefonsamtaler fram og tilbake og surr med billetter og reise og bankkort og pass og penger, angsten for hvilke bord man skal sette seg ved, disse klassiske samtalene etter en kveld ute, en middag inne i varmen og veldig mange "han bare" og "hun bare" og "jeg bare". To tillitsfulle øyne, en venn, da er det helt okei å bare falle inn i armene hans eller hennes samtidig som jeg begynner å gråte og vet med meg selv at jeg er tjue og et halvt, det er jo verden. Sånn skal det være. Opp og ned, hit og dit, fram og tilbake. Det skal ikke være statisk.

We are love.
We are one.
We are how we treat each other when the day is done.
We are peace.
We are war.
We are how we treat each other and nothing more.

Det skal være litt som å sykle bortover Grefsenveien, ved siden av trikkeskinnene, ned bakken til Frysja og sitte på berget og bare være der. Et fint høstminne om en ettermiddag som bare var en ettermiddag, og det er snodig at glede er så knyttet til øyeblikket, mens sorg henger ved deg mye, mye lenger. Nothing More av The Alternative Routes er perfekt til øyeblikkseufori. Høstturene mine, sykling, hjemme og Nord-Norge på samme tid.

22


Hvis det er én ting som er hakket bedre enn lyden av en gitar, så er det lyden av en gutt som spiller gitar. Fant denne coverversjonen av Taylor sin nesten ihjelhørte 22, og tenkte jeg kunne dele den med dere. En sang jeg (selvfølgelig) skal sette på med dundrende volum den dagen jeg fyller tjueto år.

God helg!

Not that kind of girl pt. 2


Jeg sier at jeg er selvbevisst. Men hvor selvbevisst er det å oppdage som fersk attenåring, en måned senere, hvordan følelsene bak ribbeina som gjorde at jeg nesten mistet pusten av å tenke på det, bare dukket opp av seg selv. Det er et ordtak som heter "for verden er du bare et menneske, men for et menneske kan du være hele verden". Muligens er ordene litt for store til at troverdigheten følger med på kjøpet, men jeg lever i den tro at en gang skal de ordene ikke bare være ord, men realitet. For jeg glemte å passe på hjertet mitt, vinterferien skulle bare vare en uke, ikke sant, men jeg lot hjertet mitt bare flagre av gårde, inn og ut av personer, hjertet mitt vokste seg ikke større, men følelsene eskalerte, de fordoblet seg ved hver minste berøring. Jeg hørte at du smilte når du snakket, det hørtes på stemmen din, og jeg fiklet med kanten på genseren min, vel vitende om at denne vinterferien tok slutt en gang, vi måtte ta flyet hjem igjen også. Men et så banalt spørsmål som "hvor mange innbyggere er det i hjembygda, di?" gjorde at vi klikket sammen som en hengelås ingen visste hvordan man skulle låse opp igjen. Og når vi sitter i konsertsalen, det er høst ute, og jeg sitter lenger foran enn deg, kan jeg føle hvordan ryggen min, nakken min, leter etter øynene dine, selvbevisstheten krabber opp til toppen av hodet mitt og spør om du ikke vil se i min retning. Neste kveld tar du meg i hånden og smiler, sier jeg ser bra ut selv om jeg ikke er brun lenger, og vi hopper fra brygga, jeg først. Selvbevisstheten svømmer ved siden av meg, hva synes du om meg egentlig, i bare bikini med lange, havfruebustete hårlokker som ligger klistret til huden min. Etterpå angrer jeg på alt jeg ikke sa, men angrer på det jeg sa fordi det var for stort. For store ord. Jeg sier at jeg er selvbevisst, kanskje er jeg ikke selvbevisst i det hele tatt? Kanskje jeg har landet på denne kloden og virrer rundt som en hodeløs høne. Mange kvelder tenker jeg at jeg er en sånn hodeløs høne. Snakker med diverse mennesker, snakker om diverse ting, og sier noe på en annen måte enn jeg hadde tenkt. Livet rusler videre, som det alltid synes å gjøre. Men selvbevisst, det skal jeg prøve å være, altså.

IMG_7245

Waiting on the world to change


Søndagskveldene er de beste og verste. Det er da jeg blir minnet på hvor ensomt et liv kan være, at du ser tilbake på helga, og det eneste du gjorde, var å bytte et par sko du fikk i julegave, ellers har du bare stått ved kjøkkenbenken og trykket ned knappen på vannkokeren eller sendt meldinger til fjerne venninner. Levd for øyeblikk som skjedde for noen dager siden, en uke siden, men så lurer du på om du har lagt for mye i det eller om det var noe helt annet enn den andre personen trodde det var, og så sklir hele livet ut av sporet sitt, og så får du en epost eller et brev og så forandrer ting seg og så sitter du ved vinduet, klokka er halv elleve, du skal på skolen i morgen, og Bob Dylan spiller munnspill, John Mayer synger om å vente på at verden forandrer seg, og du går på badet, pusser tenner og føler ikke at du klarer å forandre det tomme ansiktsuttrykket ditt i det hele tatt.

Da jeg gikk gjennom slottsparken og til Nathionalteatret for en uke siden, tenkte jeg på at jeg både elsker og hater venting. Vente på tog, vente på mikrobølgeovnens velkjente pling, vente på kjærlighet. Jeg misliker det fordi jeg ikke kan fordra å trekke ut lengsel, gå rundt grøten, være analytisk, ikke vite hvordan det ville vært, tro at det ikke fungerer bare for det ikke fungerer den dagen. Men på en annen side elsker jeg det også, det uforutsigbare, det at du sjelden vet hvem du kommer til å snakke med, hva dere kommer til å snakke om, hva neste dag bringer med seg, hvor tilfeldig, men likevel forferdelig fantastisk det var at du tok akkurat den trikken, endte opp på akkurat den bokhandelen, akkurat den kvelden.

IMG_6828

Jeg har lært meg å like venting. (Eller...jeg prøver i hvert fall.) For det er umulig å bli overrasket hvis man vet utfallet på forhånd, right?

Fem fine


IMG_6860

1. Sortere alle bøkene og filmene i hylla etter farge

 2. Ta på solbriller og ullgenser og gå en ettermiddagstur i sola

 3. Bli hekta på nye youtube-artister

 4. Prøve ut alle tesortene man har

 5. Henge opp brev og kort man får i posten

 

Ha en strålende tirsdagskveld!

Har dæ litt


En morgen skal jeg våkne opp og se hvordan verden omfavner seg selv, hvordan den kan omfavne meg, vise at den er på min side også. Jeg vet ikke, det er et slags savn i drømmene mine, et uforklarlig ønske om noe nært.

IMG_6304

Så jeg rusler oppover den enveiskjørte veien til huset mitt, somler og får ikke akutt dårlig samvittighet lenger fordi jeg kjøper så mange yoghurtnøtter eller ferdigmat på deli de luca. Lene Marlin synger at minnene kommer fram, selv om det er så lite igjen av dem. Den setningen farer rett inn i meg og blir der. For minnene eksisterer, men de falmer, ikke sant, de blir erstattet av ferske øyeblikk fra i går, fra forrige uke, fra en skoletime for to uker siden.

Æ telte dagan til æ får sje dæ
Æ forstår no æ kan'kje bli med dæ
Det vil ta litt tid

Men æ fant dæ litt i drømme
Litt kjærlighet å følge
For en liten stund
Så kan æ late som


IMG_5861

Og likevel er det ingenting jeg heller vil enn å oppleve alt på nytt. Kjenne geitramsen kile meg på leggen eller hvordan sandkorn sniker seg inn i conversene mine der jeg tripper over sandstranda og bortover svabergene, over på den andre siden og setter meg med beina i kors, legger en bok oppslått på steingrunnen. Myser mot fjellveggen på den andre siden av havet.


At æ e med dæ i drømme
Nåkka sårt men fint å følge
Når æ våkne opp
Og drømmen den har blitt brutt

Så har æ dæ litt

Æ prøve å finne en stjerne hver eneste natt
Når lyset blir borte så tenke æ det var der du satt

IMG_6280

Da finnes den i det minste, kjærligheten, om ikke i hverdagen, men i drømme. Og selv om drømmen blir brutt, jeg våkner med flokete hår og en grønn plen, jeg våkner i Oslo, og hjertet brister litt når jeg innser at det er mars, det er til og med et helt nytt år, og juli tjuefjorten er et minne. Det er et minne.


Så har æ dæ litt

Bygdataus


Helga begynte med hjemmelaget linsesuppe og stillheten på Leksås. Så uendelig godt det er å være hjemme, i hvert fall når hjemme ikke er to trikketurer unna, men sekstini mil. Til tross for ruskevær, gjørme og et gråaktig filter som legger seg over hele bygdas åkerlappeteppe, har jeg aldri hatt en så deilig helg på lenge. Sovet masse, spist masse, levd ut bygdeoriginalens mange leveregler, gått på butikken i støvler og allværsjakke, kjørt bil med ulovlig høy musikk på, døst av på sofaen etter chilimarinert laks og sjokoladepudding til dessert og bare vært litt ti år igjen. Dagene har gått med til utallige lufteturer med husets firbeinte, meldinger fram og tilbake med mine kjære medtrøndere, og selvfølgelig, sist, men absolutt ikke minst - den store verdenspremieren av Bobbie Piers' spillefilmdebut Dirk Ohm. Utendørskino og fullmåne, gjensynsglede, et hav av lokale publikummere, filmmagi, stjerneklart og den fineste filmmusikken i hele 2015. Jeg er så fornøyd - og så stolt. Tenk, lille bygda mi, på film! Filmtraileren finner dere her. (Filmen har premiere på landsbasis 27.mars.)

Untitled

Untitled

Å sovne inntil denne kroppen.

Men så absurd det enn må høres ut, er det greit å være på vei tilbake til Tigerstaden også. Det blir greit med tekstbearbeiding, sosialisering, et iøynefallende stort antall innflytningsfester, trening og bybråk igjen. Tror jeg. Jeg gleder og gruer meg til kveldene som kommer, til menneskene jeg skal snakke med eller ikke snakke med, og alt som hører med. Synes faktisk det er greit å leve litt i en slags illusjonsboble om at Oslo er en by mettet på sjanser man kan ta, og det er også en tidløs by, jeg vil i hvert fall ikke tenke på at det er mars.

Untitled

Helgefølelsen sluttet temmelig brått på Værnes, for hvor lite moro er det når en gjennomsnittlig dame i sikkerhetskontrollen spør om jeg vil betale trehundre ekstra eller bare kaste de to glassene med hjemmelaget syltetøy jeg har i håndbagasjen - den eneste bagasjen jeg har. Jeg tenker mitt, er helt stum, og vil egentlig bare gråte. Mamma sender med meg jordbær og molter fra hytta og kjente og kjære trakter, og de kommer faen ikke gjennom sikkerhetskontrollen. Så ja. Men nå skal jeg holde kjeft, og åpne armene for en ny uke. Jeg er klar. Er du?

Øde(lagt?)


Markveien er øde, enda klokka bare er litt over halv åtte, og den er enda mer øde når jeg faktisk snur meg for å sjekke hvem personen bak meg er, den er så øde at jeg lurer på om jeg er det eneste mennesket i universet. Hvor er alle? Hva gjør dere? Hvorfor spør dere aldri meg? Jeg er den mest uskyldige tjueåringen du kan tenke deg, samtidig som jeg er kriminell og slem og råtten. Jeg er egoistisk, jeg klorer ned sinte setninger som jeg tror at du hører, jeg hører på Lykke Li, drømmer om en vinter jeg ikke glemmer, drømmer om endeløse fester og latter, drømmer om senga mi hjemme og mamma sin frokost. Det skifter brått, i tretida skinner sola over hele byen, elva renner så bedagelig nedover mens vi rusler oppover og det er som om våren er den tørre, knitrende asfalten vi tråkker på. Og så går sola ned over Bogstadveien, iskald på fingrene plukker jeg opp telefonen, hvorfor bruker jeg ikke votter, jeg er grøtete i stemmen når en venninne svarer med et forståelsesfullt hei i den andre enden. Hva skjer, spør hun. Livet har kjørt i grøfta, svarer jeg.

Det ser så bra ut på utsiden. Alt gjør jo det, en vinflaske, en pen jente, en spennende matpakke, at jeg har brettet sakene mine utover bordet ved vinduet på Espresso House ser så alminnelig ut, kanskje til og med en smule pretensiøst ut, og ingen vet jo noe om hvem jeg er eller hva jeg skriver på eller hvilke blytunge tanker som har lagt seg fremst i hodet mitt. Sola gikk ned fort i dag, da var det ikke flere fotomotiver igjen på St.Hanshaugen, ingen flere gladsanger å sette på mens man lager middag på kjøkkenet med våren strømmende inn vinduet og lyser opp hele rommet, med sola går også gleden ned og det vonde kryper fram igjen, den murrende sjalusien, jeg har jo ikke noe liv, jeg sitter bare på en kafé og skriver.

IMG_6923

Men jeg vet med meg selv at dagen i dag er ikke dagen i morgen. Og som kloke mennesker, som for eksempel min mor, pleier å si - man må bare stå i det. Du stå i det. Skjerp deg, tenker jeg når jeg krysser Harald Hårfagres gate og lurer på hva som hadde skjedd hvis det hadde kommet en bil akkurat da. Jeg vil så gjerne skrive en bok. Skrive en bok fylt av en inderlighet som gjør at leserne bare ringe meg eller sende meg en epost. Jeg vil skrive en roman som oppstår delvis midt i veikryss, på gatehjørner, over fjellvidder, på trikken, som oppstår i små notater på telefonen eller snirklete, nesten uleselige setninger jeg gjemmer for personen som sitter ved siden av meg. Jeg vil skrive en roman som gjør at folk kan stille meg spørsmål og at svaret tar en halvtime å forklare. Jeg vil skrive en roman, jeg vil så gjerne, og jeg vil at du skal vite at det er trehundre ting du ikke vet om meg.

Og det er ikke sånn at denne romanen bare hopper inn i hodet mitt her jeg sitter ved vinduet og ser gitteret på vinmonopolet over gata, eller utstillingsdukkene på Gudrun Sjöden, den gjør ikke det. Markveien er litt øde, ordflommen min tar liksom aldri slutt, for lengselen etter noe jeg ikke kan si høyt, den tar heller aldri slutt, og så får jeg en kort melding av noen hvor det står: "Skriv." Jeg skriver. Det hjelper, for brått innser jeg at dette er første dagen på over to uker hvor jeg ikke står utenfor klasserommet og bare vil dra hjem, vekk, bort, aldri komme tilbake.

IMG_6869

Det er vår. Det blir vår snart, jeg vet det. Og den blir så satans bra, som noen sa en stund tilbake.

Skravlebøtte


Jeg vet ikke hvorfor, men plutselig skyr jeg metaforer som pesten (nei, det var ikke en metafor), og jeg setter håndjern på mine egne hender fordi jeg ikke kan skrive det eller det. Det er et helt univers (og ti til) som patruljerer gjennom hodet mitt i løpet av en dag, eller bare en time, jeg får idéer i fleng og impulsive setninger jeg bare må notere. Hvorfor? Fordi det er så himla mye bra. En samtale, en lunsj, et folkehøgskoleminne, en felles assosiasjon til noe, freden som senker seg over soverommet mitt når jeg har dusjet, spist og lagt turen bak meg, men likevel lever tankene jeg fant ved Akerselva eller på Kjelsås tidligere i går kveld, i fullt velgående bak øyelokkene mine. Stunder og glimt jeg aldri får tilbake på samme måte som den gang, men som jeg kan smile av i dag, ønsker om å bli sett, hørt, at folk som tror de kjenner meg litt, egentlig ikke kjenner meg, det er den største ego-klisjéen av de alle. 

https://www.energica.no/sek-asset/products/9788249514922.jpg?w=218http://gfx.dagbladet.no/labrador/180/180768/18076899/jpg/active/320x.jpghttps://www.bestselgerklubben.no/sek-asset/products/9788205430594.jpg?w=172

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bøker! La oss snakke om bøker. I høst sa jeg til meg selv at denne høsten skal bli    Den lesehøsten. Eh? Nå er det hårreisende nok mars tjuefemten, og det eneste jeg har tråklet meg gjennom i år er et par samtidsromaner, Et helt halvt år (ja, jeg er halvveis flau over at jeg fullførte den), Victoria (den kan leses hundre ganger da!) og....det er det. Jeg gremmes og stresser og får panikk og hele regla. Jeg? Bokhestormleseløve, har jeg bare lest så få bøker i år?

Det blir jo obviously litt for dumt. Men hva gjør man, når kalenderen er sprengfull (nei, den er egentlig ikke det), spontane kveldsbesøk og kaféutflukter og skrivestunder og treningsøkter og middagsdater og dansesessions og konserter og matlaging og støvsuging og neglelakkering og resten kommer i veien? Jeg må bli flinkere til å bare drite i verden og mennesker litt, og stupe inn i en bok for et par timer.

Akkurat nå leser jeg en såkalt løkkeskriftroman med den klissete tittelen Hjertet i Paris. (Eller er den litt fin? Bittebittelitt? Er jeg for kritisk?) Forfatteren er Paula McLain, en av hovedpersonene er Ernest Hemingway - ja, den Ernest Hemingway - handlingen er lagt til USA og Frankrike, og beskrivelsene lette å se for seg. Ergo er det deilig opplevelseslitteratur når man ikke gidder å lese noe annet. Men det er på en måte alt den er, for språket er platt og lite utfordrende, karakterene så dølle at jeg kjeder meg halvt i hjel, og til nå følger boka de samme reglene og prinsippene i en klassisk kjærlighetsroman, og kanskje jeg er litt for mye på (det kritiske) jordet, men er det bra litteratur? Er det litteratur?

"Det finnes ingen helhet" av Helga Flatland"Vinternoveller" av Ingvild H. Rishøi"Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det?" av Bjørn Sortland

Jeg skal ikke ta den diskusjonen nå, for på skolen brukte vi hele forrige uke på å kverulere rundt begrepet kunst; om hva som er kunst, når det er kunst, og for hvem - hele klassen var en smule dampet i hjernen etter endt forelesning, men det er jo spennende å diskutere aspektet hva som fenger og hvorfor.

Når fenger en bok deg? Hva med et kunstverk?

Ps- jeg er fullt klar over at jeg har presset inn tjue parenteser for mye i dette innlegget. Du trenger ikke å sende meg den mentale kritikken altså. Kanskje jeg gjorde det fordi læreren vår kjøpte tretti bokser cola til oss i dag, han er jo en temmelig snill, og vi ble temmelig energiske. Sånn! Ha en herlig tirsdag, alle sammen!

Saturday night


Det er stjernehimmel over St.Hanshaugen. Dette livet ble jo faktisk litt sånn som jeg så det for meg på videregående, at jeg skulle gå hvileløst rundt i gatene mens de andre møter kollegaer eller familievenner på bar, jeg skulle høre på When I grow up av First Aid Kit, jeg skulle fylle lørdager med innhold.

IMG_7357

Og så ble det helt annerledes også. Det ble en ut-av-kroppen-opplevelse, for i blant spør jeg meg selv om jeg ikke har blitt byttet ut med en annen person. Har Ingvild forsvunnet? Litt, kanskje, men hun kommer alltid tilbake igjen.

På mandag var vi på Litteraturhuset og hørte Mattis Herman Svigermorsdrøm Nyquist fortelle om forfatterrollen, skuespill, kunst og selvtillit. Det var deilig å høre en høy, mørk mann på over tretti innrømme at det er risky å eksponere seg i kunstverdenen. Det er en sjanse man tar, uansett om det er musikk, litteratur, teater eller å stille ut en utstilling. Det er alltid en viss risiko for at det du lager ikke treffer noen, mens for andre kan det være spot on. Litt snodig at kunst kan ha så varierende effekt. Da jeg var atten knuget jeg Appelsinpiken (Gaarder) til brystet, og så satt jeg på en kafé med noen venninner og de var enige om at den boka er alt for hypa opp. Mine egne skriblerier faller kanskje i smak hos noen, mens hos andre igjen er det bare et enkelt skuldertrekk.

IMG_7350

Dette leder meg sånn halvveis inn på det jeg faktisk lurer på. Hva er det dere som stadig forviller dere inn på denne bloggen, egentlig liker å lese om? Jeg ser nå at jeg har tatt litt av på den skjønnlitterære fronten i år, noe som kanskje gjenspeiler det faktum at jeg har tatt litt av i virkeligheten også. For å være ærlig nekter jeg at det er første mars i morgen. Det er ikke det. For hva gjorde jeg i januar og februar? Dagene har ikke noe fast mønster, jeg husker ikke hva jeg gjorde den og den dagen, men enkelte øyeblikk og timer midt i uka eller midt på natta, de har jeg så absolutt lenket fast i hjernen min. For det er fine øyeblikk, det er sånne ting jeg skriver om når det er overskyet og jeg har null planer for hele dagen. Resten har jeg glemt. Noe jeg derimot husker, er hvor mye pris jeg setter på en lørdagskveld som denne. Hjemmelaget mat, gitar og strikkeprosjekter. Kanskje åpne word, kanskje danse litt foran speilet.

IMG_7349

Hva skjer i deres liv for tiden? Hvilken sang hørte du på sist? Hvilken bok ligger på nattbordet ditt?

Jag vill känna att jag lever


Det øyeblikket jeg runder hjørnet opp fra Bislett og kan se hele Waldemar Thranes gate, med Grefsenkollen og granskogen langt der borte, da kjenner jeg at jeg kan være lykkelig, det finnes en flik av mulighet for det. Eller når jeg sitter i den nye lenestolen min, ser på trærne utenfor, klipper og limer tekst i word, dagdrømmer om den dagen min egen roman ligger på nattbordet. Sånne søndager. Sånne søndager hvor jeg våkner ved siden av noen jeg kan si alt og enda mer til, og at jeg løper nedover Skovveien, føttene har samme rytme som Coldplay, jeg tror ikke det er noe som er så bra å se en klassisk Oslosøndag iblandet rytmene i a sky full of stars, den sangen, pirrende tanker og alle menneskene med solbriller, barn og det er som om lufta skriker null stress. I dusjen hører jeg NRK-kommentatorene heie nordmenn gjennom skiløypa i Falun, jeg kan spille gitar eller tegne og det er så fint at jeg nesten, men bare nesten, blir redd, og stresset. Det er jo ikke slik for alltid, er det?

Da vil jeg leve. Når jeg har Chris Martin på øret, himmelen er blå over hele byen, jeg har fri, og så tenker jeg på alle menneskene jeg kjenner og alt som finnes av gode, trygge ting, bare å gi en klem, jeg vet ikke hvorfor, men når jeg hører 'cause you're a sky, cause you're a sky full of stars, jeg løper forbi en bussholdeplass eller opp trappene til toppen av St.Hanshaugen, det er lov å tenke at man eier verden da? Litt. Litt mer. Og kjære vakre mennesker, glem de tunge timene uten dagslys eller dyner å begrave seg under. Nå er det snart vår, det øyeblikket jeg kjenner grusen knase under joggeskoene og jeg kan tromme bortover tørr asfalt mens bassen pulserer i ørene og søndagsøyeblikkene flyter forbi i sidesynet mitt. Noen som møtes for første gang, en kaffekopp som blir betalt, men det er ikke bare en kaffekopp, en datter som hopper bortover fortauet, noen som går tur med hunden sin, kjærestepar, votter, luer, skjerf og samtaler. Liv som blander seg, og jeg liker det så godt.

IMG_6027

Because you're a sky, you're a sky full of stars.

Håper alle får en himla bra uke!

Glasspeilet i nord


De søndagene jeg lagde kjøttkaker til middag og så på film samtidig. Det var kanskje januar, eller februar, midt i skoleåret, og lyset fra pc-skjermen var det eneste som lyste opp hele hybelen min. Eller det knøttlille soverommet mitt, med senga som stod inntil vinduet og utsikten til parken og fontene i midten.

De lørdagene jeg våknet akkurat tidlig nok til å bruke over en time på å spise frokost i sofaen, snakke litt med noen på telefon, ta på meg varme klær og sykle til byen, la meg overraske av gamle barndomstegneserier på bruktbutikken i Roald Amundsens gate eller drikke kaffe alene på amfisenteret. Kanskje patetisk, kanskje litt fint.

De fredagene jeg stod ved kjøkkenbenken og stekte kjøttdeig, helte oppi tacokrydder og hørte på musikk med så høyt volum at jeg aldri ville få det med meg om noen ringte på. At jeg krøp under et pledd med middagstallerkenen på fanget, lo av Jon Almaas eller satte på The Secret Garden og så gjennom gamle bilder jeg tok på ungdomsskolen. Kanskje jeg puttet kokesjokolade i en av skålene vi hadde i kjelleren før jeg flyttet, tømte tegneutstyret mitt utover kjøkkenbordet, glemte tiden.

De torsdagene vi satt i kantina og alle var enige om at helga ikke kunne komme fort nok. Jeg hadde tårer i øynene da læreren min spurte hva jeg fikk på eksamen.

De onsdagene jeg spontant fylte en termos med kakao, gikk langs moloen og hørte på melankolsk musikk, savnet noen å lene skuldra på da jeg satte meg på murkanten og så på novemberbølger som var fargeløse, men iskalde, og gledet meg til sommeren og den klare og blå himmelen som legger seg over Lofotsommeren når den kommer.

De tirsdagene som var over før man rakk å tenke at det var tirsdag.

De mandagene jeg gikk alene til coopen, over torget og så på de gamle båtene, så den unge fyren på mix og tenkte at jeg burde skaffe meg en jobb. Men det var greit å være 17, bo på en hybel, febrilsk prøve å presse så mange bøker som mulig inn i bokhylla, være på hils med bibliotekaren og liksom være eksludert fra resten av landet, bo på en øy, pakke seg inn i skjerf og våkne av måkeskrik eller vinden. De mandagene jeg møtte meg selv i speilet og sa "dette går bra", og at jeg gikk til Kong Øisteins statue og så på hurtigruta som fløt forbi der ute på havet, lysene speilte seg i vannflaten.

Jeg tror jeg kunne skrevet en hel roman om hvor mye jeg savner Lofoten. (Bilder fra 2011)

Porselensdukke


Jeg vil heller at du skal si at jeg er sexy i joggebukse og rotete hestehale. Jeg vil heller se deg skifte dekk på bilen eller lage lasagne fra bunnen av. Og jeg vil heller at du skal si hei til meg istedenfor å tro at jeg er en overlegen porselensdukke uten meninger og følelser -

for det er jeg ikke.

IMG_7340

Det er mandag. Det er mandagsfølelse. Plutselig er nesten all isen smeltet langs den enveiskjørte gata utenfor, plutselig er det mange dager siden jeg snakket ordentlig med søstra mi, plutselig er det den dagen etter en søndag hvor jeg sovnet i fanget til en god venninne, godt beskyttet av fjell, grantrær, fire hyttevegger og masse skispor. Etter en alt for bra helg begynner en alt for tom uke. Føles det i hvert fall som. Og jeg tenker som alltid at denne uken, denne uken skal jeg lese masse, forsvinne inn blant kapitler og karakterer og univers, og det skjer aldri.

DSC_0328

Kanskje alle har en imaginær ønskeliste i hodet sitt? Kanskje hun i klassen min ønsker seg noe jeg kan gi henne uten å betale en krone? Min liste er lang, og blir lengre og lengre. Jeg tror ikke man er naiv da, når man ønsker seg mange ting, mener jeg, man er bare håpefull, og håp er, i følge meg selv, en undervurdert ingrediens i dette selvkritiske samfunnet vi lever i. Noen dager ønsker jeg å våkne opp hjemme, andre dager døser jeg av mens det regner utenfor vinduet mitt og jeg tenker - det jeg tenker, er så himla gærent at jeg ikke kan skrive det en gang. Ikke en gang her.

For på bloggen skriver man alt? Nesten alt? Litt av alt? Litt av alt det fine? Jeg kan for eksempel skrive at jeg hverken biter, klorer eller slår, jeg er ikke basilisken fra Harry Potter, jeg er faktisk et menneske, og jeg har et liv. Jeg svarer hvis du stiller meg et spørsmål. Jeg sier hei hvis du hilser på meg. Og jeg setter så genuint pris på personer som bryr seg, men mest av alt tror jeg at jeg setter pris på folk som ser folk.

IMG_6280

Pssst! Sett på Bob Dylan. Lag deg en kopp kaffe. (Eller helst kakao, da!) Og ikke gjør noe annet. Bare lytt, tenk, lytt. Det er fint, det også. Å ikke gjøre så veldig mye.

God mandag, da, dere!

IMG_9298


bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits