Verdens beste land


All energien regner visst bort og nedover langs trikkeskinnene. Jeg tenker på den scenen hvor Jarle Klepp sitter i bar overkropp og spiller sin egen sang til Katrine, på de grelle boblejakkene deres eller Stavangerhumoren, og jeg drømmer meg bort til et annet tiår. Eller så tenker jeg på at hvis noen nevner ordet bransje hundre ganger til, kommer jeg til å kaste vedkommende ut av vinduet.

1

Jeg vokste ikke opp ved siden av en jordbæråker hvor hver sommer var et eventyr i en blå Volvo Amazon med piknik nordover langs E6. Men det gjorde mamma, og innimellom hadde jeg kappet av meg armen for å være en jente med 60-tallskjole, som står i platåsko foran scenen i en svett gymsal og hyler av et par hvitskjortegutter med bukseseler og håret strøket bakover med skokrem. Og jeg skulle brukt sparepengene mine på en vinylplate med Roy Orbison eller Chubby Checker, jeg skulle syklet til skolen om våren, jeg skulle kommet inn i huset med varme kinn etter timevis med snøballkasting i snødekte gater, jeg skulle skrevet alt for hånd, jeg skulle sovet godt, jeg skulle sovet nok, jeg skulle ha vært ... tilfreds?

Jeg skulle vært underveis istedenfor å vært opptatt av å komme meg fra a til b fortest mulig. Jeg skulle vært fornøyd med det jeg kan. Jeg skulle reist på hytta oftere. Jeg, og alle andre i hele landet, skulle brukt energien på andre ting enn å kimse over at man har for små pupper eller hvor mange klikk som skjer i løpet av en time. Det er kanskje ikke så rart at besteforeldrene våre hever et øyebryn når de får vite hvor mange som utvikler psykiske lidelser blant unge i dag. Jeg forstår greia med informasjonsbiten, men å lage TV ved å vise hvor perfekte eller (sinn)syke vi er, er jeg bittelitt skeptisk til. Det er så kontrastfylt å være norsk ungdom i 2016, at jeg blir ganske stum noen ganger. For det er jo kjedelig å være normal, men hva skal man være, da? Syk? Perfekt? Sykt perfekt? Perfekt syk? 

Hvis jeg levde da, skulle jeg aldri visst hvor verdiløs man kan føle seg fordi man den ene dagen ikke sier et pip og gråter foran alle på T-banen, men den andre dagen sender ut glansbilder på Snapchat i alle retninger. Hvis jeg levde da, skulle jeg aldri funnet en selvhjelpsbok i bokhandelen. Hvis jeg levde da, hadde det kanskje vært trehundre ganger mindre komplisert å vokse opp.

Men det er kanskje lurt å være glad for at man finnes i det hele tatt, uansett hvilket tiår det er. Og jeg hører på Freddy Kalas, jeg også, jeg bruker noen ganger vilt mye penger på ting jeg angrer på neste morgen, jeg blir syk, jeg også, og jeg er takknemlig for at det finnes hjelp å få, men jeg tenker likevel følgende: Hvordan kan det være så mye bedre å leve i dag egentlig? For hvis du hadde levd på den tida, ville du jo aldri visst hvordan det hadde vært å vokse opp i dag, ikke sant?

Ute regner det. Eller, jeg tror det gjør det, jeg har ikke sjekket, for jeg er så sliten i hodet at jeg ikke klarer å tenke klart. Det er en prøvelse å være (og føle) seg som den yngste jenta i klassen, eller en bonde i byen, en fjellgeit over trikkeskinnene eller bare Ingvild. Nå skal jeg holde kjeft, og det skal jeg for øvrig gjøre hele helga også, for jeg skal forsvinne inn i skogen. 

God helg! 

Studentvåren


Rett fra ettermiddagssola over fjellene, sjokoladen i innerlomma på sekken og gjennom bjørkeskogen, ned til bilen og på med frynsete ullgenser, skrur opp termosen, er megmegmeg. Klokka skrus noen dager framover, skiskoene er pakket vekk og dongerijakken hentet fram. Jeg skrev en setning i stad, som kunne vært hele dette blogginnlegget: "Men jeg har så mange tanker, jeg blir helt fuckings SPRØ her..." Storbokstava, som de sier der hjemme, og da er det enkelt, men godt å ringe en god venninne en sen kveld når jeg forviller meg over Ullevålsveien og hjem, det er godt å fortelle om trivielle ting selv om jeg også vil skrike ut til hele jævla verden alt jeg aldri sier. 

28

Men det er i hvert fall vår. Tror jeg. Og jeg svever rundt i en boble av emosjonelle inntrykk, ville idéer som jeg aldri realiserer og et håp om å bry seg og vise at man er der, man er med, man vil i hvert fall være med. Men vet dere, noen ganger er jeg så dypt og inderlig takknemlig for at jeg har en jobb ved siden av skolen hvor jeg kan være en totalt annerledes Ingvild. Der kan jeg være sprelsk og barnslig og henge med 10-åringer og jeg elsker det av hele mitt hjerte. Hvorfor er det så krevende å bli voksen? Hvorfor drukner man i sine egne analyser hver eneste dag, i hver eneste time, i hver eneste samtale? Og tiden bare flyr fra meg, for hvor ble det av all skrivingen? 

Jeg vingler hit og dit, og det er på en underlig måte godt å gå på tørr asfalt gjennom byen, og tenke på rare situasjoner eller hva jeg skal ha til middag, og så kan man bruke de få ledige timene man har som student, til å savne følelsen av å være bortskjemt og oppvartet i ferien. Ellers er det ikke egentlig en døyt å fortelle. Det er ingenting spennende som står på plakaten, eller, det er jo det, men jeg skulle ønske jeg hadde både tid og ork til å gjøre tusen og én ting, jeg skulle ønske jeg hadde guts til å si det jeg egentlig mener, og jeg skulle i hvert fall ønske at det fantes noen der ute som en gang i framtiden kan invitere meg inn på vafler, noen som tør å være stille i et minutt for å la meg forklare. Noen som kanskje ikke finnes, men innimellom er det befriende å tro det. 

12

Du husker det kanskje ikke når du leser dette, men vi satt på gulvet på rommet mitt og jeg skulle fortelle noe. Du var så syk, det var så mange som var syke, og jeg hadde holdt på denne hemmeligheten hele formiddagen. Jeg gikk før timen var ferdig, men ingen merket det. Og du så meg i øynene, og jeg vet ikke om jeg tenkte det da, men nå i ettertid spør jeg meg selv hvorfor det tok så inmari mange minutter å si én eneste setning. Ute var det fargeløst, håret mitt var dynket i snøfiller som falt tidligere på morgenen. Du satt foran meg og jeg forsøkte å si noe, men ordene stokket seg om. Du kunne strekke deg fram og ta på armen min, du kunne stryke meg på kinnet, men jeg kunne ikke klemme deg, for du var så syk og akkurat den dagen, var det nesten ikke noe som rev i stykker hjertet mitt mer enn at det ikke fantes noen som ville gi meg en klem. Kanskje du husker det nå, og det er i hvert fall godt å tenke på alle de utallige klemmene vi har delt etter den dagen. For noe av det beste, og enkleste, det kan være nettopp det. 

Og som student ...

burde det ikke stått markeringstusjer, smarte apper, oppskriftsbok, vaskemiddel og en god dose falsk motivasjon på lista. Det burde stått mennesker, og mest av alt, mennesker som tør å se deg. 

Avslutning


Det er ikke noe som er så nervepirrende, spektakulært og melankolsk som å se sesongavslutningen på en serie. Akkurat da er det ikke noe man hater mer enn den tiden litt over midnatt hvor man sitter begravd under dyna og kjenner varme, salte tårer renne nedover kinnene og man tenker på alt, alle, nåtid. Fortid. Det er ingenting som setter i gang like mange følelser som å avslutte noe. Jeg husker ikke hvor mye jeg gråt den dagen jeg skulle si ha det til alle på Nansenskolen. Og jeg vil ikke en gang tenke på hvordan det skal bli å si ha det når jeg er ferdig med å studere i Oslo. Det var merkelig vondt og likevel trygt å gå med vitnemålet og bunaden til bilen sammen med mamma og pappa den junidagen for så lenge siden, eller alle tidlige morgener hvor det er vanskeligere å svelge brødskiva fordi det er én person rundt frokostbordet som ikke skal være der neste morgen.

Oh lights go down, in the moment we're lost and found

I just wanna be by your side, if these wings could fly

For det er noen øyeblikk som klistrer seg fast i hjertet ditt. Det er noen samtaler eller farvel-er som tar tak i hodet ditt og presser det sammen, det trykker mot neseryggen din og moser ribbeina. Det er noen smilehull du skulle ønske varte evig. Det er noen sanger som flytter inn i hodet ditt, om det enten er fra en juleavslutning under nordlys, en sommerferie for hundre år siden, en satans fin innrømmelse på St.hanshaugen mellom to bestevenner og den svale sensommerhimmelen som ligger over Oslo, med duggete solbriller i håret, eller kanskje en biltur fra før du fylte ti, jeg vet ikke. 

Men jeg vet at den følelsen når noe tar slutt, den er noe eget som ikke finnes noen andre steder. Jeg synes ikke det er dustete å innrømme at man sitter oppe sent og gråter nesten like mye som karakterene på skjermen og Birdy i bakgrunnen. 

In the moment we're ten feet tall, and how you told me

after it all

We'd remember tonight, for the rest of our lives

Det er menneskelig, og vi er bare mennesker. Men noen ganger drømmer du deg inn i en verden hvor TV-serieavslutninger, eget liv og inntrykk blander seg sammen til en revy som holder deg våken til det begynner å lysne. 

God påskeferie! 

Fuckings amazing fredag


I morgen kommer jeg nok til å angre på dette. Men likevel. For det er fuckings fredag, jeg sitter på trikken med dongerijakke, ullvotter og øretelefoner. Det er noe trygt med det å kjenne bevegelsene i svingene, å vite akkurat når jeg skal gå av enda jeg har lukket øynene og bare lener hodet mot vinduet. Forsøker å gjemme meg for det hylende jentekoret som skal dra på en fest på Schous plass, sikkert. Men det er fint å gjemme seg noen ganger også, for vi har alle hemmeligheter. I dag er jeg for eksempel så merkelig kry at jeg kan oppføre meg på grensa til tenåringsfjasete. Skjønner du hvor fint det er å høre lyden av en øl som blir åpnet når man kan fortelle om dette?

Og jeg kjenner ikke en sjel i Hegdehaugsveien når jeg går av trikken. Det er ikke en ting i verden som føles så bra som å kjøpe seg en kakao på 7/11, forså å rømme inn på det varme rommet mitt og opp i senga mi, hvor det er bare meg, Chuck Bass og en nattbordslampe. For jeg kan liksom ikke fortelle hele verden hva som står på den siste siden i dagboka mi eller at jeg blir helt ør av lykke ved tanken på ski gjennom puddersnø i skogen hvor det er så stille at jeg nesten kan høre hva søstra mi, som går foran meg, tenker på. Føler meg som en euforisk tenåring. Og likevel er det så mange ord som blir så store og falske, selv om det eneste jeg kunne tenkt meg å høre, er et enkelt "vil du være med?" Ikke dere, ikke kanskje, ikke muligens. Bare du. Men det er det å tørre å spørre. Hvorfor i huleste koster det så mye å stille et så helvetes enkelt spørsmål? Hm? Fordi hun er fuckings amazing? Er det derfor? Men jeg har en annen teori. Og det er at jeg er et lite barn, jeg har aldri endret sivilstatusen min på Facebook, jeg vet ikke hva det koster for en tur/retur-billett til Bergen eller Tromsø eller en eller annen by og jeg har alltid lyst til å være der jeg ikke er. 

Så hvorfor skal jeg bry meg så hardt om at noen leser dette. At jeg setter på "Dancing Queen" på ulovlig høyt volum litt over midnatt, tar av meg skjørtet og virrer rundt på de tjue kvadratmetrene jeg har, under rosetten, slår ut håret, ignorerer blålysene utenfor leiligheten, og drømmer om et liv i utlandet.

For en gang i framtida skal jeg være den som alle er misunnelig på. I natt er jeg dog litt misunnelig på meg selv.

Det er hytteferie veldig snart, og det skal bli så fuckings amazing.

Veldig snart


26

Det som er godt, er aldri lett, sies det. Og det som er godt, må en gang ta slutt. Jeg sliter så jævlig med å godta at ting skal ta slutt. Men hadde det ikke vært helt latterlig kjedelig hvis ting var i konstant stillstand også? I går var det noen som sa til meg at 'den som holder ut lengst, er den som tør å ha beina på jorda'. For det er kanskje en tåpelig unnskyldning, men fordi jeg er yngst, er det noen ganger som om jeg ikke får puste ordentlig. To skarve dager igjen til jeg skal slippe alt jeg har i hendene og forsvinne. Jeg må le når jeg skriver det, men hver eneste ferie sier jeg at "jeg aldri har lengtet så mye etter ferie som nå". 

Som Westerdøl suges man liksom inn i et langt, langt rør som ikke har noen nødutganger. Det er så mange folk overalt, og plutselig, en tilfeldig kveld i mars, innser jeg, nesten litt redd, at jeg passer skremmende godt inn i generasjon perfeksjon. For hvorfor bruker jeg bøttevis med energi på å ergre meg over dustete ting jeg gjør eller sier? Du blir syk hvis du skal fylle 365 dager med fyrverkeri og raketter og eventyr. Det er ingens liv som er sånn. Noen ting var faktisk bedre før: det var så himla mye lettere å kjede seg. 

Så for å konkludere denne virvelstrømmen av tanker, vil jeg bare si at det er vår, men jeg er som sola; når jeg er på toppen, er jeg virkelig på toppen selv om jeg kan være en forferdelig god skuespiller også. Men når det blir kveld, er mulighetene og de lette følelsene lysår unna. Kanskje det beste med å være 21 år, er å tenke på hvor mange millioner ganger enklere det skal bli om noen år, når folk kan være ærlige eller når man ikke faller så totalt sammen av ingenting? For jeg er det havet med støvdotter i gangen som dag etter dag er der, men som ingen har ekstremt lyst til å koste opp fordi jeg vet ikke. 

Men veldig snart er jeg bortevekk. Og det gjør ingenting at det bare er jeg som vet hvordan det er å la kinnene bli varme av sola på fjellet sånn in the middle of nowhere hvor drømmer, tårer og svette smil møtes. Om kvelden skal vi spise sjokolade - og verden utenfor tømmerveggene finnes ikke. Jeg gleder meg så satans mye til til ferie, jeg. 

Vet du hva


Det er for meg helt uforståelig at det er så mange som tydeligvis tror at Oslo har alt.

43

33

40

29

25

38

22

39

37

23

17

32

11

31

20

34

36

44

10

16

45

13

IMG_7209

Seriøst, skjerp dere. 

For det finnes så mye, mye mer der ute.

Nansentanker pt. II


6_riktig

Jeg kunne tusle ned i kantina i pysjbukse og ingen ville sett to ganger på meg. Det var ingen setninger som var for store. Eller vi kunne tømme en vinflaske i parken og forsvinne ned i sofaene på Café Stift senere. Lørdagene var perfekte til å dra med seg et par jenter på biblioteket og leke gjemsel mellom bokreolene. Da vi hadde russiske filmdager og bodde på kinoen, i den mørke, hinsides klamme kinosalen, da husker jeg at jeg likte livet selv om jeg kanskje ikke likte innholdet. Hvorfor er det slik noen ganger?

8

2

1

Det var lov å være rar. Det var lov å være pretensiøs. Det var lov å være ærlig. 

Og det er nesten, men bare nesten, at jeg foretrakk den der hemningsløse ærligheten istedetfor all fasaden alle andre steder. Jeg foretrakk at det var greit å gråte i resepsjonen eller at de klemte meg i stykker da jeg kom tilbake etter begravelsen. Jeg foretrakk å fortelle hva jeg følte, til mennesker jeg ikke kjente kjempegodt. Men det var lov, for hvis det ble for ille, kunne jeg alltids gå ned til Mjøsa, eller så kunne vi fylle bilen med ski, latter og Veronica Maggio og kjøre til Nordseter. Vi kunne ta sats og hoppe, danse, kysse, klemme, synge, spille teater. Det var jo sånn det var. Det er sånn det er å gå på folkehøgskole.

7

4

5

Jeg har laget en mappe på skrivebordet som bare heter DRØMME. Ingen vet egentlig hva som er i den mappa. Kanskje noen kan forestille seg det. Men jeg husker at jeg skrev et dikt på Nansenskolen, og at det ble ubehagelig stille etter at jeg la arket ned på pulten. Læreren hmmm-et og jeg tenkte på om jeg hadde vært grådig ærlig eller om jeg bare var en tekststudent. 

det

jeg vil

si til deg

er alt for mye

til at én linje holder

Siste side


Innerst i en kjeller slenger vi begge med håret og det er ikke et sted i verden som føles bedre fordi du er der. Vi er oss, det har alltid vært oss, fra den gangen vi bodde på samme internat og rømte inn på rommene til hverandre og krøp under dyna og hatet verden sammen. Vi er oss når vi lager taco i Homansbyen eller når vi diskuterer god og dårlig skriving. Vi er oss med hvert vårt vinglass og gamle venner strødd omkring i sofaen. Det er en lang natt, og jeg skal på skolen neste dag. Men det aller beste er at det er ingen som prøver å være noen.

IMG_0791

Jeg vet ikke hva som er hjem, men beina mine vet det. De bare går. Og jeg føler meg så uendelig alene, og jeg føler at min plass i verden er så ufortjent og jeg skammer meg over det. Skammer meg over å si at jeg er godtroende og full av forventninger samtidig som jeg begraver meg selv i håpløsheten og hopper av bussen før den har dratt og tenker aldri mer dette livet. For når skal det være min tur til å tenke at jeg hører til? Når skal jeg slippe å tenke at jeg konstant ønsker å forsvinne, forsvinne så langt inn i skogen eller opp på fjellet at ingen lenger kan høre eller se meg? Når skal jeg tørre å tenke at det er greit å være ensom? Når skal jeg drite i den følelsen at det ikke virker som det er en eneste person i rommet som er glad for å se meg?

Det er stille i leiligheten for tida. Jeg knyter på meg joggeskoene og rømmer langt bort og sier ikke til noen hvor jeg drar. Jeg ler i kantina på skolen fordi jeg kanskje innbiller meg at jeg går på en drømmeskole. Men det finnes ingen drømmer uten skrammer. Og hemmelighetskremmerier er jeg så lei av; det var en gang en kul dame jeg jobbet med som fortalte at hun sier ting rett ut. Just like that. Å gjemme seg bak en ølboks, eller en liksombeskyttende armkrok. Ja, særlig. Det er noen ganger jeg føler meg så mange, mange år yngre enn alle andre, at jeg fortsatt sitter igjen på en benk selv om de andre er flere kvartaler unna og snakker et språk jeg ikke forstår. Men det finnes et språk jeg kan som ingen andre forstår heller, og en verden ingen andre vet om, som det er ytterst få som tar del i. Hvorfor? Fordi det er så mange hemmeligheter som ikke er ment for allmennheten, og ting jeg ikke vet om jeg skal kategorisere som hemmeligheter eller ikke. 

IMG_0815

Og det er nettopp derfor lørdagsformiddager eksisterer, slik at man kan bore hodet ned i puta og late som om alle upassende replikker og samtaler aldri har eksistert. Man kan huske på hvor fint livet var før man falt av i fart og ble stående midt i all uvissheten, blant nervøse blikk og ambivalente tanker om en by som gir meg astma. At det var den myke og spennende stemningen som fór gjennom kroppen din på vei til den første festen eller på vei hjem til jul det første studieåret ditt eller hvor varme alle klemmene var. Men vinteren er ikke over enda. Og jeg har ikke lyst til å skrive dette, men det er så ulidelig trist å tenke på at denne tida ble så totalt annerledes enn hva jeg forestilte meg. At det skulle være så mange ting jeg visste, men enda flere ting jeg ikke vet, og som jeg kanskje aldri kommer til å få vite. At å studere skulle være følelsen av å miste seg selv annenhver dag. At det skulle være å nesten trykke på bestill på NSB.no i hver eneste skoletime. At det skulle være å tro at man har like mye utstråling som et jævla knekkebrød, og at alle selvfølgelig tenker at man er dum og sier feil ting til feil personer, eller at man blir skvist mellom lykkelig kjærlighet og hurramegrundt og kosete par til man kaster opp. For lykkelig kjærlighet, det aner jeg ikke hva er.

IMG_0762_2

Jeg vet ikke hva som er hjem, men beina mine vet det. De bare går. Når skal det bli min tur, hver dag føles som hundre år, hva er lykke, hva er god selvfølelse? Jeg har ikke peiling. Folk har sine egne liv, de forsvinner inn i Netflixen, de glemmer den alvorlige hverdagen fordi alt er spennende og nytt og mitt liv er katastrofe, men det er alle andres også, på en eller annen måte. Men ingen spør meg. 

Nansentanker pt. I


I det klokka bikker nitallet, har jeg vært ute av leiligheten i tolv timer. Jeg har gnagsår, og setter meg ned på en benk i Slottsparken og ringer mamma. Det einaste æ vil, e å pakk en sekk og sætt mæ på et tog eller en buss, og færra jævlig langt fuckings vekk herifra. Mamma sin stemme får meg til å smile og lene hodet bakover og se opp mot den koksgrå himmelen. På Nansenskolen var det noen ganger så mange emosjonelle stemmer tilstede at det ikke alltid var plass til meg i rommet. Da husker jeg at jeg gikk en tur i byen, hørte på musikk og lot som om alle de fremmede menneskene jeg møtte, kunne møte blikket mitt og ta i mot det jeg hadde å si, og så bare fortsette til Kiwi i gågata for å kjøpe inn til middag. For når alle andre er i ferd med å falle, prøver man jo å holde seg selv oppreist, man prøver å holde tilbake sine egne rusk av noen bekymringer. Men en eller annen gang renner det over og det er da man sitter i en park og gråter, slik som i alle filmer man har sett, men ikke kan innrømme at man kjenner seg bittelitt igjen i. 

IMG_0482

Og det er da man kan bla gjennom arkivet og gi faen i dagen i dag. Eller mimre seg gjennom tekster man skrev på folkehøgskole. Jeg vet i hvert fall hva jeg drømmer om, og selv om noen dager gir meg lyst til å flykte fra alt, kommer jeg hjem, jeg skrur på varmen, glemmer sjarmen, hopper inn i mammas ullugger og tenker lengselsfullt på alle hytteveggene som er kalde når jeg skriver dette. Byen er grå og jeg går som et spøkelse rundt på skolen og skjønner ikke at jeg snart har studert der i to år. Uansett har Kim i Beatles litt rett. 

Det er lett å se i ettertid, at alt vi ikke sier til hverandre, er mer enn det vi får sagt. Alt jeg skrev, og alt jeg kommer til å skrive, er bare en halv brøkdel av det jeg prøver å få fram.

(Saabye Christensen)

Vaffeldate


Etter at de sier ha det og gir en siste klem, plugger hun i øretelefonene og går gjennom sentralstasjonen. Det er akkurat den samme følelsen som farer gjennom henne hver gang hun forlater stasjonen og går ut mellom skyvedørene og kan puste ut den velkjente bylufta, den pastellaktige himmelen over henne og Ruter-skiltet. Hver gang er det sånn. Og hver gang får hun lyst til å snu og løpe tilbake og hive seg på et vilkårlig tog for å forsvinne. Litt. Kanskje det er slik for alle mennesker som bor i byen, men som tenker på noe helt annet når de hører ordet 'hjemme'. 

Hvorfor? Søndager er melankoliens dag, og et kvarter sitter hun bakerst på 19-trikken. Det er både godt og helt dust å gråte. Ved Nationalteateret er det uvanlig rolig. Hun sitter bakerst, begraver ansiktet i skjerfet, scroller gjennom Instagram, men legger diskré merke til en gutt som sitter på den andre enden av setet, han lener seg bakover og har hendene i fanget. Ullvotter, hull på tommelen. Selbumønster? Hun er ikke stikker, det føles litt for bold å faktisk observere det.

"Skal du hjem?" spør han plutselig. Når hun kikker opp, møter hun de grønne øynene hans. Blikket hans er så rolig at trikkesetet plutselig føles som det tryggeste stedet i hele byen. 

Hun nikker.

"Vet du om et sted som selger vafler på en søndagskveld?" Han smiler flau og ser ned på hendene sine som ligger i fanget. Han er kledd i slitte jeans og en Norrøna-jakke. Det bustete håret ligger bakover, og når hun ser forfjamset, nesten litt brydd på han av spørsmålet, flirer han og lener seg bakover i setet. "Sorry. Teit spørsmål. Har du vært på date?" 

Da er det hennes tur til å le.

"Hvorfor skulle noen ville gå på date med meg?" Hun ser nedover seg selv, smiler halvhjertet, og plutselig føles det som om hun skal begynne å gråte igjen. 

Han legger hendene på knærne og ser på henne igjen. "Jeg vet ikke. Du har på deg kåpe? Skjerf? Nei.. Men det er ikke så mange jenter som begynner å snakke med en vilt fremmed på trikken. Klokka...elleve?"

"Nå var det du som begynte å prate med meg, da," kontrer hun. Ser seg rundt, de er en av veldig få som har satt seg på 19 denne søndagskvelden. Trikken humper seg videre. Han spør hvorfor hun ser så lei seg ut.

"Ok, det er kanskje en klisjé, men det er sånn cirka tre personer på denne trikken. Og du setter deg bakerst. Og du prøver ikke en gang å skjule at du har hatt en helt jævlig kveld. Hva kan man si da?"

Hun trekker på skuldrene og tar et langt åndedrag. "Du vet den følelsen når det føles som om kollektivet, skolen, byen, verden, hele fuckings universet har glemt hvilke egenskaper du egentlig har? Sånn er denne søndagen."

Gutten sier ingenting, bare lar hendene med de strikkede vottene ligge i fanget i fanget. De grønne øynene møter hennes. Hun lurer på hvor han har vært. I skogen? På en kafé med en venninne?

"Unnskyld. Eh, ja, vafler, sa du?"

"Jeg ser hva du tenker. For en helt merkelig oppførsel. Du vet ikke navnet mitt en gang. Sorry."

Hun snufser og smiler mellom tårene. "Det gjør ingenting. Denne kvelden har vært.. rar," innrømmer hun, og holder blikket hans uten å vite hva hun skal si. 

"En gutt i klassen min på videregående pleide alltid å ha med vafler til mat. Alle tullet og kalte han mammadalt, for ærlig talt...hvilken 17 år gammel gutt står på kjøkkenet og steker vafler?" Han ler prøvende. Hun må smile.

"Så gutter kan ikke steke vafler?" spør hun og hører at stoppet hennes blir annonsert på høyttaleren. 

"Hvem har sagt det?"

"Du sa det." Hun forsøker å se for seg hvilken type han er. Hva han gjør på søndagene. Hvilken luft han trekker inn. Hvem han klemmer god natt.

"Men han gutten i klassen min giftet seg i fjor, da han ble 23. Så de vaflene må ha sjarmert noen i hvert fall."

Hun reiser seg og trykker på stopp-knappen. "Det er mitt stopp."

Han ser opp på henne og det er rart at alt sammen - dramaet i klassen, de irriterende barnefamiliene i parkene på lørdagene, de våte, klissete bussene - det blåses vekk, og i det øyeblikket føles kroppen hennes lett, ubekymret.

"God natt, da."

Nedover en merkelig stille Bogstadveien. Noen med en bærepose fra en søndagsåpen butikk, alle går litt fortere enn vanlig, men ikke fordi de stresser. Hva er det å stresse for? Hva skal man egentlig rekke på en søndagskveld?

Hun krysser gata og skrur opp volumet på telefonen. Gutten i Norrøna-jakken kommer gående opp ved siden av henne igjen. Plutselig er votten hans der, på arma hennes. De ser på hverandre. 

"Unnskyld... beklager. Men.."

"Men?" Hun snur seg halvveis, ser på han. 

Blikket hans er så rolig at hun snur seg helt rundt. 

"Du virker som en så fascinerende person."

"Gjør jeg?" Hun blir flau over sitt eget svar. "Det er bare.. nei."

Han smiler sjenert. "Hvor skal du?"

"Hjem, bare. Hvor skal du?"

Han slår ut med hendene. "Jeg vet ikke. Unnskyld. Dette ble veldig rart."

"Hæ? Hvorfor?" Hun griper tak i telefonen og begynner å surre øretelefonene rundt den, putter den i lomma. Trykker armene tettere rundt overkroppen. Klokka viste kvart på elleve da hun gikk fra Oslo S. I hodet hennes ser hun for seg senga med den tykke dyna. Flisene på badegulvet. Tekoppen og Netflix. Krysser noen imaginære fingre for at ingen i kollektivet har besøk. 

"Skal du spise vafler?"

I leiligheten hennes. Kjøkkenet er stillere, føles mindre. De andre jentene sover. Hun står ved kjøkkenbenken, legger øsa ned i vaffelrøra igjen. Han har hengt jakken over stolryggen. Forteller om hva han har gjort i dag, forteller hvordan det var i marka, at han intervjuet en familie.

Hun slenger en vaffel på tallerkenen sin, setter seg ned og smører syltetøy utover. "Du skjønte at det var risky, sant? Jeg kunne vært den minst single jente på hele trikken."

"Hvorfor gjentar du det hele tiden? At du bare skal hjem. At du er singel. Hva har egentlig skjedd?"

"Åå," utbryter hun bare. "Det er bare trasig."

"Hvorfor er det trasig?" Han deler opp vaffelen på tallerkenen sin i hjerter. "Har du gjort noe?"

Hun rister på hodet. "Ja. Nei. Jeg vet ikke. Neste uke flytter jeg til Roma."

Han skal til å drikke av kaffekoppen. Den ryker fortsatt. Svart. "Neste uke?"

"Ja.. og ingen vet det. Eller, læreren min, da. Og familien og sånt. Men jeg bare må vekk. Jeg er så lei av at folk snakker om deg, men ikke med deg, at alle går rundt med en vill fantasi om at alle følger boka, at alle vet og kan og har gjort alt, og at det ikke finnes et levende menneske som har lyst til å vite hva jeg tenker på i kveld."

De kan høre en bil som parkerer på gata utenfor. Den skranglende trikken mange, mange stopp bortenfor. Han kremter og ser på henne. Smilet hans er varmt. "Det der var ganske ærlig av deg."

"Unnskyld."

"Ikke unnskyld deg. Alle har..."

"..det sånn noen ganger. Men hva når de noen gangene blir veldig mange ganger? Jeg ringte mamma i stad, før jeg skulle møte venninnen min på togstasjonen og si ha det, det var derfor jeg satt på trikken, og da klarte jeg ikke å si noen ting." Hun legger hendene i ansiktet. "Og i klassen min er det noe som har skjedd, og det som er så latterlig, er at noen vet det og noen ikke vet det. Men det som er enda verre, det er egentlig bare trasig, og det er at alle snakker liksom om det. De snakker om det, de elsker å snakke om det, men ingen tør å spørre. I forrige uke kom ei jente bort til meg og spurte hva som hadde skjedd med en annen jente, om det gikk bra med henne. Og da svarte jeg bare at det kan du jo spørre henne selv om. Hva er greia, liksom? Og jeg skriver en blogg, og den er det ingen som tør å snakke om med meg til stedet. Hvis du hadde vært en forfatter, da, hadde det ikke vært hyggelig hvis noen pratet om det du har skrevet med deg i rommet? Eller en fotballspiller. Hva hvis de aldri kan snakke om prestasjonene hans når han er der? Og jo, en annen ting. Du vet når du har tusen ting å si til en person, du er så helvetes sint eller forelska eller sliten eller stolt over noe du har gjort, og du holder nesten på å hoppe på den personen med opplysningene dine. Men så ender det med at denne personen, det er hun eller han som snakker hele kvelden, og du klarer bare å tenke på ditt eget liv. Hvor tåpelig det virker i forhold til den andre personen, og tenker du på den himla dårlige samvittigheten din når du legger deg. Og så..."

"Du er helt full av tanker," avbryter han, smiler og tar en jafs av vaffelen. Spiser og lar påstanden henge i lufta.

"Ja?"

"Men du er ikke den eneste."

"Hva skal jeg gjøre da?" Hun ser oppgitt på han. Holder hendene rundt kaffekoppen. "Men, du, herregud. Hva gjør du, når du ikke spiser vafler, mener jeg." Latteren er litt for klein til at det blir naturlig, men hun løfter opp et vaffelhjertet og det glemmes fort.

"Jeg? Jeg er student."

"Men skulle du ikke skrive en sak?"

"Jo. Men det er en skoleoppgave." Han forteller hva studiet heter, og hun lyser opp. 

"Men der går jeg også, bare en annen linje, da."

"Det er en liten verden," smiler han.

"Svært liten."

"Så liten at man kan invitere fremmede på vafler. Hvem var du skulle møte på toget, egentlig?" spør han.

"En venninne."

"Ser du? Du er ikke så alene som du tror. Jeg vet ikke hva jeg prater om, for det er det ingen som gjør, men den følelsen du har nå tror jeg det er så uendelig mange, både gutter og jenter, som kjenner seg igjen i. Og vet du hva jeg tror den følelsen heter? Jeg tror ikke den har noen navn, for alle føler det ulikt, men det er bare det at det hoper seg opp med følelser og tanker."

"Det er bare så himla irriterende! Alle i klassen min synes å ha alle tanker lina opp med perfekte formuleringer, og begrepene er så fancy at jeg blir helt stille. Alle likningene jeg aldri klarer å løse, og jentene med veskene som planlegger vinkvelder uten meg, fordi jeg overhører det. Jeg sitter der og tenker på hvilket setet jeg får på flyet, ikke sant."

"Vet du? Dette har jeg aldri sagt til noen før," begynner han. Hun kjenner hvordan grepet rundt kaffekoppen strammes. Han ser på henne ekstra lenge, nesten som å forsikre seg at dette er en stor hemmelighet. "Jeg møtte en jente i forrige uke. Eller, nei, det er ikke helt sant. Hun går i klassen min. Men vi har aldri egentlig snakket sammen før.. Og nå innser jeg hvor ekstremt uoriginal denne historien er," sier han med en barnslig tone. "Uansett, jeg sendte henne en melding og spurte litt sånn hva som skjedde, og hun fortalte at hun skrev på en monolog til en forestilling hun skal holde med broren sin. Og vi snakket videre, og jeg vet at hun alltid har drevet med teater, men så, litt ut av det blå, foreslo jeg at vi skulle se noe sammen. I går var vi på Det Norske, og det var bare jeg og henne."

"Og..?"

Han smiler. "Hva var det du sa du het igjen?"

Huk


Båtene utenfor Snarøya durer og jeg sitter på en benk alene. Ingenting eller ingen er å se, bortsett fra stjernedryss over en dypt blå kveldshimmel som blir mørkere jo høyere opp fra flammene av byens lys man kommer. Men jeg hører en hel del, hele universet. Ambulanser i det fjerne. Bølgeskvulpet oppover sandstranda. Jeg hører biler, hører sykler, hører busser. Hører tallerkener som blir satt i oppvaskmaskina, hører lakener strekke seg rundt frosne barneføtter eller svette ungdomskropper, hører noen krangle om løgn og sannhet. Men det eneste jeg ser, er den andpustne frostrøyken som andpusten kommer ut av munnen min, i skinnet fra hodelykta. Vannet rundt meg er kullsvart, men jeg er ikke redd. En båt kjører forbi, motoren går tungt, men jeg ser lysene speile seg i det mørke vannet og skummet som grådig slikker seg oppover baugen. 

IMG_0773

Tenk å være så deilig heldig at man blir minnet på, midt i et klasserom, midt i en by, at man veldig snart skal få besøk, fordi enkelte fortsatt går på videregående og har vinterferie, og at det er ingen fysiske grenser for hvor smakfullt, varmt og helt ekstremt okei vi skal ha det. Dele interne latterøyeblikk, løpe rundt i byen og jakte på gratis smaksprøver, drømme oss vekk i prøverom, sitte på Aker brygge og myse mot februarsola. Okei, søskentid. Jeg er klar. 

Vi jobber redaksjonelt på skolen nå. Feature, portrett, synopsis, treatment; alt går i bunken av nye erfaringer. Selv om for eksempel journalistikkuniverset ikke er så veldig fremmed for meg lenger, er det spennende, og jeg sitter med notatbok og penn i hver time. Jeg vet at jeg vil skrive, og de siste ukene, mellom bussturer, intervjuer, utskriving og en rekke eposter, har jeg funnet ut at å finne historier, det vil jeg jobbe med. Fordi? Fordi det er noe eget med å fortelle noe til noen. Det er som å overlevere en stor hemmelighet, det er som å hviske to setninger i øret til noen du ikke kjenner så godt, det er å sende brev i posten som èn eneste person skal lese, det er å stå på en scene og lese opp teksten sin til flere hundre mennesker, det er å få klemmer etterpå, det er å gjemme seg under et pledd i en gate på Majorstua en tirsdags kveld og skrive noen setninger på noe som kanskje blir noe. 

Jeg liker å skape univers, og jeg liker å være i dem. Og vet dere hva jeg liker enda mer? Stemninger. Det er så mange stemninger i en menneskekropp i løpet av en dag. Det fasinererer meg hvor fort jeg kan gå fra å være lett og glad til å bli noe annet. Eller hvor fort en idé kan dukke opp. Eller hvor fort den kan forsvinne. Da gjelder det å skrive ned det som er viktig. 

IMG_0829

For det må ha vært en grunn til at tanken falt ned i hodet ditt, tror du ikke? Og den kan dukke opp når du minst forventer det - på et jobbintervju, på et vors med klassen din, på en fjelltopp i Lyngsalpene eller bare på Huk, svett, alene og med den kullsvarte sjøen rundt deg. Det er så trygt å tenke når det ikke er dagslys lenger. 

To skribenter


Jeg tar et jordbær opp av champagneglasset og snur meg. Ute snør det. Ved vinduet står han og prater med noen jeg har sett et par ganger tidligere. Leiligheten er hyggelig, men trang, og han kommer bort for å fortelle at hun sitter i gangen. Hæ, hvorfor? Nei, hun ville være alene. Men....forsøker jeg, han vifter meg vekk med en avfeiende håndbevegelse. Legger til at det selvfølgelig ikke var meningen. Alle var så fulle, og ingen bryr seg om en knust vase på en fest, ikke egentlig. Jeg burde si mer, men han har allerede forsvunnet til de andre. 

Så jeg sniker meg ut ytterdøra iført tynnstrømpebukse. Roper navnet hennes lavt. Det føles som om jeg ser dobbelt, så jeg tar et tak rundt rekkverket, spurter nedover, trappetrinn etter trappetrinn. Så revner strømpebuksa, og hun sitter på det nest nederste trinnet, ved postkassene. Jeg kaster meg ned ved siden av henne. Hun ler litt, og jeg spør hva som skjer. Hva tenker han, da? spør jeg når hun bare rister på hodet. Hun forteller at det ikke går an å planlegge sånne ting, og jeg får plutselig et bilde i hodet, et vindu på vidt gap, litt som Jessa og Thomas i førstesesongen av Girls, og det er rart å sitte i klasserommet hver uke og se det for seg. De to. Jeg mener, hadde jeg brukt briller, hadde det vært dugg på dem. Du kan ikke planlegge en spontan fest i Waldemar Thranes gate, liksom, man planlegger ikke spontane ting. Hun smiler gjennom tårene og spør om jeg sier noe. Nei, er du gæren?  Hun klemmer meg og sier jeg er best i hele klassen. Og så reiser vi oss, børster vekk snøen under tærne og lister oss inn på festen igjen. 

Det burde føles så bra. Når jeg har stått opp fem timer tidligere og badet leilighet i lukta av nybakt brød, og kan gå ung og frisk og glad nedover Telthusbakken og smake på helgefølelsen. Det burde føles bra. Jeg burde føle meg bra, takknemlig, energisk. Men så faller jeg bare av lasset før vi har begynt å kjøre, og hodet mitt er gråere enn himmelen en fredags ettermiddag hvor jeg har null og nada på helgeplakaten. Fordi det er så rart hvordan en liten time kan være en emosjonell reise i mitt - og andres - liv. Og så er jeg så helvetes frusrert og ringer mamma, hun lytter, og jeg skravler og freser og gir blanke i biler som tuter oppover Ullevålsveien og skal hjem til tacokrydderet og NRK. Hold kjeft, jeg har et liv. Og i dag er det ikke så bra, kjør videre, er du snill. Det burde være så enkelt. 

Jeg forstår ikke hvorfor jeg nærmest har fått meg fast jobb i Posten; brev, meldinger, omtanke, alt sender jeg ut i verden i håp om å få noe tilbake. Når alle andre legger planer uten deg. Når alle andre har avtaler. Når alle andre har en hemmelig, uforståelig pakt om at de har samme humor, samme tanker, samme døgnrytme. Når alle andre har glemt at du puster inn den samme lufta som dem. 

IMG_9910

Det er bare stille.

Du er så flink. Du klarer alt uansett. Du har din egen stil. Stil, hva mener du med det? Kanskje jeg burde legge ut en annonse på finn hvor det står at jeg ikke bare skriver triste eller klissete kjærlighetsdikt. Fredagen har ikke slukt meg enda, men den gjør det når jeg er ferdig på jobb og kan ligge med beina høyt og spise youghurtnøtter og tenke på hvor jæskla greit det er at jeg har denne hemmeligheten. For ingen vil høre den likevel, alt jeg får er hjerter og kjære og Ingvild, du er så fin i dag, jøss, hva har du gjort med håret. Men ord er så kunstige, og det smaker bittert å gi alt, men få så lite tilbake. Dessuten er den ene panelovnen min ødelagt, det er iskaldt og jeg fryser og jeg vil hjem. 

Men helg er det. Og helg skal det bli. 

Uoppdaget


Det er kanskje ikke så rart at hvis du søker på 'let it go' på Spotify eller Youtube, er det en hel befolkning av musikere som har laget musikk av sine egne følelser, og valget om å bli i fortida eller ikke. For kanskje det rett og slett er det vi holder på med? Men hvis det var fint da, kan det være fint nå også. Det gjør så latterlig, sinnsykt, utrolig vondt å tenke på at jeg aldri mer skal være tjue år, en ny student i en ny by, og tenke de tankene jeg tenkte da. Rømme inn på bøttekottet mitt på Grefsen, skrive dagbok, om Westerdals, om byen og alle menneskene i den, alt som var så uoppdaget.

IMG_1257

For nå er det ikke uoppdaget lenger.

Det er rart med det; at å leve i verden er så sabla spennende, men når man har gjort det litt, så er det som om lufta går ut av oss for en stund. Check. Kryss. Gjort. Ferdig. Men vi snur oss likevel, spikker og pusser på detaljer vi har forelska oss i. Den kvelden, den leiligheten, den snøen i fjor. Eller kanskje de mer abstrakte tingene? Ingen skjønner hvordan det kriblet i magen min når jeg kunne krabbe opp i vinduskarmen, plugge i øretelefonen, høre på First Aid Kit, og hvile øynene på enten Isabel Allende, stjernehimmelen eller pensumbøkene jeg aldri leste. Og den stemningen jeg hadde inni meg, alle de uoppdagede menneskelivene og erfaringene. Og juleferien - det er noe annerledes og nytt med juleferie et annet sted, i en annen by. Sånn var det på Lillehammer, og sånn var det i Oslo det første året. Jeg har bodd her i over halvannet år. Æh! 

Tre dyktige skribenter i klassen min har laget en sammensetning av tre ulike barndommer, ført med en stødig og ærlig penn, og jeg blir både tankefull, glad og trist når jeg leser. For er det én ting jeg setter svært høyt, er det barndom. Når folk snakker om den, når folk mimrer om den, når folk vil ha den tilbake. Og jeg kjenner en pil presse seg gjennom brystet mitt og fare avgårde på den andre siden og bakover i årene, 00 skiftes ut med 99, og jeg er på hytta og det klør på hele kroppen fordi mamma har smurt oss inn med kuldekrem og ullundertøyet er så grovt, så grovt. Noen hater dem, årene man var liten og visste ingenting, men likte å tro at man kunne alt. Noen elsker dem, og hvis jeg sitter ved et kjøkkenbord og snakker med noen, føles det nesten kriminelt å være så glad og stolt, når noen andre igjen ikke har grunn til å være det. Er jeg bortskjemt fordi mamma og pappa tok meg med på eventyrturer fra før jeg i det hele tatt kunne gå selv? Er jeg bortskjemt fordi jeg vet hvordan det føles å løpe gjennom lårhøyt gress og ikke bekymre seg for trafikken når man er fem år gammel? Er jeg bortskjemt fordi mamma og pappa alltid har sagt ja til forslagene våre, uansett om det var å dra til Svalbard eller bensinstasjonen for å kjøpe sjokoladekjeks på en onsdag? Er jeg bortskjemt fordi pappa alltid skrøt etterpå, da vi spiste vafler og snakket om fotballkampen eller skirennet. Er jeg bortskjemt fordi familiehistorien min ser ut som en eneste lang blåbærtur under blå himmel, men hvis man stopper opp og tar et skritt tilbake, vil man kanskje oppdage at vi ikke alltid var på blåbærturer heller. 

Og så er jeg her. 21 år gammel. Og en dag, i midten av februar, i begynnelsen av et nytt år, enda det allerede har gått halvannen måned, tenker jeg på framtida. For første gang tør jeg å faktisk tenke på den som min egen framtid. Den er min. Alle dagene er mine, og det er så helvetes deilig å tenke på den måten. Jeg tok en treningstur i dag, og jo mer svett jeg ble, jo mer sikker ble jeg på at livet leves én eneste gang, og hvis man velger noe, må man også velge bort noe annet. Som Paulo Coehlo skriver, har mennesker voldsomme vanskeligheter med å leve i nuet. Jeg tror at litt av løsningen til det, er fordi vi både lever i fortida, men også lengter desperat etter ting vi ikke vet. 

IMG_1195

Hvis jeg haster nedover Hegdehaugsveien på vei hjem fra jobb i regnet, er det ikke uvant i det hele tatt. Men når jeg tenker jeg bor i Oslo er det litt uvirkelig og litt inspirerende på samme tid. For jeg vet at jeg alltids kan flytte på meg. Jeg kan dra hvor som helst! Jeg kan gjøre det jeg vil. Jeg kan få alt til å skje, og det eneste jeg må gjøre, er å bare velge. Velge nåtida, men også velge framtida. 

Ingvild.

Fra ungdommen


Når det er en fredag hvor hele bakgården og hele byen begraves i myk snø og vi er bare to jenter hjemme, synes jeg det er fint. Vi skravler, reflekterer, og historier deles på det lille kjøkkenet, jeg kan høre både fyllebråk og sirener på gata utenfor, men også knirkingen til panelovnen under vinduet. Og når alle jeg kjenner skal i femten andre bursdagsfester, vasker jeg klær og tenker på skjebner og relasjoner, kompliserte samtaler, alt sammen på én eneste kveld. I det lille landet vårt er man så sårbar og så til de grader i spotlighten når man er ung. Og nettopp derfor vil jeg presentere et litterært kunstverk jeg kom over i fjor høst. 

IMG_1194

Fra Ungdommen (Cappelen Damm, 2014) av Martin Slottemo Lyngstad, Lars Andreas Ellingsgard Øverli og Aleksander Andersen

IMG_1186

IMG_1193

Ingen føler og tenker så mye som ungdom. Ingen sprer ugagn og glede på den måten ungdom gjør. Og ingen er akkurat sånn som norsk ungdom. Fra ungdommen er et vakkert portrett av dagens ungdomsgenerasjon. Martin Slottemo Lyngstad, Alexander Andersen og Lars Andreas Ellingsgaard Øverli har laget en perspektivrik bukett av genuine og ærlige historier fra 24 ulike ungdommer i alderen 13 til 26 år. Forlaget skriver følgende: Fra ungdommen portretterer en generasjon som har opplevd den høyeste materielle velstand noensinne, levd under de beste levekårsundersøkelser. Men også en generasjon som har de høyeste statistikker med psykiske problemer og diagnoser gjennom tidene. Den 22.7 ble også uskylden borte, kanskje for alltid.

IMG_1189

IMG_1185

I løpet av en treårsperiode fikk forfatterne følge ungdommer fra fem ulike steder i Norge. De pusset opp en gammel buss og reiste rundt for å se og oppleve livene deres, hverdagene deres. Det høres kanskje en smule been there done that, men virkelig. Har du oppholdt deg på et sted i to måneder, pusset tenner sammen med dem, snakket med dem om framtid, fortid, hengt med dem på nærbutikken, sett hvordan været skifter, eller humøret deres? For det blir nemlig skrevet uendelig med tekster om og for ungdom. Vi blir jo skildret i øst og vest, og sammenlignet med opprørsforeldrene våre som var unge på 70-tallet. Men hva med i dag? Hva tenker egentlig vi? Hva gjør norsk ungdom? Hva føler de? Denne boka snur nemlig på flisa, for istedetfor å vise oss ungdommer hvordan vi blir mest fornøyde med oss selv eller hvordan vi kan takle sosial angst, får de femten intervjuobjektene i Fra ungdommen lov til å stå fram selv med egne historier.

IMG_1190

Fra Ungdommen er en av de fineste bøkene jeg har lest på leeenge, og et koloss av en bildefortelling med velskrevne tekster attåt. De tidløse temaene som berøres, kommer fra store og små avkroker i landet vårt, fra helt i sør til helt i nord. Det er gjenkjenbart, og det er hverdag, og det er ekte. For har ikke ungdom alltid vært opptatt av å gå i mot strømmen, forelske seg, gjøre ugang og spre glede?  

God lesning!

Det er februar allerede. Dere skal få høre flere av vintertankene mine. Snart. Men nå skal jeg nyte helga. Det bør du også.

Nå er jeg bare her


Det er noen dager hvor det plutselig er en stabel av tanker og følelser som, helt uten forvarsel, lander inni meg. Og så kan jeg stå alene på kjøkkenet, fordi jeg kommer hjem en time senere enn de andre, tenker på at ingen i klassen vet det jeg vet om henne, og jeg lager middag til meg selv og forsøker å produsere noe bra etterpå. Det ender med at jeg blar gjennom gamle dagbøker og lurer på hvor, eller når, jeg sluttet å være den jeg var da jeg flyttet hit. Når jeg leser over notater fra fjoråret på skolen, er det som å lese norsknotatene fra ungdomsskolen. Eller eksamenspuggingen fra videregående. Det er så himla fjernt, alle festene og relasjonene og break-ups-ene, de finnes et sted langt, langt, langt bak i hodet. Og nå er det forsvunnet, fordi valg og tid og utvikling og jegvetdafaen. Eller, det jeg vet, er at jeg tjueen timer i døgnet skulle ønske jeg kunne skru tida tilbake. 

thumb_IMG_0748_1024

Men det å vite noe er liksom så voldsomt og verdifullt, og jeg tror ikke jeg hadde gitt slipp på det jeg vet i dag mot å kanskje vite noe da. Det er vilt og rart og fint å tenke at jeg er her jeg er i dag. Skolen jeg går på. Byen jeg bor i. Menneskene jeg møter og har møtt. Tore Renberg skriver: "Det handler ikke om å føle seg som alle andre. Det handler om å føle seg som en gutt med en torne i siden. Ingen føler seg som alle andre." Men jeg forstår at folk blir sinte på meg når jeg sier at jeg skulle ønske jeg fikk hukommelsestap, glemme alt som har vært, viske ut alle feilgåtte stier og fraser jeg bittert angrer på, jeg skjønner jo det. Så nedsnødd er jeg ikke. 

Altså. Jeg er tjueén. Om halvannet år har jeg studert i Norges største by i tre år, det er en sjueendedel av livet mitt. Og før jeg rekker å fylle tjuetre har jeg en bachelorgrad, kanskje jeg bruker ettermiddagene på en veranda hos svigermor og skriver på en oppfølger til romanen min. Jeg kjøper en egen leilighet og jobber som tekstforfatter i et reklamebyrå, just like lærerne og alle andre prater om. Ettertraktet på markedet. Puh. Handler på Meny, avocado, spekeskinke og kokosmelk rett i kurven, trener yoga hver onsdag, løper på Bygdøy i helgene. Deltar på sosiale eventer, er lydig og kjøper vin til venninnemiddager, eller setter av litt av lønna til Praha-tur med typen. Jeg er tjuefem. Jeg gifter meg, august er visstnok den perfekte måneden å gifte seg i. Alle er så fine og jeg gråter masse. Så klart. Trettiårene. Fargerik barnevogn og nytt, større hus. Litt mer landlig. Andre kollegaer, bilen går i stykker, lånet økes og minskes og plutselig ser jeg mitt første gråe hår. De små flytter ut, og jeg tenker at et feriehus på Island hadde vært ok. Og så blir vi eldre, jeg krymper og er ikke lenger hundreogåttién centimeter høy. Lille juleaften 2085 dør ektemannen min, begravelsen er overdådig. Og så er det en stille julefeiring og alt som jeg har gjort hele livet, er plutselig limt inn på gråpapir i album, eller pakket ned i esker med slurvete, men hjemmelaget pynt og leker fra barnehagen, eller små dresser og ullgensre jeg strikket da jeg var ung og kreativ. Kontrakter, bøkene mine, gifteringen, sengetøyet fra da vi sov i dobbeltsenga, hele familien. Alt finnes der, men jeg er så gammel at jeg ikke husker det lenger.

Og så finnes jeg ikke mer.

thumb_IMG_0563_1024

Eller.... jeg aner ikke!
Hva med dette: jeg er tjueèn, jeg er flink til å ikke være ærlig med meg selv, og så elsker jeg sjokolade, fjelluft og dynetrekk vasket med tøymykner. Og jeg er forresten umåtelig god på å forandre mitt eget liv. Jeg er helt fabulous på det. Jeg kunne levd av mine egne små katastrofer. Men jeg er altså tjueén, og jeg vet ikke så mye, men jeg vet litt.

For det er umulig å forutse framtiden. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre i morgen en gang. 

thumb_IMG_0740_1024

Da jeg søkte på Westerdals, var en av opptaksprøvene slik: Lag en reklamekampanje for livet. Teksten min var en dødsdeprimerende framtidsversjon av en tilfeldig jentes liv litt ala denne over her. Fra a til å, og denne teksten tok meg helt til topps i riss' skrivekonkurranse i november 2014. Framtiden er kanskje det skumleste jeg vet om. Og fortiden er kanskje det verste og beste jeg vet om. Men her, akkurat nå, hva er det? Jeg synes det er ganske trist at vi aldri kan vite hvordan det føles å være menneske nå, for vi kan bare fortelle hvordan det er etterpå. Hvordan det har vært. Og det er så mye som har vært, og hadde jeg skulle fjerne det jeg ikke likte, hadde det kanskje ikke vært så mye igjen. Men det som hadde vært igjen, hadde vært så bra. Det hadde vært Ingvild. Nå? Nå vet jeg at jeg er en ulykkelig trønder som ikke vil ta noen plass og som snakker ned meg selv, og jeg holder på hemmeligheter, i hvert fall hennes hemmelighet, men jeg drømmer også om å bli husket som en eventyrlig jente som aldri sluttet å elske å leve livet sitt. Så hva med å bare prøve å gjøre akkurat det?

Links to love #1


Mens de andre drar på skole og jobb, ligger jeg under dyna og hører på alle lydene i huset. Katten skraper med poten mot ytterdøra og sola krabber over fjellene. Nå bør jeg stå opp snart. Snart.. En time senere har jeg varmet opp melk i kasserollen, kledd på meg ullgenseren og sitter for meg selv og luker ut fine ting fra internett.

Nytt år og ny spalte! Hurra!

IMG_7103

Å fotografere bilder i svart-hvitt virker både enkelt og vanskelig på en gang. Elsie og Emma har skrevet et innlegg om nettopp dette.

Dette leserinnlegget synes jeg alle bør lese. Har du tenkt over hvilke meninger du slenger rundt deg når det gjelder andre yrkesgrupper enn din egen?

Stine har laget en fabulous oversikt over hvor man kan publisere sine egne tekster. 

Noen tekster er så usannsynlig triste, men usannsynlig fine. Sjekk ut denne hjertevarme historien  om et dødsfall og sorgen omkring, som blir skildret på fantastisk vis. 

Jeg har aldri helt forstått hvorfor noe så enkelt som valnøtter kan heve brownies til en annen, nærmest himmelsk dimensjon. Her er en enkel oppskrift på noen crazy, deilige brownies.

Keen på å skrive filmmanus? Da bør du sjekke ut dette intervjuet av manusforfatter Bjørn Olaf Johannesen. Han har skrevet både spillefilm- og kortfilmmanus, og i tillegg var han mannen bak denne filmen: 

Onsdagsklem,

Ingvild

Hva nå


En av de første dagene i 2016 sitter jeg ved kjøkkenbordet hjemme og har hele morgenhimmelen til utsikt. Å stå opp, gni seg i øynene og sakte, sakte gå ned trappa og si hei til den lille verdenen man lever i, se at det fortsatt er mørkt ute, det er en egen følelse. Og når man i tillegg har rundt fem timer før klokka er tolv, er det ganske så fabulous. Jeg skriver nyttårsforsetter og lurer på når jeg skal bli sær nok til å synes at det er litt lol. For det er det jo. Likevel....

I 2016 skal jeg altså:

1. Velge meg selv framfor andre

Å bli strukket i alle retninger fordi man så veldig, veldig gjerne vil være overalt og med alle, er alt annet enn behagelig. Så i dette nye året skal jeg faktisk være egoistisk og selvopptatt og prioritere meg selv. Men ikke hele tiden, da! 

2. Reise mer, men bruke mindre penger på det

Jeg kan godt innrømme at jeg har tømt både det ene og det andre pengekammeret mitt på flybilletter, take-away-kaffe og utenlandsk juggel (som for eksempel en ukulele jeg har brukt null ganger) i 2015. Jeg reiste halve jorda rundt på et halvt år, og jeg bor i Oslo, en kapitalistisk jævelby jeg er forelsket i, så det har blitt brent av penger herfra og til månen. Men hvor mye koster det nå egentlig for store og små opplevelser? Visste du for eksempel at det koster skarve 50 spenn å overnatte på en selvbetjent turisthytte, hvis du er medlem i Den Norske Turistforeningen? 

3. Lese flere bøker

I Lofoten leste jeg kanskje halve biblioteket i Svolvær, og i 2015 har jeg lest så få bøker at jeg ikke tør å skrive det her. Jeg har ikke lest ut en eneste pensumbok en gang. Det er så mange dager igjen av dette året, og jeg er allerede godt inne i Nesbø sitt univers. Det er spennende og litt rart å prøve nye forfattere. Jeg er så kresen! Vil alltid ha det jeg ikke har, men jo, i 2016 skal jeg utforske nye forfattere og nye sjangre. Tror jeg. 

Ingvild_svarthvitt

2016. Det er merkelig å skrive det. Men jeg er klar. Litt klar. Ganske klar? Det må jeg bare være, for nå begynner det. Godt nyttår!

Takk, 2015


Det beste øyeblikket var kanskje den siste dagen i kollektivet da vi spiste brødskiver på kjøkkenet og Christmas, Baby Please Come Home spiltes på radioen, snøen dalte ned i bakgården og ble til slaps - og alle visste at vi snart skulle reise hjem til hver vår familie. 

Untitled

We make no sound

Deep in the forest we get lost

1

Whistle to the birds as they call

Go on trips

Moving with weather as it shifts

thumb_IMG_5733_1024

We took to the seas and let it drift

How many islands could we hear?

2

IMG_9895 3

In my faded truck

Shot across the country to find our luck

Jeg husker da jeg satt på en scene foran, jeg vet ikke, flere hundre mennesker og klimpret på en gitar og det føltes som om dagen var satt på pause og at Ingvild egentlig var hjemme. 

Jeg husker da vi hadde fått ny leilighet og rommet mitt med det fine tregulvet, stolen i hjørnet og utsikten ut mot hagen måtte forsvinne. 

11164727_1628973267314356_3119412521108000755_n

4

Jeg husker kjøreturen over fjellet med vidåpne vinduer. 

thumb_IMG_5862_1024

Jeg husker den dagen jeg stod i ankomsthallen på Gardemoen med fletter i håret og kvikklunsj i hånda.

Og hvordan går det an å glemme den sommerdagen som var så enkel at jeg nesten ikke husker hva vi gjorde -det eneste jeg husket da jeg la hodet på puta på kvelden, var hvor høyt og falskt vi sang til radioen da Sigrid øvelseskjørte på parkeringsplassen.

Jeg husker da jeg gikk i kun en kjole og skinnskoletter nedover den islagte veien i retning et fjøs og festen og ropingen ble gradvis lavere og lavere jo lenger bort jeg kom. Julefølelsen av å være stuck på et grendehus med klissete lag av alkohol på de vanligvis rene gulvene. Telefonsamtalen som var like perspektivrik som stjernehimmelen over meg. Måten jeg plutselig skjønte hvor blind jeg har vært. Hvor idiotisk og fint dette har vært.

The youth inside would scream and shout

Like a dagger in the heart we ripped it out

11828708_1661787404032942_6777097625816917623_n

5

Jeg husker øyeblikket da vi mikset drinker i Grønnegata og spontant dro for å danse på Blå en søndag før skolen begynte. Og jeg glemmer aldri den lille jenta som sprang over meg i en eneste stor gjensynsklem i California så sent på kvelden at trøtthet og skjelvende gledessmil blandet seg til en grøt. 

IMG_9120

And we had howl through the night

Call the stars by the fire shining on

Jeg husker øyeblikket da jeg satte meg på et fly til en øy langt, langt vekk uten å noen gang ha vært der før. Og hvordan det føltes å komme til et samfunn hvor jeg i utgangspunktet ikke kjente en kjeft, men så viste det seg å være den mest, inkluderende, lille boblen ever. Jeg husker så inderlig godt følelsen da flyet landet på flystripa den onsdagen. Jeg husker sola, jeg husker ansiktsuttrykket mitt da jeg lente meg nærmere vinduet og kikket ut. Og jeg husker prikkingen i øynene og dunkingen i hjertet da jeg gikk ned flytrappa og kjente den ariske og skarpe vårlufta sveipe om ansiktet mitt.

Jeg husker alle vinflaskene, den belgiske vaffelen i Brussel og den amerikanske i California morgenen etter, jeg husker middagene på Pikehjemmet, det sjarmerende kaoset i Torggata på lørdagene, den klaustrofobisk fine snøen på Bislett i januar og trikketurene ned fra Kjelsås, jeg husker Grefsenkollen før timeviseren hadde bikket syv-tallet på morgenen, sola over fjorden på Bygdøy, eller 17.mai hvor bunaden min var hjemme, men jeg lo og drakk vin og hang med klassen min.

Jeg husker Istanbul, og at vi satt i en halv evighet og drakk te med byens triveligste gutter som drev en teppeforetning. 

IMG_8109

IMG_0022-1

Through the night

We will run, to the rising life and on

6

Jeg husker lesestunden på hytta i sommer, i hengekøya med tusen pledd og ingen bekymringer. 

IMG_9955

Jeg husker alle relasjoner som har oppstått og forsvunnet, jeg husker alle filmkveldene i Grønnegata, jeg husker den morgenen jeg tok båten fra Skutvik og det aldri sluttet å regne, jeg husker jeg stod i et hjørne på Revolver og skrev teksten i mitt liv. Jeg husker alle brevene som har dumpet ned i postkassen min på ulike postadresser.

Jeg husker flere og flere og flere øyeblikk jo mer jeg tenker. Jeg husker at jeg spurte meg selv i 2014 om hvordan i svarte, heite, huleste 2015 kunne bli like bra. 

11225093_1656788921199457_768706707438516528_n

Through the night, burn the flames

The world will know our names 

(Mighty Oaks)

Jeg husker fotooppdrag, impulser i eksamenstida, galfrihet, misforståelser, latterkramper og nattmåltider. Bading midt på natta, fjellturer og lesestunder. Tårer, togklemmer og snøen som kom tre dager for sent, og dekket hele Leksås i et hvitt postkort, strødde stjerner over fjellet og fikk alle barndomsminner til å flyte opp til overflaten.

Ingvild, 11 år, har pakket seg inn i skjerf og vil være liten til verden går under, sammen med en hund, og sammen med alle mulighetene som et helt år kan by på. Men nå skal hun bare gå forbi fjøset, opp i svingen og sette seg på gjerdet og skue utover alle husene med julestjerner og fyrverkeri i garasjen. Det knaker når hun går, og 2015 er bare et tall.

For livet måles ikke i hvor lenge du puster, men hvor mange øyeblikk som tar pusten fra deg. 

Takk for  i år! Vi sees og høres i 2016. 

Årets mørkeste dag


I en perfekt verden ville det ikke vært noen hemmeligheter. Det ville aldri vært usannsynlige mengder med snø som bryter seg gjennom beskyttende trevegger i en vakker vinterby i nord. Men det ville vært sprakende peiser i ethvert hjem, det ville vært studenter som sitter krøllet sammen i togsetene sine, fordi alle skal reise hjem. I en perfekt verden sitter alle sammen rundt et middagsbord omringet mennesker man er glad i. I en perfekt verden har alle det godt og varmt i jula. I en perfekt verden ville man alltid hatt noe å gjøre, men aldri at det blir travelt. Litt sånn som på hytta, hvor vi kan bruke en hel dag på å hugge ved eller hente vann. I en perfekt verden ville utestedene i byen servert pølser klokka fire på natta, og tilbudt folk kakao, et ullpledd eller skyss hjem for de som går alene. I en perfekt verden ville vi dratt på besøk til hverandre i stedetfor å sende flere meldinger om andre meldinger med andre folk. Og så ville jeg bakt kake til enhver fest, jeg ville ikke løpt fra jobben til trikken til togstasjonen til bilen, og jeg ville klemt mennesker uten å tenke noe mer. I en perfekt verden ville jeg ikke trengt å sitte i leiligheten hennes hvor hun har den liggende i fanget, det blå pluss-tegnet gjør oss begge skremt og livredd. Hun ser på meg og lurer på hva resten kommer til å si om henne. I en perfekt verden ville det ha vært snø på julaften. I en perfekt verden ville det ikke vært en dagsrevy-sending som får samtlige i stua til å sitte klistret foran TV-en. I en perfekt verden ville vi ha våknet til mammas rundstykker og en masete lillesøster, i en perfekt verden ville du hatt fotostudio i kjelleren i nabolaget, i en perfekt verden ville jeg bodd i Lofoten og skrevet på en roman, i en perfekt verden ville hver familie ha vært en solskinnshistorie. I en perfekt verden ville det ikke vært behov for kleenex, falske øyevipper, angrepiller, fordommer, Tinder, hold-in-strømpebukser, søvnløse netter eller Facebook. I en perfekt verden ville jeg ha vært en Ingvild som ikke eksisterer, og vennene mine likeså. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært, bare at det hadde vært annerledes. 

Hjem til jul


Kanskje min kommende roman kan hete Å reise med tog. For jeg tror ikke det er et øyeblikk som gir meg så mange ulike tanker og stemninger, som den sfæren som finnes inne på et tog. Når jeg skriver dette, sitter jeg på en lang remse av julegavevogner, pakker som vrir og snor og tøffer seg gjennom et hvitkledd landskap. Forbi vinduene farer store grantrær ikledd julelys, i alle vinduene henger det stjerner og hvis jeg trekker ut øretelefonene, innser jeg at det eneste som høres, er vognene under toget som frakter oss nordover, hjemover. Og fingrene mine som skreller en klementin i ett sammenhengende skall. 

På toget husker jeg alt. Ting kommer tilbake, alt jeg har gjort og sagt i mitt tjueén år gamle liv. Og kanskje nettopp derfor er det så befriende og samtidig så skummelt å reise med tog. Du kan velge å tenke at du er på et av de tryggeste stedene i verden. Her er det ingen scene, her er det bare et godt sete å sitte i, en sen desembernatt og så mange hjerter som banker for sitt eget stoppested. Hvor skal du av?

I vinduet lyser skjermen min opp som et upassende element i den myke og mørke atmosfæren, og blander seg med lysene i den svarte fjorden. Hadde det vært formiddag skulle jeg hatt en bok liggende på fanget og en kakaokopp på bordet, jeg skulle skrevet julekort og betraktet jordene, husene, traktorene og bjørkestammene, innsett at det er fint å lene hodet bakover og fortelle seg selv at man verken kan si eller gjøre noe som vil forandre noe, for tiden er her, den er nå, og akkurat nå er det bare godt å sitte på et tog hvor ingen kjenner meg. 

IMG_7209

Det burde være en egen menneskerettighet å få lov å reise hjem til Leksås når det kan se ut sånn som dette. 

Førjulshemmeligheter


Det er så trygt å sitte på T-banen. Der er det ingen som gidder å bry seg, uansett hvor hardt og brutalt jeg tenker på å slenge både pensumboka og deg i veggen av frustrasjon. Lære begge to at det ikke går an å være så rav ruskende forvirrende og gi meg hundre forskjellige svar og forklaringer. Og jeg av alle mennesker bor på vestkanten, nærmest løper oppover Henrik Ibsens gate og prøver å ikke falle, det er frostrøyk og kveld, og en tørr, nesten umenneskelig kulde kryper innunder det store skjerfet mitt mens jeg snakker med mamma på telefonen. I veska har jeg julegaver og i hodet har jeg trehundre spørsmål. På skolen surrer liksom alle rundt i kantina eller står og tripper ved printeren. Og hadde jeg vært genial, noe jeg også er, skulle jeg invitert ingen bortsett fra deg og et par til, på en snarvisitt oppe i hodet mitt. For jeg har så mange hemmeligheter. Alt for mange. Eller så skulle jeg invitert dere på hytta, der hvor blåtimen finnes og sofakroken ved peisen ikke er den klisjeen du leser om, men en faktisk følelse.

IMG_8717

De er ekte, følelser, og desember er en følelse. Desember er Juliet i Love Actually som får slengt en kjærlighetserklæring i fjeset, desember er Toro Risengrynsgrøt til middag som jeg varmer i mikroen, desember er varme, lange klemmer, men kalde kinn mot hverandre etter flere hundre meter på frossen asfalt. Og desember er de uendelige gode barndomsglimtene som er det siste jeg prøver å tenke på før jeg sovner hver kveld.

Da er det så godt å vite at ingen vet hvor lenge Bitteliten ligger i senga og sover med den ene poten over den andre, eller at lillesøster må ta på de tykkeste vottene når hun går kveldstur oppover veien eller at jeg kan sette på tidløse klassikere og forvandle rommet mitt til et eget univers, med lange, elegante dansebevegelser, myke pledd over dyna eller lange, ærlige samtaler i chattevinduet. Da er det godt, men litt vondt å tenke på hvor mye man lar være å fortelle hverandre. Det var en gang en jente som leste opp setningen å fortelle det man ikke får lov til. Men ytringsfriheten, da?

IMG_0163

Og derfor er det så trygt å sitte på T-banen en ensom mandagskveld i desember. Snart er det vin og latter og klassekjærlighet oppetter veggene, men snart er det bare ferie. Og jeg føler meg ti år igjen, og litt femten. Og bittelitt Ingvild igjen, hun er i ferd med å dukke fram fra høstmelankoliens dyp. Før det blir jul og trøndersk vinter, skal jeg skrive ferdig eksamen, vandre i gatene på desperat jakt etter noe søtt og pakke alle gavene i kofferten og vinke farvel til denne byen.

Jeg tror det blir megabra. 

Biter av desember


IMG_8271

1.

Mens venninnene mine laget nachos, sprang jeg ut av Gimle Kino med en enorm klump i halsen og kinn like klissete som barn som står ved porten i skolegården og ser morens Volvo sakte kjøre vekk. Jeg tenkte det var tilfeldig, det var bare en sånn mandag hvor jeg tar på meg treningstøy, jeg løper bortover Bygdøy Allé, forsvinner inn i musikken, og ut av Gimle Kino siver det popcornlukt. Når jeg står og leser i det nyeste FilmMagasinet, hører jeg stemmen din. Det er ikke mitt navn du sier. Og når jeg snur meg, møter jeg blikket til en lavere, blondere jente enn meg selv. Du står nær henne, jeg sier "hei, du er her," og du svarer, nikker egentlig bare, og sier at jeg må hilse på jenta som står ved siden av deg. Jeg må ta av meg votten og tar et stødig tak i hånden hennes. Den er som en kvist. Jeg ser ned på henne og deretter på deg. Og når jeg skal til å si at jeg må gå, ser hun såvidt opp på deg, og jeg kan ikke fordra det nølende smilet i ansiktet hennes. Kos dere med film, da, sier jeg tonløst. Anstrenger meg for å svelge en giftig kommentar, det går så vidt, og jeg snur på hælen uten å se meg tilbake. Idet jeg trekker opp den tunge ytterdøra, lar jeg øynene feie over skuldra en siste gang. Du står frosset fast ved siden av den blonde jenta, og jeg skulle ønske blikk kunne drepe.

2.

Vi hadde startet litt senere enn resten, men utpå ettermiddagen nærmet vi oss fort, og det regnet. Fort. Vi var kliss våte, og tåka pakket inn fjellmassivet på alle kanter. Nedover i skogen ble det tettere og klammere. I lomma på regnjakken hadde jeg en liten rest av en eventyrsjokolade. Husker ikke hvor den kom fra. Ved broen stod en familie og skiftet tøy, sekkene deres hadde på seg sorte regntrekk, og den minste av ungene dro og dro i armen på pappaen. "Jeg er så sliten," jamret hun. Stemmen bar såvidt gjennom gufset av regn. Søstra mi og jeg gikk forbi dem, men så hørte jeg jenta igjen, og snudde meg for å se etter henne. Hun lå på ryggen med sekken som liggeunderlag og gråt med åpen munn. Det fortsatte å regne, jeg stakk hånda ned i lomma på jakken min og gikk bort til henne. "Vil du ha denne?" spurte jeg og rakte fram et krøllete sjokoladepapir. Det gikk noen timer og vi kom fram til hytta. Et kjøttkakemåltid senere satt vi i peisestua, jeg la kabal og søstra mi leste om fjelltopper i Rondane. Betjeningen opplyste om at siste bordsetting skulle være nå. Kveldens siste måltid. Blikket mitt var stadig borte ved ytterdøra, som sjeldnere og sjeldnere åpnet seg. Etter elleve kabaler, hvorav fire gikk opp, åpnet døra seg sakte, som om en barnearm måtte dra den opp. To små, blå øyne møtte mine tvers over gulvet og med våte fjellstøvler og det hele, sprang den lille jenta bort til meg i sofaen og sopte ned hele kortstokken i samme slengen.  

3.

Så det ender med at vi går gjennom regnet, forbi Bislett Stadion og til Grønnegata, opp den ene trappa og inn i entréen. Leiligheten er tom og rommene gigantiske. I vinduskarmen sitter vi litt og prater først. Jeg kommer plutselig på at jeg har gitaren stående på kjøkkenet. Løper ut og henter den, ikke lett å løpe i høye hæler. Så setter vi oss overfor hverandre på gulvet, det er en høstkveld, men vi har skrudd på lysekrona i taket og har hele den tomme, uinnflytta leiligheten for oss selv nå, det er rart, at han er her. Spill en sang om meg, da, sier jeg og ler. Han begynner å dundre løs på gitaren og synger navnet mitt, vi ler og jeg ler og han legger fra seg gitaren. Au, sier jeg, det knakk i kjeven min. Hva skjedde, spør han. Det knakk. Hvor? I kjeven. Han sier at han ikke kan se noe, og jeg ler mer, det knekker en gang til, og så glemmer jeg resten når han legger en hånd på hver side av ansiktet mitt og det er fortsatt ingen som har flyttet inn i leiligheten.

 

4.

Kjære dagbok. Husker du da jeg sa Lofoten er på sitt fineste når det er sommer, friske blomster, havet er mørkeblått og gresset grønt og frodig? Det er vakkert om vinteren også, men det er det ingen som vet. Lyset er mørkt, men stjernene forsvinner ikke. Snøen ligger på hustakene, havet sover og fjellene fryser fast mens de venter på våren. Det er som å se noe gjennom et lag av krystallklar is. Og så finnes han og nordlyset. 

5.

Innpakket i skjerf og jakke og hette og votter haster jeg avgårde til posten, tenker på tilbakemeldingene vi fikk på veiledning. Vannbekker siler langs trikkeskinnene og videre nedover Pilestredet. Biler spruter, dongeribuksa mi blir våt og det eneste jeg klarer å tenke er at det er desember og det regner og jeg vil være glad. Hele dagen regner det og hele dagen tenker jeg på hvor enkelt og fint alt er i Love Actually. Kan ikke alle bare ringe på hos hverandre og ta med en cd-spiller, eller et vaffeljern eller et kamerastativ og spørre om vi skal dra å fotografere nordlyset sammen. Men selv om jeg etterlyser den lykkelig kjærligheten og julestemning og femti andre klissete ting, slenger jeg meg likevel på sofaen og ser på meg selv som et okei menneske når det renner massevis av små kalendergaver ut av en posteske. 

Akkurat nå


Noen er heldige i livet, altså... Denne kreative bryllupstalen til Tom Fletcher, vokalist og gitarist i McFly, gir meg litt lyst til å gifte meg nå, samtidig som en annen del gir meg lyst til å vente veeeeldig lenge. Hjelp!

Lite blir så treffende som vanskelig kjærlighet og konsertstemning. 

Blir ikke mer moro enn man gjør det til selv, vet du.

 

Julie Buene gikk i klassen min i Kabelvåg, Lofoten, og denne musikkvideoen laget hun i forbindelse med en skoleoppgave. Likevel overgikk den så klart hele resten av klassens bidrag, og jeg bare elsker hele settingen, sangstemmen og filmen. 

Blake Lively er halvsøsteren min, ja, i dagdrømmene mine, da. 

Noen ganger bor jeg bokstavelig talt i coverhimmelen. Denne versjonen er bare...sukk. 

Hvem vil ikke ha Bradley James!? Rekk opp hånda. 

Endelig, endelig, endelig var jeg min tur til å slenge bagen over skuldra, åpne lommeboka en siste gang for å sjekke at togbillettene er der, og til slutt rope god helg til alle klassekameratene mine. Hvilken forunderlig og uforklarlig følelse det er å sitte hjemme i trygge omgivelser og prøve å fortelle meg selv at verden utenfor, nei, den eksisterer ikke uten meg. Jeg er kanskje verdens største patriot, men i Trøndelag går ting saktere, trikken finnes ikke og skolen er lysår unna. Og hva gjør man når man skal leve livet og slappe av trehundre prosent? Fyller en enormous skål med snop, hopper inn i myke, svære klesplagg og runder internett for kule julegaveideer, spenstige fotografier eller youtube-klipp. Fredagen kom, den også. 

Kjære universet


I Nord-Norge hadde jeg en venninne som gikk i en klasse som levde og åndet for andres problemer. Det ble snakket om hverandre i stedet for med hverandre. Navnet hennes ble sikkert nevnt femten ganger i løpet av lunsj, og tre bord lenger bort satt hun med sine kompiser. Og så var det noen som var borte, og noen bodde på hybel og det var kanskje ikke så rart hvis det hadde vært storm i helga og fjellet var stengt. Men så kommer hun tilbake til  mennesker hvor ingen spør eller tør å spørre. Det er normalt at alle som er borte, bare er borte, liksom. Da er de ikke der. Da finnes de ikke. De har ingenting de skulle ha sagt, men den klassen var ikke god på å skrive stiler eller regne mattestykker, de var bare så eksepsjonelt gode på å slenge teorier bak ryggen sin. Hver eneste mandag kunne ikke læreren starte undervisning før halv ti, dels fordi noen ikke dukket opp tidsnok, dels fordi noen var forsvunnet og dels fordi de som var der, satt og skravlet om helga uten å måtte brette ut de saftigste detaljene. Og så gikk det et par uker, men det var to plasser i klasserommet som fortsatt stod tomme. Hva sa læreren? Hva skulle han tro? 

Det er slutten av november, eksamen og helvetes mange kopper kaffe og slitsomme tanker. Dere husker det der bindeleddet mellom de gamle togvognene, det de bruker for å hekte av og på vogner på siste stasjon. Jeg er den greia, og jeg er så grenseløst lei av å skulle si det ene og si det andre, uten å selv vite hva sannheten er? Hvorfor bruker dere så mye energi på ting som dels ikke er deres business, og dels ikke har en døyt med saken å gjøre. Det er bare latskap. Chill, da, det går fint. Hva vet du om det? Og det er ikke sånn at alt kreves av én person, men det hjelper i hvert fall på hvis man blir møtt med forståelse og ikke det motsatte. Hva vet man egentlig om hverandre? Historien jeg skriver på, er full av hemmeligheter. Det er én person som vet én ting, en annen person vet noe annet igjen, and on it on it goes. Er ikke egentlig virkeligheten litt sånn også? Da er det sabla moro å se hvordan kommunikasjon på finurlig, farlig og dustete vis vrir og vrenger seg i alle retninger og fargenyanser. Skjønner dere ikke hvor inderlig jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg fikk et spennende jobboppdrag og måtte være borte fra skolen i to uker? Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde omgangssyke, eller at jeg skulle i fem begravelser. Men for at folk skal få vite den ordentlige sannheten, må den visst henges opp sammen med granbaret og julelysene over Torggata, siden det er kriminelt å spørre om privatlivet til folk. Hvor gamle er vi, egentlig? 

Den pakkes inn og åpnes på gløtt og graves ned og graves opp. En person som slenges veggimellom fordi han eller hun er så sabla interessant, det er ikke vondt, det er bare unødvendig og trehundre prosent umodent. Unnskyld, nei, forresten, jeg har sagt at jeg skal slutte å unnskylde meg, men i dag er det liksom bare litt på tide å ta et oppgjør med dette universet av sannheter og ikke-sannheter. Det blir så feil når ingen vet hvorfor den pulten i klasserommet bestandig står tom. Eller hvis telefonen ringer på tidspunkt det ikke er normalt at den ringer, hvis jeg tusler hjem fra jobb og det regner ute og ting er ingenting, i døra står en person jeg er så glad i og det blir midnatt før vi legger oss. Mine fillebekymringer forsvinner som dugg for sola, og jeg forstår at hvis man skal leve og nyte livet, må man være ærlig med seg selv, og ærlig med mennesker rundt seg. Det skal ikke være nødvendig å sende stafettpinnen gjennom hele vennegjengen først. Og det skal så absolutt ikke være nødvendig å sende et brev rundt jordkloden eller sjekke snapchat eller stavre seg gjennom regnet for å snakke med noen som har hørt noe fra en person som snakket med noen.

Vi er jo bare mennesker. 

En dag, litt etter at lyset hadde kommet tilbake, kom læreren inn i klasserommet et par minutter senere. Han sa ikke noe, gikk bare bort til kateteret og anstrengte seg ikke for å få gjengen til å være stille. De skravlet videre, læreren hang jakken over stolryggen, satte seg ned, men åpnet ikke pc-en. Skrudde ikke på prosjektoren. Ute var det et blåaktig lys, men likevel så kaldt at snørosene klatret oppover vindusrutene. Han kremtet og så utover klassen. Alle de atten elevene fulgte blikket til læreren, helt til det til slutt landet på de tomme stolene bakerst i klasserommet.

Boble


IMG_7553

Det var en himla fin helg. Jeg levde på kakao, kuldegrader og søskenkjærlighet. Frosten snek seg inn gjennom vindusruta tidlig på morgenen, men ikke under de varme dynene og gjennom de hjemmestrikkede sokkene. Jeg har kjøpt julegaver, og skrevet om de to BI-studentene som løp om kapp fra hver sin kant med en pizzaeske i hånden og inn til eksamensnotatene. Vi har spilt og sunget julesanger i kollektivet, jeg har åpnet posten og hatt latterkrampe hver eneste dag. Det var uvanlig fint. Og jeg har prøvd å glemme hvor trist det er når hemmeligheter forblir hemmeligheter, eller at månedene går så skremmende fort, og alle eventyrene vi skulle dra på som aldri ble noe av, kun er tankene mine. Det er nordpolen og sørpolen som aldri møtes, Oslo og Trøndelag som ikke kan gjenforenes. Jeg er en kontrast. Kontrastene er skumle, men de er så jævlig fine også. Du vet den der himmelske følelsen når eksamen er levert? I det øyeblikket har alle svette håndflater forsvunnet, samt bankende hjerter, og du er et eneste stort smil. Eller når sangtekster og venninner bekrefter hvor blind du har vært, at det ikke er verdt det, det nytter aldri, for jeg kan kjøre til verdens ende og hoppe i sjøen hvor jeg vil og skrive til blodet spruter. Jeg kan, visste du det? Hvis noe forsvinner, er det ikke tomheten man husker, for det som har blitt lagret der oppe på netthinnen, er fargene av en julemiddag eller følelsen av den bilturen eller hendene hans og resten. 

Æ va så nært å mist det æ hadde

Det e borte nu

Alt som va bra e nu tilbake

Og for en liten stund har Sondre Justad rett. Men bare for en liten stund. Snøen legger seg såvidt over jordene i Maridalen, men jeg vet at det ikke blir borte. Ikke helt. Det eneste riktig å gjøre da, er å ikke glemme hvor trygt det er å vite at noen er glade i deg. Hvilken annen oppgave har vi egentlig?

IMG_0172

Før jeg får skjønnhetssøvnen min midt i alt eksamenskaoset, må jeg lakkere negler, koke risengrynsgrøt, ringe noen for å tilstå noe, trene i mørket med hodelykt på, drikke fruktte, se enda en episode på netflix, bla gjennom bilder fra Svalbard, pønske ut gaver til jul, skrape løs fløtekarameller fra en bakeform, runde det nyeste albumet til Sondre Justad, henge opp ting i vinduet, falle ned i senga. Med alle klærne på. For det er kaldt, det er frostrøyk når vi går til skolen. Og så kan vi prise oss høyt for varm gitarmusikk, himmelske retter i kantina, store skjerf eller bare en satans bra dag.

For de finnes, de også. 

November er


Den følelsen når ostesmørbrødene og melkeglasset varer evig etter høstens fineste tur i Maridalen, eller forventningene knyttet rundt de tjuefire små og store pakkene jeg har lagt i en papirpose og skal sende på et tog til Drammen ganske snart, den jenta som skriver takk for i kveld på melding selv om vi ga hverandre femten klemmer, eller at noen morgener er det såvidt et snødryss på hustakene når jeg våkner. November likner ingen annen måned, likevel går den så fort. På hvert hjørne snakkes det om muligheter, julebord, eksamen, sjalusi, livet. For hver dag som går, vet jeg at jeg snart må tømme kjøleskapet, brette sammen julekjolen, støvsuget rommet, lukke gardinene og til slutt sovne utmattet i et togsete, ikke se at lysene på Oslo øst flimrer forbi og vekk og bort. Skolen er skolen og travel, og selv om jeg er født med ski på beina og ikke inn i en reklamebransje, er det moro. Det er idéer og jenteprat og gutteprat og god kafékakao. Det er en yrende lengsel etter den ferien som kommer så veldig snart. Og til slutt er det bare en hemmelighetsfull jente som vet hvor sabla godt det er å komme hjem til et stort og varmt julekorthus hvor det er lov å gråte, skravle, eller bli servert nybakt brød med smør og sukker på av pappa. Ja, det er lov å savne alle som har vært og som ikke er mer. Det er lov å være håpefull, drømme om noe eller noen man ikke kan få. November er en måned som jeg bruker til å samle opp alle tankene jeg skal ta med meg hjem i desember.

IMG_0506

God helg til alle ♥ 

Og om hvert hjerteslag e utopi


Sånne klemmer som varer lenge, så lenge at jeg ikke vil slippe taket. Og når jeg blir tatt på senga av hvor mye noen bryr seg - det er fint. Spørsmål jeg ikke klarer å besvare, er gode spørsmål. I det ene øyeblikket drikkes det vin med en god venn, og i det neste går jeg til skolen eller hjem igjen og mister nøkkelen i bakken og noen kjører på en hund og hvor er du og jeg vil bare slippe alt i hendene og forsvinne. 

IMG_9202

For æ elske hvert eneste berg og hver topp her i livet

Og æ elske hver dal og hver skrent og hver bekks mørke

dyp

Kanskje Svalbard er kuren, og at jeg ikke returnerer tilbake før ting er okei igjen, eller så vil jeg bare sitte ligge i senga med musicangel eller spille gitar hele natta. Konfliktsky burde være en egen OL-gren, da hadde jeg fylt opp hele huset med trofeer. Og hvis du spør meg om hvilke planer jeg har i helga, svarer jeg alltid at jeg ikke har noen planer, for jeg skal ingen steder. Hvor skulle jeg dratt? Jeg vil bare gjøre ingenting. Leve, smile. Jeg har så inderlig lyst til å smile igjen. Sånn på ekte. Ikke smile fordi man er høflig, ikke smile fordi man prøver å dekke over at man satt og gråt for to minutter siden. Noen ting kurerer denne tomme, håpløse, grå tilværelsen, da, og det er godt. Luksusproblemet når mange spør meg, ja, for mange, eller hjerter og klemmer. Tilfeldigheter er så skumle, jeg så Everest på kino i går og det er litt sjukt hvor tilfeldig ting kan være. Hvor tilfeldig det er at noen bare kan ta trikken hjem til pappas hjemmelagde pizza i helga, eller hvor tilfeldig det er at man kan bestige åttetusen meter over havet, somle med karabinkroken og borte er man, hvor tilfeldig det er at mammaen og pappen min er to verdener unna. 

IMG_9196

Og æ veit at det en gang ende

Men innte den  dagen det hende

Har æ tid

Te å forbli

(Trine Harbak)

Men jeg noterer meg noen fine ting. Trønderbær med fløte om sommeren, eller gårdsveien vår i desember. Det er kanskje sånn det er å være i tjueårene, ønske seg alt som man ikke har akkurat nå. Men nå vet jeg ikke hva jeg vil, eller hva jeg bør gjøre. Noen ganger glemmer jeg hva jeg heter eller hvor jeg er på vei. I likhet med tusenvis av andre, sitter vi blant medmennesker og skravler om ting som får oss til å tenke på andre ting, fæle ting. I dag er bare en sånn megarar dag, nyheter og egne følelser og alt krøller seg sammen i magen min. 

IMG_9161

(Trine Harbak)

Og det hjelper ikke hvor mange ganger du bare ringer meg fordi jeg er den eneste som kan svare på det spørsmålet, eller hvor mange middager vi lager sammen, det hjelper ikke hvor mange ganger vi tilfeldigvis havner på samme fly eller i samme leilighet eller hvor mange ganger du spør om vi skal finne på noe. Det nytter ikke, for jeg er uansett ikke henne. Jeg kommer aldri til å være henne. I røsslyngen på Træna, i parken en lørdags morgen; gata mi er stille og tom. Alle sover i sengene sine og skal snart våkne, sette på kaffen, men på øret har jeg linja til Melissa, "lät du henne komma närmre, var hon vackrare än mig". Og ingenting er sånn som det skal være.

Dagen i dag


IMG_4381

Jeg må bare fortsette å skrive, for hvis jeg ikke skriver, blir det stille og tomt, jeg gir blanke faen i at jeg ikke absolutt ikke gidder å prøve å følge med, og da dukker det opp ting, ting som ikke skal være der. Det er stusslig å være den personen jeg fryktet at jeg ville bli da jeg begynte på denne skolen og flyttet til denne byen. Titalls meldinger og anrop tvers over fylkesgrensene, og i to klasserom i dette landet sitter to jenter og tenker og spør seg selv hvorfor alt skjedde. Hvorfor det gjør så vondt og hvorfor vi ikke kan forklare det. Eller går det an å forklare det? Jeg har ikke peiling.

Det er bare det at det er så langt hjem.

Mandagsbarn


Det er nesten som om det er blitt vår igjen. Vi er blitt vårstudenter, vi rusler gjennom Torggata og prater kreativt over et trebord på kafé, jeg er glad, heldig, jeg er noen, i det minste. Det er en mandag hvor Telthusbakken er et ettermiddagssolparadis hvor det burde være obligatorisk med en fotoshoot, og jeg kommer smilende og pratesyk hjem. Snodig og uvant og fint. Så jeg setter meg ved skrivebordet og stryker ut et par setninger, skriver noen nye. Tenker at det er ikke noe som er så bra som å gå glad hjem fra skolen, å ha en hel, hel kveld uten en døyt man må gjøre eller huske eller sjekke. Det er nesten som å ha fri. Jeg får en plutselig idé om å lage fløtekarameller. Så jeg tror faktisk det er en av de bedre mandagene, en sånn mandag hvor jeg sitter alene på kjøkkenet etter at de andre i kollektivet har løpt til Sats og øvingslokalene sine, jeg hører på Lars Winnerbäck og er så rolig at jeg faktisk kan se meg rundt og huske hvor mange bra ting som har rotet seg inn i dette livet her. Trenger du litt god musikk denne kvelden, anbefaler jeg denne, lengter du etter jul, håper jeg du bestiller julemagasinet til Mariell, og hvis du lurer på hvordan jeg har det i dag, kan jeg fortelle deg at jeg har glemt hvor mange klemmer jeg har gitt og fått i dag. Mandager, dere!  

Untitled

Og når man i tillegg kan møte fem vilt fremmede mennesker på en hytte i skogen en våt lørdagskveld, spille president og boms til man sovner over firkløverpapiret, og våkne neste morgen til et knitrende bål utenfor hytteveggen og sol, er det ganske greit.  

Imagine


...vil sitte i lenestolen hjemme, høre på farmor som forteller historier, strikke et skjerf til pappa fordi jeg aldri vet hva jeg skal gi ham i julegave, stå foran speilet i gangen og prøve kjolen som mamma sydde da hun var atten, knekke nøtter sammen med lillesøster, strø skallet utover salongbordet, sammen med gavebånd og krøllete gavepapir, stå på vaskerommet og stryke de røde dukene som plasseres rundt omkring i hele huset, ligge på skinnet foran peisen og lese en bok mens mamma nynner på en sang av Mariah Carey, kjenne lukten av nybakt, vørterbrød kanskje, eller hvite kakemenn, faklene som står plassert på hver side av trappa, det knirker i snøen hvis jeg går over gårdsplassen og i stallen for å hente noen nye, pappa bak rattet mens han venter på at jeg og lillesøsteren min skal løpe rundt og levere gaver på døra til venner og bekjente, røde i kinnene og svarte prikker over nesa, kirkeklokker og rødrutet mønster i kjøkkenvinduet. 

IMG_7239

På fredager kan man

tillate seg litt

drømmetenkning.

God helg! 

Tre på torsdag


Det er så lett å glemme å lese bøker midt oppe i den kaotisk travle hverdagen (apropos, dere bør få med dere denne saken), og spør du meg, er det ikke en tid som passer bedre til fortryllende lesing, enn en kald og fargeløs novembermåned. Her har jeg plukket fram tre titler jeg synes du må sjekke ut.

1. Det handlar om dig av Sandra Beijer

Det er min aller første skoledag på Westerdals, august 2014. Jeg kjenner ikke en kjeft, og en bitteliten jente med rosa hår begynner å prate med meg. Hun spør meg hvilke blogger jeg leser, hvorpå jeg umiddelbart blir engasjert. Så sier hun at jeg må lese bloggen til Sandra Beijer, og et år senere sitter jeg på 21-bussen og har slukt de åtti første sidene i boka hennes, Det handlar om dig, som stuper inn i hodet på en gjennomsnittlig 15-åring som forelsker seg på en fest. Og der klisjeene kanskje hadde tatt over i en gjennomsnittlig roman, har Sandra Beijer klart å skrevet ut den turbulente ungdomstiden med et ærlig og enkelt språk. (Jeg har aldri i mitt liv lest en eneste bok på svensk!) Og så Stockholm, da, dere. ♥ Jeg sier: Les boka. 

2. Victoria av Knut Hamsun

Det er vel ikke noe annet å si enn at denne historien er så spikeren på hodet hva gjelder forbudt kjærlighet. 

3. Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt

Dette er en dansk ungdomsroman skrevet med retrospektiv oppbygging. Allerede bakpå boka får du vite slutten, men det er alt som skjedde før, som er fordelt utover de 303 sidene. Jeg synes ikke dette var en særlig velskrevet bok, den springer litt i flere retninger (både den omvendte fortellerteknikken og to forfattere istedenfor én, er kanskje noe av grunnen), men den er ispedd et par solide tanker omkring familierelasjoner og sorgprosess. Fordi hovedkarakterene er døde allerede på første side, ligger mye av handlinga i huset hvor de etterlatte foreldrene bor. Og det er i grunnen det jeg liker med historien, ikke selve kjærlighetshistorien. Alt i alt er det en interessant roman. 

Fram mot jul vil jeg lese litt mer dynamiske bøker. Kanskje noe thriller-aktig, jeg vet ikke. Jeg er ganske altetende, har jeg funnet ut. Men denne høsten, eller hele dette året, egentlig, har resultert i flaut lite bøker. Trist, men sant. Uansett er det bare å slenge ut tips hvis du sitter på noen gulltitler der ute. 

"Bøker luktar heilt spesielt, dei luktar ein slags klokskap som ikkje finst andre stadar"

(Frode Grytten)

Who run the world?


Marilyn-Monroe-1953-Alberta-Canada

...girls!

Mai gikk over i juni, og det var lengre lyst, i hvert fall her i nord. Hele gata var som en takrenne full av fjorårets løv som ikke riktig visste hvilken retning de skal la seg rive med i, musikken fra Friday's ble blandet med en gruppe jenter som stod halvveis ute i Thomas Angells gate, den ene av jentene hylte idet en bil sneiet det ulovlig korte paljettskjørtet hennes. Jeg gikk bortover brosteinene, krysset gata og tenkte på hvor deilig det er å slippe å ha på seg noe annet enn en bomullskjole og dongerijakke over. Forbi Norli så jeg dagdrømmende på titlene som stod utstilt i vinduet. En full mann, midten av tjueårene, kom bort til oss og målte venninna mi med blikket. Øynene hans svømte i en sjø av rus, kameraten tok tak i skulderen hans og dro han videre, jeg lente meg mot venninna mi og lo høyt, tenkte på hvor bekymringsløst det er å være tjue år noen ganger, la seg lure trill rundt av hold-in strømpebukser og dyr sminke fra MAC, tro at man er en prinsesse der man desperat skal spasere så staselig over på det andre fortauet tross klokkeslettet, inn Dronningens gate og sette seg på benken og vente på nattbussen, uten å bryte ut i latter. Og hele tiden var det en sval vind over hele byen, blandet med stemmer, lukten av chilinøtter, grønt gress og asfalt.

Lyktestolpene lyste opp E6, og da vi kom ut av tunellen i Hommelvik, var det nesten begynt å bli morgen igjen. Sjøen var rolig, himmelen matt rosa. Det var tidløst, og en klassisk ut-på-byen-kveld. Var det ikke? Men så sabla fint det også kunne være uten at man tenkte over det. Da jeg la meg på puta en halvtime senere, med høyhælene slengt like innenfor døra i gangen og bh-en hengende over klesskapet, fniste jeg og sa til venninna mi som lå i samme seng: "Denne tilværelsen er ikke så verst, da."

Status quo


Jeg begynner å bli ordentlig glad i kollektivet mitt, tross politibiler utenfor vinduet hver fredag og lørdag og at jeg savner bunadsskoene mine, savner skogen hjemme litt for mye og fjellet. Det er den andre dagen i årets nest siste måned, jeg hører på klissete og nitriste kjærlighetssanger og spiser frokostblanding. Lurer på når den dagen kommer at jeg skal slutte å ønske at jeg var barn igjen. 

IMG_0429

Akkurat nå:

...leser jeg: Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en krim-addict, men det finnes godbiter der ute. Kerstin Ekman er vel nesten tohundre år, men i 1994 vant hun Nordisk Råds Litteraturpris for den psykologiske kriminalromanen Hendelser ved vann. Det er på langt nær like blodig som Nesbø sine bøker eller noe fortryllende trekantdrama ispedd et par pistolskudd. Men det er så sabla godt skrevet at man leser gjerne boka ene og alene på grunn av språket. Og så... er hendelsene (ish) lagt til området hvor vi har hytte! Blir et par måneder til jeg kjører dit alene. 

...henger jeg med: Meg selv - overraskende mye.. Ikke helt min stil. Jeg elsker å bake kaker til fester, er verdensmester i å tredobbeltbooke en kveld og latterlig dårlig på å si nei. Men de siste ukene har det ikke vært noe som har fristet mer enn å gått i timevis i marka eller å jogge i mørket. Forresten kan jeg fortelle at jeg ikke lenger tilbringer skoledagene mine på skolen, men hos Både Og, som produserer radioreklame og podkaster. Der har jeg og makkeren min minipraksis, og vi skriver radioreklame, henger med skuespillere og spiser en pretty damn amazing lunsj. Kan så absolutt ikke klage. 

IMG_0366

...hører jeg på: Ingen har vel noen gang kalt meg musikkviter, noe jeg fikk bekreftet da jeg elegant nok klarte å sette på en corny so-not-original versjon av Don't Stop Believing på Haloween. Men jeg hører på mye annen kvalitetsmusikk, da! Sjekker du ut denne spillelista, kan jeg love deilig høstmusikk fra Bon Iver, Ane Brun og mange flere. 

...ser jeg på: Skjeggete menn i bar overkropp, sol, kveldsbad og rufsete latter, ja takk. (Jeg har aldri sett på Paradise Hotel, hvis det var det du tenkte.) Kanskje det er en guilty pleasure, kanskje ikke, men årets sesong av Farmen har gjort meg en bitteliten smule engasjert. Og det skader ikke at en jævelsk bisk og jævelsk bra trønderkjerring er med... ellers er det ikke så vanskelig å klistre seg til skjermen for å se på Jon Snow heller, da. 

IMG_0485

Dagene blir kortere, og man har ikke tid til alt. Jeg venter på snøen. Eller i det minste kulden, slik at kakaoen smaker litt bedre, at bussturen hjem akkurat idet sola har dukket ned bak Bislett stadioen, kjennes litt varmere, litt tryggere. Jeg sitter ved skrivebordet og teiper gavepapir, sjekker instagram sjeldnere og sjeldnere. Gleder meg til hver eneste gang jeg kan stå over et middelmådig foredrag eller en tilfeldig fest, fordi den beste terapien er ikke paracet eller dyr vin eller mange glade mennesker. Det er gjørme, rosa himmel i klokkeklart vann og følelsen når man kommer ned til en bussholdeplass in the middle of nowhere og vet at man skal hjem og bare spise og sove.

Lyden av onsdag


Heia Færøyene!

Redd for mørket


Snart midnatt. Lyktestolpene langs veien på den andre siden av bygda og bilderammene i vinduskarmen. Utsikten min akkurat nå, jeg hører noen glør i peisen, et stearinlys som dør ut, klørne til hunden mot tregulvet og mine egne fingre mot tastaturet. Eposter i papirkurven fordi de inneholder alt for mange dessverre og beklager. Hundreogén forskjellige spørsmål og tanker slåss om oppmerksomhet. Det er ikke så lett å være tjueén. Det er ikke så lett å skulle ville elske det man gjør hele tiden, for det gjør jeg ikke.

Jeg er blitt hun som sitter ved skrivebordet etter at de andre har lagt seg. Man kan se silhuetten av et menneske foran en skjerm eller en skrivebok hvis man går forbi postkassen vår. I lysskjæret fra skrivebordslampa kan man se at jeg strever meg inn og ut av en verden jeg er blitt glad i, men at jeg også vil gi opp. Sånn cirka annethvert minutt. Men å skrive er både jævlig og deilig på samme tid, short story. Det er godt å vite at jeg kan, og det er vondt å se at det går trått. Det er rart å lese at alle andre blir publisert her og der, at de store forfatterne havner i samme nettleser som vennene mine. Det er fint å ikke si til alle at jeg reiser på hytta, sitter foran vinduet på loftet og ser ut på vannet og har én drøm, to drømmer, mange drømmer, men det er én virkelighet.

Og den er her.

Jeg er ikke Shakespeare, eller Jon Fosse. Ordene mine kommer ofte, eller forhåpentligvis ikke fullt så ofte, ut i form av rotete setninger og følelser blandet med virkelighet og fiksjon. Både muntlig og skriftlig, jeg lover. Navnet mitt kommer aldri til å stå på siden av en trikk eller på et skilt foran Det Norske. Jeg skriver ikke like fort som Knausgård, selv om jeg gjerne tar i mot kjeft i chatten om at det plinger litt for ofte. Og jeg skulle ønske jeg prioriterte nattetimene til kun et word-dokument, og kun det. Men youtube-videoer synes å være mer interessant. Og så enda en. Og en til. Nederst i word-dokumentet står det tretten sider. Tretten skarve sider. Og i morgen kanskje fjorten.

Tarjei Vesaas' debutantpris, å skrive om samfunnsaktuelle tema på en troverdig måte, å røre folk til tårer, og kunne bidra til diskusjon, radiointervjuer, flere opplag, å skrive hver dag. Skrive én gang i uka, skrive sammen med andre mennesker, komme med råd, dikte historier, fortelle anektdoter, være festens midtpunkt, få folk til å gråte av latter, kysse noen etter fire linjer lyrikk i snøen, marsjere ut av Tanum med sin egen bok i en liten plastikkpose.

drawing book but writing!

Altså. Dere, skrivetilværelsen er en løgn, fordi uansett hva man sier, er det alltid noen som gjør det motsatte. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er helvete og himmel på samme tid. Det er å ikke vite, for jeg vet aldri hva jeg gjør, jeg bare prøver. Og plutselig har jeg sittet i en hel time en lørdagskveld, det ble kanskje ikke nobelpris-materiale, men jeg forsøker. Hjulene går fortsatt, jeg puster og føler og snakker og skriver fortsatt. Noen få ting vet jeg, da.

Det er alltid noen som vil gjøre det bedre enn deg, men det er bestandig også noen under deg. Noen som gir opp når du fortsetter, og jeg tenker bare at-

jeg skal fortsette.

Ytterkanter


På den ene siden vil jeg så gjerne at alle skal forstå hvor varm jeg blir når toget sakner farten og kjører forbi husene langs elva som alltid har stått der, og at konduktøren, som snakker trøndersk, sier hvilket stopp som er neste. Vi er de eneste som er våkne, og når toget står helt stille, tråkker jeg ned på perrongen og suger inn den kalde nattelufta. Varmeanlegget på fullt i bilen, og lyden av hjulene som kjører over gårdsplassen er det eneste jeg hører før det blir stille. Hele stjernehimmelen henger over oss, og den er akkurat sånn som den var da verden ikke var så stygg og mamma smurte matpakken min før skolen og vi lekte rødt lys i hvert friminutt.

IMG_7182

I Himmelblå (for øvrig det fineste stykke TV som NRK noen gang har laget) er det en kvinnelig karakter som sier dette: "vad händer när en person väljer sin egen lycka, och några andra är djupt olyckliga?" For det er jo rart at man lever på to vidt forskjellige planeter, likevel er man bestevenner, klassekamerater, kompiser. Jeg? Hva jeg gjør? Jeg sitter hjemme i sofaen og ser at høsten på Leksås faktisk er noe av det fineste og tryggeste jeg vet om. Drukner i regnet med hunden på luftetur, leser krim, lar være å tenke på resten. Og hva er resten?

Du vet den der følelsen av å ville blidgjøre alle? Være tålmodig, vente, motivere alle. Likevel er man andrevalget, sidelinjeofferet, som bare ser på at alle oppnår det ene etter det andre samtidig som ens eget liv rakner like foran øynene på deg. Høy hurrafaktor, svært høy. Niks, men hva hjelper når ting går på tverke? Gå lange turer i fjellet. Snakke. Ikke snakke. Og i hvert fall, under ingen omstendigheter, ha dårlig samvittighet. Jeg er bare glad jeg er her akkurat nå, at jeg kanskje er den eneste i verden som vet hvordan det føles å gå ute en sen kveld, langs jorder som veldig snart skal kles i vinterdrakt og vite at stjernehimmelen, den er faktisk akkurat sånn som den har vært hele jævla tiden. Barndomsminner og juleaftener og bøker på nattbordet og ullsokker og den regla der. Jeg liker det best. Uansett hvor hipsteraktig jeg kanskje burde være, liker jeg å gå på butikken i støvler, skravle og, for en liten stund, gi fullstendig blanke i hva som egentlig står på CV-en min.

IMG_9169

Jeg sitter alene i båthuset med hunden, regnet trommer på taket og rundt oss er det bare fjellet og ensomheten. Jeg tenker at jeg savner henne. Så jævlig deilig mega masse. Det er så mange mennesker jeg savner. Det er så mange ting jeg vil fylle dagene med, leve et eventyr. Men det er ikke et eventyr når jeg rømmer hjem til mamma og inn i ullsokkene og vil dele så mye med så mange, men det eneste jeg klarer, er å våkne, lese avisa sakte og bare være til og tenke at jeg trenger ikke å gjøre noe i dag. Det haster ikke.

Mellom bølgene


En gutt og en jente løper nedover korridoren med teppegulv på, hun har tresko og slengbukse, han svette krøller, de runder hjørnet og forsvinner. Hånd i hånd oppover trappa på dekk og med vind i håret snøvleprater de på tulleengelsk om hverandre og planlegger å sluke drinker på drinker senere i kveld. De skjangler og ler fordi de har fortalt hverandre hemmeligheter siden i fjor høst, da de omtrent bodde sammen fordi leiligheten hans så ut som et krater. Så begynner de å diskutere de andre i klassen. Han plukker opp telefonen, trykker inn et nummer og de holder pusten. Kliner litt mens ringetonen summer, etter fire ringesignaler er det en guttestemme i den andre enden. Pinâ Colada Boy i bakgrunnen, latter.

Hva skjer? Han svarer at de skal kjøpe shots i baren, ta med deg noen jenter og kom, foreslår han. Jenter? svarer han andre i enden. Ja, to bein, to pupper? Okei? spør han, halvveis lattermild, halvveis seriøs. De flirer og avtaler å møtes på toppen senere. Jenta lener seg inntil gutten, sier han har så fine skuldre og han putter telefonen i lomma og klemmer henne inntil seg.

IMG_9830-1

Gulvet gynger og håret blafrer i vinden. På øret har jeg Anne Marie Almedal, pianotonene, gitarspillinga, de imaginære bølgene og de kalde, følelsesløse ansiktene inntullet i skjerf som beskytter deg mot nordavind. Hun synger om å dra vekk, hvorfor blir alt så skumlere og finere og vanskeligere når det er en jeg-person og en du-person i musikk? Har ikke alle sanger det, da?

Det er ingenting jeg heller vil
enn å velge en gang til

Dør jeg nå, tenker jeg mens jeg seiler rundt og rundt og rundt på dansegulvet. På en måte er jeg vel heldig, tenker jeg for meg selv, likevel er det latterlig tomt og akkurat passe klissete låter. Enten har vi skvist oss sammen på en lugar og spiser sjokolade og later som vi ble født på en teaterscene, parodierer mennesker i øst og vest, eller så bruker vi massevis av penger på drinker som sørger for at myten om danskebåten virkelig får levd ut sine villeste fantasier. Det er bra. Tror jeg. Klarer ikke å bestemme meg for om det er fantastisk eller skummelt, for uansett hva jeg gjør, balanserer jeg langs en kant, sjonglerer mellom å ville hjem eller til Nord-Norge, og jeg er livredd for å miste mobilen min eller skjerfet mitt eller meg selv i sjøen. Det er så mye jeg skal gjøre først, så mange tekster jeg skal skrive og mennesker jeg vil snakke med. 

Untitled

Jeg ønsker å våkne en morgen,
høre lyden av et åpent og stille hav.
Tenk å vere helt fri
og tørre å si
se nå drar jeg

Hva skjer når man ikke klarer å være seg selv? Usikker på om det er jeg som galopperer bortover gangen, vinker til fremmede mennesker, går på oppdagelsesreise, danser meg inn og ut av folk sine armer, deler ut patetiske klemmer. Men det er jeg som sitter alene og ser ut i mørket og lurer på hvordan jeg klarte å vandre inn i dette landskapet av uflaks. Ingvild, hvor er du? Vet du hva han sa til meg, eller? Hvor er du egentlig? står det på displayet på telefonen min. Pluss fire smilefjes. Ingensteds, svarer jeg. Skrur telefonen på lydløs og tørker håndbaken mot kinnene. På alle kanter er natta lakrissvart, musikken fra baren høres så vidt, en festlåt spilles, det er akkurat den låten fra i fjor sommer, faenihelvete, og et par fulle svensker spør om det går bra med meg. Spørsmål, de er en fin ting, tenker jeg og legger det ene beinet over det andre, trekker dongerijakken tettere omkring meg. Så nei. Jeg går inn igjen, forlater bølgene og prøver å ikke gråte i heisen på vei ned.

I et av notatene på telefonen min står det følgende: Noen ganger vil man bare starte dagen på nytt. Men det er litt too late når drink nummer tre får meg til å se dobbelt, gelenderet på båten, var det så lavt, egentlig? Hvor gikk de? Hva skulle de? Hvorfor ga han meg en klem? Hva snakket de om, som jeg ikke fikk høre? Hvem ligger du ved siden av nå? Hva skal til for at godt gjemte hemmeligheter røres opp til overflaten? For det er jo maks skummelt, sant, men kanskje er det spennende, fint, bra. Jeg vet ikke. Det eneste jeg egentlig lurer på, er hvordan det alltid er jeg som havner på sidelinja, og lol, tror dere at jeg setter meg der selv? Jeg gikk rett bort til statsministeren og snakket med ham på Glittertind, jeg holdt herrenes tale på juleballet, jeg vant en skrivekonkurranse i fjor, jeg skjøt ballen så hardt i tverrliggeren på Storsjöcupen at treneren min ropte over hele Østersund. Så hvorfor tør du ikke spørre? Den konserten i høstferien i fjor, du spurte aldri hva jeg syntes. Eller teltturen i fjor sommer, du bare var der. Og jeg var der. Hvorfor vil du ikke vite hva jeg tenker når jeg sitter der og er stille? Er jeg et tamt andrevalg bare fordi det ikke er jeg som kommer med de heftigste forslagene eller har den beste latteren? Fordi jeg foretrekker å høre hva de andre sier eller se hva de gjør før jeg reiser meg og slår ned alle vinglassene på bordet med skotuppen?

Så i bunnen av kaffekoppen finner jeg kanskje ikke svaret, men en tanke, en slags påminning om at det er mitt liv. En klok person fortalte meg noe for et par uker siden: alle rundt meg tror jeg er så dyktig og klarer alt hele tiden, det er derfor de ikke tør å rote seg bort i livet mitt. Hun vet hva hun snakker om, den jenta. Og jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at det er en ganske stusslig følelse når en person blankt lar være å registrere nærværet ditt idet du passerer og lar en eim av parfymen din, en luftig avskjedsgave, henge igjen. Hvis du husker hvordan jeg lukter, kan du kanskje huske på at jeg er et vanlig menneske, jeg også. Du sa i hvert fall det i fjor.

Men nå er jeg her. Og det er det viktigste. For København er en himla sjarmerende by ♥

Lovlig blond


Nei, da, du trenger ikke å ringe når vi sa ha det for hundreogfemti år siden. Stille lidelse er heller å foretrekke, sier nå jeg og sovner i fanget til en god venninne mens dagene snegler seg mot jul. Vi stod side om side og smurte smørbrød, du stoppet meg på vei ut fra fryserommet med 250 watts-smilet ditt og dyttet meg inn igjen, hva slags humor er det du har? Men det er så lenge siden, og overarmene dine som omtenksomt voldtar midjen min og arbeidsdagen er helt okei, litt mer enn okei, da. Vi lurer alle, men det er som sagt et halvt år siden. Eller ett? Nå bor vi i ulike byer, eller under samme himmel, jeg vet ikke, i blant føles det som om du er milevis unna, samtidig så er du seriøst et blikk unna. Jeg freser inn i telefonen til en bekjent, og senere på kvelden danser vi til Ariana Grande i kollektivet og jeg vet ikke helt hva jeg føler. Hvorfor er dagene sånn?

Går til skolen. Har faktisk trent først. Kjøper kaffe. Veiledning. Idéjobbing. Lunsj. Ropesamtaler i kantina. Latterkrampe på klasserommet etterpå. Ettermiddagsmatbit. Sjokolade på Rema. Klemmer. Løper til jobb. Dausliten. Går hjem. Spiser en tørr baguett. Varmer noen kyllingvinger i ovnen. Forsøker å skrive målgruppedefinisjon. Sender hyggelige meldinger til klassekamerater. Dusjer. Pusser tenner, sovner nesten før jeg har lagt hodet på puta.

Greit, du er digg, Oslo, du er bra, Westerdals. Men du overgår ikke tursekken med sjokolade, en roman og ullundertøy.

Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg aldri klarer å svare på spørsmålet "hva skriver du, Ingvild?" For jeg har jo nada peiling på hva jeg gjør. (Pleier ikke å si det på jobbintervjuer, altså. Bare noen ganger.) Det er så mange tanker og barndomsminner som flyter opp til overflaten. Høstkvelder med bremyktpakken på kjøkkenbordet hjemme, trappa fulle av møkkete fjellstøvler, minnebrikken min som fylles opp med Leksås, fjellet og trærne i ulike fargenyanser. En hyttetur sørger for at hjemlengselen sniker seg fram og jeg kan elske skolen og menneskene, men jeg kan elske å tenke på hjemme, på de trønderske jordene og sola og granskogen som speiler seg i elva. Den samme elva som tar ett liv i gjennomsnitt hvert år. Ingen steder er perfekte, ingen personer likeså.

Er det dust å glede seg til jul? I så fall er jeg litt dust. Og jeg er også ambisiøs, diskuterer romanidéer med den snilleste 20-åringen sør for Polarsirkelen, sluker sjokoladebiter og utformer eposter langt til fjells. Står opp før alle andre og ser at bladene langs fortauet har økt betraktelig siden forrige mandag. Det drikkes kaffe på skolen, jeg innser at alle plages med kombinasjonen drømmer og følelser innimellom, noen smiler like mye uansett. Mandagene må overvinnes, om det er i Brekkekrysset, i Torggata eller etter at alle har dratt hjem. Du vet jo godt at skolen er mye mer spennende om kvelden. Alle de uoppdagede rommene. Bøttekottene og lager med kartong. Jepp.

Så hvor står vi? Det er oktober. Mye som skjer, både på skrivebordet, i en taxi lørdag kveld mellom halv ett og kvart over to, det var noen som snakket om det i dag på skolen, (har jeg ikke fortalt dere at jeg skrev manuset til en episode av Gossip Girl?), og det drikkes kaffe. Nei, te. Og det gledes. Til jul - men også til Københavntur med noen temmelig flotte folk. 

På Liebling begynner de å rydde inn de siste kaffekoppene, jeg har bare fire prosent strøm igjen på telefonen og byen mørkner for hvert minutt som går. Skolejobbskolejobbjobbskole, så mange menneskeliv å bry meg om, jeg likerhater det. Hva hvis jeg stiller meg på en stol, kaste skoene mine i gulvet. Eller misbruker ytringsfriheten og poster hemmeligheter om deg på twitter, ting du har sagt milevis nede i rødvinsflaska. Bare fordi vi jobbet sammen, var det derfor det var så spennende? Du elsker veddemål, du elsker liv og røre. Og hvis du hadde spurt, ville jeg svart at nei, livet er ikke bra. Men spør du? Du bare tar med deg bestevenninna mi hjem, men det var jeg som hjalp deg på eksamen. 

Smått


IMG_9202

1. Når jeg skriver om sommerdager jeg vil huske og en historie jeg vil verden skal få vite. Og musikken på øret er norsk og nær og trist og fin.

2. Når jeg kommer på at alle bymenneskene ikke har den fjerneste anelse om hvor høstfint det er hjemme på Leksås akkurat nå, og hvor få, men gode naboer vi har.

3. Når jeg tenker at jeg savner Svalbard og at det er bare jeg som vet hvordan det føles å spontant dra dit midt i eksamenstida.

Tre fine ting jeg tenker på i dag.

Hurra for oktober!

I ærlighetens navn


Hvis du bare hadde kjent pulsen under t-skjorta mi like før jeg sovner, hvordan hårstråene mine krangler om hvilket som skal ligge foran, dekke for øynene, hvis du bare hadde skjønt hvor godt jeg liker å gå milevis uten å se et eneste hus. Hvis du bare hadde strukket ut fingrene og innsett hvor varm jeg blir når jeg går forbi et bilde av en innsjø i byen eller hvor bortevekk jeg er når jeg kan synge og spille gitar i takt med stearinlysene i vinduskarmen om kvelden eller hvordan du kunne støttet opp det ene beinet mitt mens jeg skriver for hånd og skriften blir mer og mer slurvete jo lenger ned på arket jeg kommer. Hvis du bare hadde spurt. Jeg hadde kanskje svart.

IMG_8186

Det er mandag og rester til middag. Alt faller i gulvet, vinglasset ved oppvaskkummen knuses, jeg soper opp glasskårene og lurer på hvor mange uker det går før jeg orker å rusle til Kiwi for å levere glass og metall. September er i ferd med å gå over i oktober, jobb og skole spiser opp døgnet, og likevel står alt på pause. Kan ikke lese over en side fra dagboka mi i fjor høst eller gå hjem og høre på Family of the Year og innse at jeg ikke har noe å si. For hva er viktig? Interessant? Jeg aner ikke, det eneste fornuftige jeg vet, er at det ikke alltid trenger å være to streker under svaret. Fordi? Fordi jeg bestemmer det.

Og jeg bestemmer at jeg vil skrive på historien min, sitte på en fortauskant i Italia eller ligge med øynene opp mot den nordnorske himmelen og kunne kjenne at natta nesten ikke flytter seg videre inn i framtiden. Det er en fin følelse, men det er nettopp dét det er - en følelse. Maten fra butikken kan jeg spise og skoleoppgaver kan jeg prøve å lykkes med, men minnene må jeg bevisst flytte på eller tvinge vekk eller tilbake igjen. Ingenting er verre enn å havne midt i en låt du hørte konstant på mens hjertet flimret seg gjennom en spennende feriedag uten tanker for framtiden, bare et nå som var så deilig bra at det ikke burde ta slutt. En samtale som aldri dør ut, replikker som produseres i søvne, et smil eller et par øyne som fanger mine og bruker meg som mentalt gissel i mange uker og måneder og år, skrivestunder midt på natta og det er fortsatt lyst ute. Sånt er jævlig fint.

Hva skjer, liksom, ja, det er et særdeles godt spørsmål.

Jeg skjer.

IMG_9288

Og klisjéene tar over livet mitt, lytt til deg selv, bla, våg å si nei, bla, bla. Når alt rakner, er det ikke noe annet som hjelper enn å - nei, helvete, hva er det? Hva skal man gjøre? Bestille en enveisbillett til Island? Pakke sekken, dra uten å si ha det til alle? Skjerpe seg og dra seg opp av søla? Trøstespise brownies og la kjøkkenet fylles av forståelsesfull prat og noen tårer og litt latter? Vet du hva, ingenting hjelper og alt hjelper. Skrive? Jo. Løpe langt og bli rennende svett? Kaste den dårlige samvittigheten ut av vinduet? Det går jo ikke an å være tjueén år og kjenne at man strekkes i alle retninger til man går i titalls av biter. Det går ikke an å gå til skolen og forsøke å snu og gå hjem igjen. Det går ikke, og det skal heller ikke være sånn.

IMG_6887

Men så er det sånn, og jeg kan ikke noe for at jeg snufser inn i armene dine i krysset mellom Ullevålsveien og Louises gate. Det blir grønn mann, men jeg klamrer meg fast og hvisker at byen er så urettferdig. Du svarer at verden er urettferdig noen ganger, og da går jeg fullstendig i oppløsning. Hva er det, spør du. Det eneste jeg klarer å stotre fram, er at du er tøffere enn du tror, uten å si alt jeg vet som du ikke vet at jeg vet. Du skyver meg litt bakover for å se meg tydeligere, du trekker så vidt på smilebåndet, men øynene dine er blanke som fjellvann og du sier: Det er jo du også. Du bare skjønner det ikke.

IMG_9298


bloglovin


kategorier

GAMMELT NYTT

BESØK OGSÅ

hits