Slutten av september


Jeg plugger i øretelefonene. Rundt meg i kafélokalet sitter det mennesker, prater med hverandre, ser ut av vinduet, noterer i kalenderen. Kombinasjonen av pianospill og gitarklimpring får meg til å se Roma, Lofoten og Hamarøy om hverandre, alle tre steder hvor jeg liksom halvveis har lagt igjen hjertet mitt, steder jeg vil skrive om og drømme om.

http://distilleryimage8.ak.instagram.com/b9ecd2241a2c11e3b8f122000a1f9345_7.jpg

Litt på trass åpner jeg gamle dokumenter fulle av setninger, leser over, tenker og ser for meg karakterene. Endelig er jeg hjemme. Endelig føles det som om jeg er meg. Jeg kan skrive, og jeg kan skrive hva jeg vil, ikke bare en tekst som jeg skal framføre på trikken fordi jeg går tekstlinja og fordi vi får sånne oppgaver. Endelig er jeg litt selvstendig og kan forsvinne inn i hvilken som helst verden.

Skriving er jævlig god terapi. For noen hjelper musikk. Eller trening. Eller å tegne. Jeg elsker den følelsen jeg får når jeg liksom eier hele verden i noen minutter og bare kan fyre løs, skrive brutalt og ærlig, men levende og vakkert også. Det er jo nettopp det som er det fine - at man har muligheten. Du kan velge å skrive om ditt eget liv, du kan velge å dikte et helt univers eller du kan blande litt av alt.

Eller...så kan du gjøre som meg; å få utløp for alt av frustrasjon, rasende følelser eller klissete lykke, bare skrive det. Si setninger som "Hei, verden, i dag er du helt jævlig" eller "Du, vet du hva? Jeg hater at du ikke en gang gidder å bry deg om hvordan jeg har det"

Laleh sin cover av "Tusan Bitar" (B. Afzelius) går på repeat for tiden. Heia Sverige!

Ingvild.

Mange spillebrikker og ingen regler


Cabo da Roca - ocean�s silence

På russekortet mitt hadde jeg kun dette sitatet: "Men når du vet at verste kan skje når som helst, er det ikke sånn at du vet at også det beste kan skje når som helst?"Jeg kan ikke ta på meg æren av å ha funnet på frasen selv, det er den amerikanske forfatteren Jandy Nelson, som har gjort. (Sitatet er hentet fra boka The Sky Is Everywhere) Men jeg synes uansett at det er så sant. En av mine nærmeste venninner sa en gang at sannheten kan være vond, men den kan jo også være fantastisk, og det å ha ønske seg kjærlighet, er å være vanvittig sårbar. Likevel er det en sjanse man tar, og livet er jo et sjansespill, right? Egentlig litt som lotto. Du må faktisk spille hvis du skal vinne.

Alt vi ikke sier til hverandre er mer enn det vi får sagt


(Lars Saabye Christensen)

Etter at jeg og venninna mi har sett Beatles-filmen, klemmer vi hverandre og sier ha det. Jeg tusler ned til t-banen, går av på Storo, og bryr meg nesten ikke om at luften kjennes kaldere for hver dag som går, liksom rufser lett til håret mitt og lager roser i kinenne mine. Og når noen sitter på trikken og lar tårene bare renne, er det ingen som bryr seg, for dette er jo storbyen, dette er Oslo. Det er ingen som kjenner meg her uansett. Alle har sine egne liv å tenke på, og jeg ser mine egne føtter tråkke på autopilot, bortover asfalten, inn gjennom hekken, jeg setter nøkkelen i døra og går opp alle trappetrinnene til leiligheten.

http://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2014/01/Beatles-bilde-1.jpg

http://www.visitwesthollywood.com/wp-content/uploads/2014/05/the-beatles.jpg

Filmatiseringen av Lars Saabye Christensen sin internasjonale suksessroman var mildt sagt fantastisk, og jeg skjønner ikke hvorfor den har fått så blandede kritikker. Ja vel, så har jeg kanskje litt å utsette på skuespillet og regien, som den filmkritikeren jeg er, men pytt. Opplevelsen var upåklagelig! For det første elsker jeg Lars Saabye Christensen, og for det andre er Beatles et av mine favorittband i hele verden.

Det finnes ingen historie som er akkurat sånn som Beatles, og den er så jordnær, troverdig og sår, og plutselig, i kinosalen, tok jeg meg selv i å blande mine egne erfaringer med karakterene sine, jeg kjente meg så smertelig godt igjen i det de følte, opplevde, tenkte. Så om jeg gråt over filmen eller andre ting, har jeg faktisk ikke funnet svaret på selv enda. Det var et øyeblikk jeg tenkte at....wow, så langt vil jeg også gå for å redde kjærligheten. Heia, Kim, han tør. Han tør faktisk. Hvorfor kan ikke jeg tørre?

http://media-cache-ak0.pinimg.com/736x/cc/a8/df/cca8df7ac6f4f6bc319b372eadd173bc.jpg

IMG_2966

Det er september! Hurra for høst ♥

Når ei jente ringer meg og spør hvordan jeg har det, er det så lett å buse ut med at jeg har det kjempebra, stortrives, skolen er herlig, alle i klassen min er så trivelige og rett og slett kule, men jeg klarer bare ikke. For jeg er ærlig, jeg er ikke en løgner. Så jeg sier bare at ... det går? Det går på sitt vis. Hvilke valg har man?

Store ord og store tanker, noen tårer og noen lange venninnesamtaler over Skype. Da er det ikke bare greit, det er helt fantastisk, å sette i øreproppene, forsvinne langt inn i skogen med frisk luft og litt grus under beina. Jeg er blitt forelsket i Maridalen og jeg takker universet for vind som rasler i bjørketrær og den helt egne roen der. Neste helg drar jeg opp på fjellet med en god venninne, og jeg legger ikke akkurat sjul på at det skal bli godt å komme litt vekk.

in the pink

Forresten må jeg nesten slenge med litt musikktips. Nina Lillebo, eller Lille Lillebo, som er artistnavnet hennes, og de myke, fine sangene hennes, ispedd masse melankoli, har blitt min faste følgesvenn for tiden. Favorittene mine så langt er Train, Come With Me og The Lighthouse. Sjekk ut musikken hennes her! Dessuten er det en smule gøy at hun faktisk går i klassen min.

Dette ble et rotete innlegg, men innimellom er hele livet litt rotete. Har dere noe trivelig dere skal gjøre i høst?

Og så ble jeg hun som sitter i klasserommet og har tankene helt andre steder


Trailersjåføren som stopper på rødt lys, jeg smetter over fotgjengerfeltet, han vet ingenting.

Jenta bak disken på Åpent Bakeri på et hjørne i Hans Nielsen Hauges gate, hun som spør om jeg vil betale med kort, hun vet temmelig lite.

Enlightened

Gutten i klassen min som spør hva eposten min er, han vet heller ikke så mye om alt.

Endene som bedagelig flyter rundt i Akerselva, de vet enda mindre.

The fence

Den alt for fine katten som løper over veien når jeg sitter ved et av vinduene med en kaffekopp foran meg, den katten, bekymringsløs blant biler og busser og mopeder, den vet ikke noe.

Jenta i klassen min som lurer på hvordan det var å gå på folkehøgskole, hun har ikke den fjerneste anelse.

aurora 8-27-14 8850

Du, du som kan alt, du som får hjertet mitt til å stoppe å slå hver gang du ser på meg, du vet faen meg ingen verdens ting om hvordan alt henger sammen.

Å kunne æ skrive på himmeln så skreiv æ ditt navn


..og hvis mitt liv va ei skute sku du ha vært mi havn

Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel roman (eller to) om disse juni- og julimånedene, men for en gangs skyld skal jeg prøve å holde kjeft. Litt i hvert fall.

Hvordan går det an å føle seg så tilknyttet til noe når man ikke kommer derfra en gang? Jeg er fra Trøndelag, jeg burde ikke føle meg så hjemme der. Jeg burde ikke gå på fjelltopper, langs myrer og over sandstrender, fundere, skrive litt når jeg kommer hjem, og tenke at jeg elsker det, det er dette jeg vil gjøre resten av livet. Eller å bare hoppe fra brygga før sola forsvinner bak trærne, luske langs veikanten og kjenne geitrams kile en på leggen, klemme så mange mennesker at man mister tellingen, danse uten å stanse et eneste sekund, leve uten å tenke over at dette faen meg er livet, våkne midt på natta av at det fossregner, sykle til et svaberg, sette seg på et svaberg, ringe mamma, snakke om kjærlighet, snakke om ingenting. Spise alt, alt for mange kakestykker og smile av gamle mennesker fordi det er umulig å ikke gjøre det, la øynene hvile på ting man blir glad av, mennesker man blir glad av å se, møte, snakke med.

Jeg vet ikke om jeg får lov til det, men jeg tenker at det er litt mitt også, at jeg har gått på veien og stiene der oppe, sittet på brygga, lagt igjen spor på plankene der, drukket av kaffekoppene, sittet på verandaen, lånt en ullgenser, lest en bok på et galleri, kjent hvordan føttene mine er i kontakt med gresset under skoene mine, samtidig som tankene er langt, langt oppe. Jeg burde ikke føle meg så himla glad i et sted jeg bare har vært en eneste sommer.

Men det gjør jeg altså.

(De to første setningene er hentet fra Lars Bremnes sin Å kunne æ skrive)

If I stay


Den amerikanske forfatteren Gayle Forman har skrevet en bok som heter If I stay, og den er i disse dager å finne på kinolerret, hvor blant andre Chloë Graze Moretz og Jamie Blackley spiller hovedrollene. Jeg husker godt den dagen jeg fant boka i en bokhandel, og egentlig kjøpe den litt på måfå. Men den ble raskt en av mine favoritter innenfor ungdoms- og kjærlighetsbøker. For en historie. Jeg anbefaler å lese den på engelsk da oversettelsen er helt midt på treet. (Og visste dere forresten at det finnes en oppfølger, Where she went? Jeg sier kun: les!)

Denne historien er en hyllest til kjærligheten, men ikke minst til musikken. Jeg prater kanskje ikke så mye om det, men er det én ting jeg aldri hadde klart meg uten, er det musikkens verden. If I stay er krydret med skildringer det omtrent er umulig å gjenskape hvis man ikke klarer å lukke øynene, se for seg en cello eller en gitar og strenger som blir berørt av fingre fulle av lyst, iver og ren og skjær passion. Jeg elsker hvordan den klassiske musikken er flettet inn i historien.

https://www.warnerbros.co.uk/~/media/256781ab7ef148eda75c236c028a0f5a.ashx?mw=1440

http://movies.inquirer.net/files/2014/08/if-i-stay-jamie-blackley-3.jpg

Det er fortsatt ganske uvisst om filmen faktisk settes opp på kino i Norge. Er det noen som vet noe...?

Dette er litt off-topic, men i dag var jeg innom hovedbiblioteket til Deichmanske nede i byen. Ble litt svimmel av størrelsen og antall bøker. Lånte dog ingenting, men skrev litt i dagboka mi og innså at jeg har faktisk mange fine ting jeg kan smile over. Faktisk.

God onsdag, dere!

Ingvild.

Et tappert skriveforsøk


Jeg kommer hjem fra skolen, spiser middag og åpner et word-dokument. Begynner å skrive. Nei, det er løgn, for jeg begynner ikke bare å skrive. Så enkelt er det ikke, ikke i det hele tatt. Jeg prøver å tvinge tankene over i den fiktive verdenen, min fiktive versjon av en nordlandssommer (jøss, skriver jeg om nord-Norge? Skjønner ikke hva du snakker om), men for meg er den ikke fiktig lenger. Den er her, den er nå, den er i hjertet mitt, og i hodet og i kroppen. Å skrive troverdig blir plutselig uendelig vanskelig, for alt som finnes oppe på netthinnen, er mine egne tanker og følelser, og hvis jeg hadde rablet ned mitt kaotiske hav av sanseinntrykk, tror jeg det ville blitt en roman som ingen hadde kjøpt.

Lofoten

(Gammelt bilde fra Lofoten)

Men det skal være vanskelig å skrive. Det skal faktisk være litt vanskelig å leve noen ganger også. Jeg trøster meg med det når jeg sitter på trikken og lengter sånn tilbake, tilbake til en tid som ikke egentlig var en tid eller en periode, det var bare et langt, eventyrlig, spennende øyeblikk som aldri tok slutt. Ordene skal ikke komme automatisk til meg, det ville vært forunderlig, til og med litt tankevekkende, for det skal være vanskelig og utfordrerende. Jeg skal streve, det skal koste meg tårer og svette, men jeg skal skrive. Og en annen ting som kan virke litt trøstende, er at alle har dårlige dager, og ting går jo stort sett over. Eller...?

(...sier hun som er oppslukt av kjærlighet og har Victoria av Hamsun stående i bokhylla.) Det er ikke alltid at ting går over, heller. I så fall tar det veldig lang tid. Eller som Tomas Espedal så fint skriver: Det er slutt. Men kjærligheten vil ikke slutte.

Over til dere! Har dere noen gode bok- eller filmtips? Kaféer i Oslo jeg bør besøke? Hva skriver du på for tiden? Noe annet du vil fortelle?

Helg


1. Den følelsen når man løper opp siste bakken, slenger seg ned på en benk og ser på Oslofjorden og alle husene og bare prater. Spiser en banan og tenker på hvor godt det er med frisk luft og grønt gress og grantrær som omgivelser.

C

2. Den følelsen når mobilen sier pling og varselet gir deg sommerfugler i magen fordi det står et navn på skjermen som gjør at varmen i rommet øker et par hakk.

A

3. Den følelsen når du er ute med masse mennesker og prater om løst og fast samtidig som du vet at en av de menneskene skal være med deg hjem og overnatte og dere kan prate hele natta om alt. Dele seng og dele tanker og dele hemmeligheter. Og litt kjærlighetssåpebobletanker. Jeg føler at jeg har verdens fineste venninner ♥

B

4. Den følelsen når ett øyeblikk opptar all tankegangen din. Den følelsen når du nesten kjenner berøringen, støtet som flerrer gjennom magen din og gjør deg gal av lyst. For hvorfor skal det være så vanskelig å være tjue år?

Denne helga hører jeg på spillelista Rosi Golan på spotify, sitter i vinduskarmen og snakker i telefonen, drikker kaffe og koker egg til frokost. Hurra for livet ♥

From Oslo with love


Den siste uka hjemme var fin. Sol på formiddagen slik at man kan sitte i skyggen og lese eller skrive litt i dagboka, middager på verandaen sammen med mamma og pappa på ettermiddagen. Vi kjører lillesøster til flyplassen, og jeg gråter når jeg sier ha det til henne. Hun blir borte, langt vekk, i et helt år. Sånn er det å være seksten og nysgjerrig på livet. Heldigvis har hun fått en fantastisk vertsfamilie, så jeg er slettes ikke bekymret. (Hvis dere er interessert i å vite hvordan hun har det, kan dere sjekke ut bloggen hennes her ♥ ) For en gangs skyld føles det greit å pakke ned rommet mitt i esker og kofferter. Ting, bøker, kjoler. Alt skal med. Vel, nesten alt. Og den nye gitaren min. Jeg smiler og lytter til gamle sanger mens jeg tenker at jeg vil skrive masse i høst! Nå som jeg bor i Oslo, skal jeg skrive. Nå som jeg skal gå på Westerdals, skal jeg skrive.

IMG_2292

Wow. Tiden flyr! Tankene flyr. Jeg som trodde jeg hadde lagt igjen hjertet mitt i nord-Norge, tok litt feil. Her, blant trikken som durer forbi utenfor stuevinduet og drøssevis med folk som går forbi meg i alle retninger på gata uten å si så mye som et hei, her, blant alt dette, lever jeg. Og jeg har det bra, skikkelig bra, faktisk. Det er uvant, men det er spennende også. I går hadde jeg min første skoledag! Ingenting føltes mer deilig, og riktig, enn å jobbe med kreative mennesker, og kreative prosjekter igjen. Jeg gleder meg til tiden framover!

Det er så forferdelig mye jeg vil si, men så skal man ikke si alt, heller. For når man bruker tjuetre timer i døgnet på å tenke seg tilbake til en sommer mange mil nordover, er det ikke rart at følelsene tar overhånd. Jeg tror ikke det er uten grunn at det heter nordlandssommeren evige dag. For den tar aldri slutt. Og nå skal jeg slutte å prate om nord-Norge...

Her i Tigerstaden har jeg innsett at, wow, det er veldig mange mennesker her, og overraskende mange Nansenbarn! Så fantastisk hyggelig å endelig møte igjen de fine menneskene jeg gikk på folkehøgskole med på Lillehammer. Og hvorfor trenger det å være så himla komplisert og dyrt? I går kveld satt jeg på kjøkkenet her hjemme i leiligheten, drakk kaffe og pratet med fine mennesker. Det er sånn det skal være. Jeg liker det. Vi sier natta og klemmer hverandre, og jeg gleder meg allerede til neste dag. Dette blir et bra liv.

Fortell hva som skjer i hverdagen deres! Skal du studere i høst, eller gjøre noe annet? Har du lest en god bok i sommer kanskje? Reist utenlands? Jeg er så nysgjerrig!

How wonderful life is now you're in the world


(Elton John)

Okei, så selv om jeg bestemmer meg for å gå hjem istedenfor å sitte der sammen med de andre, burde jeg ikke grine. Jeg burde ikke rusle langs veien i regnet en sen onsdagskveld og kjenne hvordan tårene sprenger i øyekroken. Fordi jeg smilte til deg og jeg fant øynene dine, til slutt så du på meg og smilte tilbake, for det måtte du jo. Likevel føles det som om hjertet mitt er i ferd med å knekke i to der jeg tar skritt for skritt i retning huset og rommet mitt. Alene og samtidig i selskap med de kaotiske følelsene mine. Du finnes, men i din verden finnes ikke jeg. Og det gjør vondt, samtidig som det er så vakkert, å se at du blir verdsatt så høyt. Og jeg er ingen, tenker jeg, patetiske jeg, tenker at jeg aldri er noen, mens du er så mye. Du er for god til å være sann. Du er så levende, så hundreogti prosent levende, jeg er oppslukt i personligheten din og utstrålingen din. Og jeg får deg faen ikke ut av hodet. Jeg føler meg hjemsøkt, og hvordan i helvete skal jeg klare å ikke bruke hvert bitte lille sekund av hvert bitte lille minutt i døgnet på å fantasere om de brune øynene dine eller hvordan du går gjennom et rom eller hvordan du plutselig har en replikk eller ti på lager som får de andre til å lytte. Du hadde full kontroll i kveld, og jeg kastet lange blikk tvers over gulvet bare fordi jeg visste at der, et sted i utkanten av øyekroken, stod du, noen ropte på deg, sa navnet ditt høyt, og det er sørenmeg det fineste navnet på hele kloden.

C

Det er så hinsides vondt at man til slutt ikke vet hvor man selv er eller er på vei. Det finnes ingen omverden, for alt som finnes, er følelsene i brystet som aldri tar slutt eller slukner. Og nå er det fem dager igjen. Tanker og følelser. Kjærlighet og tap. Alt bare røres sammen, og jeg hopper oppi røra selv. For er det noen som har en selvtillit fra helvete, så er det jeg. Nå skal jeg trøstespise en kanelsnurr før jeg teller timene til jeg skal drukne i en lang mammaklem. Får litt tårer i øynene av å skrive det.

Regnet fosser ned. Klokka er 23.59 i skrivende stund. Verden er ikke ufarlig, det står om grusomme ting i avisene, bussulykker og strømbrudd over hele fylket, og alt, alt jeg tenker på, er én eneste person. Og ingen, ingen vet det.

Kanskje det verste av alt, var da jeg hørte noen rope Ingvild, og det var liksom ingen usikkerhet i den stemmen. Et kort sekund trodde jeg det var deg. Jeg stoppet å gå og la merke til bilen som hadde vinduet på førersiden åpen. Det var mørkt nok til at jeg bare skimtet en skikkelse i passasjersetet på den andre siden, og en arm som vinket ivrig. Nei, du er ikke der, tenkte jeg, selv om jeg så veldig ønsket det. Nei, det var broren din. Han spurte: "Skal du gå hjem?" og jeg prøvde å svare, men stemmen var bare grøtete. Og det var faktisk det verste av alt. En dårligere, yngre utgave av deg. Han vil ha meg, men du vet så vidt at jeg eksisterer. Skal det alltid være sånn? Skal jeg alltid være noens andrevalg? Skal jeg bare stå på sidelinjen og aldri spille hovedrollen i mitt eget liv?

Love

Hvis du leser dette, ja, du, så vet du at jeg er her. Og jeg går ingen steder. Sånn.

Ulovlig, litt


28/7

Det blåser i bjørka utenfor kjøkkenvinduet. Litt. Og jeg hører på sanger som ikke gir meg noen ting fordi jeg ikke trenger noen ting. En hel kveld kan jeg ha et veddemål med meg selv om å få øyekontakt med deg, om så bare for et kort øyeblikk, og alt er helt greit. Hva hvis jeg er den jenta som sitter og tenker på helt ulovlige ting mens de andre prater om jobb og sol og badetemperatur, det er sommerferie, og kortspill om kvelden, og alle de ulovlige tankene handler om deg. Hva hvis jeg er den jenta som kan bruke en time på å vurdere og revurdere om jeg kjenner deg godt nok til å sende deg en venneforespørsel på Facebook?

For noen uker siden måtte jeg spørre meg selv hvor jeg egentlig hadde blitt av. Travle jobbdager, masse nye fjes å si hei til, vinglass og sene kvelder, nordlandssommer og sosiale sammenkomster. Hvor hadde Ingvild dratt? Hvor ble det av rolige lesekvelder eller drømmedager med tekopper, sol og tanker? Det var som å ikke få puste, som om jeg bare var en person som bodde på jobb.

28/7

Men nå. Nå lever jeg. Vel, det er kanskje like vanskelig å puste nå, og jeg føler meg bra på en dårlig måte. Eller omvendt. Jeg vil trykke hjertet mitt ned i halsen og brystet når jeg bare har fire skritt igjen til døra, jeg er like ved å snuble i berget som er helt flatt. Og alt jeg lurer på, er hvor i rommet du sitter, om du har det ene beinet over det andre eller hvilken genser du har på i kveld. Den grå? Den mørkeblå?

Jeg er tjue år og annenhver setning i dagboka mi inneholder et 'du'. Faen.

Du, du og bare du


Det er mange mennesker ute i kveld. Vi kjøper oss et glass vin, går ut, setter oss på kanten av brygga og dingler med beina. Prater, jenteprat, litt stillhet, klokka er tolv på kvelden og lyset er matt rosa, dust. Jeg fryser på armene og ser på de bittesmå bølgene som slår mot stolpene under oss. Så hører jeg plankene på brygga som knirker, deretter noen skritt som kommer i mot oss. Det går noen sekunder og jeg diskuterer fram og tilbake med meg selv hva jeg skal si. Mer rekker jeg ikke å finne opp av tanker før du sitter like ved siden av meg, og hvis jeg bare rører litt på meg, kommer beinet mitt borti ditt, jeg vet det. Du satte deg ikke på den andre siden, der venninnen min sitter, nei, du sitter her, akkurat nå, akkurat her. Og jeg må ta meg sammen for ikke å smile med hele ansiktet.

A

Hvordan kan jeg forklare for meg selv at jeg tenker mer på deg enn jeg absolutt bør gjøre når jeg egentlig ikke kjenner deg? Men er det mulig å være så hundre prosent levende, virkelig, ekte? Her oppe er verden ekte, den er så ekte som man kan få det. Det er bading midt på natta, volleyball og hvin i hagen, familier med flytevester og esker med ispinner under armene, gutter og jenter, håndklær som henger på verandaen, sand i joggeskoene og salt på leppene, fine tanker når jeg legger hodet på puta om kvelden, og hvorfor blir jeg så irritert på meg selv fordi det er akkurat du som dukker opp i hodet mitt når jeg går ut i kaféen for å tørke av et bord eller står på kjøkkenet og smører på philadelphiaost og legger soltørket tomat på olivenbrødet?

Det er nesten som en forbannelse. Det er som et evig DEG. Et deg, og et meg, vi står helt ytterst på kanten, mens de andre allerede har hoppet ut i og står bak oss på brygga og hutrer i bikini og badeshorts. Jeg vil ikke, samtidig som jeg vil, og så går det noen sekunder, vi har på oss badetøy, begge to, og du ler, skubber meg ut i, jeg lander med beina i vannet og kjenner hvordan verden lukker seg rundt meg. I samme øyeblikk hører jeg vagt lyden av enda en kropp som hopper ut i.

D

Jeg er bare en av mange, men du er liksom bare du. Det er en fantastisk tanke, det å tenke at jeg fins, og at du også fins, men du vet så vidt navnet mitt, og så aner jeg jo ikke hva som skjer i morgen, eller neste dag, eller i neste uke. Hvorfor, eller hvordan klarer jeg å skrive at hendene dine legger seg på hver side av ansiktet mitt, at du kysser meg uten å si noe om det, det bare skjer, og små tuster av skjegg kiler meg over leppa og på haka, jeg lukker øynene og lar fingrene hekte tak i kanten på den mørke dongeribuksa di og alt som høres er fuglene langt vekk og det stille suset av en rolig onsdagskveld i Nordland. Du, du og bare du. Vet du det ikke?

B

Før og etter jobb kan man lese i Victoria mens man sitter på verandaen og ser på bilene eller syklistene som farer forbi. Så kan man ta på seg en genser og bli med de andre for å spille volleyball. Det er kveld og tåka ligger lavt, nesten i berøring med strandkanten, jeg sitter i min egen verden og tenker. Og så skal vi gå, du sier 'snakkes', og det er som om lufta forandrer seg. På hjemveien er jeg blitt vektløs. Det er ikke kaldt lenger. Og smiler, det gjør jeg, hele veien.

I'd follow you, to the end of the world if only you would ask me to


(Mighty Oaks: "Brother")

Vi ligger på magen, med ansiktene tett inntil hverandre og snakker. Hun snakker mest. Forteller mest. Jeg lytter, det er det jeg pleier å gjøre, og hun sier at hun er takknemlig for at jeg lytter. Når jeg ikke klarer å la være å smile, ler vi begge to og bak oss ligger sola og dupper i vannflaten, lengst bort, bak alle oddene og skjærene i sjøen. Rosa lys farger de allerede levende rødvinskinnene hennes.

17.juli

Træna, Træna, Træna. Jeg vet liksom ikke riktig hvordan jeg skal forklare for dere hvordan det var. Hvor bra det var. Eller sånne uoriginale fraser. Så hva med å heller si at jeg allerede savner å ligge i soveposen, til lyden av hvin og badehyl klokka tre på natta, mens soloppgangen vandrer bortover horisonten og man kan ligge helt i ro ved siden av en god venninne. Å være på festival er nesten som å lage ditt eget liv, for et par dager. Vi kunne stå opp når vi ville, spise frokost når vi ville, se på de konsertene som fristet mest eller bare sitte på gresset eller svaberget, snakke, ikke snakke, tenke, ikke tenke, spise potetgull eller sjokolade og være der, sammen, og noen ganger alene.

First Aid Kit. Ida Maria. Mighty Oaks. Iblandet litt måkeskrik, glade hyl, fiolinspill, lukten av grill, jubel, potetgullsmuler i soveposen, våte sokker, gode venner, båtmotor og bølgeskvulp, saltvann i håret og lite søvn. Jeg har herved blitt et festivalmenneske! Det er ikke bare herlig og fullt av inntrykk og frihet, men fine mennesker, som man først ikke kjenner så godt, og ingenting er feil eller ikke lov. Det er så klisjé at jeg vrir meg i stolen når jeg skriver det, men det er så jævlig lov å være seg selv på festival. Jeg mener, Træna er en øy langt ute i havgapet, det tar timevis å komme seg til fastlandet, og det bor mindre enn 500 mennesker der fast. I helga bodde det flere tusen. En liten teltlandsby. Mange fine ullgensere og mye god mat, jeg vil skrive alt samtidig som jeg vil ha det for meg selv også.

Ha fine dager, uansett hvor i verden du er!

Torsdagsklem fra Ingvild.

Hør Napolis Sang


I fjor sommer lå jeg på verandaen hjemme og leste Hør Napolis Sang av Mariangela Johansen di Fiore (tidligere Cacace). Debutromanen hennes. Jeg hadde glemt hvor herlig og italiensk denne historien var. Så full av lukter, sanseinntrykk og følelser. Jeg leste den for første gang da jeg var elleve, men jeg husker ingenting - bortsett fra at jeg var vilt begeistret. For hva? Noe satte inntrykk, jeg husker bare ikke nøyaktig hva det var. 

Italy Venice PhotographyItaly / Venice / Vintage / Photography

Nå er det nesten blitt som et ritual. Hver sommer leser jeg denne boka igjen. Den er liksom min bok. Jeg leste den for første gang da jeg var elleve, og så leste jeg den igjen åtte år senere. Den var like bra. Nesten bedre. Handlingen er lagt til Napoli, og du kan nesten lukte den eksotiske, varme og italienske atsmofæren. Kysten, kvelder med familie og varm pasta og klesvask som henger over gatene. Høylytte kvinnestemmer og Vespaer og unge par som kliner i trange smug. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så himla begeistret for Italia, men det er jeg altså. Det er noe med meg og Italia. Det er noe med meg og kjærlighet og Italia. 

Napoli - Gradoni del Petraio

Bokas hovedperson er Annamaria, som flytter ned til sin italienske familie for å bli innviet i kulturen der. Hun møter igjen sommerforelskelsen Sandro, begynner på universitet, spiser pasta og skravler med kusinene sine, går kveldsturer, kysser på stranden etter at det har blitt mørkt, bader i Middelhavet, nyter smakfulle måltider, kjøper ferske olivenbrød på gata, alt er så autentisk og levende. Det er en sånn bok jeg vil leve i. Samtidig er jeg glad for at det er nettopp det- en bok. Det er min bok, en verden jeg kryper inn i hver sommer, uansett om jeg er hjemme i Trøndelag, sitter på et svaberg i Nord-Norge eller drikker kaffe på en fortauskafé i Roma. Alle sanseinntrykkene fra denne historien er virkelig fantastiske! Enkelte bøker blir man bare veldig glad i ♥

Helt til slutt vil jeg fortelle dere at jeg lette internett rundt etter et eksemplar av denne boka. Den var ikke lett å få tak i- men så tok jeg kontakt med Mariangela direkte, og en uke senere var jeg en fantastisk god bok rikere - med signatur. Og lykkeønskninger. Sånt varmer et ungt skribenthjerte.

Jeg legger forresten ut en del instagram-bilder om dagen. Du kan følge meg her! Ha fine sommerdager, alle der ute!

Sleeping at Last


God helg! ♥

Juli


I

Det finnes morgener hvor jeg sitter på verandaen uten noen konkrete planer, leser noen sider i Ut og stjæle hester, ringer hjem og snakker med pappa, får vite om kveldsturer og sol, og bildene i hodet mitt gjør at det stikker litt i hjertet av hjemlengsel. For selvfølgelig er Nord-Norge vakkert og endeløst, man kan aldri bli lei av skjønnheten her oppe, men hjertet ditt kan tilhøre et annet sted også. Hjertet ditt kan tilhøre mange steder, eller mange personer.

 

II

Og Knut Hamsun er blitt min følgesvenn. Når jeg sykler langs veien og ser på den levende, tette, furuskogen, mosen over bergene og formasjonen av stier og hauger og kratt, kombinasjonen av alt dette, gjør at jeg ser for meg en mann, alder ukjent, som vandrer, ikke fort, men ikke sakte heller, gjennom trærne, kanskje med en hund i hælene, han har en sekk på ryggen og et gevær over skulderen. Han er fortapt i tanker samtidig som han er fortapt i øyeblikket. Eller så tenker jeg at når jeg går over svabergene og ned til sjøen klokka halv tolv om natta, sitter han der, helt ytterst, med hunden sin, Æsop, og skuer utover. Stille, bare bølgene som slår og suset i ørene.

B

III

Jeg triller sykkelen bortover grusveien, som er rammet inn av bjørkeskog på begge sider. Det bakerste dekket er punktert, men jeg merker omtrent ikke at jeg går. Er det ikke noen ganger at kroppen legger du igjen et sted, men tankene er bestandig der? Egentlig burde jeg kanskje være sint, eller i hvert fall irritert, på meg selv. Det nytter ikke, for jeg har en tendens til å ødelegge alt jeg tar i. Nesten. Og nå har jeg ikke lyst til å bruke energien min på det. Jeg tenker ikke en gang på dekket som er helt flatt og bare putrer sakte bortover grusen. Jeg kan heller tenke på god mat, som jeg spiser i solveggen på fyret, eller at jeg plutselig stopper, setter fra meg sykkelen i veikanten og går ned til sjøen for å bade. Legger klærne i en haug på svaberget og vasser uti, kjenner små skjell stikke under fotbladene, saltvannet på leppene etterpå, når jeg står og tørker meg med et luftig frottéhåndkle.

 

IV

Jeg skriver et langt brev. Ordene er kanskje ikke perfekt formulert, men de er bånn ærlige, og jeg bretter arket sammen, putter noen teposer i konvolutten og går til butikken. Hilser på den trivelige dama bak kassen, kjøper melk og grøtris, hakkede tomater og brokkoli, går hjem igjen, og sitter i senga og ser på noen episoder the Carrie Diaries om kvelden. Ser at sola skinner over hele øya selv om klokka snart er halv tolv. Jeg bretter sammen håndkleet som jeg har hengt opp på knaggen, trer noen gode ullsokker over føttene og hopper opp i joggeskoene. Kjenner hvor godt det er å lufte både hodet og kroppen, går i flere minutter helt til jeg finner en liten bukt. Det er store bølger, nesten litt hissige, litt advarende. Det føles eventyrlig, og jeg bader alene, ser sola som liksom bor mellom fjelltoppene i Lofoten, på den andre siden av fjorden. Alt, alt, er vakkert.

Tanker om skriving


Heisan! Dette ble et skrekkelig langt innlegg, så klapp på skulderen til deg som leser alt sammen. Det handler om skriving og det å produsere tekst.

http://blog.myedonline.com/wp-content/uploads/2013/05/writing-with-pen1.jpg

Enten er det fordi jeg er rotete og aldri vet hva jeg vil, eller så er det fordi jeg faktisk skriver en god del. Uansett er det en hel drøss med rare dokumenter på Mac-en min. Med alle mulige slags titler. Badeturen, Vi skal ikke ha lodd. Eller hva med denne: Det er så urettferdig. (Ingen kommentar..) Vel. Jeg går ikke rundt og tenker på denne tanken, akkurat, men plutselig slår det meg at jeg faktisk skriver mye. Jeg produserer. Mye er bare vissvass, ord jeg rabler ned i full fart, men plutselig har jeg brukt en time eller to før frokost og tre forskjellige scener utspiller seg foran meg på skjermen. "Har jeg skrevet dette?" Det er gøy å leve seg inn i det man skriver.

Jeg hater når folk spør hvilken "metode" jeg bruker. For jeg har ingen! Er jeg inspirert og i godt humør, kan jeg bare sette meg ned og så kommer det noen ord, og så kommer det flere ord, og jeg tenker ikke så veldig mye på det jeg skriver, det kommer litt av seg selv. Men skal ikke en forfatter være strukturert, sette seg ned med en plan? Skrive fra ni til fire?

Vel. Jeg gjør som jeg vil. Og noen ganger vil jeg bare skrive. Uten stans. Noen ganger vil jeg lese gjennom det jeg skriver. "Herregud, har jeg skrevet den setningen?" eller "Blæh! Det skjer jo ingenting!" Man må være litt kritisk med seg selv. Likevel... så skremmende mange ganger ender jeg opp med å lese bare for underholdningens skyld. Hvorfor det? Fordi det er jo nesten meg det er snakk om. Selvfølgelig finner jeg på karakterer, men alle karakterene har en bit av Ingvild i seg. Sånn er det bare.

En annen grunn til at jeg blir engasjert, er fordi det er personlig. (På intervjudagen på Westerdals var det noen som sa at det å få positiv tilbakemelding på noe kreativt du har laget, er nesten som en slags selvtillitsboost. Det er jo faktisk sant! Fordi alt kreativt som man lager, er jo veldig personlig.) Hvis du hadde kjent meg veldig godt, kunne du sikkert prikke ut de ulike episodene og personene jeg skriver om. For mye av det er jo faktisk sant. Det er bare litt fikset og pyntet på. Eller så er det ikke pyntet på i det hele tatt, tvert i mot. Da jeg hadde gått et par måneder på Nansen, kjente jeg at jeg virkelig var i drivet. Nå skal jeg skrive masse tekster! Og det gjorde jeg, du verden, så mye jeg skrev. Mange av tekstene og novellene ble veldig triste. De handlet om virkeligheten, om hvordan den ikke kan gjøres om, hvordan livet vårt faktisk kan forandre seg brått og bli et mareritt. De handlet om død og kjærlighetssorg og det å ikke være sammen med familien sin. Å skrive trist er nesten enklere enn å skrive vakkert. For trist og lei seg har alle vært. Det er så mye mer ektefølt, synes jeg.

Så nå sitter jeg ved et kjøkkenbord i Nord-Norge og skriver. Hver morgen står jeg opp litt tidligere enn jeg vanlig, lager meg en kopp te og åpner Mac-en. Jeg prøver å tenke at jeg er flink. Du er flink, Ingvild. Dette er gøy.

Jeg slenger med noen tips til alle skribenter der ute:

- Vær nådeløs. Alt kan skrives! Og det er ingen som kikker over skulderen din og sier "virkelig? Skal du seriøst skrive det der?" Jo mer gæren du er, jo flere idéer får du.

(Kjedelig, men sant) - Unngå alt for lange setninger (å, ja, da, jeg er farlig god på det der selv), gjentakelser og alt for mye beskrivelser. Det enkle er faktisk ofte det beste.

- Sett av tid til å skrive. Det hjelper ikke å tenke at man har en hel måned, eller kanskje til og med et helt år, hvis man aldri begynner. Finn fram skrivebok eller pc-en og skriv noen setninger. Du kan for eksempel bruke et kvarter av frokosten din til å skrive en liten tekst, kanskje hvordan du føler deg akkurat da eller hva som foregår utenfor kjøkkenvinduet.

- Noter ned alle tanker, replikkvekslinger, idéer. Det er lurt å alltid ha med seg en liten skrivebok, eller kanskje notere idéene på mobilen. Slik at de kan tas fram igjen senere!

Et spørsmål til slutt: Skriver du, og hva tenker du på når du skriver?

Jeg skriver forbokstaven din i håndflaten min


Og vi skulle tatt på oss hver vår ullgenser, tatt med en termos og en pose med kanelsnurrer i en ryggsekk og ruslet langs den smale grusveien veien med hundekjeks i veikanten. Du vinker til nabomannen som står og rister tepper på balkongen selv om klokka er snart ti over halv tolv på kvelden. Sola speiler seg i takvinduene på huset som ligger inntil skogen, og jeg klemmer hånda di forsiktig før jeg iler bort til en stein som står plassert midt i havet av gresstrå. Sammen med et bjørketre og den myke, blå himmelen over, er det et fint motiv. Jeg trykker ned knappen samtidig som jeg hører skrittene dine komme nærmere.

Vi går forbi noen malerier som er satt fast med bolter i veggen. Kunstneren er norsk, tror jeg. Tripper ned noen svaberg, og setter oss ytterst og myser mot sola. Den bader i de levende bølgene, ligger aldri helt i ro. "Den er fin, den. Sola." Du sier det og legger hodet ditt på skuldra mi.

Vi prater, det er ikke så farlig hva vi prater om, bare at vi sier noe. Vi ser aldri at sola går ned, for den går aldri ned her oppe. På en halvtime rekker den å forflytte seg fra sør i Lofoten og forbi Svolvær og videre østover. Du har hånden din på det ene beinet mitt, du har den liggende oppå dongeristoffet, den ene håndflaten din litt over kneet mitt, jeg kjenner hvordan det prikker bak fingrene, hvordan det er som om tiden står stille men går kjempefort likevel.

Og vi skulle ha stått på kjøkkenet neste morgen og stekt egg og bacon sammen. Jeg ville ha skjært opp tomater og lagt de på et fat, du ville ha skjenket kaffe i to kopper og sammen ville vi hørt på radioen. Eller kanskje ikke. Vinduet ville stått åpent for det blir varmt med to i rommet, det blir varmt med oss to i rommet, og da ville vi hørt på måkeskrikene. Og vi ville ha sett på hverandre og tenkt-

2

Det var så lenge siden jeg har publisert noe skjønnlitterært, så her var dukket det visst opp en liten tekst på en onsdagsmorgen. Jeg koser meg med å sitte ved kjøkkenbordet hver morgen, spise havregrøt til frokost og leve på Hamarøy, i Knut Hamsun sin ånd, tenke på stiene der han gikk eller lure på hvor mange ganger han ruslet langs veien her. Det er fint.

Og så lurer jeg på en ting: Hva har dere lyst til å lese om? Hva synes dere om små biter med tekst? Historier, øyeblikk? Rop ut, hvis du har noen ønsker!

Book challenge day 7


7. Den boken som var vanskeligst å komme igjennom

For meg er språk veldig viktig. Veldig viktig. Det er faktisk viktigere med et godt, tydelig språk enn en spennende handling, spør du meg. Jeg kan nyte bøker skrevet av skarpe, dyktige forfattere uten at det skjer noe som helst.

http://bloggfiler.no/maria1993.blogg.no/images/562352-11-1305454413509.jpg

Den tyske forfatteren Kerstin Gier har skrevet en triologi om kjærlighet og tidsreising. Jeg kastet meg over den første boken, "Rubinrød", med litt vel høye forhåpninger... skråsikker på at dette var noe som jeg ville like. Femti sider ut i boken konkluderte jeg med at språket var så irriterende dårlig at jeg ved flere anledninger vurderte å legge vekk boka og glemme hele serien. Jeg fullførte den, men språket var dårlig, barnslig, rett og slett, dog handlingen kul og spennende, selv om "Rubinrød", den første boka i triologien, egentlig var helt død når det kom til handling. Skulle det aldri skje noe?! (De femti, kanskje hundre første sidene i boken er fullstendig unødvendig, etter min mening.)

Nå har jeg lest bok nummer to også, uten videre entusiasme, men med litt mer action (for øvrig veldig kunstig action). Dette er en dårlig bokserie, og det som kanskje er det verste, er at konseptet - kjærlighet og reising i tid - er skikkelig kreativt. Jeg blir så oppgitt, fordi denne historien har potensial, den har noe, men den er så treg og dårlig skrevet at jeg kjedet meg halvt i hjel.

Har du lest triologien til Kerstin Gier? Og jeg er litt nysgjerrig- anstrenger du deg for å fullføre bøker, eller bare legger du de fra deg?

Hurraliste


Da jeg gikk på Nansenskolen, lærte jeg meg å sette pris på veldig mange ting. Jeg savner for eksempel det å kunne klemme minst ti personer hver dag. Lykke! Noe som vi også gjorde, var å lage hurralister. En hurraliste er en liste over ting som gjør deg glad, levende, ting du virkelig setter pris på. Det har vært så stille her inne at dere kanskje lurer på hvor det har blitt av meg..? Nå skal jeg fortelle deg hvordan det går med livet mitt:

4

- Å danse er fantastisk. Særlig når man kan danse med bestevenninnen sin i en kjole med blonder på iført høye hæler samtidig.

3

- Jeg har tørket støv av speilreflekskameraet! Wow, det var deilig å knipse litt igjen. Fange kveldssola som hviler over åkrer fulle vissen løvetann, katten som kjøler seg ned under bringebærbuskene eller bare hunden min som spretter avgårde foran meg på grusveien.

- For et par dager siden fikk jeg vite at jeg kom inn på Westerdals i Oslo! (Jeg har jo ikke en gang fortalt dere at jeg søkte der...) Det var en ekstremt positiv overraskelse å få, og gjett om jeg er rimelig happy for tiden? På intervjudagen møtte jeg masse hyggelig mennesker og fikk et mer realistisk innblikk i hvordan det er å studere på en kreativ skole. Jeg pratet litt med noen andre studenter som også var innkalt til intervju, og jeg ble enig med meg selv om at jeg absolutt bare måtte komme inn. Det er jo dette jeg vil gjøre! Så kom den. Konvolutten. Med bankende hjerte og motvillige tanker om at et strålende intervju ikke kan gi meg innpass hvis opptaksprøven min sugde, åpnet jeg den. Der stod det. Svart på hvitt. Hurra! (Men hvordan skal det gå med en landsens jente i Tigerstaden, da...!?)

5

- Jeg har funnet ut at jeg elsker lydbøker! ("Hæ, men det er jo ikke lesing!") Jo, vet du hva- noe av det beste jeg vet, er å tusle avgårde mens jeg hører på en lydbok. For øyeblikket går det i "Den som elsker noe annet" av Karin Fossum. Og ja; jeg har visst blitt en krim-addict. Wow, for en bok. For en forfatter!

1

- Neste søndag fyller jeg 20 år. Jeg skjønner ikke helt at jeg er voksen. Hvorfor kan jeg ikke bare være liten litt lenger, være litt barn, være gal og hysterisk og sprellende og morsom...? (Det siste halvåret har jeg for eksempel garantert brukt drøssevis med timer til å navigere inne på nettsidene til Skatteetaten, Lånekassen og så videre. Regninger, studielån, jobbsøknader. Velkommen til voksenverdenen!) Det ble litt improvisert feiring, men det trengs ikke så mye når man har puter og pledd, stearinlys og god mat. Og to fantastiske venninner på besøk! Jeg koste meg i hvert fall.

- Om to dager skal jeg kjøre til Hamarøy hvor jeg skal bo i en og en halv måned. Der skal jeg jobbe på et trivelig bakeri, selge kaffe til turister og forhåpentligvis skrive masse. Midnattssol, blomsterenger, sykkelturer, Hamsun, brev, tanker. Jeg gleder meg! Av sommerlektyre tar jeg blant annet med meg disse godbitene: "Ut å stjæle hester" (P. Petterson), "Det fine som flyter forbi" (I. Løkås) og "Vindens skygge" (C. Ruiz Zafón). Men det blir ikke bare bøker og kanelsnurrer der oppe; jeg har også bestilt festivalpass til Trænafestivalen! Og gjett hvem som hoppet i taket da hun fant ut at First Aid Kit skal spille der? Dette må jo bare bli utrolig bra.

6

Hurra! Jeg tror det kommer til å bli en fantastisk sommer! ♥ Har du noen planer?

I had his heart but I broke it everytime


Lykke Li: "No Rest For The Wicked"

Litt musikktips på en søndag! Jeg har blitt hekta på det nye albumet til Lykke Li, og særlig denne sangen (og musikkvideoen) er så fin, og så sår. Outch, sier jeg bare. Det er så nært, og det er så ekte. ♥

Book challenge day 6


Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for at denne spalten nesten har dødd ut, men nå skal jeg skjerpe meg. Denne gangen skal jeg fortelle om den rareste boken jeg har lest. Neste post skal handle om en bok jeg synes det var vanskelig å komme meg gjennom. Jeg blir veldig glad hvis dere også forteller meg om deres bokopplevelser!

6. Den rareste boken du har lest

Hmmmm. Jeg måtte faktisk lese gjennom boklistene mine og logge meg på bokelskere.no for å sjekke ut dette. Når jeg begynner å lese en bok, er jeg veldig oppmerksom på kvaliteten. Er dette noe jeg vil fortsette å lese? Vil jeg bruke timevis på dette klissete språket eller forvirrende hovedpersonen? Og hvis boken ikke fenger meg på noen måte, gidder jeg selvfølgelig ikke å fullføre den.

Harald Rosenløw Eeg er en anerkjent forfatter i Norge, men jeg tror (?) jeg kun har lest én bok av ham, og denne boken gjorde meg både irritert og forvirret; "Filter". Kanskje mest irritert, men den var uansett veldig rar. Veldig jeg-gjør-alt-det-som-forfattere-ikke-skal-gjøre. Jeg lager en karakter motsatt av det jeg tror målgruppa vil like. Historien må være veldig sær, den særeste historien noen noen gang har lest. Okei, så var det kanskje ikke sånn, men jeg føler likevel at denne historien er halvferdig, upersonlig og merkelig. Hovedpersonen var dessuten helt speisa. (Jeg elsker spesielle karakterer, tro meg, men ikke når det bare blir påklistret og rart).

Jeg vet at denne boken har fått mye bra kritikk blant anmeldere og private personer, men jeg likte den dessverre ikke.

Hva er den rareste boken du har lest?

Velkommen hjem. Eller?


Det er en uke siden jeg sluttet på Nansenskolen. Jeg satt med tårer i øyekroken, et hjerte fullt av følelser og et hode fullstappet med tanker samtidig som det ble spilt høy musikk, vinglass ble tømt og elever og lærere svingte seg rundt og rundt på gulvet. Det var stjerneklart, jeg var så lei meg og samtidig så glad for at det var plass til meg der også. Så mange ord, og så mange ting jeg ville si-

Men da er det så himla bra at en klem er mer enn godt nok. Den sier så mye, og jeg klemte og vi klemte og vi gråt, og det var sol, og jeg så alle bagene, koffertene, posene og kassene som var slengt rundt omkring på plassen foran internatet. Med en slik brutal avskjed med det som har vært hjemme mitt, skrivestua mi, vennene mine, i nesten et år, var det ingenting som var mer perfekt enn at verdens beste mamma kjørte meg hjemover og tok i mot alt av kaotiske refleksjoner og prat.

Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men du vet den følelsen når du nesten er hjemme, når du ser igjen de samme, gamle, latterlige kjennetegnene, småtingene som du forbinder med hjemme? Når du ser det du så da du var ti år, da du var åtte, da du var liten og verden var så stor. Jeg og mamma stoppet på en fancy bensinstasjon, og jeg buste ut med "jeg liker å se åkrene, det er noe med Trøndelag og åkrer".

Så hva skjer nå? Jeg er hjemme. Jeg får brev i posten om studieplasser, intervjuer, jeg må begynne å tenke på hybel, det er så mye som må planlegges. Men akkurat nå skal jeg bare være hjemme, lese bøker, stryke pusen som ligger langstrakt på dyna mi, og jeg skal lage masse god mat. Jeg skal ikke tenke, men bare være hjemme. Og jeg skal ha like gode samtaler med menneskene her hjemme som de samtalene jeg hadde med alle de fine menneskene på Lillehammer. (Hvis det er mulig da)

Og så går det an å drømme - om sykkelturer i Nord-Norge, sol og bikinivær, kjærlighetsbrev i postkassen klokka ni om morgenen, lange klemmer, jentekvelder, vestlandsdialekt i øret, et uendelig lager med tomme postkort som skal fylles inn. Det er så mye fint i dette livet, synes jeg, og det er så mange muligheter.

Dette ble et skikkelig rotete innlegg. Jeg håper at dere er her fortsatt, for jeg har flere bloggidéer og så mye å fortelle! Nå har jeg dessuten et hav av tid, i motsetning til tidligere. Så.. har dere gjort noe spennende i det siste? Noen bok- og filmtips? Planer for sommerferien?

Søndagsklem fra Ingvild

Hvis du heter Johannes, heter jeg Victoria


Vi snakker ikke om noe spesielt egentlig. Jeg spør, du svarer. Jeg spør igjen, du svarer igjen, men smiler. Bredt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, bare står der og skjønner ikke hvorfor jeg aldri klarer å pønske ut et oppfølgingsspørsmål mens du tenker på hva du skal svare. Jeg blir stum. Du sitter der og aner ikke hvor glad jeg er fordi du ser på meg av alle mennesker i hele verden akkurat nå. Bare meg, jeg vil omfavne hele verden, men aller mest deg. Jeg vil at det er akkurat dine armer som kommer borti meg i kinokøen eller akkurat du som kommer bort til bordet hvor jeg sitter og spør om det er ledig.





Jeg analyserer alt. Jeg er jente. Derfor analyserer jeg alt. Hver eneste bevegelse, hvert eneste klesplagg, herregud, når enkelte bare går rundt og ikke tenker på at de har på seg en skjorte og en finstrikket v-genser, de bare... er der. Da er det greit. Mer enn greit. Det er så fint at jeg klarer ikke å slutte smile lenge etter at jeg har sagt ha det til deg.

Det er slutt. Men kjærligheten vil ikke slutte.


Etter snart et år på skrivekunstlinja, har jeg lært meg å bli temmelig kritisk som leser, både når jeg leser romaner og tekstene til de andre i klassen. Jeg sitter med pennen min og stryker ut setninger, skriver mange utropstegn og slakter kjedelige passasjer. "overdrevent!" eller "kutt ned adjektivbruken!" eller "mer ubehag!!!" Det er nesten blitt vanskelig å finne en skikkelig god roman. Nå har jeg lest mye forskjellige litteratur, og jeg har funnet ut hva jeg liker og hva jeg liker mindre. I helga fullførte jeg en bok av en kvinnelig forfatter som var skrytt opp i skyene på coveret. Ble jeg skuffet? Ikke svar på det, forresten. Jeg omtrent leter etter dårlige setninger i bøker, og når jeg finner det, er det som om forfatteren automatisk får en rød strek av meg, nei, den havner lengre ned på listen, gitt.


Jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg leste en bok som var, ja, breathtaking. Men i går kveld fullførte jeg Imot naturen av  Tomas Espedal, og selv om det var noen setninger jeg ville strøket ut (fordi jeg er blitt så kritisk av meg), var det så mye fint.  De siste tjue sidene satt jeg bare og gråt og leste videre. Tenk at kjærligheten er så vond at det er som om noen vrir hjertet ditt rundt og rundt, haler og drar i det, vil at du skal føle noe, føl noe da.

Hvis du skal lese én bok i år, skal du lese Imot naturen av Tomas Espedal. Den er velskrevet ut i fingerspissene og den handler om det, etter min mening, mest essensielle i livet - nemlig kjærligheten. Han har en helt egen evne til å suge leseren inn i et univers uten bruk av overdådige beskrivelser eller ord, men kjærligheten, den er stor og viktig og blir skildret ned til minste detalj, minste tanke, minste betraktning, minste berøring, tåre, smerte. Jeg anbefaler alle å lese dette kunsttykket av en roman!

And he will make the face of heaven so fine. That all the world will be in love with night


(Shakespeare)

Jeg postet et bilde på instagram her om dagen hvor jeg skrev "det er fint at lykken er akkurat der jeg er". Det er slutten av februar, jeg sitter på kjøkkenet hjemme, drikker kakao og leser engelsk fantasy. Solen skinner gjennom vinduet, jeg vil skrive, og selv om jordene utenfor er grønne istedenfor hvite, koser jeg meg når jeg går sammen med søsteren min til sentrum, hun skal på skolen, jeg skal til tannlegen.

Drømmer, jeg er sånn en drømmer at jeg blir helt tullete i blant. Boken min eksisterer oppe i hodet mitt, men den finnes også på papiret. Mange, flere hundre sider, jeg er stolt av meg selv, og jeg skriver det. Selvfølgelig skal jeg klare det. Hvorfor ikke, liksom. Noen ganger tenker jeg litt sånn som en av mine favorittkarakterer. Kanskje jeg egentlig lever et paralelliv?

Jeg vil gjerne anbefale en film til dere. I helga så jeg den nye filmatiseringen av Romeo & Julie, med blant annet kjekkasen Douglas Booth og talentfulle (og å, så pene) Hailee Steinfeld, og den var så fin at romantikerhjertet mitt banket av full iver. Musikken og kostymene var ekstra fine. Se den se den se den! Jeg er så svak for kjærlighet, jeg kunne like godt hatt Afrodite som mellomnavn, hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på mennesker som faller for hverandre?

Fotografert av Camilla Rose

Fordi det er så vakkert. Lots of love ♥

Savne noe langt borte og være lykkelig akkurat her


Visste dere at det er så lite dere vet om livet mitt, hva jeg gjorde i går eller hva jeg gjorde forrige uke, hvem jeg møtte eller hva vi skal gjøre i helga, men at jeg bretter ut om følelsesregisteret mitt? Når jeg tenker meg om, er det kanskje på tide med et helt vanlig blogginnlegg. Merkelig at jeg som går på skrivekunstlinja ikke aner hvordan jeg skal skrive et helt hverdagslig blogginnlegg.

Fotografert av Lily

1. Det er akkurat én uke til jeg vender snuten nordover og hjem

Jeg har egentlig ikke ord på hvor mye jeg savner å være hjemme, spise knekkebrød ved kjøkkenbordet, gå til postkassen eller se en film sammen med foreldrene mine, samtidig som jeg støtt og stadig sliter med å finne beskrivelser som kan uttrykke hvor bra det er akkurat her. Det er som om jeg lever i to parallelle verdener. (Nå er jeg som kjent ganske sprø og analytisk, men det er en smule skummelt å tenke på likevel!)

 

2. Å være skrivekunstelev er overraskende slitsomt

...og overraskende inspirerende. Jeg har så mange idéer, og jeg går konstant og tenker på skriving. Enten dreier det seg om en konkret idé, hvordan jeg skal komponere den, hvordan jeg skal skrive fram akkurat den følelsen, eller så fantaserer jeg bare om hvordan skriveloftet mitt skal se ut, eller hvor gøy det skal være å spasere inn på Gyldendal med en bunke utskrevne ark med tekst på. (Ok, jeg er en drømmer, har jeg ikke sagt det før?) Som mellomtittelen sier, er det et utmattende å sitte dag ut og dag inn og analysere tekster, både hverandres, og utgitte forfattere. Vi pirker på ordvalg, perspektivskift, fortellerstemmen og praktiske ting som for eksempel gatenavn og værforhold. Noen ganger vil jeg bare reise meg og fortelle alle sammen at en tekst er jo bare en tekst, den kan få stå helt fint alene uten at noen skal plukke den fra hverandre. Kan det ikke få stå akkurat det eller det? Å analysere skjønnlitterær tekst minker liksom leseopplevelsen noen ganger. På den annen side er jeg strålende fornøyd med å ha utviklet både min egen skrivestemme og et kritisk blikk. (Innimellom er det jeg som slakter tekster, men stort sett bare inne i mitt eget hode, heldigvis!)

 

3. I morgen drar jeg på skitur

Det kryr av både kultur- og friluftsliv på Lillehammer, og takket være DNT Ung reiser jeg sammen med en gjeng jenter på hytte-til-hytte-tur i morgen ettermiddag. Å gå kilometervis på ski, være fulle av roser i kinnene og komme fram til en hytte med peis, kortstokk og køyesenger er helt greit for min del. Gleder meg!

Ellers kan jeg fortelle dere at jeg holder på å mekke sammen opptaksprøver til diverse skoler. Hvilke det er snakk om, har jeg ikke lyst til å røpe helt enda, men kjenner du meg godt nok, klarer du å gjette det. Forresten, kan jeg få komme med en bokanbefaling? Les noe av Helga Flatland. Hun er så dyktig til å skrive, det er rørende og veldig melankolsk på samme tid. Jeg elsker historier om følelser og relasjoner ♥ Håper alt står bra til med dere!

Så tankefull


Hvis det hadde vært regler for hvordan man skulle leve livet, ville jeg ha lagt til en regel om at (nesten) alt er lov. Det er lov å gråte en dag og smile den neste mens man drikker te og prater om at det aldri slutter å snø. Det er lov å sitte på Nikkers og skrive sammen med en god venninne, nyte en glovarm kaffe mocca og høre på gamle sanger. Jeg synes dessuten det er lov å smile fordi jeg snart er ferdig med bokprosjektet mitt, selv om det bare er et førsteutkast.

I morgen setter jeg meg på et fly og drar til London. For andre gang skal jeg få lov til å se Taylor Swift live, og for første gang skal jeg få oppleve byen jeg har vært forelsket i siden engelsktimene på ungdomsskolen.

Det er lov å danse til countrysanger eller Vassendgutane eller drømme seg til en ferie på en hytte i Jotunheimen. Jeg er betatt av han som ringer på og spør om jeg blir med og lager vafler, jeg tenker på alt og ingenting og alt likevel, og jeg liker at jeg nyter livet, selv om jeg vet at det kan være farlig å være for lykkelig.

Men man må bare nyte det så lenge varer ♥ Og igjen må jeg si at jeg er så takknemlig for alle varme ord og kommentarer - dere gjør det mer enn verdt å blogge! Håper dere har hatt en magisk januar.

Book challenge day 5


5. Hvilken bok ligger bestandig på nattbordet ditt?

Jeg føler meg skikkelig uoriginal nå, men den boken som har flyttet inn på mitt nattbord, må være min egen dagbok. Den er det stedet jeg kan putte alle tanker, fordommer, hemmeligheter og følelser. Spesielt på dager som man helst vil klippe ut fra kalenderen og ikke gjenoppleve, aldri. Selvfølgelig driver jeg ikke og leser dagboken min hele tiden, men i blant er det morsomt å ta den fram og lese noen tilfeldige setninger fra en tilfeldig dato. Så sprø er jeg!

Jeg er så takknemlig for de varme og fine tilbakemeldingene jeg har fått i det siste. Forhåpentligvis vet dere hvor mye det - og dere - betyr for meg ♥

Hvilken bok har flyttet inn på ditt nattbord?

I'll be strong, I'll be wrong, oh but life goes on


(Taylor Swift)

Jo, jeg burde så absolutt vært glad for at det er femten minusgrader og snø og stjerneklart. Bøker og tekopper og drømmetenking og piano og god mat, men noen ganger er jeg ikke full av smil.

Peoplelove is in the air
| via Tumblr

Innimellom vil jeg bare miste meg selv og forsvinne inn i ingenting, hvor jeg ikke trenger å forholde meg til noe, ikke følelser som jeg ikke har kontroll over, eller snakke eller le, for noen ganger klarer jeg bare ikke. Det er som om jeg er en gradestokk. En gradestokk som forandrer seg raskt. Kan jeg vær så snill å bare ikke være, eller i det minste ikke være meg, for det er så slitsomt. Hvis noen har lyst på min mentale harddisk, så vær så god. Du kan til og med få den gratis.

Men ikke sant, det er sånn man tenker i blant, at det føles barnslig å sitte å gråte selv om man snart er tjue år, eller at man skulle ønske noen banket på og begravde en i en varm klem, og neste dag kan jeg smile og være hundre prosent Ingvild. Men noen ganger skulle jeg ønske at verden ikke var et så tungt sted å leve, særlig når jeg ikke møter på det mennesket som kan se på meg og umiddelbart forstå hvordan jeg har det, han som kan klemme meg, få meg til å smile uten å si så mye som et pip.

http://spiritualboosters.files.wordpress.com/2013/06/inspiration.jpg

Skjønner du egentlig hvor lei meg jeg blir når jeg hører latteren din, hvordan dere ler sammen uten at det er morsomt, det er bare morsomt for dere, og skjønner du ikke at det slettes ikke er så festlig å lytte til noe som har bestemte rammer og interne innstillinger? Å, jeg er så himla glad for at jeg ikke er en sånn person som bryter ut i raseri når det ikke passer seg. Det får komme ut i form av ord, da.

Du bare være der, du bare kopiere replikkene mine, bare at dine høres ti ganger lystigere ut, smilet ditt er bredere enn mitt, og jeg, jeg står der og tenker at jeg prøvde i det minste.

In Love With Myself | via TumblrTheyAllHateUs

Spørsmålet "går det bra med deg?" er enkelt å svare på. Jeg er blitt skikkelig dyktig nå. Men hvis jeg sier nei, da tenker de ikke over det, de tenker i hvert fall ikke over  hvordan det er å være meg sammen med dem, for hvordan kan de det når det bare er jeg som kan være meg?

Vil du ikke danse da?


Jeg står i et hjørne og betrakter alle de andre. Jentene som har paljettkjoler og guttene med lakkerte sko, etterbarberingsvann og parfyme. Musikk og røde lepper og dansing. Jeg lengter vekk, men vil ikke innrømme det for de tapre venninnene mine som må holde ut med meg. Likevel er jeg ikke ulykkelig. Innerst inne kan jeg se for meg at karakterene mine er mine beste venner og de flotteste guttene er forelsket i meg, han som tropper opp på døra og påstår at vi skal lage pannekaker sammen, eller han som har en rød porsche fra 1963, en karmann coupe-modell, eller han som kan sitte på den andre siden av kjøkkenbordet og pønske ut et bra ord som bidrar til seieren hans i Scrabble, eller han som skriver en sang til meg og har et eget fotostudio i kjelleren. Jeg synes ikke synd på meg selv når jeg kan tenke sånn. For jeg er ikke alene eller ensom, jeg er bare veldig glad i den verdenen ingen kan se.

street

"Ingvild, bli med å dans, da," maser den ene venninnen min, drar meg i armen og smiler, jeg aner et glass vin bak de livlige, om ikke en smule blanke, øynene. Jeg rister på hodet. Venninnen min sier at det er gøy, jeg må bli med, det er folk fra klassen der og sånn. Men jeg går ikke i den klassen lenger. Vi er ikke på videregående lenger. I enda en halvtime står jeg og observerer. Ved inngangen til lokalet står vaktene og passer på at ingenting utenom det vanlige skal skje. Jentene ler høyt mens langt hår flagrer hit og dit. De danser swing, jeg ser på, tenker på hvorfor det alltid er sånn at jeg vil være et annet sted enn jeg er akkurat nå. Men plutselig ser jeg at noen står i inngangsdøra, og hjertet mitt gjør et byks. Tusen tanker raser gjennom hodet mitt.

magic | Tumblr

Beina mine nekter å flytte seg. Han prater med de andre jentene, de kjenner ham mye bedre enn meg, og jeg later som om jeg er lidenskapelig opptatt av å kjede meg. Han biter på, og kommer gående mot meg. "Du er også her!" sier han og smiler bredt. Ikke gi slipp på ham, skriker jeg høyt inni meg, finn på noe å snakke om! "Så hva holder du på med nå da?" spør jeg. De andre danser. Jeg står her. "Jobber," svarer han, lar blikket flakke hit og dit. "Jobber du i barnehagen fortsatt, eller?" spør jeg. Han himler med øynene. "Ja, åh, slitsomt, men herlig også. Vi snakkes senere, da," sier han og går videre. Jeg biter meg i leppa.

Mitt univers er så mye bedre. De skulle bare visst. Du som skal ha kamera i veska di, en rød porsche fra 1963, karmann coupe-modell, i garasjen, du som skal fotografere meg akkurat når jeg har våknet og går ut av teltet, morratrynet.no, skal jeg tenke, men du skal bare le og si at jeg er søt uten sminke. Vi skal sitte og vente på natten og stjernene.

Venninnen min og en ukjent jente kommer bort til meg, jeg har øynene halvveis festet på ham, han ler, slenger hodet bakover og har det tydeligvis rasende morsomt. Jaså, tenker jeg sint, og gleder meg til den dagen han skjønner at jeg alltid satt der og ventet. Og ventet. Foran i klasserommet.

Ingen vet hva framtiden kan bringe, right?

Untitled

Noen skjønnlitterære ord på den aller første dagen i 2014. Jeg er så fornøyd med dette året, men jeg gleder meg til å drømme videre om skriveloft og Roma og overraskelser og fjellturer og hvile hodet på skulderen og nye venner og tekster jeg er stolt over og konserter og kyss i regnet  og reiser i dette nye, magiske året. Hurra! Henger dere med i 2014 også? ♥

Tjuetredje desember




Aldri har jeg vel vært så lykkelig over å være hjemme. Jeg burde sikkert skrevet en milelang unnskyldning for mitt gigantisk fravær, men vet du hva, det gjør jeg ikke, for jeg har vært så glad og inspirert i høst, og jeg har gjort så mange bra ting som jeg er ganske stolt over. Så nei, når livet er så fint som det er akkurat nå, trengs det ingen bortforklaring eller dokumentasjon. Det bare er sånn ♥ Ønsker dere en magisk julefeiring! 

Hilsen en jente som liker å pakke inn gaver istedenfor å åpne dem. God jul!

Det er bare onsdag


Og jeg ville bare lage en liste over noen fine ting.

 

♥ Snø

♥ Kake med masse tykk glasur

♥ Sognedialekt

♥ Klemme noen, hardt, lenge

♥ Togreiser

♥ Mamma

♥ Flette i håret eller nye ullsokker

♥ Noveller

♥ Skoletimer som ikke føles som skoletimer

♥ Gutter som skriver brev

♥ Kino midt i uka

♥ Tyler Ward

♥ En veldig fin liste på spotify

♥ Puter i sofaen

♥ Smil

♥ Lange frokoster

♥ Tekopper selv om man har drukket en fra før

Kan du ikke klemme meg så hardt at alle de knuste bitene inni meg vil settes sammen igjen?


Tårer, det er merkelig med tårer. Tårer er bare tårer, men tårer renner og de fortsetter liksom bare å renne selv om du vil at de skal slutte å renne. Men tårer lever også sitt eget liv, de bestemmer alt selv, gjør de ikke?

harmony | via Facebook

Jeg vil så gjerne være lykkelig, og jeg vil skrive. Men jeg tror jeg har mistet min kreative sans for øyeblikket, hodet er for slitent til å skape setninger og følelser og stemninger og historier. Det er så synd.

Er dere her fortsatt? Jeg forstår hvis tilfellet er det motsatte. Men jeg savner dere, og jeg savner å være bare Ingvild. Men noen dager i november kan få være bare noen dager i november. Jeg sier til meg selv at det er lov å ikke gjøre noen ting, og det er lov å ikke smile hele tiden.

Porto nas ilhas Lofoten

Hjertet, det er merkelig med hjertet. Det hamrer og hamrer, må det slå så himla fort hele tiden? Og det gjør så vondt, det er noe som bor der inne, et eller annet vesen, og det mistrives. Det vil ut, det vil ha luft, men det klarer ikke.

Du


Hvor er du som skal sitte i den andre enden av sofaen med føttene dine sammenflettet i mine?

Hvor er du som skal holde meg i hånden, trøste meg og fortelle meg at alt skal gå bra?

Hvor er du som gir meg kallenavn og avbryter det jeg har å si med små, forsiktige kyss?

Hvor er du som synes jeg er søt med rotete hestehale og joggebukse?

Hvor er du som skal ringe meg midt på natten bare for å prate?

Hvor er du som lover at du er der, hele tiden, uansett?

snow hearts

Sorg er kjærlighetens pris, heter det. Jeg vil ikke si så mye, men akkurat nå er jeg hjemme, og livet går ikke alltid på skinner. Men det fine er at det finnes mennesker i verden som smiler når jeg trenger en klem eller som kan lytte når jeg snakker. Og disse menneskene er jeg veldig glade i ♥ 

Book challenge day 4


4. Hvilken bok anbefaler du alltid til vennene dine?

Å, denne blir veldig kjedelig, men jeg er nødt til å si Harry Potter-serien av J.K. Rowling. Ingen bokserie har gitt meg så mye som den serien. Jeg vil strekke meg så langt som å si at man ikke har lov til å kalle seg en lesehest hvis man ikke har lest Harry Potter. Og nei, til dere fanatikere som tar avstand fra alt som heter fantasi; den handler om så mye mer enn det! Det er så mange viktige budskap i den serien, alt fra vennskap og kjærlighet til moral og etikk. Jeg synes alle burde lese Harry Potter ♥ "Hogwarts will always be there to welcome you home"

http://images5.fanpop.com/image/photos/27700000/Friendship-Is-In-The-Air-harry-potter-27736300-500-328.jpg

God helg!

En kveld i et liv


(c) Taylor Swift - Enchantedhttp://data3.whicdn.com/images/59560836/large.jpg

Some nights | via TumblrFacebook

<3 | via Tumblr:)

Føtter somler bortover asfalten. Jeg har flettet den ene armen min inn i hennes, vi småprater og følger etter de andre. Inn mellom vinduene på alle villaene er det lyst og trivelig, vi gjemmer ansiktene i hettene på parkasene våre. Jeg lurer på hvilken rolle jeg har, og kan ikke la være å smile når jeg ser hvor sjanglete noen er, eller så lurer jeg på hvordan man kan finne på å hoppe opp i en hekk klokka halv tolv på natta.

Vi danser og smiler til hverandre. Jeg har ikke lyst til å tenke på hva jeg egentlig vil. Du, dette bør du prøve, sier jeg til meg selv. Hvorfor må du alltid være så fordomsfull? Hva hvis det faktisk er gøy? Eller hva hvis jeg går glipp av noe? Hun spør om jeg ikke kan få vaktene til å skifte sang, hva vil du høre på da, hun foreslår Avicii og jeg snurrer bort til bardisken.

Kvelden fortoner seg sikkert akkurat sånn som en slik kveld skal gjøre. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg heter Ingvild og jeg er nitten år. Livet er ikke så veldig langt til at man aldri kan prøve ting man ikke gjør så ofte.

Når vi går tilbake, er jeg iskald på tærne. Regnet sildrer i bekker nedover asfalten, og gatelysene speiler seg i vannet. Trærne hvisker, det er oktober og mørkt og natt. Vi går gjennom parken, stien er gjørmete og skoene mine blir stygge. Idet jeg har lukket døra til rommet mitt, er jeg ikke så sliten som jeg trodde. Da er det fint at The Perks of Being A Wallflower ligger på nattbordet mitt.

261013


Innimellom peiskvelder, bibliotekbesøk, kveldsmat, gitarspilling og bokkvelder får jeg tid til å sove, tenke og bare være Ingvild. Men det er så vidt. Livet er akkurat passe travelt til at jeg liker det, og for oss vanlig, dødelige, er det et slit å være så himla mye sosial. Klaging til tross - det er et lite eventyr å være skrivekunstelev hvis vi ser bort i fra dramastykker som skal skrives og rettes, fortellerperspektivet som blir brettet ut over hele tavla, alle de ulike måtene man kan fortelle en historie på, ordvalg, ideer, det å ikke ha ideer, det å ha alt for mange ideer.



En lørdag som denne er det for eksempel helt greit. Timer som jeg kan fylle med musikk, skriving, lesing, bare ta det som det kommer. Ingen planer, bare en hel lørdag, grått og deprimerende vær utenfor vinduet. Klart det er greit da. Kanskje ringer jeg mamma eller skriver et brev eller spiser risengrynsgrøt.

Håper dere får en magisk lørdag videre!

Romantiker med stor R


 Sukk!

Måker, august og skrivetips


Da hele Nansenskolen dro på klassetur til Trondheim for en uke siden, besøkte skrivekunstelevene et sted som heter Adrianstua. Adrianstua er en kunstnerbolig som tilbys kunstnere og forfattere i Trondheim, og akkurat nå er det Mathias Samuelsen (Utredning om trengsel) som bor der.

Med egne øyne fikk vi se hvordan hverdagen til en forfatter kan være, og i tillegg til Mathias, var også Rune Hjemås (Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd) der. Tror dere vi pepret de med spørsmål eller? To unge, dyktige forfattere, grilling i strandkanten og et par flasker hvitvin; det var en temmelig bra kombinasjon! Jeg var sprekkfull av arbeidslyst og inspirasjon da vi gikk fra Adrianstua. Hurra! 

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/30/Sharpened_pencil_next_to_sheet_paper.jpg

Jeg tenker at jeg er enda mer målbevisst enn før, det er jo dette jeg drømmer om. Koste hva det koste vil. Og selv om forfatteryrket kan virke mindre og mindre glamorøst og spennende for hver detalj man får servert, har jeg aldri vært i tvil. Det skal bli min tur også! Kan jeg forresten få komme med noen innrømmelser? Jeg ble faktisk bittelitt fornøyd med dette innlegget, og jeg innser at jeg har skrevet ordet forfatter veldig mange ganger nå. Da er det kanskje på tide å avslutte?



bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits